Leonard Cohen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Leonard Cohen
Leonard Cohen concert of the 2008 tour.jpg
Født Leonard Norman Cohen
21. september 1934 (82 år)
Westmount
Død 7. november 2016
Los Angeles
Gravlagt Montréal
Samboer Marianne Ihlen, Dominique Issermann, Rebecca De Mornay
Barn Adam Cohen, Lorca Cohen
Utdannet ved McGill University, Columbia University, Westmount High School
Nasjonalitet Canada
Religion buddhisme, jødedom, scientologi
Medlem av American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser Companion of the Order of Canada, Grammy Lifetime Achievement Award, Songwriters Hall of Fame, Glenn Gould-prisen, Governor General's Awards, storoffiser av Québecs nasjonalorden, Governor General’s Performing Arts Award, Fyrsten av Asturias' pris for litteratur, Grammy Lifetime Achievement Award, Grammy Lifetime Achievement Award, Rockens æresgalleri, Governor General's Award for English-language poetry or drama, Canadian Music Hall of Fame, Juno Award for Video of the Year, Juno Award for Songwriter of the Year, Grammy Award for Album of the Year, Juno Award for Songwriter of the Year, Juno Award for Artist of the Year

Leonard Norman Cohen (født 21. september 1934 i Montréal i Canada, død 7. november[1][2] 2016 i Los Angeles[3]) var en canadisk forfatter, låtskriver, sanger og gitarist.

Han debuterte som poet i 1956 og utgav flere diktsamlinger, to romaner og 14 studioalbum. I tillegg til hans egne innspillinger har andre artister laget over tusen innspillinger av hans sanger. Blant de mest kjente er «Hallelujah», «Suzanne», «First We Take Manhattan» og «Bird on the Wire». Cohen ble kjent for et stort publikum særlig gjennom andre artisters fremføring av sangene og som filmmusikk. Cohen bosatte seg i USA, men hadde større suksess i Europa enn i USA.

Magasinet Rolling Stone rangerer Cohen på 16.-plass av de 100 fremste låtskriverne i historien.[4] Sangstemmen hans ble beskrevet som «a low, shaky monotone that has, somehow, grown in authority».[5] Cohen påvirket yngre musikere som Tom Waits og Nick Cave.

Tekstene omhandler romantikk, religion, død og seksualitet. Noen få sanger er politiske kommentarer.[6] Han skrev på engelsk i en stil som ligger nærmere fransk chanson enn amerikansk pop,[7] mer Jacques Brel og Serge Gainsbourg enn Woody Guthrie og Bob Dylan.[8] Cohen ble regnet som en av rockens velkledde gentleman.[9][10][11] Han fikk tilnavn som «the high priest of pathos»[12] og «goodfather of gloom». Samtidig var han kjent for sin blanding alvor og humor, ofte tørrvittig, mørk og ironisk. Han var kjent som en perfeksjonist og var svært nervøs for å opptre på scenen, noen ganger slik at han ga opp og gikk av scenen.[13]

Sitat ...ei røyst som ikkje skapte seg, som ikkje tøffa seg, som ikkje jåla seg til, som ikkje freista å nå meg, ei røyst som ikkje ville noko, ei røyst som snakkesong for seg sjølv, ei røyst som tala for meg meir enn ho tala til meg. Samstundes var ho røysta til ein prest (cohen er hebraisk for prest) som messa medan han trøysta og lækte meg, som varma meg og henne som eg hadde krope i hi med - medan dei briljante orda blenkte i det gode myrkret. Sitat
Håvard Rem[14]

Liv[rediger | rediger kilde]

Shaar Hashomayim syngaogen i Westmount, Montréal. Fra Cohens barndom og der han også ble gravlagt.[15] To store malerier i syngagogen viser Cohens bestefar og oldefar.[16]

Cohen ble født i en jødisk middelklassefamilie i Montréal i Québec-provinsen i Canada, i det velstående Westmount-strøket.[17] Familien hadde hushjelp og bil med privatsjåfør, og var en av de mest prominente jødiske familiene i Montreal.[18]

Hans jødiske fornavn var Eliezer.[19] Han vokste opp med familiens jødiske tro på den ene siden og omgitt av Montréals katolikker på den andre. Opp mot en tredjedel av elevene ved Westmount High School var på den tiden jødiske. Cohen gikk også i kirken sammen med sine irsk-katolske barnepike, noe som ga ham en delvis katolsk oppdragelse og som la grunnlaget for hans livslange interesse for kristelig bildebruk og retorikk.[20] Naboene var hovedsakelig engelsktalende i en ellers fransksprålig by.[13] Faren Nathan var konfeksjonshandler i familiebedriften Freedman Company ledet av broren Horace[21] og døde da Leonard var ni år. Faren var en vellykket forretningsmann som etterlot en arv. Cohens slektninger sørget også for familien klarte seg etter at å ha mistet forsørgeren.[22] Freedman Company var kjent for en formell stil.[23]

Cohen bodde store deler av livet utenfor Canada: Hellas, Tennessee, New York, Mumbai og Los Angeles.[7]

Han kom på kant med det jødiske miljøet i Canada og sine slektninger da han i 1963 kritiserte jødene i Canada for å blitt for materialistiske og mistet det åndelige aspektet.[24]

Han eksperimenterte med marihuana, amfetamin og LSD, også mens han arbeidet med tekst og musikk.[13][25]

Cohen var en venn av Pierre Trudeau og var «honorær kistebærer» ved Trudeaus gravferd, sammen med Jimmy Carter, Aga Khan og Fidel Castro.[26] [27][28]

Familiebakgrunn[rediger | rediger kilde]

Besteforeldrene hadde innvandret fra det som nå er Litauen og Polen; den østeuropeiske bakgrunnen har satt spor i Cohens musikk.[22] Både tapet av faren og holocaust på den andre siden av havet satte spor som kom til syne i hans tidlige dikt.[29] Moren Masha Klonitzki-Kline vokste opp i Vilnius og kom som flyktning til Canada i 1923 16 år gammel.[30] Morfaren Solomon Klonitzki-Kline var en fremstående talmud-ekspert og rabbiner, og hadde undervist ved talmud-skolen i Kovno (nå Kaunas i Litauen).[31] Morfaren hadde stor innflytelse på den unge Leonard, blant annet ved lesing av det gamle testamentet.[7]

