Erich Neumann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Erich Neumann
NeumannErich.jpg
Født31. mai 1892[1]Rediger på Wikidata
Forst (Lausitz)Rediger på Wikidata
Død23. mars 1951[2]Rediger på Wikidata (58 år)
Garmisch-Partenkirchen[2]Rediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i Leipzig, Albert-Ludwigs-Universität, Martin-Luther-Universität Halle-WittenbergRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, juristRediger på Wikidata
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei[3], Deutschnationale VolksparteiRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Medlem av SchutzstaffelRediger på Wikidata

Erich Neumann (født 31. mai 1892 i Forst i Lausitz i Tyskland. død 23. mars 1951 i Garmisch-Partenkirchen) var en tysk embedsmann i regjeringsverket som sluttet seg til nazistpartiet og dets organisasjoner. Han deltok i januar 1942 på Wannsee-konferansen som innledet en ny fase i nazistenes jødepolitikk, med forsert og mer effektiv utryddelse av jøder.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Erich Neumannn var født i Forst i en protestantisk familie. Hans far var fabrikkeier. Etter grunnskole og etter å ha fått sitt høyskolediplom, studerte han jus og økonomi ved universitetene i Freiburg im Breisgau, Leipzig og Halle an der Saale. Han tjenestegjorde under den første verdenskrig og fikk graden Oberleutnant.

Karriere[rediger | rediger kilde]

I 1920 ble han Regierungsassessor i det prøyssiske innenriksministeriet og senere i Essen-distriktet. Han tjenestegjorde deretter som regeringsråd (Regierungsrat) i det preussiske handelsdepartement. Han ble forvaltningstjenestemann (Landrat) i Freystadt (Nedre Schlesien). Senere tjenestegjorde han som ministerassistentsekretær (Ministerialrat), atter en gang i det preussiske handelsdepartement. I september 1932 ble han befordret til permanent sekretær (Ministerialdirektor) i det preussiske statsdepartement.

Nasjonalsosialismens tid[rediger | rediger kilde]

I motsetning til mange andre høyere statstjenestemenn sluttet Neumann seg tll nazistpartiet på et heller sent tidspunkt, først i mai 1933, fire måneder etter Adolf Hitlers utnevelse til Tysklands rikskansler og etter partiets maktovertagelse. Han ble medlem i SS i 1934 med graden major (Sturmbannführer). I 1936 ble han utnevnt til direktør for utenlandsvalutaavdelingen ved Byrået for fireårsplaner.

I 1938 ble Erich Neumann forfremmet til statssekretær og deltok den 12. november 1938 på Hermann Görings konferanse om arianiseringen av den tyske økonomi.

Holocaust - Wannseekonferansen: Den 20. januar 1942 deltok han på Wannsee-konferansen som representant for Kontoret for Fireårsplanen; Neumann representerte således forskjellige ministerier som økonomi, arbeide, finans, mat, transport, utrustning og ammunisjon. Neumann anmodet om at jødiske arbeidere i virksomheter som var essensielle for krigsinnsatsen inntil videre burde unntas fra deportasjoner inntil det var funnet andre arbeidskrefter som kunne tre inn som erstatning i deres sted.[4] Synspunktet var i pakt med den allerede inngåtte overenskomst mellom Reichssicherheitshauptamt og Wirtschaftsrüstungsamt des OKW (OKW= Wehrmachts overkommando)[5]. Adolf Eichmanns deportasjonsretningslinjer av 31. januar 1942 inneholdt i pakt med dette unntak for tyske jøder i rustningsrelatert virksomheter og i landbruket.[6]

I august 1942 ble Neumann generaldirektør for det tyske potassiumsyndikat. Hans mangeårige stilling som leder av valutaavdelingen ble overtatt av ministerialdirigent Friedrich Gramsch.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Neumann ble pågrepet av de allierte i 1945, men ble løslatt pga. dårlig helse tidlig i 1948.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Autorités BnF, oppført som Erich Neumann, BNF-ID 177651978
  2. ^ a b www.bundesarchiv.de
  3. ^ Dienstaltersliste der Schutzstaffel der NSDAP, Stand vom 1. Dezember 1936
  4. ^ Wannseekonferansens protokoll, s. 14. I: Peter Longerich, Die Wannsee-Konferenz vom 20. Januar 1942. Planung und Beginn des Genozids an den europäischen Juden (Publikationen der Gedenk- und Bildungsstätte Haus der Wannsee-Konferenz 7), Berlin 1998, ISBN 3-89468-250-7, Anhang.
  5. ^ Christian Gerlach: Die Wannsee-Konferenz, das Schicksal der deutschen Juden und Hitlers politische Grundsatzentscheidung, alle Juden Europas zu ermorden, i: WerkstattGeschichte 18/1997, s. 7–44, s. 17.
  6. ^ Gerlach, s. 38.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]