Skandinaviske romanifolk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Tater)
Hopp til navigering Hopp til søk

Skandinaviske romanifolk, også kalt reisende eller tatere, er en gren av romanifolkene i Norge og Sverige, og noen teorier er at de deler etnisk og historisk opphav med andre folkegrupper som tradisjonelt kalles sigøynere. Andre teorier er at dette har vært adskilte folkeslag fra begynnelsen. Denne teorien støttes ved at språket til sigøynere og Tatere er forskjellige, men har likheter. På samme måte som nordiske språk har visse likheter. De stammer i følge tradisjonen fra Rajasthanområdet i det nordvestlige India og kom til Europa på 1400-tallet og til Norge og Sverige fra 1500-tallet og fremover.

Navnet Tater har folkegruppen hatt siden de kom til Sverige 29.sept 1512. Da Taterne kom til Sverige på 1500 tallet ble de godt motatt av befolkningen og ble omtalte som et staselig og flott folk. Navnet Tater hadde ingen negativ betydning i folkets øyne. Sigøynere som frem til da hadde bodd i Øst-Europa begynte å komme til Skandinavia på slutten av 1800-tallet.

I Norge har disse to folkeslagene status som to ulike nasjonale minoriteter.

På engelsk omtales skandinaviske romanifolk med de brede samlebetegnelsene «Romani people» og et skille mellom «tatere» og «sigøynere» finnes også på engelsk. I England brukes for det meste Rom om Sigøynerne og Gips/Travellers om Romanifolket som i Norge går under Romanifolket/taterne/reisende.

Skandinaviske romanifolk levde historisk særlig på landsbygda, der de ofte hadde et nært forhold til bygdesamfunnet og jobbet som håndverkere og lignende. Deres forhold til storsamfunnet har vært preget av varierende grad av assimilasjon og forfølgelse, spesielt på 1900-tallet. Selv om en del romanifolk har holdt fast på sin egen kultur opp til vår tid er det lang tradisjon for at romanifolk har gått opp i det skandinaviske storsamfunnet, bl.a. gjennom ekteskap med nordmenn/svensker. Ikke alle etterkommerne kjente til sine romanirøtter.

Tatere/romanifolk – en folkegruppe med lange røtter i Norge]; norgeshistorie.no </ref> Romanifolk/sigøynere var ved siden av jøder etniske grupper som ble forfulgt i Holocaust.

Terminologi[rediger | rediger kilde]

Siden 1500-tallet har betegnelsen «tater» gjerne blitt brukt på Østlandet om folk med et fremmed utseende, mørkt hår og mørke øyne. På Sørlandet har også betegnelsen «fant» vært benyttet, som «splint» ble benyttet på Vestlandet. I Nord-Norge var de kjent som «fark».[1]

I Sverige velger mange å kalle sine romanifolk for «resande romer» eller «resandefolket», som i dag er et samlebegrep for alle de fem romaniminoritetene i landet, og man kategoriseres på eget ønske som én eneste minoritet med undergrupper eller «stammer» som man selv holder i system innad.

Romanifolket ble også i stor utstrekning kalt «sigøynere» med opprinnelse fra tysk «zigeüner» basert på det greske begrepet «athinganoi» . Da medlemmer av den østeuropeiske grenen av romanifolket ankom Norden på slutten av 1800-tallet, ble betegnelsen «sigøyner» overført til dem. Når det var snakk om «sigøynere» før slutten av 1800-tallet, er det tatere av typen romani/sinti som omtales.[2] I nyere historie brukes derimot betegnelsen ikke om romanifolk, men om den romani-gruppen som nå kalles sigøynere.

Selv brukte romanifolk andre betegnelser om seg selv, som f.eks. «romani/Tater», «romanisæl», «vandriar», «dinglare» og «tavringar» eller – på norsk – «reisende» romanisel/sinti.Noen av taterne selv ønsker at utenforstående kaller dem «de reisende». I nyere tid har foreningen «Taternes landsforening» en agenda om å gi ordet en positiv betydning.

