Den internasjonale romstasjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ambox outdated serious.svg
Trenger oppdatering: Denne artikkelen eller seksjonen er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon.
Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den.
Den internasjonale romstasjonen
Den internasjonale romstasjonen
Den internasjonale romstasjon 30. mai 2011, fotografert fra romferga Endeavour på oppdraget STS-134.
Den internasjonale romstasjonen
Besetning 6
Masse ca. 450 000 kg
Trykksatt volum 837 m³
Atmosfæretrykk 1 atm
Historie
Oppskytning 1998–2014[trenger oppdatering]
I bane 5 626 dager
(16. april 2014)
Bemannet 4 913 dager
(16. april 2014)
Antall omløp 88 309
(16. april 2014)
Banedetaljer
Perihel 376 km over havet
Aphel 398 km over havet
Inklinasjon 51,6 grader
Gjennomsnittsfart 7 706 m/s
(27 743,8 km/h)
Den internasjonale romstasjonen
Oversikt over ISS' moduler

Den internasjonale romstasjonen (engelsk: International Space Station, ISS) er i dag den eneste romstasjonen i kretsløp rundt Jorden. Selv om den fortsatt er under bygging ble den tatt i bruk 2. november 2000,[1] og har vært kontinuerlig bemannet siden da. Den kretser i en banehøyde på i underkant av 350 km. Byggingen av romstasjonen er et samarbeidsprosjekt mellom de fem romfartsorganisasjonene NASA (USA), Roskosmos (Russland), JAXA (Japan), CSA / ASC (Canada) og ESA (Europa).[2] I tillegg er Den Brasilianske Romfartsorganisasjonen (AEB, Brasil) samarbeidspartner gjennom en direkte kontrakt med NASA. Kinas romorganisasjon (CNSA) har også ytret ønske om å være med i prosjektet, men de har foreløpig ikke blitt invitert med.[3]

Forhistorien[rediger | rediger kilde]

Allerede i 1971 sendte Sovjetunionen opp sin første Saljut-romstasjon. Det ble skutt opp totalt 7 Saljut-romstasjoner, hvor 6 ble brukt av romfarere. Saljut 2 var mislykket. Saljut 7 var i drift til 1986, men ble værende i bane til 1991. I 1973 ble USA sin romstasjon Skylab skutt opp. Denne hadde besøk av 9 astronauter frem til 1974. Den styrtet over Australia og Indiahavet 11. juli 1979. Både Saljut stasjonene og Skylab ble skutt opp i ett stykke, og bemannet etterpå. I 1986 ble den første modulen til romstasjonen Mir skutt opp. Etterhvert ble det skutt opp flere moduler som så ble koblet sammen med de eksisterende modulene. Det bodde over 100 kosmonauter og astronauter på Mir frem til den planlagte styrten i Stillehavet i 2001.

På begynnelsen av 1980-tallet planla USA å bygge en ny romstasjon, romstasjonen Freedom, som et mottrekk til Sovjetunionens Saljut-romstasjoner og Mir. Slutten på den kalde krigen og Sovjetunionens fall førte imidlertid til at denne ble kansellert. Med slutten på romkappløpet, og reduserte økonomiske rammer til romfartsorganisasjonene, startet USA på begynnelsen av 1990-tallet forhandlinger med Europa, Russland, Japan og Canada om en internasjonal romstasjon. Prosjektet ble kalt romstasjonen Alfa (engelsk:Space Station Alpha) og ble annonsert i 1993. Denne skulle kombinere de planlagte prosjektene til de forskjellige romfartsorganisasjonene: NASA med romstasjonen Freedom, Russland med Mir-2, ESA med Columbus og JAXA med sitt laboratorium. Romstasjonen som er under bygging, men allerede i drift,har nå navnet ISS (International Space Station). Planlagt ferdigstillelse er i 2010.

