Melodi Grand Prix 1997

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Melodi Grand Prix 1997
Dato: 8. februar 1997
Sted: Studio 2, NRK Marienlyst, Oslo
Programleder: Tande-P.
Arrangør: Norsk rikskringkasting
Deltakere: 8
Vinner: «San Francisco»
Artist: Tor Endresen
Eurovision Song Contest 1997
Plass i finale: 24 av 25 (delt sisteplass)
Poeng i finale: 0
Melodi Grand Prix 1996 Melodi Grand Prix-logo-liten.jpg Melodi Grand Prix 1998

Melodi Grand Prix 1997 var den 36. utgaven av Melodi Grand Prix, Norges nasjonale uttaking til Eurovision Song Contest. Åtte finalister kjempet i finalen 8. februar 1997 som ble arrangert på NRK Marienlyst i Oslo. Dette var første gang NRK tok i bruk telefonavstemning under sendingen for å kåre vinneren i Melodi Grand Prix. Vinnerlåten ble «San Francisco», framført av Tor Endresen og skrevet av Endresen sammen med Arne Myksvoll. Tor Endresen representerte også Norge i den internasjonale finalen i Dublin, der «San Francisco» endte på delt sisteplass med 0 poeng. Dette var fjerde gang Norge sto uten poeng, og det var Norges åttende sisteplass i Eurovision Song Contest. Sendingen ble rammet av flere problemer, blant annet strømbrudd, syke programledere og omfattende svikt i telefonnettet under telefonavstemningen.

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Som året før ble finalen holdt i Studio 2 på Marienlyst lørdag 8. februar. 350 sanger kom inn i NRKs åpne konkurranse, og en hemmelig tremannsjury plukket ut åtte av dem til finalen.[1][2]

Den norske finalen var preget av en del krøll både før og under sending. Opprinnelig skulle Ivar Dyrhaug være programleder, men han måtte trekke seg kort tid før finalen på grunn av influensa. I stedet steppet Tande-P. inn, men også han ble syk rett før finalen og måtte lede programmet nærmest uten stemme og i feberrus.[3] Det var også flere tekniske feil under sendingen, og Penthouse Playboys måtte framføre sin sang på nytt da strømmen plutselig gikk midt under gruppas framføring. Også under telefonavstemningen ble det problemer, og hoveddelen av seerne fikk ikke stemt.[4]

Blant artistene var det kun Tor Endresen, Penthouse Playboys og Geir Rønning som var kjent for folk flest, ellers var de fleste deltakerne relativt ukjente artister. Vinneren ble kåret av en musikerjury som hadde 40 prosent av stemmene, og en telefonavstemning som telte 60 prosent. Dette var første gang NRK arrangerte en telefonavstemning under selve Melodi Grand Prix-sendingen. Et lite orkester under ledelse av Geir Langslet akkompagnerte låtene.

Forhåndsfavoritten Tor Endresen deltok for åttende gang og vant til slutt klart med sin «San Francisco». Han representerte dermed Norge i den internasjonale finalen i Dublin 3. mai.

Resultat[rediger | rediger kilde]

Nr. Tittel Artist Komponist Tekstforfatter Prosent Plass
1 «Min egen superstar» Marianne Elstad Olsen Marianne Elstad Olsen og Henning Hoel Eriksen Fredrik Friis 11,3 % 5
2 «So ro lille tull» Kim Angela Lewis Torstein Bieler og Chris Påhlman Nora Skaug 14,7 % 3
3 «Consensus» Guro Håvik Gunnar Lorentzen 10,6 % 6
4 «Om du elsket meg» Penthouse Playboys Kjetil Rolness og Jørn Mortensen Kjetil Rolness 12,6 % 4
5 «Venter på deg» Geir Rønning Are Selheim 7,0 % 7
6 «Rolig» Beate Olsen Beate Olsen 2,9 % 8
7 «San Francisco» Tor Endresen Tor Endresen og Arne Myksvoll Tor Endresen 23,0 % 1
8 «Lys» Manjari Rune Lindstrøm 18,0 % 2

