Leonard Cohen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Leonard Cohen
Leonard Cohen concert of the 2008 tour.jpg
Født Leonard Norman Cohen
21. september 1934 (82 år)
Westmount
Død 7. november 2016
Los Angeles
Gravlagt Montréal
Samboer Marianne Ihlen, Dominique Issermann, Rebecca De Mornay
Barn Adam Cohen, Lorca Cohen
Utdannet ved McGill University, Columbia University, Westmount High School
Nasjonalitet Canada
Religion buddhisme, jødedom, Scientologi
Medlem av American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser Companion of the Order of Canada, Grammy Lifetime Achievement Award, Songwriters Hall of Fame, Glenn Gould-prisen, Governor General's Awards, storoffiser av Québecs nasjonalorden, Governor General’s Performing Arts Award, Fyrsten av Asturias' pris for litteratur, Grammy Lifetime Achievement Award, Grammy Lifetime Achievement Award, Rockens æresgalleri, Governor General's Award for English-language poetry or drama, Canadian Music Hall of Fame, Juno Award for Video of the Year, Juno Award for Songwriter of the Year, Grammy Award for Album of the Year, Juno Award for Songwriter of the Year, Juno Award for Artist of the Year

Leonard Norman Cohen (født 21. september 1934 i Montréal i Canada, død 7. november[1][2] 2016 i Los Angeles[3]) var en canadisk forfatter, låtskriver, sanger og gitarist.

Han debuterte som poet i 1956 og utgav flere diktsamlinger, to romaner og 14 studioalbum. I tillegg til egne innspillinger har andre artister laget over tusen innspillinger av hans sanger. Blant de mest kjente er «Hallelujah», «Suzanne», «First We Take Manhattan» og «Bird on the Wire». Magasinet Rolling Stone rangerer Cohen på 16.-plass av de 100 fremste låtskriverne i historien.[4] Sangstemmen hans ble beskrevet som «a low, shaky monotone that has, somehow, grown in authority».[5] Cohen ble kjent for et stort publikum særlig gjennom andre artisters fremføring av sangene og som filmmusikk.[6] «Hallelujah» er trolig en av de sangene som er oftest innspilt av andre artister, på linje med Beatles «Yesterday».[7] Cohen påvirket yngre musikere som Tom Waits, Nick Cave, Suzanne Vega og Peter Gabriel.[8][9][10][11] Cohens begrensede sangstemme sammenlignes med Cave og Waits, i tillegg til Bob Dylan.[12][13]

Cohen, som bosatte seg i USA, nøt som musiker langt større suksess i Europa enn i USA. Han opptrådte over 15 ganger i Norge og sist i Oslo Spektrum 20. august 2013. Han døde «uventet men fredelig» 7. november 2016.[14] Han ble gravlagt etter jødisk tradisjon ved siden av foreldrene i Montréal.[15] Québecs nasjonalforsamling senket flagg til halv stang da dødsfallet ble kjent og forsamlingen minnet ham i plenumsmøtet.[16] Canadas statsminister offentliggjorde også et minneord om Cohen.[17]

Tekstene omhandler romantikk, religion, død og seksualitet. Bare noen få sanger har klare politiske kommentarer.[18] Han skrev på engelsk i en stil som ligger nærmere fransk chanson enn amerikansk pop,[19] mer Jacques Brel og Serge Gainsbourg enn Woody Guthrie og Bob Dylan.[20] Cohen ble regnet som en av rockens velkledde gentleman.[21][22][23] Han fikk tilnavn som «the high priest of pathos»[24] og «goodfather of gloom». Samtidig var han kjent for sin blanding alvor og humor, ofte tørrvittig, mørk og ironisk. Han var kjent som en perfeksjonist og var svært nervøs for å opptre på scenen, noen ganger slik at han ga opp og gikk av scenen.[25]

Cohen og Bob Dylan hadde parallelle og til dels sammenvevde karrierer;[26] de var både venner og rivaler. Cohen hadde stor respekt for Dylan og bemerket at Nobelprisen til Dylan «is like pinning a medal on Mount Everest for being the highest mountain».[27] Tidligere hadde Cohen sagt om Dylan: «…en av de største stemmer som har talt fra hjertet på lang, lang tid. Bob Dylan er en skikkelse som dukker opp hvert tredje eller fjerde århundre».[28] Respekten var gjensidig. Dylan introduserte en fremføring av «Isis» med «This one's for Leonard», mens Cohen var til stede under konserten.[29] Dylan forsvarte Cohen mot det han mente var urettferdig kritikk av Cohens dystre sanger. Cohens tekster er tildels så krevende som Dylans. Mens Dylans lyrikk beskrives som surrealistisk og preget av frie assosiasjoner, beskrives Cohens lyrikk som mer formell, klar og «liturgiske» - eller som bønner ifølge Dylan.[25][30]

Sitat When people talk about Leonard, they fail to mention his melodies, which to me, along with his lyrics, are his greatest genius. Even the counterpoint lines — they give a celestial character and melodic lift to every one of his songs. As far as I know, no one else comes close to this in modern music. Sitat
Bob Dylan[25]
Sitat ...ei røyst som ikkje skapte seg, som ikkje tøffa seg, som ikkje jåla seg til, som ikkje freista å nå meg, ei røyst som ikkje ville noko, ei røyst som snakkesong for seg sjølv, ei røyst som tala for meg meir enn ho tala til meg. Samstundes var ho røysta til ein prest (cohen er hebraisk for prest) som messa medan han trøysta og lækte meg, som varma meg og henne som eg hadde krope i hi med - medan dei briljante orda blenkte i det gode myrkret. Sitat
Håvard Rem[31]

Bakgrunn og familie[rediger | rediger kilde]

Shaar Hashomayim syngaogen i Montréal. Fra Cohens barndom og der han også ble gravlagt.[32] To store malerier i syngagogen viser Cohens bestefar og oldefar.[33]

Cohen ble født i en jødisk middelklassefamilie i Montréal i Québec-provinsen i Canada. Hans jødiske fornavn var Eliezer.[34] Han vokste opp med familiens jødiske tro på den ene siden og omgitt av Montréals katolikker på den andre. Opp mot en tredjedel av elevene ved Westmount High School var på den tiden jødiske. Cohen gikk også i kirken sammen med sine irsk-katolske barnepike, noe som la grunnlaget for hans livslange interesse for kristelig bildebruk og retorikk.[35] Naboene var hovedsakelig engelsktalende i en ellers fransksprålig by.[25] Faren Nathan var konfeksjonshandler[36] og døde da Leonard var ni år. Faren var en vellykket forretningsmann som etterlot en arv. Cohens slektninger sørget også for familien klarte seg etter at å ha mistet forsørgeren.[37]