Byggingen av ISS[rediger | rediger kilde]

Den internasjonale romstasjonen (2002)

Utdypende artikkel: Liste over byggingen av ISS

I likhet med Mir består ISS av mange moduler som skytes opp hver for seg og kobles sammen i rommet. ISS er alt for stor og komplisert til å kunne skytes opp i ett stykke, slik Skylab og Saljut-stasjonene ble.

Foreløpig består ISS av fire store moduler hvor det kan oppholde seg mennesker. To av disse er russiske og to er amerikanske. Hver er omtrent på størrelse med en jernbanevogn eller stor buss, og veier ca. 15–20 tonn hver. Modulene er koblet til hverandre på en rekke (omtrent som jernbanevogner) og heter (fra «bakerst») Zvezda, Zarja, Unity og Destiny.

Det var russiske Zarja (også kalt FGB) som ble skutt opp først, i november 1998, med en russisk bærerakett av typen Proton. Et par uker senere ble USAs Unity (også kalt Node-1) skutt opp med romfergen Endeavour, og koblet til Zarja.

Først i juli 2000 skøyt russerne opp Zvezda, før oppskytingen bedre kjent som "Service-modulen". ISS hadde fått korte besøk av romfergen tidligere, men det var først med Zvezda på plass at ISS kunne bemannes permanent. Den første langtids-besetningen i ISS ble skutt opp i et russisk Sojuz-romskip i oktober 2000. Deretter har det hele tiden vært to eller flere mennesker i ISS, alltid minst én amerikaner og minst én russer.

«Langtidsbesetningene» består av to eller tre personer og er oppe noen måneder om gangen før de blir byttet ut. Nye romfarere bringes opp med Sojuz-romskip eller amerikanske romferger, som også bringer hjem den «gamle» besetningen. Romferger og Sojuz-fartøy kan også komme på «besøk» uten å bytte ut besetningen om bord. Da som regel for å bringe opp nytt utstyr eller nye elementer til ISS, eller for å bytte ut Sojuz-romskipet, som ikke kan være oppe mer enn et halvt år om gangen. (Det er alltid minst ett Sojuz-romskip koblet til ISS, som «livbåt»). Romfergene kan ikke være oppe stort mer enn to uker om gangen. Under slike «besøk» har opptil 10 personer vært om bord i ISS samtidig.

Den foreløpig siste av de fire tidligere nevnte, store modulene heter Destiny, også kjent som US Lab (eller USAs laboratoriemodul). Her utføres de fleste vitenskapelige eksperimentene om bord i ISS. Den ble skutt opp med en romferge i februar 2001.

I tillegg har russerne og amerikanerne skutt opp hver sin luftsluse som gjør det mulig for besetningen å gå ut av romstasjonen og jobbe på utsiden av den, uten at stasjonen blir tømt for luft. (Det er det som ville skjedd på et øyeblikk hvis man bare åpnet døra på vanlig måte)

I tillegg til disse modulene, hvor det kan oppholde seg mennesker uten romdrakter, har amerikanerne skutt opp fire store såkalte bjelkesegmenter (pr. høsten 2004). Disse er nesten like store som de store modulene på romstasjonen, men det kan ikke oppholde seg mennesker i dem. I stedet er de utstyrt med forskjellig nødvendig utstyr. Det viktigste er nok de store solcellepanelene, som minner om enorme sommerfuglvinger. Disse skaffer elektrisk strøm til ISS. I tillegg finnes batterier, gyroer, antenner, en liten vogn med en stor kran, eller robotarm, montert på. Dessuten forskjellige vitenskapelige instrumenter.

Nye moduler[rediger | rediger kilde]

Canadisk robotarm i bruk på amerikanske romferger
Hovedartikkel: Planlagte moduler på ISS

ISS er omtrent halvferdig nå. Det er allerede bygget flere bjelkesegmenter og flere moduler som venter på å bli skutt opp med romfergen. Men man vil ikke la romfergene fly igjen før man er sikre på å ha rettet feilen som førte til at romfergen Columbia havarerte i februar 2003, da alle syv om bord døde. Man tar sikte på å få skutt opp neste romferge til ISS i mai 2005. ( Noe som ble utsatt pga tekniske problemer med romfergen.)

