Koranen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Artikkelen inngår i serien om
Istanbul, Hagia Sophia, Allah.jpg
Islam

Teologi

Allah  · Koranen  · Tawhid  · Sunna  ·
Hadith  · Fiqh  · Kalam  · Sharia

Islamske retninger

Sunni · Sjia  · Sufisme  · Salafisme

Islams fem søyler

Trosbekjennelse · Bønn
Faste · Almisse  · Pilegrimsreise

Biografier

Muhammed
Sirat Rasul Allah  · Abu Bakr  · Ali
Sahaba · Profeter

Religiøse ledere

Imam  · Mulla  · Ayatollah  · Mufti
Muezzin

Islamsk arktitektur

Moské  · Minaret  · Mihrab  · Kaba

Islams hellige byer

Mekka  · Medina  · Jerusalem

Samfunn

Historie  · Kunst  · Kalender
Høytider  · Kvinner

Se også

Id al-fitr
Bahá'í  · Drusere  · Fatwa  · Kalif  · Islamisme
Islam i Norge  · Islamsk republikk
Islamsk ordliste

Koranen (arabisk ْقُرآن, al-Qur'ān) er islams hellige skrift og består av profeten Muhammeds åpenbaring. Koranen er skrevet på arabisk, og oversettelser regnes ikke som hellige skrifter, men som tolkninger av Koranen. Koranen består av 114 surer (kapitler) delvis ordnet slik at de lengste kommer først og de korteste sist, med unntak av den korte første suraen som er en sentral muslimsk bønn.

Ordet kommer fra det arabiske ordet al-qara som betyr å lese.

Åpenbaringen[rediger | rediger kilde]

I islam har Koranen status som Allahs ord i bokstavelig forstand, en kopi av en himmelsk bok nedsendt til Muhammed via åpenbaringer. Åpenbaringene kom via drøm eller noen viktige episoder, de ble viderefortalt av profeten til dem han stolte på og som kunne skrive, fordi profeten selv var analfabet.

Engelen Gabriel er en viktig formidler mellom Allah og Muhammed. Hele Koranen ble ikke åpenbart for Muhammed på én gang, men kom til i løpet av en periode på rundt tjuetre år, det vil si fra Muhammed var førti til han gikk bort i Medina år 632 e.Kr.

Koranens oppbygning[rediger | rediger kilde]

En utgave av Koranen, åpnet for lesning. Etter mange muslimers mening bør man vaske seg på hendene før man berører Koranen. En eksemplar av Koranen bør likeledes plasseres slik at det ikke står inntil andre bøker

Koranen består av 114 sura (kapitler). Hvert kapittel er inndelt i aya (eller ayat).

Hver sura er allment kjent under et navn hentet fra det enkelte kapitlet. Surene er ikke arrangert i kronologisk orden (i den rekkefølge islamske lærde mener den ble åpenbart), men i en rekkefølge som i store trekk er i henhold til versenes størrelse. Grovt sett tilsvarer dette en omvendt kronologi, hvor de korte surene fra perioden i Mekka (ca. 610-622) kommer sist, mens de lengre surene fra Medina-perioden (622-632) kommer først.

Koranen kan også deles i 30 ulike deler kalt ajza, eller sju deler kalt manazil.

Språk og sjanger[rediger | rediger kilde]

arabisk er ordet «Koranen» en substantivform av verbet قرأ qara'a (å resitere), som er ordets stamme.

Koranens tekst er forskjelligartet. Den består av både prosa og poesi, og den er både fortellende, lovgivende og dikterisk. Deler av teksten er skrevet på rim.

Sett med arabiske litterære øyne holdes Koranen for å være forbilledlig vakker. Den er det arabiske språks tekststandard og er skrevet på quraysh-dialekt, som angivelig ble brukt av den stammen som Muhammed tilhørte.

Opphav og datering[rediger | rediger kilde]

Den første nedskrivingen av Koranen fant sted allerede i Muhammeds levetid, men dette ble aldri noen komplett utgave. Den tradisjonelle muslimske oppfatningen av Koranens opphav er at etter Muhammeds død ble en mer fullstendig utgave samlet av hans medarbeider Zayd ibn Thabit på oppdrag fra den første kalifen Abu Bakr (632-634). Denne utgaven ble senere gitt den Omar, den andre kalifen (634-644), og deretter ble den oppbevart av Omars datter Hafsa. Mange av dem som hadde formidlet Koranens budskap ved å lære åpenbaringen utenat og resitere den i forskjellige sammenheng, døde i de mange kampene muslimene var involvert i, også i tiden etter profetens død. Derfor oppsto det behov for å samle hele Koranen i én bok. Dette behovet ble videre understreket av at det fantes forskjellige «lesemåter», det vil si at åpenbaringen ble framført på forskjellige måter på forskjellige steder, avhengig av hvilken «koranleser» man hørte på. Derfor begynte et samlings- og redigeringsarbeid under den tredje kalifen Uthman (kalif i perioden 644-656). Oppdraget med å samle ulike tekstutgaver ble gitt til profetens tidligere «sekretær» Zayd ibn Thábit. Han la i stor grad sin opprinnelige versjon, oppbevart av Hafsa, til grunn. Det ble så utarbeidet kopier og sendt til flere av imperiets større byer og garnisoner, hvor disse kopiene igjen ble kopiert. Alle andre versjoner og eksemplarer ble brent, og følgelig er det bare denne tekstutgaven til den tredje kalifen som har overlevd.[trenger referanse]

Imidlertid var det slik at Uthman-utgaven ble skrevet uten prikker eller vokaler. Derfor var det fortsatt mulig å lese Koranen på forskjellige måter, siden hver bokstav, avhengig av hvordan den ble «prikket» kunne stå for flere bokstav-verdier. Det tok tid før standardiserte vokaliserte utgaver ble etablert. Slike forhold bidro til utviklingen av en islamsk vitenskap om tekstforståelse og om Koranens betydning.

Oversettelser[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Oversettelser av Koranen

Den første oversettelsen av Koranen til latin ble foretatt i Toledo av engelskmannen Robert av Ketton i 1143. Han hevdet at oppdraget ble betalt av abbed Peter av Cluny – og at det var kostbart. Peter av Cluny var en av Bernhard av Clairvaux' samtidige, og skal ha ønsket å lære om islam for å forbedre dialogen med muslimene. Toledo var et naturlig sted å lette etter oversettere, da mange vestlige vitenskapsmenn søkte dit i middelalderen for å lære av manuskripter oversatt fra arabisk som handlet om matematikk, astronomi og legevitenskap, og ikke minst Aristoteles' verker, som var bevart på arabisk.[1]

Lesemåter[rediger | rediger kilde]

Den sørafrikanske akademikeren Farid Esack sier[2] at Koranen kan leses med seks ulike utgangspunkt.

  1. den vanlige troendes følelsesmessige og ukritiske forhold til troen
  2. den lærde troendes reflekterte forhold til troen
  3. den intellektuelle troendes kritiske tilnærmingsmåte
  4. den ikke-troendes tilnæring som tar utgangspunkt i tradisjonens indre logikk
  5. den kritiske ikke-troendes analyser som gjerne ser teksten som et produkt av sosiokulturelle forhold
  6. polemikerens vurderinger som ønsker å tilbakevise tekstens guddommelige opphav

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kurt Villads Jensen: Korstogene (s. 74), forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 82-02-26321-2
  2. ^ Den norske forfatteren Nora Eggen viser til Esack i avisen Vårt Land 22.11.2006, i forb med lansering av hennes bok Koranen, en innføring

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]