Oldefaren Lazarus utvandret fra Litauen (i det daværende russiske riket) med kone og sønnen Lyon. Montreal hadde det største jødiske miljøet i Canada og omkring 1920 var det 40.000 jøder i Montreal.[32] Farfaren Lyon Cohen var en ledende figur i det jødiske miljøet i Canada; han etablerte mange jødiske institusjoner (blant annet var han president i Canadian Jewish Congress), bygget synagogen i Montréal og hjalp talløse jøder å komme seg unna progromene i Øst-Europa til trygghet i Canada. Cohen sa selv: «My family was decent. (…) I never had a sense of rebellion.»[13][33] Lyon Cohen var også med på å etablere Canadian Jewish Times, en engelskspråklig avis rettet mot jødiske innvandrere. Antisemittisme og progromer i tsarens Russland var bakgrunn for omfattende jødisk innvandring til USA og Canada. Lyon Cohens far grunnla Canadas første synagoge i Montreal. Lyon Cohen var opptatt av at de jødiske innvandreren skulle bli integrerte i sitt land, blant annet ved å verve seg til tjeneste under første verdenskrig.[34] Nathan Cohen, Leonards far, vervet seg og ble sammen med broren de første jødiske offiseren i Canadas hær. Farens men fra skyttergravene gjorde ham delvis pleietrengende med alderen, dette er reflektert i sangen «The Night Comes on» (1984).[35] Farens død er reflektert i debutromanen og i «Everybody knows». Moren giftet seg på nytt.[36]

Cohens første sang, «Chant», hadde bare to akkorder og minner om den messingen Cohen (på samme måte som Bob Dylan) vokste opp med i synagogen.[14] Liturgi fra både askenasisk og sefardisk tradisjon gjenspeiles i Cohens melodier.[37] Jødedommen spilte en rolle i hans tekst og musikk. Verselinjen i «Who by Fire» er tilpasset fra Unetanneh Tokef, den jødiske bønnen der gud fremstilles som en dommer som avgjøre hvem som skal dø det kommende året. Cohen studerte også jødiske mystisisme og var kjent med kabbalistiske tekster.[37] Samtidig kommer den katolske innflytelsen til syne i sanger som «Sisters of Mercy» og det blodige kors på Golgata i «Everybody Knows». Til forskjell fra for eksempel Bob Dylan og Woody Allen beholdt han sitt jødiske fødenavn.[38]

Oppvekst og utdanning[rediger | rediger kilde]

Han lyttet til Hank Williams, amerikansk blues (Robert Johnson, Bessie Smith), Ray Charles, Jacques Brel og Edith Piaf. Beatles brydde han seg ikke om. Cohen hadde ingen musikkutdanning.[13] Roy Orbison var blant Cohens favorittartister.[39] Han tok som ung gutt noen pianotimer og hadde også en ukulele som han lærte å spille. Femten år gammel kjøpte han en brukt gitar og lært raskt spille enkle akkorder, og han fikk et par timer gitarundervisning av en spansk flamencogitarist han møtte tilfeldig.[40]

Cohen studerte engelsk ved McGill-universitetet (fra 1951, 17 år gammel), der studerte han også matematikk, statsvitenskap og juss. Han fikk dårlige karakterer i engelsk og fransk, og gjorde det bedre i matematikk. I taleferdigheter fikk han toppkarakter og ble kjent for sin evne til uttrykke seg svært presist og overbevisende. Han sa selv at han hadde ambisjon om å bli en verdensberømt folketaler («orator»).[41] Han leste blant annet Tolstoj, Proust og James Joyce. Han etablerte country-trioen Buckskin Boys som spilte noen år på forskjellige tilstelninger. Ved McGill kom han også i kontakt med Hugh MacLennan, Louis Dudek og F.R. Scott som støttet ham og hjalp ham med den første utgivelsen. I 1956 flyttet Cohen til New York for å studere ved Columbia University, men hoppet av studiene etter et år for å konsentrere seg om egen skriving[7] og flyttet tilbake til Montreal.[42] Han livnærte seg et års tid ved å arbeide i et metallstøperi drevet av en onkel. Han arbeidet også i en annen onkels konfeskjonsfabrikk - der lærte han kunsten å holde klærne pene.[13] Han trivdes ikke med å arbeide i families konfeksjonsforretning.[20]

I Montreal samarbeidet han også med den kjente og kontroversielle forfatteren Irving Layton (1912-2006). I Canada var Layton særlig kjent gjennom opptreden på CBC.[43] Layton vokste opp i Montreals fattige strøk.[44] Cohen var ikke involvert i studentopprøret, og ble av radikale beskyldt for å være reaksjonær.[45] Cohen befant seg på Cuba under invasjonen i Grisebukta i 1961,[33] og han ble anholdt av militærpolitiet da han en kveld spaserte på stranden - han ble tatt for å være amerikansk soldat. Besøket var ikke politisk motivert, han var nysgjerrig på det som foregikk og ønsket å besøke Havana i fotsporene til forbildet Lorca.[46] På Cuba kledde han seg som en revolusjonær soldat med grønne klær og beret. Han forlot Cuba noen dager etter invasjonsforsøket. På Havana flyplass ble han anholdt mistenkt for å være cubansk soldat som ville rømme og snek seg unna og ombord på flyet da vaktholdet sviktet et øyeblikk.[47]

McGill universitetet i Montréal der Cohen studerte engelsk.