Besteforeldrene hadde innvandret fra det som nå er Litauen og Polen; den østeuropeiske bakgrunnen har satt spor i Cohens musikk.[37] Både tapet av faren og holocaust på den andre siden av havet satte spor som kom til syne i hans tidlige dikt.[26] Bestefaren Solomon Klonitzki-Kline var en fremstående talmud-ekspert og rabbiner med stor innflytelse på den unge Leonard.[19] Bestefaren Lyon Cohen var en ledende figur i det jødiske miljøet i Canada; han etablerte mange jødiske institusjoner (blant annet var han president i Canadian Jewish Congress), bygget synagogen i Montréal og hjalp talløse jøder å komme seg unna progromene i Øst-Europa til trygghet i Canada. Cohen sa selv: «My family was decent. (…) I never had a sense of rebellion.»[25][38] Cohens første sang, «Chant», hadde bare to akkorder og minner om den messingen Cohen (på samme måte som Bob Dylan) vokste opp med i synagogen.[31] Jødedommen spilte en rolle i hans tekst og musikk. Verselinjen i "Who by Fire" er tilpasset fra Unetanneh Tokef, den jødiske bønnen der gud fremstilles som en dommer som avgjøre hvem som skal dø det kommende året. Cohen studerte også jødiske mystisisme og var kjent med kabbalistiske tekster. Samtidig kommer den katolske innflytelsen til sine i sanger som «Sisters of Mercy» og det blodige kors på Golgata i «Everybody Knows». Til forskjell fra for eksempel Bob Dylan og Woody Allen beholdt han sitt jødiske fødenavn.[39]

Han lyttet til Hank Williams, amerikansk blues (Robert Johnson, Bessie Smith), Ray Charles, Jacques Brel og Edith Piaf. Beatles brydde han seg ikke om. Cohen hadde ingen musikkutdanning.[25] Roy Orbison var blant Cohens favorittartister.[6]

Som ung arbeidet han i onkelens metallstøperi og i en konfeskjonsfabrikk - der lærte han kunsten å holde klærne pene.[25] Han trivdes ikke med å arbeide i families konfeksjonsforretning.[35] Cohen studerte engelsk ved McGill-universitetet (fra 1951) og leste blant annet Tolstoj, Proust og James Joyce. Han etablerte country-trioen Buckskin Boys som spilte noen år på forskjellige tilstelninger. Ved McGill kom han også i kontakt med Hugh MacLennan, Louis Dudek og F.R. Scott som støttet ham og hjalp ham med den første utgivelsen. I 1956 flyttet Cohen til New York for å studere ved Columbia University, men hoppet av studiene for å konsentrere seg om egen skriving.[19]

McGill universitetet i Montréal der Cohen studerte engelsk.

I 1960-årene bodde han vekselvis i Nord-Amerika, London og på den greske øya Hydra (der blant andre Allen Ginsberg også holdt til i perioder). Han kjøpte et hus på Hydra i 1960 og flyttet etter hvert sammen med Marianne Jensen (senere Ihlen). Marianne Jensen inspirerte sangene «So Long, Marianne» samt «Bird on the Wire» og «Hey, That's No Way to Say Goodbye». Hun er avbildet iført et håndkle i dette huset på baksiden av omslaget til platen Songs from a Room. Ihlen var tidligere gift med forfatteren Axel Jensen og de to hadde et fire måneder gammelt barn da Axel Jensen forlot henne. Leonard Cohen var modellen for «Lorenzo» i romanen Joacim (1961) er ifølge Jensen.[40] Cohen og Marianne Ihlen var sammen i åtte år.[25] Hun døde 28. juli 2016.[41] Han eksperimenterte med marihuana, amfetamin og LSD.[25]

Cohen befant seg tilfeldigvis på Cuba under invasjonen i Grisebukta,[38] og han ble anholdt av militærpolitiet da han en kveld spaserte på stranden og forlot deretter øya. Besøket var ikke politisk motivert, han var nysgjerrig og ønsket å besøke Havana i fotsporene til forbildet Lorca.[42] I 1973 reiste han til Israel (i forbindelse med Jom kippur-krigen) og ønsket å verve seg. Han endte opp med å opptre for styrkene ved fronten. Under beskytning søkte han ly i en skyttergrav der han delte en flaske konjakk med Ariel Sharon som viste seg å være en fan.[43] I 2009 opptrådte han i Israel for første gang etter 1985, han donerte inntektene fra konserten i Tel Aviv til en israelsk-palestinsk fredsorganisasjon. Cohen ønsket også å opptre i RamallahVestbredden, men konserten ble avlyst fordi den ble for politisk kontroversiell.[25][44]

Utenfor Cohens bolig i Montréal etter at dødsfallet var kjent.

Cohen var aldri gift, men hadde flere både kortvarige og langvarige forhold. Noen av forholdene skrev han om i tekstene sine. Suzanne Elrod er mor til Cohens to barn, Sønnen Adam Cohen er selv musiker og låtskriver.[15] Rufus Wainwright er far til et av Cohens barnebarn.[45][46] I 1990-årene var han sammen med Rebecca De Mornay som også bidro på produksjonen av The Future.[47] Cohen hadde i 1967–1968 et kort forhold til Joni Mitchell. Mitchell mislikte lyrikken hans og avfeide Cohen som en «boudoir poet»[25] og var skuffet over at Cohen hadde lånt linjer fra Camus og Lorca[48] samtidig som hennes egen sangdikting ble inspirert av affæren med Cohen.[49] Blant annet på Mitchells Blue (1971) henviser teksten underforstått til Cohen og hans innflytelse på hennes tekster er tydelig.[29] Den ni år yngre Mitchell var som en elev av Cohen, men innhentet på kort tid læremesteren.[48]

I 1994 trakk Cohen seg tilbake til Mount Baldy Zen Center i California, et kloster for rinzai zen-buddhisme. Etter to år ble han ordinert som munk og fikk navnet Jikan, den tause. Mot slutten av oppholdet slapp hans livslange depresjon taket, og han forlot klosteret i 1999 og slo seg ned i Los Angeles. Cohen studerte en kort periode ved et scientologi-senter. «I was trying everything» uttalte han om sin religiøsitet.[25] Han overholdt sabbaten hele livet.[36] Cohen bodde store deler av livet utenfor Canada: Hellas, Tennessee, New York, Mumbai og Los Angeles.[19]

Virke[rediger | rediger kilde]

Poesi og romaner[rediger | rediger kilde]

