Miklós Kállay

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Miklós Kállay
Kallay Miklos 1942.jpg
Født 23. januar 1887
Nyíregyháza
Død 14. januar 1967
New York
Parti Party of Hungarian Life, Unity Party
Nasjonalitet Ungarn
Utmerkelser Æreslegionen

Miklós Kállay de Nagy-Kálló (født 23. januar 1887 i Nyíregyháza i Ungarn, død 14. januar 1967 i New York City i USA) var en ungarsk politiker som var Ungarns statsminister under annen verdenskrig, fra 9. mars 1942 til 19. mars 1944.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Kállayslekten var en gammel adelsslekt med stor innflytelse i sin landsdel. Faren var András Kállay (1839-1919) og moren Vilma Csuha (1849-1922).

Miklós Kállay var fylkesmann i sitt hjemfylke fra 1921 til 1929.

Rikspolitiker[rediger | rediger kilde]

Etterpå ble han tilknyttet det nasjonale regjeriongsapparat. Til å begynne med var han stedfortreder for handelsministeren (192931) og senere var han landsbruksminister (193235). Han trådte tilbake fra ministerposten i 1935 i mot statsminister Gyula Gömbös høyreorienterte politikk.

Han holdt seg så utenfor det politiske liv for det meste av det følgende tiåret.

Statsminister[rediger | rediger kilde]

Den ungarske regent Miklós Horthy bad ham i mars 1942 om å danne en regjering som kunne snu om på Bárdossy-regjeringens pro-nazistiske politikk.

Til å begynne med avvek ikke Kallay utad fra forgjengerens protyske kurs. De allierte styrkers fremrykning i Afrika og landgang på Sicilia, og den sovjetiske offensiv ved Voronezj årsskiftet 1942/43, som kostet 100.000 ungarske soldater livet, fremkalte en radikal endring. Nå begynte Kallay å forberede seg på et tysk nederlag og på å trekke Ungarn ut av krigen.

Selv om Ungarn forble alliert med Det tredje rike, var både Kállay og Horthy grunnleggende konservative og motstandere av fascismen. Kállays regjering nektet å tilrettelegge for de massearrestasjoner av jødene som nazistene ivret for, og de inntok også på en rekke andre felter holdninger som stred mot nazistenes ønskemål. Kallay hadde hørt rykter om jødenes skjebne i tyskokkuperte områder, og dette var en viktig grunn til at han nektet å gå inn på de tyske alliertes henvendelser om utlevering av jødene.

Regjeringen tillot også venstrefløyens opposisjonelle presse å fungere uten vesentlige inngrep. Utenrikspolitisk støttet Kállay utad det tyske felttog mot Sovjetunionen, men anerkjente general Badoglios anti-Mussolini-regjering i Italia og kom samtidig med fredsfølere overfor de vestallierte via ambassadene i den tyrkiske hovedstaden Ankara. Tyskerne fikk etterhvert nok av denne politikken, og okkuperte Ungarn i mars 1944. Kállay flyktet, og ble erstattet av en mer medgjørlig mann.

I tysk fangenskap[rediger | rediger kilde]

Kállay klarte å skjule seg for nazistene en stund, men ble til slutt tatt til fange og sendt til Dachau, og senere til Mauthausen. Kállay ble helt i sluttfasen av krigen tatt med på en gisseltransport for prominente leirfanger og pårørende til motstandsskjemere til Sør-Tyrol. Der ,le han befridd av alliete styrker 4. mai 1945.

Emigrasjon[rediger | rediger kilde]

Han valgte å ikke vende tilbake til sitt hjemland, og bosatte seg i 1951 i USA.

Memoarer[rediger | rediger kilde]

I 1951 utgav han memoarene Hungarian Premier: A Personal Account of a Nation's Struggle in the Second World War.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Antal Ullein-Reviczky: Guerre Allemande, Paix Russe: Le Drame Hongrois. Neuchatel: Editions de la Baconniere, 1947.
  • C A Macartney: October Fifteenth: A History of Modern Hungary, 1929–1945, 2 vols, Edinburgh University Press 1956-7.
  • György Ránki: Unternehmen Margarethe: Die deutsche Besetzung Ungarns, Böhlau, 1984.
  • Ignac Romsics: Hungary in the Twentieth Century, Budapest: Corvina, 1999.


Forgjenger:
 László Bárdossy 
Ungarns statsminister
Etterfølger:
 Döme Sztójay