Hydra[rediger | rediger kilde]

Hydra havn. Øya har ikke biler esler brukes fortsatt.[48]

I 1960-årene bodde han vekselvis i Nord-Amerika, London og på den greske øya Hydra. Etter å bodd noen måneder i London reiste han etter anbefaling fra Jacob Rothschild til Hydra og kom dit våren 1960. Ideen om å reise til Hellas skal han ha fått da han i dårlig vær søkte ly i en filial av Bank of Greece. Hydra hadde en liten koloni av kunstnere og forfattere, blant annet hadde Henry Miller bodd der. Sentralt i det utenlandske miljøet var Charmian Clift og George Johnston. Han arvet 1500 dollar fra bestemoren og kjøpte et gammelt hus på øya for pengene. Huset hadde ikke strøm og innlagt vann. Allen Ginsberg bodde på øya i perioder og Gregory Corso bodde på en naboøy og kom innom.[49]

Marianne og Axel Jensen hadde bodd der et par år. Marianne kom våren 1960 tilbake fra Norge der hun hadde født parets barn. Axel Jensen innledet et forhold til en annen kvinne og de to reiste fra Hydra, mens Marianne og spedbarnet ble værende. På høsten kjørte Cohen sammen med Marianne og barnet bil fra Hellas til Oslo. Året etter kom Marianne og barnet til Montreal for å bosette seg der, og de to reiste til Hydra sensommeren i 1961.[50] Han ble værende på Hydra hvor han etter hvert flyttet sammen med Marianne Jensen (senere Ihlen). Marianne Jensen inspirerte sangene «So Long, Marianne» samt «Bird on the Wire» og «Hey, That's No Way to Say Goodbye». Hun er avbildet iført et håndkle i dette huset på baksiden av omslaget til platen Songs from a Room. Ihlen var tidligere gift med forfatteren Axel Jensen og de to hadde et fire måneder gammelt barn da Axel Jensen forlot henne. Leonard Cohen var modell for den mørkhårede gitarspillende poeten «Lorenzo» i romanen Joacim (1961) ifølge Jensen.[51] Göran Tunström, som bodde på Hydra samtidig, skal også fungert som modell.[52]

Cohen og Marianne Ihlen var sammen i åtte år.[13] Hun døde 28. juli 2016.[53]

I 1962 var han i London en periode og ble der kjent med Michael X (egentlig Michael de Freitas) fra Trinidad. Michael X ble på 1970-tallet dømt til døden for mord og en rekke kjente personer, blant annet Cohen, Angela Davis og Judy Collins, ba regjeringen i Trinidad om å avstå fra dødsstraff. Michael X ble hengt i 1975.[54]

New York[rediger | rediger kilde]

På 1960-tallet oppholdt han seg også lange perioder i New York der han blant begynte sin karriere som musiker og plateartist. Cohen vanket blant annet i miljø rundt Andy Warhol. Han ble kjent med blant andre Nico (som på den tiden hadde et forhold til Bob Dylan), Edie Sedgwick, Lou Reed, Patti Smith, Buffy Sainte-Marie og Joan Baez. I New York bodde Cohen ofte på Chelsea Hotel i likhet med mange andre kunstnere og musikere (blant andre Dylan, Jimi Hendrix, Patti Smith, Robert Mapplethorpe og Janis Joplin). Sangen «Chelsea Hotel #2» er inspirert av opplevelser der. Warhols film Chelsea Girls (med musikk av Nico og Lou Reed) har også hotellet som utgangspunkt. Til Nico skrev han «Joan of Arc».[55][56] I et tilfelle skal Cohen også ha opptrådt sammen med Hendrix.[13] Marianne bodde også ett år i New York mens Cohen var der.[57] Mens han var i New York på slutten av 1960-tallet begynte han å gå til scientologisenteret. Der møtte han i 1969 den 19 år gamle Suzanne Elrod, av «sekulær jødisk» bakgrunn.[58]

Nashville[rediger | rediger kilde]

I september 1968 reiste Cohen til Nashville for å spille inn sin andre plate, Songs from a Room. Nashville var USAs nest største musikkby, etter New York. Der ble han kjent med Charlie Daniels som også medvirket på innspillingen. Songs from a Room ble Cohens mest countrypregede plate. Litt sør for Nashville leide han i to år en hytte i et grisgrendt område. Der hadde Cohen en lunefull hest som inspirerte «Ballad of the Absent Mare» og Cohen beskrev seg selv om en håpløs cowboy.[59]

Ekteskap og etterkommere[rediger | rediger kilde]

Cohen var aldri gift, men hadde flere både kortvarige og langvarige forhold. Noen av forholdene skrev han om i tekstene sine. Suzanne Elrod er mor til Cohens to barn. Suzanne Elrod var et par i mange år og de bodde i Nashville, Hydra, New York og Montreal. Sønnen Adam Cohen (født 1972) er selv musiker og låtskriver.[60] Datteren Lorca Cohen (født 1974) har navn etter Federico García Lorca. Rufus Wainwright er far til et av Cohens barnebarn.[61][62] I 1990-årene var han sammen med Rebecca De Mornay som også bidro på produksjonen av The Future.[63] Cohen hadde i 1967–1968 et kort forhold til Joni Mitchell. Mitchell mislikte lyrikken hans og avfeide Cohen som en «boudoir poet»[13] og var skuffet over at Cohen hadde lånt linjer fra Camus og Lorca[64] samtidig som hennes egen sangdikting ble inspirert av affæren med Cohen.[65] Blant annet på Mitchells Blue (1971) henviser teksten underforstått til Cohen og hans innflytelse på hennes tekster er tydelig.[66] Den ni år yngre Mitchell var som en elev av Cohen, men innhentet på kort tid læremesteren.[64]

Alderdom og død[rediger | rediger kilde]

Utenfor Cohens bolig i Montréal etter at dødsfallet var kjent.

