Romfarer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
De tre astronautene som deltok på Apollo 11-ferden i 1969. Fra venstre: Neil Armstrong, Michael Collins og Buzz Aldrin.

En romfarer (eller astronaut/kosmonaut) er betegnelsen på en person som reiser utenfor jordas atmosfære (foretar romferd). Romferder har lenge vært en av menneskets drømmer. I 1865 skrev den franske forfatteren Jules Verne romanen «Reisen til månen» som beskrev romfarere som ble skutt ut av en gigantisk kanon og landet på månen. I 1902 kom filmen «Reisen til månen» som delvis er basert på Vernes roman. Det var imidlertid først etter andre verdenskrig at teknologien gjorde det mulig å begynne med utforskning av verdensrommet. Det tyske gjengjeldelsesvåpenet V-2 var det første menneskeskapte objektet som nådde rommet, og etter krigen sikret USA seg den tyske forsker-ekspertisen bak V-2 med Wernher von Braun i spissen. Sovjetunionen og USA hadde hvert sitt romprogram, og etter Sovjetunionens suksess med satellitten Sputnik 1, startet det som er blitt kalt romkappløpet. Romkappløpet kulminerte da det amerikanske månelandingsfartøyet «Eagle» fra Apollo 11 landet på månen 20. juli 1969. Senere innledet USA og Sovjetunionen et samarbeide om den ressurskrevende romforskningen, et samarbeid romfarere fra mange nasjoner har nytt godt av.

Romferd[rediger | rediger kilde]

Definisjonen på hvor grensen mellom atmosfæren og verdensrommet går, varierer. Fédération Aéronautique Internationale (FAI) bruker 100 kilometers høyde som grense[1], mens NASA og US Air Force tildeler «astronautvingen» til de som har vært over 80 kilometers høyde. I denne høyden kan ikke et fly kontrolleres aerodynamisk, og blir derfor definert som romfartøy. Med det amerikanske eksperimentflyet North American X-15 fikk 8 piloter «astronautvingen» i perioden 1962 til 1967 etter å ha nådd høyder over 80 km.

Historie[rediger | rediger kilde]

For å lære mer om hvordan levende organismer påvirkes av romferder gjennomførte både Sovjetunionen og USA en rekke oppskytinger med dyr. Allerede i 1947 skjøt USA opp en kapsel med fluer, og i 1949 ble Rhesus-apen «Albert 2» sendt ut i rommet.[2] Begge disse eksperimentelle ferdene ble utført med V-2 raketter. Mest kjent av disse «dyre-astronautene» er kanskje den sovjetiske hunden Laika, som ble skutt opp i «Sputnik 2» den 3. november 1957. Laika overlevde ikke ferden, men forsøkene viste at romferder med levende passasjerer var mulig. Laika ble den første levende skapning som gikk i bane rundt jorden.

De første romfarerne[rediger | rediger kilde]

Alan Shepard like etter landingen med «Freedom 7»
Vostok romkapsel

Verdens første romfarer var kosmonauten Jurij Gagarin. Den 12. april 1961 ble han skutt opp i et Vostok 3KA romfartøy. Ferden fikk navnet «Vostok 1», og romkapselen fullførte ett kretsløp rundt jorden. Gagarin var i rommet i 1 time og 48 minutter før han i 6 km høyde forlot romkapselen og landet trygt i fallskjerm. FAI krever at piloten skal lande sammen med romfartøyet for at det skal kunne defineres som romferd[1], og sovjetiske myndigheter holdt derfor detaljene om landingen hemmelig i mange år.

Sovjetunionens suksess med «Vostok 1» bidro til å øke USAs innsats i romkappløpet, og 5. mai 1961 gjorde Mercury 3 med Alan Shepard ombord en vellykket romferd. Shepard ble dermed den første amerikaner – og andre menneske i rommet. I motsetning til «Vostok 1» gjorde ikke Shepards romkapsel «Freedom 7» noe kretsløp rundt jorden, men steg til en høyde av 187 km og falt ned igjen (ballistisk bane). Hele ferden varte ca. 16 minutter. Shepard var senere kommandør på «Apollo 14»-ferden, og var det femte mennesket som gikk på månen.