Befolkning[rediger | rediger kilde]

Romanifolket i Norge og Sverige er den samme gruppen, og de samme slektene er representert på begge sider av grensen. Mens taterne bor spredt utover hele Sverige, har de norske romanislektene tradisjonelt hatt tilhold på Østlandet, og i Trøndelag og deler av nordvestkysten. Langs kysten på Sørlandet og søndre del av Vestlandet fantes også andre reisende slekter, som tradisjonelt ikke blir betraktet som en del av romanifolket. I motsetning til romanifolket snakket de opprinnelig ikke romani, men språket rodi, og hadde ikke taternes romanikultur. Av romanifolket ble disse kalt «meltravere», og av forskeren Eilert Sundt ble de kalt «skøyere» eller «skøyerfolk».[3]

Det finnes ingen oversikt over hvor mange mennesker med romanibakgrunn som bor i Norge. Dette henger sammen med at det ikke føres registre i Norge basert på etnisk tilhørighet.[4] I St.meld. nr. 15 (2000-2001) ble folketallet anslått til noen tusen.[5] Det nyeste anslaget, gjort av Europarådets kommissær for menneskerettigheter, Nils Muižnieks, plasserer antallet et sted mellom 4000 og 10 000.[4]

I Norge er det trolig flere tusen mennesker med tateridentitet i dag, men om man skal ta med alle som er av taterslekt må tallet trolig tidobles[trenger referanse]. Romanisel-sinti-gruppen teller mellom ca. 4 000-10 000 på landsbasis[trenger referanse]. I Sverige regner man med et antall på 15–20 000 «resande-romer» (romanisel/sinti).

Taterne selv hevder ofte å kunne gjenkjenne hverandre på utseendemessige trekk, dialekt, klesstil, fremferd og andre særpreg.[6]

Historie[rediger | rediger kilde]

Romanifolket utvandret trolig fra det nordlige India for omkring 1000 år siden. De har et språklig opphav som har mye til felles med sanskrit (et dødt, men ikke utdødd indisk språk) og flere asiatiske og europeiske språk. Romanifolket/Taterne kom til Europa1300-tallet. De tilhører den såkalte «første vandring»; dvs. den vestlige gren av romanifolket som – til forskjell fra rom – ankom Vest-Europa på 1400- og 1500-tallet.[7] Romanifolk-sinti (sigøynerne) kom tidlig til Skandinavia – de ble først registrert i Danmark i 1505, og deretter i Sverige i 1512. I flere romani-sinti-slekter (de som tidligere ble kalt «zigenare») var mennene leiesoldater og var kjent for å ha deltatt i mange av de store krigene i Europa på 1600-tallet og 1700-tallet, herunder også den store nordiske krigen (1700–1721). Det fantes også en egen garnison ved Vimmerby Regemente i Sverige som i sin helhet besto av romanisoldater. Det finnes dessuten sagn om at de var kongens elitesoldater.[trenger referanse]

I midten av 1500-tallet endret den politiske vinden seg i Europa og en nasjonalistisk politikk begynte å bre seg.[trenger referanse] Dette førte til at alle som ble utmerket seg som «fremmende», ble oppfattet som en trussel mot landet. Fremmedfrykten begynte å bre seg helt opp til Norden og Norge. Dette førte til en massiv forfølgelse av blant annet romanifolket og taterne.[trenger referanse] Opp gjennom århundrene var folket stadig på flukt fra kirken og myndighetene, som begge stod for å undertrykke og forfølge dette folket.[trenger referanse]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Nazismen definerte hele romanifolket som en mindreverdig rase. Bortsett fra jødefolket var de det eneste folket som – på rasemessig grunnlag – skulle utryddes fullstendig. Dette gjaldt selvsagt også de norske taterne, hvorav enkelte ble utsatt for arrestasjoner, internering i fengsler og anleggsarbeid i tyske festninger. Under Quislings regjering foreslo Sikkerhetspolitiets sjef Oliver Møystad å deportere taterne til tyske konsentrasjonsleire kort tid etter deportasjonen av de norske jødene i 1943, og Vidkun Quisling bifalt forslaget.[8][trenger bedre kilde] Sommeren 1944 kom Politidepartementet med et utkast til en lov for å bringe aksjonen inn i ordnete former, men loven ble ikke innført. Man nedsatte heller et utvalg i Justisdepartementet som skulle finne en løsning på problemet. Utvalget kom til at taterne skulle registreres og interneres i atskilte leirer for kvinner og menn, og fremtidig «omstreifing» skulle hindres ved at omstreiferne ble sterilisert. I april 1945 skulle Justisdepartementet utføre en stor aksjon mot taterne, som blant annet bestod av disse tiltakene:

  • registrering og meldeplikt
  • forbud mot å eie eller besitte hest, båt eller motorvogn som kunne brukes i «omstreiferøyemed»
  • inntil tre års plassering i tvangsarbeidsleir av samtlige personer over 18 år som «streifer om på tatervis»
  • plikt for vergeråd til å omplassere barn etter politivedtak
  • systematisk sterilisering