Sitat Cohen var først og fremmest digter, selvom hans evner som melodimager på ingen måde skal undervurderes. Men de smukke melodier var bærere af tekster, der ofte lå så tæt på poesi, at de gerne stod at læse i Cohens digtsamlinger, som der dog blev færre og færre af med årene. Trods hans forkærlighed for rim var der noget umiskendeligt moderne over hans udtryk (han skrev lige så gerne uden rim), omend der blev trukket tråde tilbage til Det gamle Testamente, og hele den jødiske mytologi. Sitat
Dagbladet Information[50]

Cohen begynte å skrive 15 år gammel og han var blant annet inspirert av Federico García Lorca[51] og Yeats. Hans først bok var diktsamlingen Let Us Compare Mythologies til minne om faren (1956, han hadde tidligere hadde dikt på trykk i tidsskrift[52]), og ga deretter ut en rekke diktsamlinger og romaner. Cohens dikt ble valgt ut til å innlede McGill universitetets Poetry Series, en bokserie som skulle vise frem universitetets mest begavede studenter.[18] Debuten viste den formelle strenghet, intellektuell søking, melankolien og mørke humoren som preget alle hans senere verk.[36] Sammen med andre lyrikere i Montreal leste han inn dikt på plate i 1957. I 1958 fremførte han dikt fra scenen sammen med jazzpianisten Maury Kaye.[31] Han ga senere ut tre diktsamlinger The Spice Box of Earth (1961), Flowers for Hitler og Parasites of Heaven, samt to romaner The Favourite Game (1963) og Beautiful Losers (1966). Med disse utgivelsene hadde Cohen fått gode kritiker og blitt en stjerne blant kanadiske litteraturkjennere og han hadde også et lite internasjonalt publikum, men han tjente lite.[36] Den delvis selvbiografiske debutromanen regnes som en klassiker i moderne kanadiske litteratur.[53] The Favourite Game ble filmatisert Bernar Hebert i 2003.[54] Beautiful Losers fikk gode kritiker (Cohen ble av en kritiker sammenlignet med James Joyce) og solgte etter hvert bra.[52][49] Parasites of Heaven inneholdt diktene Suzanne, Teachers, Master Song, Avalanche og Fingerprints som senere ble sanger.[18] I 1965 laget Donald Brittain og Don Owen en dokumentar om Cohen mens han bare var kjent som forfatter.[55]

Cohen laget poesi av alminnelige hendelser og møter med andre mennesker.[19] For eksempel i 1966 oppholdt han seg en periode i Edmonton som gjest ved University of Alberta. Cohen ble kastet ut av hotellet sitt og fikk husly av to kvinnelige studenter noe som resulterte i sangen «Sisters of Mercy».[56] «Suzanne» var resultat av en bekjentskap i Montreal, Suzanne Verdal, som faktisk serverte te og appelsiner fra Kina. Mens «our lady of the harbour» er et kjent landemerke ved byens elvehavn.[57] På slutten av 1960-tallet bodde han, i likhet med mange andre kunstnere og musikere, på Chelsea Hotel i New York. Et tilfeldig møte med Janis Joplin på hotellet resulterte i sangen «Chelsea Hotel No 2» (inkludert på New Skin for the Old Ceremony). Joplins død et par år senere gikk sterkt inn på Cohen.[58] Han skal senere ha beklaget den avslørende og lite diskrete teksten.[59]

Han tonesatte siden diktene sine. På 1960-tallet levde han delvis på stipend fra Canadas kulturråd.[25] På 1960-tallet medvirket Bob Dylan til at Cohen beveget seg over i sanglyrikken, men ifølge Håvard Rem begynte Cohen med seriøs musikk før han kjente til Bob Dylan. Ifølge Cohen selv var Ray Charles en viktig inspirasjon til å begynne med musikk.[31] Han tjente dessuten dårlig på forfatterskapet.[25] Han vurderte å reise til Nashville for å prøve seg som gitarist innenfor country som han satte stor pris på. I New York fikk han høre musikk av Dylan, Judy Collins og Joan Baez som han ble svært inspirert av.[60]

Cohens gjennombrudd som musiker gav ham samtidig et stort lesende publikum og Selected Poems solgte på noen måneder flere hundre tusen eksemplarer.[31] Samlingen Selected Poems ble tildelt den kanadiske generalguvernørens litteraturpris i 1969, men Cohen takket nei fordi «verden er ond og han vil ikke ta i mot noen gave».[52] Kaj Skagen, Göran Tunström og Staffan Söderblom oversatte Cohens dikt og romaner til norsk og svensk.[31]

Musikk[rediger | rediger kilde]

Judy Collins fotografert i 1965 for Billboard. Collins gjorde Cohens sanger kjent og fikk igang musikkarrieren hans.

Judy Collins møttes første gang sommeren 1966.[61] Collins spilte inn noen av sangene hans blant annet «Suzanne» på platen In My Life (sluppet i november 1966 med sanger av blant andre Cohen, Dylan, Jacques Brel og Lennon/McCartney), noe som ga Cohen internasjonal anerkjennelse som tekstforfatter. Collins overtalte Cohen til selv å fremføre dem offentlig. Under en konsert i Central Park i New York i 1967 dro hun ham opp på scenen, men han var så nervøs at han knapt klarte å synge. Et par måneder senere opptrådte på egen hånd i Newport Folk Festival.[18] Tidligere i 1966 hadde gruppen Stormy Clovers som de første begynt å fremføre Cohens sanger blant annet «Suzanne» på sine konserter.[62] Cohen oppmuntret Stormy Clovers til å tilpasse sangene til sin egen sound med blant annet elektrisk gitar.[61] I 1967 debuterte han som plateartist på Columbia Records med albumet Songs of Leonard Cohen.[52] Judy Collins hadde presentert Cohen for den legendariske talentspeideren John Hammond på bakgrunn av sangen «Suzanne».[36] Hammond hadde tidligere oppdaget Dylan og senere Bruce Springsteen. Ifølge The New Yorker var det John Hammond som fant ut at Cohen kunne egne seg på plate og bemerket «Watch out, Dylan». På 1960-tallet ble han også kjent med Patti Smith, Lou Reed, Jimi Hendrix (som han også opptrådte sammen med), Janis Joplin[25] og Joan Baez.[43] I tillegg til Collins gjorde Roberta Flack og Fairport Convention Cohens musikk kjent for et større publikum.[29]

Sitat I get tagged as an art-song intellectual. But I've always tried to have hits. Sitat
– Leonard Cohen (1980)[63]

