Theodor Adorno

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Theodor W. Adorno)
Hopp til: navigasjon, søk
Theodor Adorno
Adorno.jpg
Født11. september 1903
Frankfurt am Main
Død6. august 1969 (65 år)
Visp
GravlagtHauptfriedhof Frankfurt
Utdannet ved Merton College
Doktorgradsveileder Hans Cornelius
Yrke filosof, komponist, musikkforsker, sosiolog, universitetslærer, litteraturkritiker, musikkritiker
NasjonalitetUSA, Tyskland
Språktysk
Medlem avden andre wienerskolen
Utmerkelser Goetheplaketten fra Frankfurt am Main
InstitusjonerJohann Wolfgang Goethe-Universität
Fagfeltfilosofi

Theodor Ludwig Wiesengrund Adorno (født 11. september 1903 i Frankfurt am Main, Tyskland, død 6. august 1969 i Sveits) var en tysk sosiolog, filosof, pianist, musikkviter og komponist. Han var medlem av Frankfurterskolen sammen med Max Horkheimer, Walter Benjamin, Herbert Marcuse, Jürgen Habermas, Erich Fromm, Leo Løwenthal med flere. Han var også musikkdirektør for Radio Project.

Allerede som ung musikkritiker og amatørsosiolog, var Theodor W. Adorno først og fremst en filosofisk tenker. Merkelappen sosialfilosof legger vekt på de sosialkritiske sidene ved hans filosofiske tenkning, som fra 1945 og fremover fikk en fremtredende intellektuell rolle i den kritiske teorien i Frankfurterskolen.

Frankfurterskolen[rediger | rediger kilde]

Adorno var tilknyttet Institut für Sozialforschung i Frankfurt am Main, og kom til å bli en av de viktigste representantene for Frankfurterskolen. Denne skolen hadde som intensjon å drive metavitenskap med elementer av filosofi, sosiologi og psykologi. Det skulle være et uavhengig intellektuelt, teoretisk og akademisk program med politiske ambisjoner. Instituttet bygget på og videreutviklet marxismen. Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 måtte Adorno forlate Tyskland og dro til Oxford før han i 1938 etablerte seg ved Columbia-universitetet i New York sammen med Max Horkheimer, Erich Fromm, Franz Neumann, Friedrich Pollock m. fl. I 1941 ble Frankfurterskolen mer og mer oppløst da Adorno og Horkheimer bosatte seg i Los Angeles. Mellom 1943 og 1949 var de to ansvarlige for den store sosiologiske undersøkelsen "Om rasefordommer" i 6 bind hvorpå Adorno m. fl. skrev avhandlingen "Den autoritære personlighet" (1950). Samme år vendte Adorno tilbake til Frankfurt hvor han gjenetablerte instituttet sammen med Horkheimer og Pollock og ble professor i filosofi og sosiologi.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Blant Adornos mest kjente verker er den meget kulturpessimistiske bok Opplysningens dialektikk, som han skrev sammen med Max Horkheimer. Ved siden av sine sosiologiske og filosofiske tekster skrev Adorno også tekster om estetikk, musikk og litteratur.

personstubbDenne biografien er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)