Blodanklage

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Bilde fra 1493 som viser et angivelig ritualmord

Blodanklage er beskyldninger som fra ulike hold er blitt rettet mot (først og fremst ) jøder, om at de dreper kristne barn, og at de samler blodet på krukker i synagogene. Tilsvarende beskyldninger og rykter har også gått mot andre grupper, blant annet frimurere og neopaganister[1].

Slike forestillinger har med ulik intensitet blitt reist opp gjennom historien, spesielt i Europa og i Russland. Blodanklagene har også vært brukt som påskudd til etnisk rensning og forfølgelser. Blant annet ble de en del av den antisemittiske propagandaen i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Konspirasjonsteorien forekommer også stadig omtalt som rene faktaopplysninger om jødisk undergravningsvirksomhet i nynazistiske skrifter.[2] Sammenkoplingen av sovjetisk kommunisme og jødedom, har gjort bruk av blodanklagene som et bærende element, og et sannhetsbevis for begges higen mot verdensherredømme: Først går kommunismen og jødedommen sammen om å utrydde alle annerledestenkende, for til sist å vende seg mot hverandre i en avgjørende strid om å ta livet av motparten for så alene å oppnå verdensherredømme.

Trivia[rediger | rediger kilde]

  • I Norge har påstander om menneskeslakt og hemmelige blodbanker over uskyldige ofre særlig vært knyttet til forestillinger om tryntyrken, og ikke om jøder, hvor derimot advarsler mot og sagn om den evige jøde, som aldri måtte få hvile og legge ned sin vandringsstav, finnes dokumentert fra nær sagt alle kanter av landet.
  • Republikaneren Sarah Palin gjorde seg skyldig i historieløshet ved å beskylde mediene for å ha rettet «blodanklager» mot henne selv og Tea Party-bevegelsen, etter at pressen antydet at deres «hatske, politiske retorikk» hadde ledet til skytetragedien under et demokratisk valgmøte i Tucson, Arizona 8. januar 2011.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Om blodanklager på nettstedet Religious Tolerance.org
  2. ^ Nazism i dag. Stensil. Föreningen Veronika. Åbo 1990.
  3. ^ Alf Ole Ask: Sarah Palin bommet. Høster kritikk for videotale etter skytetragedien. Aftenposten nr. 19. Fredag 14. januar 2011, s. 19.