I 1994 trakk Cohen seg tilbake til Mount Baldy Zen Center i California, et kloster for rinzai zen-buddhisme. Etter to år ble han ordinert som munk og fikk navnet Jikan, den tause. Mot slutten av oppholdet slapp hans livslange depresjon taket, og han forlot klosteret i 1999 og slo seg ned i Los Angeles. Cohen studerte en kort periode ved et scientologi-senter i New York. «I was trying everything» uttalte han om sin religiøsitet.[13] Han overholdt sabbaten hele livet, også mens var buddhistmunk.[21][67] Han døde «uventet men fredelig» 7. november 2016.[68] Han ble gravlagt etter jødisk tradisjon ved siden av foreldrene i Montréal.[60] Québecs nasjonalforsamling senket flagg til halv stang da dødsfallet ble kjent og forsamlingen minnet ham i plenumsmøtet.[69] Canadas statsminister offentliggjorde også et minneord om Cohen.[70]

Virke[rediger | rediger kilde]

Sitat When people talk about Leonard, they fail to mention his melodies, which to me, along with his lyrics, are his greatest genius. Even the counterpoint lines — they give a celestial character and melodic lift to every one of his songs. As far as I know, no one else comes close to this in modern music. Sitat
Bob Dylan[13]

Poesi og romaner[rediger | rediger kilde]

Sitat Cohen var først og fremmest digter, selvom hans evner som melodimager på ingen måde skal undervurderes. Men de smukke melodier var bærere af tekster, der ofte lå så tæt på poesi, at de gerne stod at læse i Cohens digtsamlinger, som der dog blev færre og færre af med årene. Trods hans forkærlighed for rim var der noget umiskendeligt moderne over hans udtryk (han skrev lige så gerne uden rim), omend der blev trukket tråde tilbage til Det gamle Testamente, og hele den jødiske mytologi. Sitat
Dagbladet Information[71]

Cohen begynte å skrive 15 år gammel og han var blant annet inspirert av Federico García Lorca[72] og Yeats. I 1950 publiserte han «Kill or be Killed» i skoleårboken.[73] I mars 1954 fikk han tre dikt på trykk i CIV/n.[74]

Hans først bok var diktsamlingen Let Us Compare Mythologies med blant annet minner om faren (1956, han hadde tidligere hadde dikt på trykk i tidsskrift[75]). Boken hadde 44 dikt med illustrasjoner av Freda Guttman. Boken solgte i et begrenset opplag og mottok gode kritikker der flere merket seg Cohens talent.[76] Cohens dikt ble valgt ut til å innlede McGill universitetets Poetry Series, en bokserie som skulle vise frem universitetets mest begavede studenter.[6] Debuten viste den formelle strenghet, intellektuell søking, melankolien og mørke humoren som preget alle hans senere verk.[21] Sammen med andre lyrikere i Montreal leste han inn dikt på plate i 1957. I 1958 fremførte han dikt fra scenen sammen med jazzpianisten Maury Kaye.[14] Han ga senere ut tre diktsamlinger The Spice Box of Earth (1961), Flowers for Hitler og Parasites of Heaven, samt to romaner The Favourite Game (1963) og Beautiful Losers (1966). «Spice-Box» viser til et utsmykket treskrin med krydder brukt i jødisk tradisjon. Diktsamlingen fikk svært gode kritikker og Cohen ble omtalt som Canads ledende poet. Debutromanen kom først ut i Storbritannia og i USA året etter, syv år senere ble den også gitt ut i Canada.[77]

Flowers for Hitler omhandler sex, vold og Holocaust som de tidligere utgivelsene (Cohen siterte Primo Levi), men stilen var ny med et friere og mindre formelt språk. Diktsamlingen fikk gode kritikker og Cohen ble igjen omtalt som Canadas betydeligste poet. Et av diktene ble fremført som ballett på kanadisk fjernsyn og «Queen Victoria and Me» kom ut som sang på Live Songs.[78] Beautiful Losers beskrives som en banebrytende roman. En anmelder beskrev den som årets bok i Canada og «den mest opprørske bok som noen gang er skrevet i Canada». The Globe and Mail kalte den «verbal masturbasjon». Boston Globe sammenlignet Cohen med James Joyce etter denne boken. Den ble også kritiserte som pornografisk. Den solgte opprinnelig ikke særlig bra og forleggeren klaget over at en del bokhandlere ikke våget å selge den.[79]

Med disse utgivelsene hadde Cohen fått gode kritiker og blitt en stjerne blant kanadiske litteraturkjennere og han hadde også et lite internasjonalt publikum, men han tjente lite.[21] Den delvis selvbiografiske debutromanen regnes som en klassiker i moderne kanadiske litteratur.[80] The Favourite Game ble filmatisert av Bernar Hebert i 2003.[81] Beautiful Losers fikk gode kritiker (Cohen ble av en kritiker sammenlignet med James Joyce) og solgte etter hvert bra.[75][65] Parasites of Heaven inneholdt diktene «Suzanne», «Teachers», «Master Song», «Avalanche» og «Fingerprints» som senere ble sanger.[6] I 1965 laget Donald Brittain og Don Owen en 40 minutter lang dokumentar om Cohen mens han bare var kjent som forfatter[82] (filmen skulle etter planen også omhandle Cohen tre poeter fra en generasjon eldre).[45]

Cohen laget poesi av alminnelige hendelser og møter med andre mennesker.[7] For eksempel i 1966 oppholdt han seg en periode i Edmonton som gjest ved University of Alberta. Cohen ble kastet ut av hotellet sitt og fikk husly av to kvinnelige studenter noe som resulterte i sangen «Sisters of Mercy».[83] «Suzanne» var resultat av en bekjentskap i Montreal, Suzanne Verdal, som faktisk serverte te og appelsiner fra Kina. Mens «our lady of the harbour» er et kjent landemerke ved byens elvehavn.[84] På slutten av 1960-tallet bodde han, i likhet med mange andre kunstnere og musikere, på Chelsea Hotel i New York. Et tilfeldig møte med Janis Joplin på hotellet resulterte i sangen «Chelsea Hotel No 2» (inkludert på New Skin for the Old Ceremony). Joplins død et par år senere gikk sterkt inn på Cohen.[85] Han skal senere ha beklaget den avslørende og lite diskrete teksten.[86] Utover 1960-tallet var Cohen friere, mindre dannet og mindre «britisk» i sin poesi, og han nærmet seg mer beatpoetenes stil.[87] Diktsamlingen Energy of Slaves (1972) (gjendiktet av Håvard Rem i Slavenes energi, 1989) ble svært dårlig mottatt av kritikerne.[88]