Cohen ble kjent som musiker midt i hippietiden, men skilte seg ut ved å være litt eldre, og han hadde kort velpleid hår og konservativ dress, han var høflig og beskjeden. Cohens debut som sanger kom få år etter at Dylan hadde gjort suksess med en uvanlig sangstemme. Med Dylan var også poeten blitt sanger og vise-sang-poeten ble et nytt idol. Cohen var ikke helt fornøyd med innspillingen av debutplaten, men den inneholdt sanger som ble fast innslag på repertoaret resten av karrieren.[36] Debutplatens suksess fikk ikke særlig oppmerksomhet av platepraterne på radio og kom som en overraskelse.[18] Omkring 1970 var han en stor stjerne i Europa, mens han i Nord-Amerika var mest kjent som poet og romanforfatter.[64] Cohen var ingen typisk rockestjerne. Han debuterte over 30 år gammel, stemmen var nasal, monoton og med et begrenset register, og de første sangene hadde ofte svært enkelt musikalsk arrangement. I likhet med Joni Mitchells er teksten ofte selvutleverende. Tor Marcussen mener «folk» ikke er en treffende betegnelse for Cohens musikk fordi melodiene har lite med tradisjonelle engelsk-amerikanske ballader å gjøre.[18][29]

Sitat Mr. Cohen (...) was a writer and musician whose muse sang most strongly when he transformed the incidents of ordinary lives into poetic tales of legendary proportions. His art was personal, aggrandizing and often dark, but it echoed widely through the world from which he habitually recoiled. Sitat
The Globe and Mail[65]

I 1971 ga han ut Songs of Love and Hate med blant annet sangen «Famous Blue Raincoat». Montreal Gazette mener denne er på høyde på debutplaten.[66] Både Songs from a Room (1969) og Songs of Love and Hate ble produsert av Bob Johnston, som ellers arbeidet med Dylan og Johnny Cash, og som laget et nakent og intimt lydbilde. Disse to platene solgte bra i Europa og kom på «Top Five» i Storbritannia. «Min kommersielle suksess bør vel betraktes som en interessant pussighet», uttalte Cohen på den tiden.[29] Tony Palmer laget en dokumentarfilm av Cohens turne i Europa i 1972.[18]

1970–1980[rediger | rediger kilde]

Leonard Cohen 1988. (Foto: Roland Godefroy)

Populariteten sank på 1970-tallet samtidig som studioinnspillingene ble mer forseggjorte. Sangene på New Skin for the Old Ceremony (produsert av John Lissauer) er akkompangert av flere instrumenter i større arrangement, og kritikkene var mer lunkne enn tidligere. Lissauer var også med som leder for bandet på Cohens turne i Europa og Nord-Amerika 1974 og 1975.[29] Death of a Ladies' Man (1977) ble for eksempel produsert av Phil Spector og blir omtalt som mer kommersiell.[67] Spectors «wall of sound» var vanskelig å forene med Cohens lavmælte, akustiske stil.[68] Under innspillingen dukket en gang Dylan og Allen Ginsberg opp og ble av Spector beordret til å kore på den burleske sangen «Don't Go Home with Your Hard-On». Ifølge Ginsberg var Spector var høy på kokain og helt hysterisk.[69] Samarbeidet med Spector resulterte verken i særlig salg eller gode kritikker.[70] Dette var Spector i sin mes utstyrlige «wagnerske periode» bemerket Cohen som synes at platen inneholdt mange gode sanger der ordene ble borte i miksingen.[18]

Recent Songs ble utgitt i 1979 og ifølge Montreal Gazette var Cohen med den tilbake til normalen og med noen av de beste melodiene han laget.[66] Various Positions, inkludert «Hallelujah», ble opprinnelig refusert av Columbia Records'[19] Walter Yetnikoff med ordene: «This isn't pop music. We're not releasing it. This is a disaster». Karrieren var på den tiden nede i bølgedal.[70] Cohen skal ha brukte fem år på å skrive Hallelujah (til Dylan påstå han å ha brukt bare to år).[25] Cohen skrev flere versjoner av sangen, spilte inn minst to helt ulike og sa selv at sangen har minst 80 strofer i alt.[71] Newsweek har anmeldt 60 kjente coverversjoner av Hallelujah.[72] Historien om hvordan Hallelujah gikk fra å være en obskur sang til å bli en internasjonal hit er gjenstand for en dokumentarbok av Alan Light (utgitt 2012).[73] Til Guardian sa Cohen at «Hallelujah» er en god sang, men altfor mange synger den og det er på tide å gi sangen en pause.[74] Montreal Gazette regner Various Postions som Cohens beste etter debutalbumet.[66]Various Positions (produsert av John Lissauer[29]) brukes synthesizers noe som preget Cohens senere innspillinger. Blant andre Sid McGinnis og Anjani Thomas medvirket på innspillingen.[75] Jennifer Warnes hadde tidligere koret for Cohen, men var på denne innspillingen like fremtredende som Cohen selv og med en stemme som står i klar kontrast til Cohens begrensede register. Platen kom ut først i Europa (1984) og i USA året etter.[70]

I 1986 hadde han en gjesteopptreden i en episode av fjernsynsserien Miami Vice.[76] Han fremstilte der en fransk interpolagent og var på skjermen i vel 1 minutt.[77] Michael Mann, produsent for serien, er fan av Cohen.[78] I 1983 skrev han og medvirket i den korte TV-filmen I am a hotel (regissert av Allan F. Nicholls).[18]

Jennifer Warnes' innspillinger av Cohens sanger på platen Famous Blue Raincoat (1987) fornyet interessen for Cohens musikk. Warnes hadde lenge bidratt i koret på Cohens konserter.[19] Stevie Ray Vaughan, Michael Landau, Sharon Robinson, Vinnie Colaiuta og mange andre bidro sammen med Warnes. I 1988 sørget albumet I'm Your Man, som toppet VG-lista 19 uker dette året, for et kommersielt comeback. Norge var det første landet der hans plater gikk til topps og han fikk i 1988 platinaplate for I'm your man.[79] Innen utgange av året hadde platen solgt 180 000 eksemplarer i Norge. En fjerdedel av Cohens salg i Europa var i Norge.[80] I'm your man var Cohens største kommersielle suksess,[36] og gjorde Cohen kjent for en ny generasjon.[68] Innspillingen skjemmes noe av 1980-tallets stil ifølge Montreal Gazette,[66] andre omtaler instrumenteringen som «cheesy» [81]Platen innholder sangen "Take This Waltz" som er en gjendikting av Lorcas "Pequeño vals vienés" ("Liten wienervals") utgitt i Lorcas diktsamling Poeta en Nueva York.[20] Kirkelig Kulturverksted lanserte i 1993 hyllestalbumet Hadde månen en søster: Cohen på norsk. Tekstene var gjendiktet av Håvard Rem og fremført av blant andre Kirsten Bråten Berg og Kari Bremnes.[82]

2000-årene[rediger | rediger kilde]

Sharon Robinson samarbeidet med Cohen i mange år og medvirket som vokalist og med egne melodier.