Avstemning[rediger | rediger kilde]

En ekspertjury bestående av seks artister, avgjorde 40 prosent av resultatet. De resterende 60 prosentene ble avgjort av seerne gjennom telefonavstemning. I juryen satt H.C. Andersen, Elisabeth Andreassen, Kari Gjærum, Ole Evenrud, Leif Erik Forberg og Frode Viken. Drøyt 70 000 stemmer ble registrert i telefonavstemningen. Stemmene ble lagt sammen, og resultatet ble avgjort ved voksende søyler som viste prosentvis fordeling mellom sangene.

Nr. Tittel Prosent
1 «Min egen superstar» 11,3 %
2 «So ro lille tull» 14,7 %
3 «Consensus» 10,6 %
4 «Om du elsket meg» 12,6 %
5 «Venter på deg» 7,0 %
6 «Rolig» 2,9 %
7 «San Francisco» 23,0 %
8 «Lys» 18,0 %

Hendelser[rediger | rediger kilde]

På forhånd var det Penthouse Playboys som skapte mest oppmerksomhet. Gruppas frontfigur Kjetil Rolness, alias Jens Pikenes, proklamerte humoristisk at det viktigste ikke var å vinne, men å ta seg godt ut. De ville også få Melodi Grand Prix «tilbake til det klassiske konseptet».[5] Trude Trefall, kalt Manjari, vekket også oppsikt da hun fortalte at hun bodde i et Hare Krishna-kloster og sto opp fem om morgenen for å be og meditere. Hun framførte «Lys», skrevet av tidligere DeLillos-trommeslager Rune Lindstrøm.[6]

Forfulgt av problemer[rediger | rediger kilde]

Sendingen var rammet av en rekke utfordringer og tekniske problemer. Under Melodi Grand Prix i 2020 ble problemene fra 1997 trukket fram gjennom flere humoristiske innslag. I innslaget sa 1997-programleder Tande-P. sa at alt som kunne gå galt, gikk galt: «Jeg husker det som en svært kranglete sending, og jeg tror ingen var happy med den sendingen».[7]

Syke programledere[rediger | rediger kilde]

Egentlig skulle Ivar Dyrhaug lede finalen, men måtte si fra seg oppdraget få dager før finalen på grunn av influensa. I stedet steppet Tande-P. inn, men også han ble syk dagen før finalen og måtte lede programmet nærmest uten stemme og i feberrus.[3] «Jeg fikk en neve med noen piller og febernedsettende og smertestillende», sa Tande-P. under et intervju i 2020.[7]

Strømbrudd[rediger | rediger kilde]

Dette året gikk Melodi Grand Prix på sparebluss etter de høye kostnadene med å arrangere Eurovision Song Contest i Oslo året før. Sendingen fant sted i studio 2 på Marienlyst, og midt under fremføringen til Penthouse Playboys, falt lyden plutselig ut, og orkesteret mistet strømmen. Strømstansen var på hele tre minutter, og i mellomtiden måtte programleder Tande-P. tørrprate for å holde sendingen i gang. Først etter tre minutter var strømmen tilbake, og Penthouse Playboys fikk opptre på nytt. Reidun Nørstelien hadde skript under sendingen og sa i et intervju 23 år etterpå: «Jeg har jobbet med Grand Prix i sånn cirka 20 år, men det er vel bare i 1997 at det bare stoppet i ruta – på en direktesending.»[7]

Telefon-kaos[rediger | rediger kilde]

Dette var første gang resultatet ble avgjort med direkte telefonavstemning. To år tidligere kunne seerne stemme uken før finalen, men ikke under selve finalesendingen. Medlemmer i Den norske Grand Prix-klubben var skeptiske til at folket skulle få stemme via telefon: «At folk og hvermannsen skal få ringe inn – kanskje i fylla – og kåre vinneren», mente medlemmene var negativt for konkurransen.[8]