Han tonesatte siden diktene sine. På 1960-tallet levde han delvis på stipend fra Canadas kulturråd.[13] På 1960-tallet medvirket Bob Dylan til at Cohen beveget seg over i sanglyrikken, men ifølge Håvard Rem begynte Cohen med seriøs musikk før han kjente til Bob Dylan. Ifølge Cohen selv var Ray Charles en viktig inspirasjon til å begynne med musikk.[14] Han tjente dessuten dårlig på forfatterskapet.[13] Han vurderte å reise til Nashville for å prøve seg som gitarist innenfor country som han satte stor pris på. I New York fikk han høre musikk av Dylan, Judy Collins og Joan Baez som han ble svært inspirert av.[89]

Cohens gjennombrudd som musiker gav ham samtidig et stort lesende publikum og Selected Poems solgte på noen måneder flere hundre tusen eksemplarer.[14] Samlingen Selected Poems ble tildelt den kanadiske generalguvernørens litteraturpris i 1969, men Cohen takket nei fordi «verden er ond og han vil ikke ta i mot noen gave».[75] Kaj Skagen, Håvard Rem, Göran Tunström og Staffan Söderblom oversatte Cohens dikt og romaner til norsk og svensk.[14] En upublisert roman, The Ballet of Lepers, er deponert hos universitetsbiblioteket i Toronto. De første Cohen-papirene ble kjøpt inn av Fisher Rare Book Library ved Universitetet i Toronto i 1964.[90] På 1970-tallet fullførte Cohen en ny roman som ble antatt av forlaget, men Cohen trakk den tilbake da korrekturen var klar.[91]

Musikk[rediger | rediger kilde]

Judy Collins fotografert i 1965 for Billboard. Collins gjorde Cohens sanger kjent og fikk i gang musikkarrieren hans.

I 1958 opptrådte Cohen med egne dikt i en jazzklubb i Montreal. Han opptrådte sammen med et jazzband og fremførte diktene sine dels som sanger.[92] I 1965 eller 1966 skal han spilt plater av Bob Dylan og erklært at han skulle bli den kanadiske Dylan. Cohen sa selv at han ikke hadde planer om å bli «singer-songwriter», han ville i stedet skrive countrymusikk. Tidlig på 1960-tallet skal han ha drømt å spille inn plater. Under en diktopplesning i New York i februar 1966 avsluttet han med å synge «Stranger Song». Cohen uttalte at det for ham ikke var noe forskjell på sang og dikt, og alt han skrev hadde gitar til i hans hode. Lite inntekt fra forfattervirksomheten var avgjørende for at Cohen satset på musikk. Cohen kunne ikke lese noter.[93] Han utformet plateomslagene selv, blant annet med egne fotografier.[67]

Platedebut[rediger | rediger kilde]

I 1966 hadde Cohen tenkt seg til Nashville for å prøve å få jobb som musiker. På veien stanset han i New York og kom der i kontakt med det som da var den nye «folk»-musikken med Joan Baez, Dylan og Judy Collins i front. I New York møtte han Mary Martin, som hadde koblet The Band med Dylan, og hun fungerte som Cohens manager og satte Cohen i kontakt med sin venn Collins.[94] Cohen møtte Judy Collins første gang sommeren 1966.[95] Rett etter at Collins hadde hørt sangene fremført av Cohen spilte hun dem inn selv. Et par av sangene hans, blant annet «Suzanne», kom med på platen In My Life som var nesten ferdig. Den ble sluppet i november 1966 med sanger av blant andre Cohen, Dylan, Jacques Brel og Lennon/McCartney. Dette ga Cohen internasjonal anerkjennelse som tekstforfatter. Collins overtalte Cohen til selv å fremføre dem offentlig. I New York opptrådte han første 22. februar 1967 i Village Theatre.[96] Under en konsert i Central Park i New York i 1967 dro hun ham opp på scenen, men han var så nervøs at han knapt klarte å synge. Et par måneder senere opptrådte på egen hånd i Newport Folk Festival.[6] Collins inkluderte sine versjoner av Cohens sanger på senere utgivelser, blant annet «Sisters of Mercy» (1967).[97]

Tidligere i 1966 hadde gruppen Stormy Clovers som de første begynt å fremføre Cohens sanger blant annet «Suzanne» på sine konserter.[98] Cohen oppmuntret Stormy Clovers til å tilpasse sangene til sin egen sound med blant annet elektrisk gitar.[95] I 1967 debuterte han som plateartist på Columbia Records med albumet Songs of Leonard Cohen.[75] Judy Collins hadde presentert Cohen for den legendariske talentspeideren John Hammond på bakgrunn av sangen «Suzanne».[21] Hammond hadde tidligere oppdaget Dylan og senere Bruce Springsteen. Hammond var også produsent for Billie Holiday, Pete Seeger og Count Basie.[99] Ifølge The New Yorker var det John Hammond som fant ut at Cohen kunne egne seg på plate[13] og utbrøt entusiastisk «Watch out, Dylan». Cohen spilte inn platen fra mai til november 1967 i tre studioer og med ulike produsenter. Platen kom på topp 20 i Storbritannia.[100] I tillegg til Collins gjorde Roberta Flack og Fairport Convention Cohens musikk kjent for et større publikum.[66]

Sitat I get tagged as an art-song intellectual. But I've always tried to have hits. Sitat
– Leonard Cohen (1980)[101]

1960-tallet[rediger | rediger kilde]

Cohen ble kjent som musiker midt i hippietiden, men skilte seg ut ved å være litt eldre, og han hadde kort velpleid hår og konservativ dress, han var høflig og beskjeden. Cohens debut som sanger kom få år etter at Dylan hadde gjort suksess med en uvanlig sangstemme. Med Dylan var også poeten blitt sanger og vise-sang-poeten ble et nytt idol. Cohen var ikke helt fornøyd med innspillingen av debutplaten, men den inneholdt sanger som ble fast innslag på repertoaret resten av karrieren.[21] Debutplatens suksess fikk ikke særlig oppmerksomhet av platepraterne på radio og kom som en overraskelse.[6] Omkring 1970 var han en stor stjerne i Europa, mens han i Nord-Amerika var mest kjent som poet og romanforfatter.[102] Cohen var ingen typisk rockestjerne. Han debuterte over 30 år gammel, stemmen var nasal, monoton og med et begrenset register, og de første sangene hadde ofte svært enkelt musikalsk arrangement. I likhet med Joni Mitchells er teksten ofte selvutleverende. Tor Marcussen mener «folk» ikke er en treffende betegnelse for Cohens musikk fordi melodiene har lite med tradisjonelle engelsk-amerikanske ballader å gjøre.[6][66]