I 2001 ga han ut Ten New Songs, det første studioalbumet på ni år.

I 2005 havnet Cohen i en opphetet rettstvist med sin forhenværende forretningsfører Kelley Lynch om flere millioner dollar som var forsvunnet. Cohen ble tilkjent fem millioner dollar erstatning og forretningsføreren fikk 18 måneders fengselsstraff. Cohen fikk trolig ikke pengene tilbake.[25] Andre kilder oppgir erstatningen til 9,5 millioner dollar.[52][83] Cohen hadde lite talent for forretninger og hadde gitt Lynch alle fullmakter. Lynch skal også ha solgt rettighetene til Cohens tidligere verk uten hans vitende.[43] Lynch ble også dømt til å holde seg unna Cohen.[68]

I 2006 utgav kjæresten Anjani Thomas soloalbumet Blue Alert, som de skrev og produserte sammen.

Cohen ble i 2008 tatt opp i Rockens æresgalleri[84] med følgende ord fra Lou Reed: «Without question one of the most important and influential songwriters of our time, a figure whose body of work achieves greater mystery and depth as time goes on.»[trenger referanse]

Hans siste album, You Want it Darker, lanserte han sytten dager før han døde.[31] Koret og kantoren fra Shaar Hashomayim, Cohens synagoge i Montreal, medvirket på innspillingen. Tittelsporet inkluderer det hebraiske «hineni», «her er jeg» eller «jeg er klar», med henvisning til Abraham som var klar til å ofre sin sønn.[39] Cohen ville gjenskape den lyden av sangen som han hadde hørt i synagogen som barn.[34]

Filmmusikk[rediger | rediger kilde]

Robert Altman brukte Cohens sanger i filmen McCabe & Mrs Miller (1971), noe som bidro til å gjøre musikken hans mer kjent. Altman var en fan av Cohen og klippet filmen for å passe til musikken. Altman skal ha blitt inspirert av Songs of Leonard Cohen da han planla filmen og i følge Rolling Stone er det vanskelig å tenke seg filmen uten Cohens sanger.[85] Lars von Trier brukte «Suzanne» i Breaking the Waves.[86] Oliver Stone brukte tre sanger fra The Future til filmen Natural Born Killers.[19] Rufus Wainwright spilte inn «Hallelujah» for filmen Shrek (2001)[68] etter at produsenten av Shrek hadde hørt John Cales versjon brukt i Basquiat (1996) om Jean-Michel Basquiat. I Watchmen ble Hallelujah brukt til en erotisk scene.[87] Jeff Buckleys versjon av «Hallelujah» ble brukt i TV-serien The West Wing. Sarah Polley laget filmen Take this Waltz med tittel etter Cohens sang.[86] IMDb oppgir i alt 242 soundtracks av Cohen.[88]

Konsertopptredener[rediger | rediger kilde]

Cohen med band. McLarenvale, Australia, 2009

Cohen var lenge plaget av sceneskrekk. Da han i 1967 skulle spille sammen med Judy Collins på et anti-Vietnam-krig arrangement stivnet han helt.[43]

Han opptrådte på Isle of Wight («britisk Woodstock») der også Joan Baez, Jethro Tull og Jimi Hendrix (for siste gang) opptrådte.[36] Cohen lykkes med å roe ned publikum (på omkring 600.000) som var svært opphisset etter Jimi Hendrix opptreden.[68] Konserten er gjengitt i en dokumentarfilm utgitt i 2009.[29]

Blant annet på grunn av pengemangel begynte han på 2000-tallet å opptre etter 15 års pause. I årene 2008 til 2013 var på en lang turne rundt hele verden. Stemmen hans var forandret (blant på grunn av sigarettrøyking) og han stemte gitarstrengene ned to trinn for å passe til den dype stemmen. Han holdt 380 konserter på fem år. Han nærmet seg da 80 år og holdt konserter som varte opp til fire timer.[25] Han begynte også å sette pris på å holde konserter og være på turne.[78] Han opptrådte i Norge fire ganger i perioden 2008–2010. Han holdt sin siste konsert 21. desember 2013 i New Zealand.[48] Sharon Robinson og The Webb Sisters var med som kor på den siste store turneen. Hattie og Charley Webb spilte også harpe og gitar.[89] Den spanske gitarvirtuosen Javier Mas medvirket på Cohens siste turne i tre år.[90][91] Javier Mas hadde et par år tidligere medvirket på et spansk hyllestalbum.[92]

Norge[rediger | rediger kilde]

Verkliste[rediger | rediger kilde]

Sitat Seriousness, rather than depression is, I think, the characteristic of my work. Sitat
– Leonard Cohen

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • 1956: Let Us Compare Mythologies, dikt
  • 1961: The Spice-box of Earth, dikt
  • 1963: The Favorite Game, roman (på norsk 1972: Yndlingsleken, oversatt av Kaj Skage, Tiden forlag)
  • 1964: Flowers for Hitler, dikt
  • 1966: Beautiful Losers, roman (på norsk 1973: Skjønne tapere)
  • 1966: Parasites of Heaven, dikt
  • 1968: Selected Poems: 1956–1968, utvalgte dikt (samt noen nye)
  • 1972: The Energy of Slaves, dikt (på norsk 1989: Slavenes energi, oversatt av Håvard Rem, Cappelen forlag)
  • 1978: Death of a Lady's Man, dikt
  • 1984: Book of Mercy, dikt (på norsk 1985: Nådens bok, oversatt av Håkon Harket og Henning K. Dahl, ExLibris forlag)
  • 1993: Stranger Music, utvalgte (og omskrevne) dikt og sanger
  • 2006: Book of Longing, dikt og tegninger (på norsk: Lengselens bok, gjendiktet av blant andre Frode Grytten, Ragnar Hovland, Nils-Øivind Haagensen, Linda Klakken, Per Ivar Martinsen og Lars Lillo-Stenberg)

Cappelen gav i 1988 ut samlingen Kjærlighet og hat: utvalgte dikt, til norsk ved Håvard Rem.

En upublisert roman, The Ballet of Lepers, er deponert hos universitetsbiblioteket i Toronto.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Sitat «Sisters of Mercy» is verse after verse of four distinctive lines, in perfect meter, with no chorus, quivering with drama. The first line begins in a minor key. The second line goes from minor to major and steps up, and changes melody and variation. The third line steps up even higher than that to a different degree, and then the fourth line comes back to the beginning. This is a deceptively unusual musical theme, with or without lyrics. But it's so subtle a listener doesn't realize he's been taken on a musical journey and dropped off somewhere, with or without lyrics. Sitat
– Bob Dylan[25]
Plateomslaget for New Skin for the Old Ceremony (1974)

(alle på Columbia Records)

De tre første albumene ble utgitt i remastret utgave med bonusspor i 2007.

