Apokalypse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
«Apokalypsens fire ryttere», maleri av Viktor Vasnetsov 1887. Rytteren på den hvite hesten har seierskrans og bue, rytteren på den røde et sverd, rytteren på den svarte en skålvekt og rytteren på den gulbleike er Døden. Sammen dreper de menneskene med krig, hungersnød og pest. Guds lam synes øverst i bildet.
De sju trompeter i Åpenbaringen.

Apokalypse (gresk: ἀποκάλυψις, apokálypsis, fra ἀπό og καλύπτω, «en avsløring», «det som avdekkes»)[1][2] er en avsløring av kunnskap eller åpenbaring som bare noen utvalgte fikk ta del i.[3] I religiøse og okkulte sammenhenger er det vanligvis en avsløring av noe skjult, «en visjon om guddommelige hemmeligheter som kan gi mening om jordiske realiteter.» Historisk har begrepet hatt tunge religiøse konnotasjoner som vanligvis er sett i eksatologiens (læren om de siste ting) profetiske åpenbaringer og ble oppnådd gjennom drømmer eller åndelige visjoner. I bibelske Johannes' åpenbaring er apokalypsen den fullstendige og endelige ødeleggelsen av verden.

I dag kan begrepet henvise til en voldelige dommedager, trolig som en kortform av ordene apokalupsis eschaton, «åpenbaringen av dommedagen». Begrepet kan således i dag benyttes om enhver hendelse som er en storstilt katastrofe. Med apokalypse forståes i dag ofte en åpenbarelse som handler om eskatos – den ytterste tiden med jordens og menneskehetens undergang. I den vestlige kulturen er eskatos og apokalypsen blitt det samme. I de store religionene er Gud involvert sammen med sine medhjelpere i en gigantisk kamp mot det onda (Djevelen eller Satan). I de fleste levende eller utdødde religioner og trosforestillinger finnes det en undergang og en slutt på tiden. I den førkristne norrøne religionen i Norden eksisterte forestillingen om Ragnarok.

Apokalyptikk[4] som litterær sjanger ble først utviklet av jødiske forfattere på 200-tallet f.Kr. og ble siden brukt innen gnostisismen, kristendommen og parsismen. En sentral jødisk apokalypse er Enoks Bok. Det best kjente eksempel på (kristen) apokalyptikk er Johannes' åpenbaring som avslutter Bibelen.

Ordet apokalypse hadde opprinnelig ikke den strenge koblingen til verdens undergang. På et sted i Det nye testamente sies det eksempelvis: «Jeg har heller ikke mottatt eller lært det av noe menneske; nei, det var Jesus Kristus som åpenbarte seg (apokalypsis) for meg.» (Gal 1:12)[5][6]

Begrepet apokalypse har således endret betydning og koblet sammen med sammenbrudd, tilintetgjørelse og menneskehetens undergang eller verdens slutt. Det henger sammen med den mest kjente åpenbarelsen eller apokalypsen som ble mottatt av Johannes – en kristen forsamlingsleder fra Efesos som i år 95 ble landsforvist til øya Patmos i Egeerhavet, ble så velkjent og betydningsfull. Johannes' åpenbaring ble etter en lang debatt tatt opp i den kristne kanon så sent som år 397 ved konsilet i Kartago.[7] Denne apokalypsen er ikke selve katastrofen, men selve åpenbarelsen, allment tolket som om den ytterste tiden og de dramatiske hendelser som skal utspille seg umiddelbart før Messias’ ankomst.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «apokalypse», Bokmålsordboka
  2. ^ «apokalypse», NAOB
  3. ^ «apocalypse (n.)», Online Etymology Dictionary
  4. ^ «apokalyptikk», NAOB
  5. ^ Oversettelsen fra 1930 formulerer det slik: «for heller ikke jeg har mottatt det eller lært det av noget menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring.» jf. Paulus’ brev til galaterne 1:12
  6. ^ a b Strindberg, Thor-Leif (2008): «Apokalyps - vad är det?», Bibelfrågan.
  7. ^ McDonald, Lee Martin & Sanders, James A. (2002): The Canon Debate, Peabody, Massachusetts: Hendrickson Publishers, Appendiks D-2, note 19.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]