Andre verdenskrig sluttet før de rakk å sette planene i verk. I Norge ble det altså ingen deportering av taterne som gruppe. Dette skjedde imidlertid i flere andre europeiske land.[9]

Romanifolkets dag[rediger | rediger kilde]

8. april er globalt erkjent som «romanifolkets dag» (nasjonaldag). Dagen ble offisielt erklært i 1990 i Serock, Polen, stedet for den fjerde verdenskongressen – «Romani Congress of International Romani Union» (IRU) – til ære for det første store internasjonale møtet av romani representanter, 7. til 12. april 1971 i Chelsfield i nærheten av London.

Siden verdens romanifolk ble erklært i 2004 som en nasjon uten territorium av FN etter | krav fra ERRC krav fra ERRC, krevde FN på Den Internasjonale Romani dagen 8. april 2014 at romanifolk skal ha full inkludering på alle områder i | avgjørelser tatt av europarådet avgjørelser tatt av Europarådet.

Assimileringspolitikken i Norge[rediger | rediger kilde]

På Regional- og kommunaldepartementets offisielle nettsider, skrev de i 2004: «Romanifolkets historie er ikke noe norske myndigheter har grunn til å være stolt av. Den omhandler tvangssterilisering, tvangsplassering av barn i fosterhjem og kriminalisering av romanifolkets livsform. Politikken som har vært ført har bidratt til å undergrave romanifolkets levesett og kultur, og har ført til at mange selv i dag ikke ønsker å vedkjenne seg sin identitet og kulturbakgrunn. Norske myndigheter har ved flere anledninger de siste årene tatt et moralsk oppgjør med tidligere tiders politikk overfor gruppen, og ba i 1998 offisielt om unnskyldning for de grove overgrep romanifolket ble utsatt for».[10]

I senere tid har det vært fokus på den måten romanifolk og tatere har blitt behandlet på i Norge, og det har så langt blitt avdekket mange grusomme skjebner.[trenger referanse]

1900-tallet ble en sterk assimileringspolitikk satt i verk. «Omstreifere», herunder både tatere, sigøynere og andre reisende folk, ble ansett som en moralsk trussel mot resten av samfunnet. Foreninger som Foreningen til Modarbeidelse av Omstreifervæsenet, senere Norsk misjon blant hjemløse, ble etablert. Foreningen startet i 1908 arbeidskolonien Svanviken arbeidskoloni, der omstreiferfamilier skulle lære å leve et fastboende liv.[11] Fra 1928 skulle embetsmenn som førte fødselsregistre og kirkebøker, registrere alle «omstreifere» samt bofaste av «omstreiferslekt» og sende oppgavene til misjonen og Statistisk sentralbyrå, og fra 1935 skulle politiet bistå vergerådene i bortsettingen av «omstreiferbarn».[12] Mellom 1900 og 1960 ble over 1500 barn tatt fra foreldrene sine og plassert på egne barnehjem.[13]

Fra slutten av 1920-årene ble også flere kvinner tvangssterilisert. Man mente «omstreiferkvinner» var uskikket som mødre. En lov om sterilisering av personer som var uskikket til å få barn kom i 1934, men denne nevnte ikke omstreifere spesielt. Under 2. verdenskrig kom det derimot et tillegg til denne loven med bestemmelser om omstreifere. Spesielt foreningen Norsk misjon blant hjemløse og legen Johan Scharffenberg var pådriver for sterilisering av omstreifere.[14] Målet med assimileringspolitikken var å få slutt på reisingen og de reisendes kultur, og gjøre omstreiferne fastboende. Assimileringspolitikken kom under kritikk fra 1970-årene, og avviklet i 1986.[12]

I 1935 ble det foreslått å forby tatere å holde hester, under dekke av en ny lov om dyrevern. Man mente omstreiferne mishandlet hestene sine. Det var likevel tydelig at forslaget var et forsøk på assimileringspolitikk. Forslaget ble da avvist av Stortinget. Under andre verdenskrig bestemte NS-regimet at taterne ikke skulle få lov til å ha hester. Etter krigen ble forslaget reist på nytt, med Norges Dyrebeskyttelsesforbund som initiativtaker. I 1951 ble forslaget vedtatt av Stortinget, selv om flere politikere var kritiske. Forbudet ble opphevet først i 1974.[15]