Samlealbum[rediger | rediger kilde]

  • 1975: The Best of Leonard Cohen
  • 1997: More Best of Leonard Cohen
  • 2002: The Essential Leonard Cohen (dobbeltalbum)

Innspillinger med andre artister[rediger | rediger kilde]

Sitat He worked with what he’d got. Simple chords on his guitar, which he wished he could play better. A finger or two on a keyboard. His “golden voice”, a wry joke (for yes, he often joked, when he could raise his brooding eyes out of his despair). He was a singer in the lesser choirs, ordained to raise his voice so high and no higher; though certainly low and, after decades of Marlboro Lights, yet lower. Sitat
The Economist[104]

Ifølge nettsiden leonardcohenfiles.com finnes over 3.000 cover-innspillinger av Cohens sanger,[105][trenger bedre kilde] inkludert:

Hyllestalbum[rediger | rediger kilde]

(utvalg)

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Sitat Put simply, if I could write like that, I would. Sitat
Salman Rushdie da han overrakte PEN-prisen (2012)[112]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Schudel, Matt (11. november 2016). «Leonard Cohen, singer-songwriter of love, death and philosophical longing, dies at 82». The Washington Post (en-US). ISSN 0190-8286. Besøkt 11. november 2016. 
  2. ^ «Leonard Cohen dies aged 82: tributes pour in to legendary singer-songwriter». The Telegraph. 11. november 2016. Besøkt 11. november 2016. 
  3. ^ «Leonard Cohen er død». NRK. 11. november 2016. Besøkt 11. november 2016. 
  4. ^ «- Leonard Cohen reddet livet mitt». Dagbladet.no. 11. november 2016. Besøkt 11. november 2016. 
  5. ^ «Top ten great singers who can't sing». Telegraph.co.uk. 26. november 2009. Besøkt 17. november 2016. 
  6. ^ a b «ASU professor measures impact of Leonard Cohen». ASU Now: Access, Excellence, Impact. 16. november 2016. Besøkt 21. november 2016. 
  7. ^ https://www.ft.com/content/dfa5da50-a81e-11e6-8898-79a99e2a4de6
  8. ^ «Suzanne Vega « American Songwriter». American Songwriter (en-US). 1. oktober 2012. Besøkt 4. desember 2016. 
  9. ^ «Peter Gabriel's All-Time Favorite Tracks». ABC News. 1. mars 2010. Besøkt 4. desember 2016. 
  10. ^ «Nick Cave pays tribute to Leonard Cohen: 'The greatest of them all' - NME». NME (en-US). 11. november 2016. Besøkt 4. desember 2016. 
  11. ^ Waits, Tom (20. mars 2005). «'It's perfect madness'». The Guardian (en-GB). ISSN 0261-3077. Besøkt 4. desember 2016. 
  12. ^ «Top ten great singers who can't sing». The Telegraph. 26. november 2009. Besøkt 4. desember 2016. 
  13. ^ «From The Leonard Cohen Q&A In New York City « American Songwriter». American Songwriter (en-US). 22. september 2014. Besøkt 4. desember 2016. 
  14. ^ «Leonard Cohen’s cause of death released: He fell. Death was ‘sudden, unexpected and peaceful.’». Washington Post. 17. november 2016. Besøkt 17. november 2016. 
  15. ^ a b Rohter, Larry (10. november 2016). «Leonard Cohen, Epic and Enigmatic Songwriter, Is Dead at 82». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 17. november 2016. 
  16. ^ a b «National Assembly pays tribute to Leonard Cohen». Montreal Gazette (en-US). 16. november 2016. Besøkt 28. november 2016. 
  17. ^ Trudeau, Justin (11. november 2016). «Statement by the Prime Minister of Canada on the death of Leonard Cohen». Prime Minister of Canada. Besøkt 28. november 2016. 
  18. ^ a b c d e f g h i Marcussen, Tor (1988). Historien om rock. 12 : Jordnært og svevende. Stabekk: Bokklubben. ISBN 8252518125. 
  19. ^ a b c d e f g h i «Iconic Canadian musician and poet Leonard Cohen dies at 82». The Globe and Mail. 10. november 2016. Besøkt 17. november 2016. 
  20. ^ a b Klute, Hilmar (17. mai 2010). «Leonard Cohen: Der Mann der Stunde». Süddeutsche Zeitung (tysk). ISSN 0174-4917. Besøkt 1. desember 2016. 
  21. ^ Wandrup, Fredrik (11. november 2016). ««Hans siste plate høres ut som en dødsmesse, som et farvel til verden»». Dagbladet.no. Besøkt 29. november 2016. 
  22. ^ «Zum Tod von Leonard Cohen: Der ewige Gentleman». SPIEGEL ONLINE. 11. november 2016. Besøkt 29. november 2016. 
  23. ^ a b c d Ross, Chris (11. november 2016). «Death of a ladies' man: Leonard Cohen showed romantics like me how to live and love». The Telegraph. Besøkt 1. desember 2016. 
  24. ^ Barton, Laura (11. november 2016). «Looking at Leonard Cohen's darkness misses the warmth of his words». The Guardian (en-GB). ISSN 0261-3077. Besøkt 29. november 2016. 
  25. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s David Remnick (17. oktober 2016). «Leonard Cohen Makes It Darker». The New Yorker. Besøkt 18. november 2016. 
  26. ^ a b Wolff, Fabian (11. november 2016). «Leonard Cohen: Im Kampf um Worte, Liebe, Gott». Die Zeit. ISSN 0044-2070. Besøkt 27. november 2016. 
  27. ^ staff, Guardian (14. oktober 2016). «Leonard Cohen: giving Nobel to Bob Dylan like 'pinning medal on Everest'». The Guardian (en-GB). ISSN 0261-3077. Besøkt 18. november 2016. 
  28. ^ Rem, Håvard (1999). Bob Dylan. Oslo: Cappelen. ISBN 8205267553. 
  29. ^ a b c d e f g h Light, Alan (2012). The Holy or the Broken Leonard Cohen, Jeff Buckley, and the Unlikely Ascent of "Hallelujah". New York: Atria/Simon & Schuster. 