Sitat Mr. Cohen (...) was a writer and musician whose muse sang most strongly when he transformed the incidents of ordinary lives into poetic tales of legendary proportions. His art was personal, aggrandizing and often dark, but it echoed widely through the world from which he habitually recoiled. Sitat
The Globe and Mail[103]

Joni Mitchell overtalt sin daværende samboer, David Crosby, til å spille Cohens neste album. Cohen reiste til Los Angeles og begynte innspilling i Columbias studio der. Samarbeidet fungerte ikke. Cohen møtte i Los Angeles tilfeldigvis på Bob Johnston som var en ledende produsent på den tiden med blant annet Bob Dylans John Wesley Harding, Simon & Garfunkels Bookends og Johnny Cash' At Folsom Prison. Platen ble innspilt i Nashville høsten 1968 under ledelse av Bob Johnston og er countrypreget. Den nådde i Storbritannia andre plass på albumlistene. Den fikk blandete anmeldelser og fikk positiv omtale for den usmykkede stilen.[104]

I september 1970 begynte innspillingen av Songs of Love and Hate i Nashville.[105] Den inneholder blant annet sangen «Famous Blue Raincoat». Platen om ut i 1971. Montreal Gazette mener denne er på høyde på debutplaten.[106] Både Songs from a Room (1969) og Songs of Love and Hate ble produsert av Bob Johnston, som ellers arbeidet med Dylan og Johnny Cash, og som laget et nakent og intimt lydbilde. Disse to platene solgte bra i Europa og kom på «Top Five» i Storbritannia. «Min kommersielle suksess bør vel betraktes som en interessant pussighet», uttalte Cohen på den tiden.[66] Songs of Love and Hate solgte svært dårlig i USA og kom ikke engang på topp 100 listen.[107] Tony Palmer laget dokumentarfilm Bird on a Wire av Cohens turne i Europa i 1972[6] (lansert i 1974).[108] Filmen ble vist kort tid på kino og deretter på tysk fjernsyn og var deretter forsvunnet i flere tiår.[109]

1970–1980[rediger | rediger kilde]

Leonard Cohen 1988. (Foto: Roland Godefroy)

Populariteten sank på 1970-tallet samtidig som studioinnspillingene ble mer forseggjorte. Sangene på New Skin for the Old Ceremony (innspilt i New York og produsert av John Lissauer) er akkompangert av flere instrumenter i større arrangement, og kritikkene var mer lunkne enn tidligere. Lissauer var også med som leder for bandet på Cohens turne i Europa og Nord-Amerika 1974 og 1975.[66] Platen solgte til sølv i Storbritannia og Tyskland, mens den i Nord-Amerika ikke kom inn på listene overhode.[110]

Death of a Ladies' Man (1977) ble for eksempel produsert av Phil Spector og blir omtalt som mer kommersiell.[111] Spectors «wall of sound» var vanskelig å forene med Cohens lavmælte, akustiske stil.[112] Under innspillingen dukket en gang Dylan og Allen Ginsberg opp og ble av Spector beordret til å kore på den burleske sangen «Don't Go Home with Your Hard-On». Ifølge Ginsberg var Spector var høy på kokain og helt hysterisk.[113] Samarbeidet med Spector resulterte verken i særlig salg eller gode kritikker.[114] Dette var Spector i sin mes utstyrlige «wagnerske periode» bemerket Cohen som synes at platen inneholdt mange gode sanger der ordene ble borte i miksingen.[6]

Recent Songs ble utgitt i 1979 og ifølge Montreal Gazette var Cohen med den tilbake til normalen og med noen av de beste melodiene han laget.[106] Various Positions, inkludert «Hallelujah», ble opprinnelig refusert av Columbia Records'[7] Walter Yetnikoff med ordene: «This isn't pop music. We're not releasing it. This is a disaster». Karrieren var på den tiden nede i bølgedal.[114] Cohen skal ha brukte fem år på å skrive Hallelujah (til Dylan påstå han å ha brukt bare to år).[13] Cohen skrev flere versjoner av sangen, spilte inn minst to helt ulike og sa selv at sangen har minst 80 strofer i alt.[115] Newsweek har anmeldt 60 kjente coverversjoner av Hallelujah.[116] Historien om hvordan Hallelujah gikk fra å være en obskur sang til å bli en internasjonal hit er gjenstand for en dokumentarbok av Alan Light (utgitt 2012).[117] Til Guardian sa Cohen at «Hallelujah» er en god sang, men altfor mange synger den og det er på tide å gi sangen en pause.[118] Montreal Gazette regner Various Postions som Cohens beste etter debutalbumet.[106]Various Positions (produsert av John Lissauer[66]) brukes synthesizers noe som preget Cohens senere innspillinger. Blant andre Sid McGinnis og Anjani Thomas medvirket på innspillingen.[119] Jennifer Warnes hadde tidligere koret for Cohen, men var på denne innspillingen like fremtredende som Cohen selv og med en stemme som står i klar kontrast til Cohens begrensede register. Platen kom ut først i Europa (1984) og i USA året etter.[114]

I 1986 hadde han en gjesteopptreden i en episode av fjernsynsserien Miami Vice.[120] Han fremstilte der en fransk interpolagent og var på skjermen i vel 1 minutt.[121] Michael Mann, produsent for serien, er fan av Cohen.[122] I 1983 skrev han og medvirket i den korte TV-filmen I am a hotel (regissert av Allan F. Nicholls).[6]