Romferja Endeavour ble i natt skutt opp mot den internasjonale romstasjonen ISS, hvor sju astronauter skal gjennomføre det lengste oppdraget ved en romstasjon noensinne. Dette skjedde den 11. mars 2008 så resten av artikkelen trenger en oppdatering.

Mens romfergene står på bakken bringes alle romfarerne til ISS opp og ned med russiske Sojuz-romskip. Mat, vann, drivstoff og utstyr bringes opp med ubemannede Progress-romskip, også de russiske.

Men både Sojuz og Progress er mindre enn romfergene, og kan derfor ikke ha så mye med seg som romfergene. Sojuz tar bare maks tre personer om gangen. Romfergen tar som regel seks eller syv, og har plass til enda flere, om nødvendig. Verken Progress eller Sojuz kan ta med store moduler, slik romfergene kan, så man har ikke bygget videre på ISS etter at Columbia havarerte. Russerne kan riktignok skyte opp store moduler med de store Proton-rakettene sine, men har foreløpig ikke råd til å bygge eller skyte opp flere enn de to russiske (Zarja og Zvezda) som allerede er skutt opp.

Den europeiske romfartsorganisasjonen ESA, som Norge og de fleste andre vest-europeiske land er med i, har bygget sin egen ISS-modul, som heter Columbus (eller COF, for Columbus Orbiting Facility). Den ble skutt opp med Atlantis i 2007. Japanerne har også bygget en egen modul, kalt Kibo, eller JEM (Japan Experiment Module), som ble skutt opp til ISS med Discovery i mai 2008.

Russerne har lovet å bygge og skyte opp noen flere moduler, men siden de har så dårlig råd vet ingen når eller om dette vil skje. Foreløpig har russerne nok med å bygge og sende opp Sojuz- og Progress-romskip. I motsetning til de amerikanske romfergene kan ikke disse brukes flere ganger.

Canada har bygget en stor "robotarm" (Canadarm2), som ble skutt opp med en amerikansk romferge i april 2001. Når en romferge har koblet seg til ISS brukes denne armen til å løfte store moduler og bjelkesegmenter ut av romfergens lasterom og sette dem på plass på riktig sted på ISS.

Til og med Brasil er med i ISS, men bare med noe småtteri.

Høsten 2003 ble Folkerepublikken Kina det tredje landet (etter Sovjet/Russland og USA) som med egne raketter og romskip brakte et menneske opp i verdensrommet og tilbake igjen. Men Kina er ikke med i ISS-prosjektet, selv om de teknisk sett godt kunne vært det.

Fra 2005 skal Europa, senere også Japan, bringe opp forsyninger (mat, vann, utstyr) til ISS i egne romfartøy, skutt opp med egne raketter. De europeiske romfartøyene heter Automated Transfer Vehicle (ATV) og skal skytes opp med Ariane-raketter. De japanske heter HTV og skal skytes opp med H-2A-raketter. Det skal ikke bringes mennesker til eller fra ISS med disse fartøyene, som er engangsfartøy uten varmeskjold. De brenner altså opp når de vender tilbake til Jordens atmosfære. Alle européere og japanere (og andre romfarere) må fortsatt bringes til og fra ISS i amerikanske eller russiske romfartøy.

Fremtidig drift[rediger | rediger kilde]

Da den første ISS-modulen ble skutt opp i 1998 regnet man med at ISS skulle være stort sett ferdig bygget i omtrent 2004 og brukes i 15 år, dvs. til rundt 2013. ISS blir hele tiden dyrere enn man trodde tidligere, samtidig som det tar lenger tid å bygge den enn man hadde regnet med. For å kompensere for dette har man redusert ambisjonsnivået noe, dvs. planlegger å bygge stasjonen litt mindre enn tidligere planer. Man håper å bli ferdig med ISS satt sammen av litt færre moduler, rundt 2011. De gjenværende russiske modulene, kanskje også de japanske, vil kanskje bli skutt opp enda senere.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: International Space Station – bilder, video eller lyd