  30. ^ Reents, Edo (11. november 2016). «Nachruf auf Leonard Cohen: Tod eines Ladies-Mannes». Frankfurter Allgemeine Zeitung. ISSN 0174-4909. Besøkt 29. november 2016. 
  31. ^ a b c d e f g h Rem, Håvard (18. november 2016). «Poetpresten med den lækjande røysta». Dag og Tid. s. 18-19. 
  32. ^ Cohen, Andrew (11. november 2016). «Cohen: My cousin Leonard Cohen – a dark, creative soul who never lost his Montreal roots». Ottawa Citizen (en-US). Besøkt 1. desember 2016. 
  33. ^ «Leonard Cohen’s Montreal: a refuge, an escape, an inspiration». The Globe and Mail. Besøkt 2. desember 2016. 
  34. ^ a b Zelermeyer, Gideon (18. november 2016). «Leonard Cohen remembered, by his Cantor: ‘Home was where Eliezer’s heart was pulled’». The Globe and Mail. Besøkt 1. desember 2016. 
  35. ^ a b «Leonard Cohen’s Montreal: a refuge, an escape, an inspiration». The Globe and Mail. oppdatert 11. november 2016. Besøkt 2. desember 2016. 
  36. ^ a b c d e f g h «Leonard Cohen: Legendary Montreal singer-songwriter, poet, novelist and artist, has died at age 82». Montreal Gazette (en-US). 11. november 2016. Besøkt 25. november 2016. 
  37. ^ a b «Den lille gigant». Information (da-DK). 11. november 2016. Besøkt 17. november 2016. 
  38. ^ a b Homes, A. M. (12. oktober 2012). «‘I’m Your Man,’ Leonard Cohen Bio by Sylvie Simmons». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 4. desember 2016. 
  39. ^ a b Freedland, Jonathan (19. november 2016). «Leonard Cohen, Judaism's Bard». The Atlantic (en-US). Besøkt 1. desember 2016. 
  40. ^ Tom Eide Outsiderens posisjoner: Axel Jensens tidlige forfatterskap, Universitetsforlaget 1991
  41. ^ Stang Ihlen, Marianne Christine (29 July 2016). «Leonard Cohen Muse Marianne Ihlen, of "So Long, Marianne," Passes Away». Everything Zoomer. Besøkt 2 August 2016. 
  42. ^ «Leonard Cohen — 'The last tourist in Havana': Opinion». CBC News. 16. november 2016. Besøkt 4. desember 2016. 
  43. ^ a b c d «Profile: Leonard Cohen». The Scotsman. 20. desember 2008. Besøkt 26. november 2016. 
  44. ^ «Leonard Cohen concert cancelled in Israel row». Telegraph.co.uk. Besøkt 19. november 2016. 
  45. ^ «Being Leonard Cohen's son - it's not all hallelujahs». The Jewish Cronicle. 29. mars 2012. Besøkt 17. november 2016. 
  46. ^ Michaels, Sean (21. februar 2011). «Hallelujah! Rufus Wainwright has baby with Leonard Cohen's daughter». The Guardian (en-GB). ISSN 0261-3077. Besøkt 17. november 2016. 
  47. ^ «Leonard Cohen's 14 albums: from (relatively) worst to best». The Telegraph. 11. november 2016. Besøkt 17. november 2016. 
  48. ^ a b c Blegeberg, Eirik (14. november 2016). «Glemmer deg aldri». Klassekampen (musikkmagasinet). s. 6. 
  49. ^ a b Weller, Sheila (11. mars 2008). «The Rebel Angels». Vanity Fair. Besøkt 27. november 2016. 
  50. ^ «Den lille gigant (nekrolog)». Dagbladet Information. 12. november 2016. 
  51. ^ Wandrup, Fredrik (01.07.2008 kl. 07:59). «Portrett av pikenes Leonard - Litteratur - Dagbladet.no». Dagbladet. Besøkt 17. november 2016. 
  52. ^ a b c d e f g h i j k l m «Leonard Cohen: A timeline of key dates in his life and career». Montreal Gazette (en-US). 12. november 2016. Besøkt 26. november 2016. 
  53. ^ Gogos, Manuel (11. november 2016). «Zum Tod von Leonard Cohen: Hohepriester der Liebe». Neue Zürcher Zeitung (de-CH). ISSN 0376-6829. Besøkt 29. november 2016. 
  54. ^ «The Favourite Game». The Globe and Mail. 2. mai 2003. Besøkt 1. desember 2016. 
  55. ^ «Ladies and Gentlemen... Mr. Leonard Cohen». National Film Board of Canada. Date modified: 2015-11-18. Besøkt 1. desember 2016. 
  56. ^ «Remembering Leonard Cohen, and Edmonton's Sisters of Mercy». CBC News. 11. november 2016. Besøkt 3. desember 2016. 
  57. ^ «Behind the Song: "Suzanne" « American Songwriter». American Songwriter (en-US). 25. januar 2010. Besøkt 4. desember 2016. 
  58. ^ «How Leonard Cohen Met Janis Joplin: Inside Chelsea Hotel Encounter». Rolling Stone. 14. november 2016. Besøkt 27. november 2016. 
  59. ^ «10 things you need to know about Leonard Cohen». CBC Music. 11. november 2016. Besøkt 3. desember 2016. 
  60. ^ Ghomeshi, Jian (9. juli 2009). «'I'm blessed with a certain amnesia'». The Guardian (en-GB). ISSN 0261-3077. Besøkt 26. november 2016. 
  61. ^ a b Schneider, Jason (2009). Whispering Pines: The Northern Roots of American Music. Toronto: ECW Press. 
  62. ^ Simmons, Sylvie (2012). I'm Your Man: The Life of Leonard Cohen. London: Jonathan Cape. ISBN 9780224090636. 
  63. ^ http://www.hollywoodreporter.com/news/leonard-cohen-dead-musician-was-82-946429
  64. ^ «Kevin Tierney: Why I'm joining the Hallelujah chorus on Leonard Cohen». Montreal Gazette (en-US). 21. oktober 2016. Besøkt 26. november 2016. 
  65. ^ «Iconic Canadian musician and poet Leonard Cohen dies at 82». The Globe and Mail. 10. november 2016. Besøkt 17. november 2016. 
  66. ^ a b c d «Leonard Cohen: The canon». Montreal Gazette (en-US). 11. november 2016. Besøkt 26. november 2016. 
  67. ^ a b c «Stemningsfull Cohen». VG. 16. oktober 1979. s. 40. 
  68. ^ a b c d e «Obituary: Leonard Cohen». BBC News (en-GB). 11. november 2016. Besøkt 26. november 2016. 
  69. ^ Reynolds, Anthony (2012). Leonard Cohen: A Remarkable Life. London: Omnibus press. 