Selv om utallige romanifolk eller tatere vokste opp uten å kjenne til sine egne familier og sin kultur, og andre frivillig lot seg assimilere inn i majoritetsbefolkningen, har allikevel hele romani- og taterslekter blitt bevart forholdsvis «urørt» av assimilasjon. De har beholdt romanifolkets og taternes kultur, særegne livsformer og språkene.[trenger referanse]

I 1994 begynte romanifolket i Norge å organisere seg. De ble tett fulgt av tilsvarende forsøk i Sverige, der romanifolket har blitt utsatt for en forfølgelse lik den de fikk gjennomgå i Norge. I 1999 ble romanifolket anerkjent som nasjonal minoritet i Norge, på lik linje med jøder, kvener, rom (sigøynere) og skogfinner gjennom Norges tilslutning til Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter.[4] Romanifolk har en 500 år lang historie i Norge, med et eget språk og særpreget kultur.[4] Som en del av minoritetsgruppene ble også det mange romanifolk oppfattet som norske skøyerslekter medregnet. Den nasjonale minoriteten romanifolket/taterne ønsker ikke å bli forvekslet med romfolket/sigøynerne.

I Norge har man siden 2004 gitt offentlig støtte og oppreisning til befolkningen via stiftelsen Romanifolket/taternes kulturfond, også kjent som «RT-fondet». I 2013 besluttet derimot både Stoltenberg- og Solbergregjeringene å legge ned fondet, som da hadde 75 millioner kroner i fondskapital.[16]

Over 1 200 mennesker med romanibakgrunn har fått rettferdsvederlag fra Statens sivilrettsforvaltning, fordi de enten har opplevd mobbing på grunn av sitt opphav, tvangssterilisering eller opphold på Svanviken arbeidskoloni/familiesenter.[4]

I 2014 meldte avisen Glåmdalen om antatt diskriminering mot en som søkte jobb som drosjesjåfør, der situasjonen ble politianmeldt.[17][18]

Tvangssterilisering[rediger | rediger kilde]

Forsker Per Haave fremla høsten 2000 rapporten Sterilisering av tatere 1934-1977. En historisk undersøkelse av lov og praksis.[19] Steriliseringsloven fra 1934 åpnet for sterilisering på tre grunnlag, alle basert på offentlig tillatelse.

I rapporten blir det dokumentert at 125 personer av romanislekt – 109 kvinner og 16 menn – ble sterilisert med hjemmel i steriliseringsloven av 1934 og folkeættloven av 1942. Romanikvinner som ble definert som «omstreiferkvinner», ble oftere enn andre kvinner underkastet sterilisering, mer eller mindre med tvang.

Haave mener at mer enn 230 romanikvinner ble sterilisert utenfor lovens rammer, og at over 300 romanikvinner ble sterilisert fra 1930- til 1970-årene.

Næringsvirksomhet[rediger | rediger kilde]

Tradisjonelt livnærte romanifolket seg som omreisende handelsmenn og håndverkere. De reiste omkring i hele Sverige, på Østlandet, i Trøndelag og langs deler av nordvestkysten. Det vanlige var at romanifolket reiste med hest og kjerre, ofte i grupper på flere familier, men i noen av slektene i skjærgården i Bohuslän, langs kysten av Trøndelag og på nordvestlandet, reiste man med hest om våren og høsten, mens man om sommeren reiste med båt. Mange var bofaste hele året, noen om vinteren, og det fantes familier som drev butikker vinterstid, men reiste på sommerhalvåret. (For informasjon om de reisende på sørlands- og vestlandskysten. For de mange romanifamilier var det dog viktig at barna fikk gå på skole for å lære å lese og skrive og disse ble da ofte utsatt for sterk diskriminering fra både voksne og medelever.

Romanifolk ble kjent som spesialister på hestehandel, og var også dyktige knivmakere, blikkenslagere, klokkemekanikere, tinnsmeder og musikere. En del romanifolk oppnådde også å få fast arbeid i tillegg til tradisjonell handel og håndverk.[trenger referanse]

Romanikvinnene lagde og solgte ofte håndarbeid, slik som hjemmelagede duker og trådsløydarbeider, til bondefamiliene.[trenger referanse]