På forhånd hadde Telenor testet systemene sine to ganger i uken i nesten ett år for å forberede seg teknisk. Under sendingen fikk seerne stemme i ett kvarter, og pågangen var så massiv at alle sentralene ble overbelastet og en telefonsentral i Oslo brøt sammen. Trolig prøvde mellom 400 000 og 600 000 å ringe inn for å avgi sin stemme, men kun 70 000 kom gjennom og fikk stemt.[4]

NRK og Telenor beklaget problemene, men garanterte at riktig vinner var kåret.[4] 23 år senere innrømmet Telenors avdelingsleder i 1997, Johan Hansteen, at en nok aldri får vite det helt nøyaktige resultatet av avstemningen. Blant annet førte overbelastningen av telefonnettet til at ingen stemmer fra Vestfold kom gjennom.[9]

Kritikk fra presse og seere[rediger | rediger kilde]

De omfattende problemene førte til kraftig misnøye fra både seere og presse. Særlig var mange seere irriterte over at de ikke fikk avgitt stemme, og flere kritiserte den rekordraske avstemningen. Under sendingen ble nemlig stemmene fra juryen og folket ble lagt sammen og vist som voksende søyler med prosentvis fordeling mellom bidragene. NRK brukte ordningen for å spare penger, men seerne mente spenningen var borte. NRK gjorde om på avstemningen året etter.[10]

Det kom også kritikk mot vinnerlåten, særlig siden flere i fagjuryen var venner av Tor Endresen. En av dem, Elisabeth Andreassen, sa til pressen at hun syntes «Tor fortjente å vinne».[11] Men NRK garanterte at rett vinner ble kåret, og avisen VG mente rett låt vant og ga den terningkast 5.[12] Sangen endte imidlertid på sisteplass med null poeng i den internasjonale finalen tre måneder etter.

Den norske finalen ble sett av 1 308 000 seere, rundt 200 000 færre enn årene før.[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kjørholt, Dag (5. februar 1997). «GP-tid – igjen». Norsk Telegrambyrå. 
  2. ^ Karlsen, Arild Berg (8. februar 1997). «Revisoren som ble Grand Prix-general». Bergens Tidende. s. 36. 
  3. ^ a b «Taus Tande-P.». Verdens Gang. 9. februar 1997. s. 50. 
  4. ^ a b c «Fullt tele-kaos». Verdens Gang. 9. februar 1997. s. 50. 
  5. ^ Moslet, Håkon (21. januar 1997). «Playboy-pikenes kupper Grand Prix». Dagbladet. s. 46. 
  6. ^ Habbestad, Sveinung (5. februar 1997). «En bønn for seier». Verdens Gang. s. 43. 
  7. ^ a b c NRK (18. januar 2020). «Melodi Grand Prix 2020 – delfinale 2 – innslag om MGP 97». NRK TV. Besøkt 19. januar 2020. 
  8. ^ Bjørnskau, Erik (7. februar 1997). «Svorne fans skeptiske til forandringer». Aftenposten. s. 36. 
  9. ^ «Melodi Grand Prix 2020 – delfinale 1 – innslag om MGP 97». NRK TV. 11. januar 2020. Besøkt 19. januar 2020. 
  10. ^ Pettersen, Jørn (10. februar 1997). «Aldri mer! «Gammeldags» avstemning neste år». Verdens Gang. s. 42. 
  11. ^ Nodland, Erik (9. februar 1997). «– Takk til VG-leserne». Verdens Gang. s. 49. 
  12. ^ Bakkemoen, Kurt (9. februar 1997). «Fortjent seier». Verdens Gang. s. 49. 
  13. ^ Brunmark, Kristine (11. februar 1997). «Nedover med GP». Verdens Gang.