  70. ^ a b c «How Leonard Cohen's 'Hallelujah' Brilliantly Mingled Sex, Religion». Rolling Stone. 3. desember 2012. Besøkt 27. november 2016. 
  71. ^ McCormick, Neil (14. juni 2008). «Leonard Cohen: Hallelujah!». The Telegraph. Besøkt 19. november 2016. 
  72. ^ «60 Versions of Leonard Cohen’s 'Hallelujah,' Ranked». Newsweek. 2. februar 2015. Besøkt 28. november 2016. 
  73. ^ Fetters, Ashley (4. desember 2012). «How Leonard Cohen's 'Hallelujah' Became Everybody's 'Hallelujah'». The Atlantic (en-US). Besøkt 19. november 2016. 
  74. ^ Ghomeshi, Jian (9. juli 2009). «'I'm blessed with a certain amnesia'». The Guardian (en-GB). ISSN 0261-3077. Besøkt 26. november 2016. 
  75. ^ «How Leonard Cohen's 'Hallelujah' Brilliantly Mingled Sex, Religion». Rolling Stone. 3. desember 2012. Besøkt 26. november 2016. 
  76. ^ «French Twist». IMDb. 1. januar 2000. Besøkt 26. november 2016. 
  77. ^ Pfeffer, Ryan (11. november 2016). «Leonard Cohen's Guest Appearance on Miami Vice Apparently Didn't Go So Well». Miami New Times. Besøkt 26. november 2016. 
  78. ^ a b «Leonard Cohen, Famed Singer-Songwriter, Dies at 82». The Hollywood Reporter. 11. november 2016. Besøkt 26. november 2016. 
  79. ^ a b c «Cohen show». VG. 3. mai 1988. s. 39. 
  80. ^ «Cohen er vår mann». VG. 29.12.1988. s. 36. 
  81. ^ http://www.thenational.ae/arts-life/music/leonard-cohen-a-unique-voice-that-spoke-to-our-strained-spirits
  82. ^ «Norske artister hyller Leonard Cohen». Aftenposten. 11. november 2016. Besøkt 11. november 2016. 
  83. ^ a b Cromelin, Richard (10. november 2016). «Leonard Cohen dies at 82, singer-songwriter of 'Hallelujah' had a literary sensibility». Los Angeles Times. Besøkt 29. november 2016. 
  84. ^ Pareles, Jon (11. mars 2008). «Rock and Roll Hall of Fame Inducts Madonna». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 17. november 2016. 
  85. ^ «How Leonard Cohen Helped Turn 'McCabe & Mrs. Miller' Into a Masterpiece». Rolling Stone. 14. november 2016. Besøkt 1. desember 2016. 
  86. ^ a b «Leonard Cohen on Screen: 12 Best Song Uses in Movies and TV». Rolling Stone. 11. november 2016. Besøkt 3. desember 2016. 
  87. ^ Murray, Nick (19. september 2016). «How Pop Culture Wore Out Leonard Cohen’s ‘Hallelujah’». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 3. desember 2016. 
  88. ^ «Leonard Cohen». IMDb. Besøkt 1. desember 2016. 
  89. ^ Chinen, Nate (20. februar 2009). «Pop Music’s Perpetual Old Man, Now 74, Is Back on the Road at the Beacon Theater». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 1. desember 2016. 
  90. ^ Wandrup, Fredrik (7. august 2010). ««Himmelsk hitparade»». Dagbladet.no. Besøkt 3. desember 2016. 
  91. ^ España, La Nueva (17. oktober 2011). «Javier Mas: «Para Cohen es un honor ser premiado en esta tierra de poetas» - La Nueva España - Diario Independiente de Asturias». www.lne.es. Besøkt 3. desember 2016. 
  92. ^ «Javier Mas, un aragonés en el universo de Cohen». heraldo.es. 29. desember 2008. Besøkt 3. desember 2016. 
  93. ^ Terje Nordby (27. januar 2012). «NRK – Morgenkåseriet av NRK på iTunes» (MP3) (Radio/Podkast). NRK. Besøkt 12. november 2016. 
  94. ^ a b «Mye sol, men lite futt på Kalvøyafestivalen». Aftenposten. 1. juli 1985. s. 44. 
  95. ^ «17. mai for mye for Konserthuset». Aftenposten. 10. mai 1988. s. 3. 
  96. ^ «Het, tett og glitrende Kalvøyfestival». Aftenposten. 27. juni 1988. s. 39. 
  97. ^ «Absolutt sexy!». VG. 29.6.1988. s. 40. 
  98. ^ «Vår mann på Bislett». Aftenposten. 2. juli 2008. Besøkt 26. november 2016. 
  99. ^ Wandrup, Fredrik. «En stemme i svart hatt». Dagbladet.no. Besøkt 29. november 2016. 
  100. ^ «BILDER: Leonard Cohen på Romsdalsmuseet». rbnett.no (nb-NO). 17. juli 2009. Besøkt 26. november 2016. 
  101. ^ «Maktdemonstrasjon fra Cohen». Bergens Tidende. 29. august 2012. Besøkt 26. november 2016. 
  102. ^ «Cohen er mannen». Fredrikstad Blad. 31. august 2012. 
  103. ^ Fredrik Wandrup (22. oktober 2016). Anmeldelse: Leonard Cohen. Cohen nærmer seg stillheten. Terningkast 5, Dagbladet.
  104. ^ «Obituary: Leonard Cohen died on November 7th». The Economist. 19. november 2016. 
  105. ^ Jarkko Arjatsalo, Anne Riise, Ken Kurzweil, «A Thousand Covers Deep: Leonard Cohen Covered by Other Artists» (The Leonard Cohen Files, besøkt 17.11.2016)
  106. ^ a b c d e Savage, Mark (11. november 2016). «Six of the best Leonard Cohen covers». BBC News (en-GB). Besøkt 17. november 2016. 
  107. ^ Italie | AP, Leanne (16. november 2016). «A guided tour of 10 ‘Hallelujah’ Leonard Cohen covers». The Washington Post (en-US). ISSN 0190-8286. Besøkt 19. november 2016. 
  108. ^ https://www.ft.com/content/dfa5da50-a81e-11e6-8898-79a99e2a4de6
  109. ^ «Fornøyd Leonard Cohen». Aftenposten. 4. november 1993. 
  110. ^ 11. november 2016. «10 versions of Leonard Cohen’s ‘Hallelujah’ you need to hear | Toronto Star». thestar.com. Besøkt 29. november 2016. 
  111. ^ http://lasvegassun.com/news/2009/nov/11/leonard-cohen-back-limelight-after-15-years/
  112. ^ a b «Chuck Berry, Leonard Cohen Get First PEN Songwriting Awards». Rolling Stone. 27. februar 2012. Besøkt 26. november 2016. 
  113. ^ 2011 Prince of Asturias Award for Letters, The Prince of Asturias Foundation.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]