Wilhelm Marr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Wilhelm Marr

Wilhelm Marr (født i 16. november 1819 i Magdeburg, død 17. juli 1904 i Hamburg) var en tysk agitator og publisist, som skapte termen antisemittisme i 1879.

Bakgrunn og virke[rediger | rediger kilde]

Marr ble født i Magdeburg som eneste sønn av en skuespiller og teaterdirektør. Han gikk på barneskole i Hannover, senere på høyskole i Braunschweig. I Hamburg og Bremen var han lærling i handel og slo så følge med sin far, som var blitt engasjert av Burgtheater. Der arbeidet han som ansatt i to jødiske firmaer. Han hevdet senere at han urettmessig var blitt sparket.

I 1841 drog han til Zürich der han ble kjent med politiske emigranter som Georg Herwegh, Julius Fröbel og August Follen; de fleste av dem var med i den demokratiske og liberale venstreorienterte bevegelsen.

I 1843 ble han utvist fra Zürich etter beskyldninger om at han hadde foranlediget kommunistiske aktiviteter. Han drog til Lausanne der han slo seg sammen med Hermann Döleke og Julius Standau, grunnleggerne av det hemmelige Léman-Bund, som tilhørte Junges Deutschland-bevegelsen. Marr ble til slutt leder av dette hemmelige forbundet og vendte seg mer og mer mot ateismen og anarkismen. Han grunnla nok et hemmelig samfunn; Schweierischer Arbeiterbund og redigerte «Blätter der Gegenwart für soziales Leben». I 1845 ble han utvist også fra Lausanne og drog til Hamburg. Der ble han politisk journalist og utgav det satiriske magasinet «Mephistopheles» (1847/48-1852). Han tilhørte venstrefløyen i det radikal-demokratiske partiet og var delgat i Frankfurt-forsamlingen etter revolusjonene i 1848. Etter at revolusjonen mislyktes ble han - som mange andre tidligere revolusjonære - en forkjemper for tysk enhet under prøyssisk lederskap.

I 1852 drog Marr til Costa Rica der han prøvde seg som forretningsmann. Manglende suksess fikk ham til å vende tilbake til Hamburg der han arbeidet som journalist og i 1854 giftet han seg med Georgine Johanna Bertha Callenbach, datter av en forretningsmann som hadde forlatt sin opprinnelige jødiske tro. Paret ble skilt i 1873. I 1874 giftet han seg med jødinnen Helene Sophia Emma Maria Behrend som døde samme år. I 1875 ble det et tredje giftermål, denne gang med Jenny Theres Kornick (hvis foreldre levde i et jødisk-kristent ekteskap) som gav ham en sønn. I 1877 skilte de seg. Marrs siste hustru ble Clara Maria Kelch, datter av en arbeider fra Hamburg.

Marrs taler og artikler viser de første tendensene til antisemittisme i 1848. Han var påvirket av Burschenschaft-bevegelsen fra starten av 1800-tallet, som utviklet seg blant tyske studenter ut av frustrasjon over det mislykkede forsøket Wien-kongressen gjorde på å samle alle tyske områder til en stat. Bevegelsen avviste at jøder og ikke-tyskere kunne være medlemmer av en slik stat «hvis de ikke viser at de ønsker å utvikle en kristen-tysk ånd». Mens Burschenschaft gikk i mot jødisk deltagelse i sin bevegelse ønsket de å tillate jøder og andre minoriteter å være medlemmer i en tysk stat «hvis de var villige til å kaste av seg alle tegn på etnisk og religiøs anderledeshet og assimillere seg inn i det tyske folk.»

Teorier[rediger | rediger kilde]

Forside til «Der Weg zum Siege des Germanenthums über das Judenthum»

Marr tok disse ideene et skritt videre ved å forkaste muligheten for assimillering som et middel for jøder til å bli tyskere. I pamfletten «Der Weg zum Siege des Germanenthums über das Judenthum» i 1879 introduserte han ideen om at tyskere og jøder var låst fast i en uhyre lang konflikt, hvis opprinnelse han mente lå i raseideen og som jødene holdt på å vinne. Han argumenterte for at jødisk emansipasjon var et resultat av tysk liberalisme som hadde tillatt jødene å kontrollere tysk finans og industri. I tillegg så han den angivelige konflikten som et resultat av helt ulike kvaliteter mellom jøder og tyskere og derfor ikke kunne løses med total assimillasjon av den jødiske befolkning. I henhold til Marr var kampen mellom jøder og tyskere en som bare kunne ende med seier til en part og den fullstendige utryddelse av den andre. En jødisk seier, sa han, betød «finis Germaniae» (Tysklands endelikt). For å hindre dette i å skje grunnla han Antisemiten-Liga i 1879, den første tyske organisasjon stiftet spesielt for å slåss mot den angivelige trusselen som jødene utgjorde mot Tyskland og som arbeidet for å voldelig fjerne jøder fra landet.