I moderne tid har romanifolk byttet ut kjerre og hest med moderne bil og campingvogn. Kulturen har overlevd, men blitt tilpasset samfunnsendringene. Fortsatt står hesten allikevel sterkt i romanikulturen, som et symbol og et minne om fortiden.[trenger referanse] Mange romanifolk, også unge, driver med hestesport eller eier hest. De fleste tradisjonelle romanifamiliene forsøker å ha frie yrker, slik at de har muligheten til å reise om sommeren og være sine egne arbeidsgivere.[trenger referanse] I dag reiser mange romanifamilier i perioden april-oktober, andre er på farten hele sommerhalvåret (til snøen faller), mens andre kun er på farten i sommerferien.[trenger referanse] De fleste romanifamilier følger meget strengt skolenes ferier som de benytter til reiser og sammenkomst med familie og slekt.[trenger referanse] En del er også i fast arbeid og da begrenser denne reiseaktiviteten seg naturlig.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Romanifolket snakker sitt eget språk romani, og i Norge brukes tillegg av gruppen som kaller seg tatere en særegen form for norsk med innslag av romani som kalles «rotipa».[trenger referanse] Romanifolket følger tradisjonelt de samme skikker for sterkt familiesamhold som andre grupper (romanifolket og andre rom). Andre viktige verdier er sang og musikk, frihet og reiseliv.[trenger referanse]

Sentralt i romanikulturen står et sterkt indre samhold og lojalitetsfølelse. Storfamilien, og deretter slekten, er den viktigste institusjon i romanifolkets og taternes liv.[trenger referanse]

I Norge har romanifolket fungert som kulturbærere, da de har bidratt til å holde deler av den norske folkemusikken i live.[trenger referanse] Noen var omreisende musikanter, romani var spesielt dyktige spillemenn som bevarte og spredte musikken utover landet. En av de mest kjente er spillemannen Fant-Karl. I nyere tid har romaniartistene Elias Akselsen og Laila Yrvum engasjert seg for å bevare og spille inn romanifolkets egne, tradisjonelle viser som ofte er mollstemte versjoner av norske folkeviser, med et eget romanipreg. Også Åge Aleksandersen er av romanislekt. I Sverige er flere viktige kulturpersonligheter romani, men mange av disse har valgt å ikke stå frem med sin etniske identitet[trenger referanse].

Sentralt i romanikulturen står også kristendommen, da gjerne en følelsesladet religionsform og et intimt, personlig forhold til bibelens Gud, samt konservative moralske verdier, som står i tråd med taternes tradisjonelle kultur.[trenger referanse] Svært mange romani er tilknyttet pinsebevegelsen,[trenger referanse] der de ofte har fått muligheten til å tilbe Gud og uttrykke sin kristentro innen rammen av sin egen kultur. Evangelisten Ludvig Karlsen, grunnleggeren av Evangeliesenteret, var romanisel og en sentral religiøs og kulturell lederskikkelse for hele Nordens romanifolk. Romano-/tatergruppen har som oftest tilhørighet til de mer etablerte kirkesamfunn.[trenger referanse]

Romanisel-sinti og rom (sigøynere)[rediger | rediger kilde]

Romanifolket i Norden har noen bånd til en undergruppe av den nordvesteuropeiske gren av romanifolket. De har dermed slektskap til og sterke likhetstrekk med tilsvarende grupper i andre land, bla. annet jenniche i Tyskland og romanichals i England.[trenger referanse]

Rom utgjør den østeuropeiske-gren av romanifolket, til forskjell for de nordvesteuropeiske romani/tater. Det finnes likevel slektskap og likhetstrekk mellom tatere, romani og rom, og i senere år har blandingsekteskap mellom de gruppene forekommet og blitt betraktet som mer akseptabelt.[trenger referanse]

Romanifolkenes språk har en del ord fra romani som er nært beslektet med sanskrit,[trenger referanse] og har også felles ordtilfang med sigøynernes form for romani, ofte kalt «romanés». Norsk romani har imidlertid utviklet seg til å bli et nordiskpreget indo-arisk språk, siden det har fått et skandinavisk lyd- og bøyningsmønster. Det er flere prosjekter igangsatt for å tilbakeføre og gjenopplive den originale romanigrammatikken, slik at kommunikasjon mellom nordiske og utenlandske romanifolk kan foregå ubehindret på sitt eget språk. I det øvrige Europa brukes ikke begrepet tater, og både grupper som tilsvarer norske tatere og sigøynere omtales gjerne helhetlig som rom (både entall og flertalsord, også betegnende for et romanimenneske slik som engelsk «man» og i maskulin kontekst for mann). Norsk romani utviklet seg imidlertid i Skandinavia, så forskjellen på romani og roms romanés blir omtrent som forskjellen mellom bokmål og nynorsk.