Jennifer Warnes' innspillinger av Cohens sanger på platen Famous Blue Raincoat (1987) fornyet interessen for Cohens musikk. Warnes hadde lenge bidratt i koret på Cohens konserter.[7] Stevie Ray Vaughan, Michael Landau, Sharon Robinson, Vinnie Colaiuta og mange andre bidro sammen med Warnes. I 1988 sørget albumet I'm Your Man, som toppet VG-lista 19 uker dette året, for et kommersielt comeback. Norge var det første landet der hans plater gikk til topps og han fikk i 1988 platinaplate for I'm your man.[123] Innen utgange av året hadde platen solgt 180 000 eksemplarer i Norge. En fjerdedel av Cohens salg i Europa var i Norge.[124] I'm your man var Cohens største kommersielle suksess,[21] og gjorde Cohen kjent for en ny generasjon.[112] Innspillingen skjemmes noe av 1980-tallets stil ifølge Montreal Gazette,[106] andre omtaler instrumenteringen som «cheesy» [125]Platen innholder sangen "Take This Waltz" som er en gjendikting av Lorcas "Pequeño vals vienés" ("Liten wienervals") utgitt i Lorcas diktsamling Poeta en Nueva York.[8] Kirkelig Kulturverksted lanserte i 1993 hyllestalbumet Hadde månen en søster: Cohen på norsk. Tekstene var gjendiktet av Håvard Rem og fremført av blant andre Kirsten Bråten Berg og Kari Bremnes.[126]

2000-årene[rediger | rediger kilde]

Sharon Robinson samarbeidet med Cohen i mange år og medvirket som vokalist og med egne melodier.

I 2001 ga han ut Ten New Songs, det første studioalbumet på ni år, etter at han hadde sverget på slutte å skrive musikk.[67] Aftenposten plasserte den som nr 37 på sin liste over de 50 beste utgivelsen 2001.[127] Platen ble solgt i over 45.000 eksemplarer på noen måneder høsten 2001.[128] I perioder var den på toppen av bestselgerlistene i Norge.[129][130] Innspillingen var ikke preget av strykere og svulmende arrangementer som på 1980-1990-tallet. Lydbildet var mer neddempet og mer sofistikert med melodier nærmere de tidligste utgivelsene, ifølge BTs anmelder.[131] Nordlys' anmelder beskrev platen som et «mesterverk»,[132] også VGs anmelder ga den terningkast 6,[133] mens Dagbladet[134] og Aftenposten var mer forbeholdne ga 5 poeng.[135] Sharon Robinson medvirket på platen både som vokalist og komponist.[136] Tidligere var det utenkelig for Cohen å skrive sammen med andre, og ifølge Globe and Mails anmelder er Robinson den beste låtskriveren av de to.[67]

I 2005 havnet Cohen i en opphetet rettstvist med sin forhenværende forretningsfører Kelley Lynch om flere millioner dollar som var forsvunnet. Cohen ble tilkjent fem millioner dollar erstatning og forretningsføreren fikk 18 måneders fengselsstraff. Cohen fikk trolig ikke pengene tilbake.[13] Andre kilder oppgir erstatningen til 9,5 millioner dollar.[75][137] Cohen hadde lite talent for forretninger og hadde gitt Lynch alle fullmakter. Lynch skal også ha solgt rettighetene til Cohens tidligere verk uten hans vitende.[56] Lynch ble også dømt til å holde seg unna Cohen.[112]

I 2006 utgav kjæresten Anjani Thomas soloalbumet Blue Alert, som de skrev og produserte sammen.

Cohen ble i 2008 tatt opp i Rockens æresgalleri[138] med følgende ord fra Lou Reed: «Without question one of the most important and influential songwriters of our time, a figure whose body of work achieves greater mystery and depth as time goes on.»[trenger referanse]

Hans siste album, You Want it Darker, lanserte han sytten dager før han døde.[14] Koret og kantoren fra Shaar Hashomayim, Cohens synagoge i Montreal, medvirket på innspillingen. Tittelsporet inkluderer det hebraiske «hineni», «her er jeg» eller «jeg er klar», med henvisning til Abraham som var klar til å ofre sin sønn.[38] Cohen ville gjenskape den lyden av sangen som han hadde hørt i synagogen som barn.[19]

Filmmusikk[rediger | rediger kilde]

Robert Altman brukte Cohens sanger i filmen McCabe & Mrs Miller (1971), noe som bidro til å gjøre musikken hans mer kjent. Altman var en fan av Cohen og klippet filmen for å passe til musikken. Altman skal ha blitt inspirert av Songs of Leonard Cohen da han planla filmen og i følge Rolling Stone er det vanskelig å tenke seg filmen uten Cohens sanger.[139] Rainer Werner Fassbinder var fan av Cohen og brukte hans sanger i flere filmer blant annet Warnung vor einer heiligen Nutte (1971). Werner Herzog brukte flere av Cohens sanger i Fata Morgana (1971).[140]

Lars von Trier brukte «Suzanne» i Breaking the Waves.[141] Oliver Stone brukte tre sanger fra The Future til filmen Natural Born Killers.[7] Rufus Wainwright spilte inn «Hallelujah» for filmen Shrek (2001)[112] etter at produsenten av Shrek hadde hørt John Cales versjon brukt i Basquiat (1996) om Jean-Michel Basquiat. I Watchmen ble Hallelujah brukt til en erotisk scene.[142] Jeff Buckleys versjon av «Hallelujah» ble brukt i TV-serien The West Wing. Sarah Polley laget filmen Take this Waltz med tittel etter Cohens sang.[141] IMDb oppgir i alt 242 soundtracks av Cohen.[143]

I 1969 var Cohen i Italia og møtte Franco Zeffirelli for å diskutere samarbeid om musikk til filmen om Frans av Assisi. Zeffirelli brukt i stedet musikk av Donovan til Fratello sole, sorella luna.[144]

Forhold til andre artister[rediger | rediger kilde]

Cohen ble kjent for et stort publikum særlig gjennom andre artisters fremføring av sangene og som filmmusikk.[39] I tillegg til egne innspillinger har andre artister laget over tusen innspillinger av hans sanger. Blant de mest kjente er «Hallelujah», «Suzanne», «First We Take Manhattan» og «Bird on the Wire». «Hallelujah» er trolig en av de sangene som er oftest innspilt av andre artister, på linje med Beatles «Yesterday».[145] Cohen påvirket yngre musikere som Tom Waits, Nick Cave, Suzanne Vega og Peter Gabriel.[146][147][148][149] Cohens begrensede sangstemme sammenlignes med Cave og Waits, i tillegg til Bob Dylan.[150][151]