20. februar 1962 greide amerikanerne å få et menneske i bane rundt jorden. Med «Mercury 6»-ferden gjorde John Glenn i «Friendship 7» 3 kretsløp rundt jorden. Senere var han – i en alder av 77 år – med romfergen «Discovery»STS-95 den 29. oktober 1998, og ble dermed den eldste romfarer noensinne.

Den 16. juni 1963 ble «Vostok 6» skutt opp med kosmonauten Valentina Teresjkova ombord. I likhet med de tidligere sovjetiske romferdene foregikk oppskytingen fra Bajkonur kosmodrom i nåværende Kasakhstan. Hun var den første kvinnelige romfarer, og ferden varte i 2 dager og 23 timer.

Kappløpet mot månen[rediger | rediger kilde]

Månelandingsfartøyet «Eagle»

Etter at USA hadde avsluttet Mercury-programmet fortsatte de med Gemini-programmet. Gemini (Tvilling) hadde – som navnet antyder – plass til to astronauter i romkapselen. Amerikanerne hadde trappet opp anstrengelsene for å slå Sovjetunionen i kappløpet til månen. Gemini var et skritt videre mot dette målet, og 10 bemannede romferder ble gjennomført.

Etter Gemini tok Apollo-programmet over. Julaften 1968 kunne romfarerne ombord i Apollo 8 som første mennesker se månens bakside. 20. juli 1969 landet månelandingsfartøyet «Eagle» fra Apollo 11 på månens overflate med Neil Armstrong og Buzz Aldrin ombord. Neil Armstrong fikk som fartøykommandør æren av å være det første menneske som satte sin fot på månen. Etter dette ble det sovjetiske månelandingsprogrammet lagt ned. Etter at måneferden Apollo 17 var avsluttet i desember 1972, har ingen mennesker forlatt Jordens gravitasjonsfelt.

Christer Fuglesang ombord i romfergen «Discovery»

Romstasjoner[rediger | rediger kilde]

ISS

Den første romstasjonen var den sovjetiske Saljut 1 som ble skutt opp i april 1971. Saljut 1 var bemannet 24 av de 175 døgnene den var i rommet. USAs Skylab var den andre bemannede romstasjonen, og ble skutt opp 14. mai 1973. Skylab var i rommet i 2 249 døgn, og den var bemannet i 171 døgn. Både Saljut-programmet og Skylab besto av romstasjoner som ble skutt opp komplett i ett stykke.

Den Sovjetiske romstasjonen «Mir» var den første som besto av moduler som ble sammenbygd i rommet. Den var også den første permanent bemannede romstasjonen, og var i drift fra 1986 til 2001. Kosmonautene som var stasjonert her da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991, opplevde noen nervepirrende uker før situasjonen på bakken ble avklart. De returnerte med en annen nasjonalitet enn da de dro. Etter 1991 slet den russiske romfartsorganisasjonen Roskosmos med dårlig økonomi. Russlands romferge-prosjekt «Buran» ble skrinlagt i 1993, og samarbeid med USAs NASA ble innledet. I perioden 1994 - 1995 tilbrakte den russiske kosmonauten Valerij Polyakov 437 dager og 17 timer ombord i «Mir», noe som er historiens lengste sammenhengende opphold i rommet.

I dag er Den internasjonale romstasjonen (ISS) den eneste romstasjonen i rommet. Stasjonen er satt sammen av moduler fra flere romfartsorganisasjoner, og romfarere fra mange nasjoner har oppholdt seg her.

Det nye årtusen[rediger | rediger kilde]

SpaceShipOne utstilt i Smithsonian National Air and Space Museum sammen med Bell X-1 og «Spirit of St. Louis»

28. April 2001 var den amerikanske forretningsmannen Dennis Tito med på den russiske romferden Sojuz TM-32 til den internasjonale romstasjonen. Dette var første gang en privatperson ble romfarer. Han dekket alle omkostningene selv, og ble kjent som verdens første romturist. Dennis Tito oppholdt seg 23 dager på ISS før han returnerte til jorden med Sojuz TM-31 6. mai 2001.