Romanifolket/taterne og rom har muligens felles etnisk opphav.[trenger referanse]

Romani-eksperten professor Ian Hancock, som selv er romanichal/romungro, understreker at taterne og sigøynerne utgjør to forskjellige grener av samme folk – romanifolket.[20] Han avfeier den norske diskusjonen om hvorvidt «sigøynere og tatere er samme folk».

«Taterne er helt klart et romanifolk fra det vi kaller «første vandring» på 1300-tallet. De har levd her og blitt tilpasset norske forhold gjennom århundrer. Grunnen til at både urbefolkningen i Norden og en del tater ser på sigøynere som et annet folkeslag, er at de har bodd i andre land og er preget av det helt frem til begynnelsen av 1800-tallet da de første av de i dag norske sigøynerne ble bofast her. Det er spesielt de som utvandret igjen fra Norge til Sør-Europa, og som etter et opphold fra Norge i mellomkrigstiden gjorde et forsøk på og komme tilbake, men ble stoppet i Danmark og sendt til Malines i Belgia til integreringsleirene og videre til Holocoust som er tilpasset disse kulturene. De er opprinnelige norske med de samme røtter som taterne eller reisende. Med så stor avstand i tid og kulturpåvirkning vil disse sørfra fortone seg som et helt annet folkeslag og man kaller dem iblant franske pga aksenten på språket.»
«Det fikk jeg bevis for under min helg i Bergen. Jeg forsto som engelsk/amerikaner utmerket godt hva norske tatere sa til meg på romani, bortsett fra de lånord og språknyanser som var kommet inn fra nordiske språk.»

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gotaas, Thor, 2000, Taterne: Livskampen og eventyret, s. 11
  2. ^ Fogelberg, Martin (red.), 2000, Ja Devlesa! Gå med Gud! – om romerna och Svenske kyrkan, s. 23-27
  3. ^ Sundt, Eilert, 1852 Fante- eller landstrygerfolket i Norge
  4. ^ a b c d e NOU 2015:7 (01.06.2015). «Assimilering og motstand— Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag» (PDF). Kommunal- og moderniseringsdepartementet. s. 18. Arkivert fra originalen . Besøkt 09.03.2016. 
  5. ^ «Nasjonale minoritetar i Noreg - Om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar» (PDF). Kommunal- og moderniseringsdepartementet. 8.12.2000. Arkivert fra originalen . 
  6. ^ Larsen, Britt Karin, 2001, Et annet folk
  7. ^ Hancock, Ian, Vær rustet for sigøynerflom (Dagbladet)
  8. ^ Hegtun, Halvor: Dystert minne om grusom tid
  9. ^ Norgeshistorie.no, Per Haave, «En endelig løsning på «taterplagen». Hentet 4. jan. 2017.
  10. ^ Nytt om nasjonale minoriteter: Fond til Romanifolket og Taterne Arkivert 4. april 2005 hos Wayback Machine.
  11. ^ Norgeshistorie.no, Per Haave: «Svanviken arbeidskoloni». Hentet 29. des. 2016.
  12. ^ a b Norgeshistorie.no, Per Haave: «Omstreifer»-politikk på 1900-tallet». Hentet 29. des. 2016.
  13. ^ Norgeshistorie.no, Per Haave: «Bortsetting av «omstreiferbarn». Hentet 29. des. 2016.
  14. ^ Norgeshistorie.no, Per Haave, «Sterilisering av omstreifere». Hentet 29. des. 2016.
  15. ^ Norgeshistorie.no, Per Haave, «Hesteforbud for «omstreifere». Hentet 5. jan. 2017.
  16. ^ - Et nytt statlig overgrep - Dagbladet 11. november 2013.
  17. ^ Rolf Nordberg (2. desember 2014). ««Går ikke på deg som person, men at du er av taterfolket»». Glåmdalen. Besøkt 21. desember 2014. 
  18. ^ Kongsvinger Taxi beklager og legger seg flate
  19. ^ Haave, Per (2000). Sterilisering av tatere 1934-1977. Oslo: Norges forskningsråd, Området for kultur og samfunn. ISBN 8212014460. 
  20. ^ Hancock, Ian, «Vær rustet for sigøynerflom» (Dagbladet - Publisert tirsdag 04.11.1997)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Historie[rediger | rediger kilde]