Selv om han hadde introdusert pseudovitenskapelige rasemessige komponenter inn i debatten om jøder i Tyskland, så er det usannsynlig at han var påvirket av de tidligere teorien til Arthur de Gobineau (forfatter av Et essay om ulikheten mellom de menneskelige raser, 1853), som ikke ble oversatt til tysk før 1898, 25 år etter Marrs pamflett. Det er imidlertid svært sannsynlig at Marr var i stand til å lese Gobineau på fransk. I tillegg var Marr svært vag når det gjaldt hva som konstituerte begrepet «rase» og hva som skilte jøder og tyskere. Dette ble senere ble viktig i nazistenes «rasevitenskap». Senere raseteoretikere postulerte disse spesifikke forskjellene, ikke Marr. Blant disse var Eugen Dühring, som foreslo at det var blod, og Houston Stewart Chamberlain, en viktig raseteoretiker og ektemann til Eva Wagner, Richard Wagners datter, som fremholdt frenologien som viktig middel for å skille melleom rasene.

På den annen side er det sannsynlig at Marr var påvirket av Ernst Haeckel, en professor som hadde popularisert begrepet sosialdarwinisme blant Tysklands intellektuelle.

Til tross for sin innflytelse ble ikke Marrs ideer øyeblikkelig tatt opp av tyske nasjonalister. Den pan-tyske liga, grunnlagt i 1891, åpnet opprinnelig for at jøder kunne være medlemmer, gitt at de var fullt assimillert i tysk kultur. Det var først i 1912, åtte år etter Marrs død, at ligaet erklærte rasisme som et underliggende prinsippe. Allikevel, Marr var et viktig viktig ledd i den utviklingskjeden tysk rasisme som skulle utvikle seg til folkemord i løpet av nazitiden.

Senere avstandstagen fra antisemittisme[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av sitt liv avsverget Marr antisemittismen og hevdet at sosial oppstand i Tyskland hadde vært et resultat av den industrielle revolusjon og konflikten mellom politiske bevegelser. I henhold til Moshe Zimmermann bad han «jødene åpent om unnskyldning for å ha tatt feil i definisjonen av problemet.».[1] Han publiserte i Hamburg et siste essay kalt «En antisemitts testament» der han forklarte historien bak sin tenkning og slo fast at han opprinnelig hadde vært en filosemitt, etter å ha forkastet «den miserable romantiske galskapen i Germanisme». Han klaget over at moderne antisemittisme var blandet med tysk mystisisme og nasjonalisme.

Verk[rediger | rediger kilde]

  • Pillen. Eigens präpariert für deutsche und andere Michel, 1844
  • Katechismus eines Republikaners der Zukunft, 1845
  • Das junge Deutschland in der Schweiz. Ein Beitrag zur Geschichte der geheimen Verbindungen unserer Tage, 1846
  • Anarchie oder Autorität? 1852
  • Reise durch Central-Amerika, 1852
  • Messias Lassalle und seine Hamburger Jünger. Eine Abfertigung, 1863
  • Der Ausschluß Oesterreichs aus Deutschland ist eine politische Widersinnigkeit, 1866
  • Selbständigkeit und Hoheitsrecht der freien Stadt Hamburg sind ein Anachronismus geworden, 1866
  • Des Weltunterganges Posaunenstoß, lieblich begleitet und allen Gläubigen gewidment, 1867
  • Es muß alles Soldat werden! oder die Zukunft des Norddeutschen Bundes. Ein Phantasiegemälde, 1867
  • Nach Jerusalem mit dem Papst.Eine Bergpredigt, 1867
  • Der Antichrist und das Ende der Welt, 1875
  • Religiöse Streifzüge eines philosophischen Touristen, 1876
  • Der Sieg des Judenthums über das Germanenthum – Vom nichtconfessionellen Standpunkt aus betrachtet. Bern: Rudolph Costenoble, 1879. - English translation: Rohringer, Gerhard. Victory of Judaism over Germanism - Considered from a Nonreligious Perspective. 2009
  • Jeiteles teutonicus. Harfenklänge aus dem vermauschelten Deutschland von Marr dem Zweiten, 1879
  • Vom jüdischen Kriegsschauplatz. Eine Streitschrift, 1879
  • Das Salomonische Spruchbuch, 1879
  • Wählet keinen Juden! Der Weg zum Siege des Germanenthums über das Judenthum. Ein Mahnwort an die Wähler nichtjüdischen Stammes aller Confessionen. Berlin: Hentze, 1880
  • Der Judenkrieg, seine Fehler und wie er zu organisieren ist. 2. Theil von ""Der Sieg des Judenthums über das Germanenthum", 1880
  • Goldene Ratten und rothe Mäuse, 1880
  • Oeffnet die Augen, Ihr deutschen Zeitungsleser. Ein unentbehrliches Büchlein für jeden deutschen Zeitungsleser, 1880
  • Lessing contra Sem. Allen "Rabbinern" der Juden- und Christenheit, allen Toleranz-Duselheimern aller Parteien, allen Pharisäern und "Schriftgelehrten" tolerantest gewidmet, 1885

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Moshe Zimmermann, Wilhelm Marr: The Patriarch of Anti-Semitism, Oxford University Press, USA, 1987, pp.103, 135.