Den 15. oktober 2003 ble Kina den tredje nasjonen som har sendt mennesker ut i rommet. I romfartøyet «Shenzhou 5» gjorde jagerpiloten Yang Liwei 14 kretsløp rundt jorden på en romferd som varte i 21 timer. Selv om noen vestlige medier omtaler Yang Liwei som «taikonaut», bruker offisielle kinesiske kilder betegnelsen astronaut.[3]

Frem til 2003 ble romfarere valgt ut, trent og godkjent utelukkende av det militære eller av statlige romfartsorganisasjoner. I juni 2004 forandret dette seg da Mike Melvill i SpaceShipOne foretok den første privatfinansierte bemannede romferd. I oktober samme år vant SpaceShipOne The Ansari X-Prize (10 millioner US Dollar) for å ha fullført to bemannede romferder med samme fartøy i løpet av to uker.[4]

I 2006 ble svensken Christer Fuglesang første skandinav i rommet. Han var med romfergen «Discovery» som ESAs ferdspesialist på STS-116. Ferden gikk til ISS, og varte fra 9. til 22. desember (12 dager og 20 timer). I løpet av turen gjennomførte Christer Fuglesang tre romvandringer.

Sir Richard Bransons selskap Virgin Galactic planlegger å bygge et romfartøy med kapasitet til seks romturister. Selskapet samarbeider med Burt Rutan (designeren av SpaceShipOne) og kaller det kommende romfartøyet SpaceShipTwo. Hvis dette skulle bli en realitet, betyr det at alle som er i stand til å betale billetten kan bli romfarere.[5] Billettprisen starter på 200 000 US dollar (februar 2009).

Siden Jurij Gagarins romferd i 1961 har over 500 menn og kvinner gjort seg fortjent til tittelen «romfarer».[6] 22 romfarere har omkommet i ulykker i forbindelse med romferder.

Faremomenter[rediger | rediger kilde]

Romfergens vindu etter sammenstøt med romsøppel

Selv med dagens teknologi er det å være romfarer en risikabel beskjeftigelse. Rent bortsett fra den opplagte ulykkesrisikoen under oppskyting og tilbakevending, er romfarere eksponert for mange farer under oppholdet utenfor atmosfæren. Det er for tiden anslagsvis 110 000 objekter større enn 1 cm som går i bane rundt jorden. Disse objektene kalles gjerne romsøppel, og er etterlatenskaper fra satellitter og tidligere romferder. På grunn av tilnærmet vakuum i rommet er en spesialkonstruert romdrakt nødvendig for å kunne bevege seg utenfor romfartøyet. Drakten er naturlig nok ikke like robust som veggene på romfartøyet, og selv små partikler kan perforere den og forårsake personskade samt innvendig trykkfall. Et menneske vil miste bevisstheten etter 15 - 20 sekunder i vakuum, og døden vil inntreffe etter få minutter. Objekter på størrelse med en tennisball eller mer, kan være livstruende for astronauter inne i romfergen eller ISS. US Air Force Space Command overvåker mye av romsøppelet, og varsler NASA hvis et kjent objekt er på kollisjonskurs med et romfartøy.

Siden romfarerne er utenfor den beskyttende jordatmosfæren er kosmisk stråling og solstormer også en risiko. I rommet utsettes astronautene for anslagsvis 27 ganger høyere strålingsdoser fra kosmisk stråling enn en person på jordoverflaten.[7] Solen har fra tid til annen utbrudd og slynger ut store mengder høyenergi-partikler og intens stråling. Jordens magnetfelt – magnetosfæren – gir en viss beskyttelse, men særlig på romferder til månen eller Mars kan romfarerne være i livsfare om de skulle bli truffet av en solstorm.

Utdanning[rediger | rediger kilde]

For å bli kvalifisert til astronaut-trening stilles det strenge krav til både fysisk og psykisk skikkethet.

NASA (USA)[rediger | rediger kilde]

De syv første astronautene i Mercury- og Gemini-programmet ble rekruttert fra det amerikanske flyvåpenet. Alle kandidatene hadde lang fartstid som testpiloter.

Kravene den gangen var:[8]

  • Alder under 40 år
  • Høyde under 1,80 m
  • Feilfri helse
  • Universitetsutdannelse
  • Eksamen fra prøveflyverskole
  • Minst 1500 flytimer i jetfly

Apollo-programmet benyttet også militære testpiloter, men disse fikk etterhvert selskap av sivile astronauter med akademisk bakgrunn. Etter hvert som romfergeprogrammet tok form, innså NASA at mer spesialisering var nødvendig. Til det flytekniske blir fortsatt piloter fra flyvåpenet foretrukket, mens ferdspesialistene blir rekruttert fra vitenskapsmiljøet.

Dagens krav[9]

  • For kandidater uten pilot-bakgrunn:
    • Minimum bachelor-grad som ingeniør eller i realfagene biologi, fysikk eller matematikk, etterfulgt av minst 3 års erfaring i faget. Master eller doktorgrad er ønskelig.
    • Må være i stand til å bestå NASAs rommedisinske tester, som også inkluderer:
      • Syn må være 6/6 eller korrigerbart til 6/6.
        Trening ved Johnson Space Center
      • Blodtrykk ikke over 140/90 i sittende stilling.
      • Mellom 158 og 190 cm høy
  • For kandidater med pilot-bakgrunn:
    • Bachelor-grad som ingeniør eller i realfagene biologi, fysikk eller matematikk. Høyere grad ønskelig.
    • Minst 1000 flytimer i jetfly. Erfaring som testpilot sterkt ønskelig.
    • Må være i stand til å bestå NASAs rommedisinske tester, som også inkluderer:
      • Syn må være 6/6 eller korrigerbart til 6/6.
      • Blodtrykk ikke over 140/90 i sittende stilling.
      • Mellom 158 og 190 cm høy

Kun amerikanske statsborgere kan søke.

Kandidater som består den ukelange opptaksprøven får tittelen astronaut-kandidater og starter det 2-årige treningsprogrammet for å bli astronauter. Fullført astronaut-trening er allikevel ingen garanti for at kandidaten vil bli akseptert som astronaut. De som blir akseptert mottar «astronautvingen» i sølv. Denne blir erstattet med en i gull etter første romferd.

Roskosmos (Russland)[rediger | rediger kilde]

I likhet med USA rekrutterte russerne kosmonautene sine fra flyvåpenet. Særlig var testpiloter ønsket. Jurij Gagarin var major i flyvåpenet da han var med på Vostok 1-ferden. På grunn av mindre åpenhet er det vanskelig å fastslå eksakte opptakskrav hos Roskosmos. Det som vites er at alle de 5 romturistene (jan. 2008) som reiste med russiske romfartøy, gjennomgikk grundige tester og treningsprogram før de fikk tillatelse til å bli med på romferdene.

ESA (Europa)[rediger | rediger kilde]

Den europeiske romfartsorganisasjonen ESA har ikke egne romfartøy til bemannede ferder, men leier istedet plass hos NASA eller Roskosmos. ESA har for tiden (januar 2008) besatt 13 av 16 astronautstillinger. Halvparten har bakgrunn som militære testpiloter, mens den andre halvparten er forskere innen fysikk og medisin. De 16 stillingene fordeles slik: Frankrike, Tyskland og Italia har fire plasser hver, mens de fire siste plassene fordeles mellom de øvrige medlemslandene.

CNSA (Kina)[rediger | rediger kilde]

Kinesiske astronauter (eller taikonauter) har hittil vært rekruttert fra det kinesiske flyvåpenet.

Andre benevnelser i bruk[rediger | rediger kilde]

  • Engelsk: astronaut (fra gr. astron, «stjerne», og nautes, «sjømann»)
  • Russisk: kosmonaut (fra gr. kosmos, «verdensaltet», og nautes, «sjømann»)
  • Fransk: spationaute (fra lat. spatium «rommet» og gr nautes, «sjømann»)
  • Kinesisk: taikonaut eller taikongnaut (brukes ikke i offentlige tekster fra Kina, der «astronaut» brukes istedenfor; fra kin. taikong, «verdensrommet», og gr. nautes, «sjømann»)

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]