Bob Dylan[rediger | rediger kilde]

Sitat Of their generation, they have the mountaintop all to themselves. (...) Through all their vicissitudes, they remain as far apart as ever in tone, topic, voice, and spirit. The differences that were there from the beginning remain differences. Dylan, the trickster, cultivates weirdness, and his talent lies in making the weird sound commonplace. Cohen, the defrocked rabbi, makes the commonplace sound weird. Sitat
– Todd Gitlin[152]

Cohen og Bob Dylan hadde parallelle og til dels sammenvevde karrierer;[29] de var både venner og rivaler. Cohen hadde stor respekt for Dylan og bemerket at Nobelprisen til Dylan «is like pinning a medal on Mount Everest for being the highest mountain».[153] Tidligere hadde Cohen sagt om Dylan: «…en av de største stemmer som har talt fra hjertet på lang, lang tid. Bob Dylan er en skikkelse som dukker opp hvert tredje eller fjerde århundre».[154] Respekten var gjensidig. Dylan introduserte en fremføring av «Isis» med «This one's for Leonard», mens Cohen var til stede under konserten.[66] Dylan forsvarte Cohen mot det han mente var urettferdig kritikk av Cohens dystre sanger. Mens Dylans lyrikk beskrives som surrealistisk og preget av frie assosiasjoner, beskrives Cohens lyrikk som mer formell, skolert, klar og «liturgiske» - eller som bønner ifølge Dylan.[13][155][156] Forholdet mellom Dylan og Cohen er studert blant annet av David Boucher i Dylan and Cohen: Poets of Rock and Roll (2004).[157] New York Times (1968) drøftet med utgangspunkt i Cohen og Dylan om poptekster kunne betraktes som poesi.[158] Gitlin mener begges lyrikk kommer til kort uten musikk og de to først og fremst er melodimakere.[152]

Konsertopptredener[rediger | rediger kilde]

Cohen med band. McLarenvale, Australia, 2009

Cohen var lenge plaget av sceneskrekk. Da han i 1967 skulle spille sammen med Judy Collins på et anti-Vietnam-krig arrangement stivnet han helt.[56]

Cohen turnerte i Europa i hippietiden tidlig på 1970-tallet. På vei til en konsert i nærheten av Aix-en-Provence var veien blokkert over flere kilometer av forlatte biler. For å komme frem leide Cohen og musikerne noen heste; Cohen kom ridende inn på scenen på en hvit hingst. I England på vei til Isle of Wight holdt Cohen gratiskonsert på psykiatrisk sykehus (noe han gjentok blant annet i California).[159] Han opptrådte på Isle of Wight («britisk Woodstock») der også Joan Baez, Jethro Tull og Jimi Hendrix (for siste gang) opptrådte.[21] Cohen var nest sist på programmet og lykkes med å roe ned et fiendtlig publikum (på omkring 600.000) som var svært opphisset etter Jimi Hendrix' opptreden.[112] Publikum buet på alle, unntatt Cohen, ifølge Kris Kristoffersen (som ble buet av scenen tidligere i programmet).[160] Cohens opptreden er gjengitt i en dokumentarfilm utgitt i 2009.[66] Høsten 1970 deltok han blant på en anti-Vietnam-krig ved University of Madison i 1970. I desember holdt han konsert i Montreal der statsminister Pierre Trudeau, Cohens gamle venn, hadde innført unntakstilstand etter oktoberkrisen. Ved en anledning holdt han konsert i Berliner Sportpalast der Goebbels 30 år tidligere hadde erklært «total krieg».[161] I 1974 og 1975, etter New Skin for the Old Ceremony, gjennomførte Cohen sin største konsertturne til da.[162]

Under en konsert i Jerusalem orket han ikke å gå på scenen, hvorpå publikum begynte å synge «Hevenu Shalom Aleichem» («vi bringer deg fred».[163] I 1973 reiste han fra Hellas til Israel (i forbindelse med Jom kippur-krigen) og ønsket å verve seg. Han endte opp med å opptre for styrkene ved fronten. Under beskytning søkte han ly i en skyttergrav der han delte en flaske konjakk med Ariel Sharon som viste seg å være en fan.[56] I 2009 opptrådte han i Israel for første gang etter 1985, han donerte inntektene fra konserten i Tel Aviv til en israelsk-palestinsk fredsorganisasjon. Cohen ønsket også å opptre i RamallahVestbredden, men konserten ble avlyst fordi den ble for politisk kontroversiell.[13][164]

Blant annet på grunn av pengemangel begynte han på 2000-tallet å opptre etter 15 års pause. I årene 2008 til 2013 var på en lang turne rundt hele verden. Stemmen hans var forandret (blant på grunn av sigarettrøyking) og han stemte gitarstrengene ned to trinn for å passe til den dype stemmen. Han holdt 380 konserter på fem år. Han nærmet seg da 80 år og holdt konserter som varte opp til fire timer.[13] Han begynte også å sette pris på å holde konserter og være på turne.[122] Han opptrådte i Norge fire ganger i perioden 2008–2010. Han holdt sin siste konsert 21. desember 2013 i New Zealand.[64] Sharon Robinson og The Webb Sisters var med som kor på den siste store turneen. Hattie og Charley Webb spilte også harpe og gitar.[165] Den spanske gitarvirtuosen Javier Mas medvirket på Cohens siste turne i tre år.[166][167] Javier Mas hadde et par år tidligere medvirket på et spansk hyllestalbum.[168]

Norge[rediger | rediger kilde]

Han opptrådte over 15 ganger i Norge og sist i Oslo Spektrum 20. august 2013.

Verkliste[rediger | rediger kilde]

Sitat Seriousness, rather than depression is, I think, the characteristic of my work. Sitat
– Leonard Cohen

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • 1956: Let Us Compare Mythologies, dikt
  • 1961: The Spice-box of Earth, dikt
  • 1963: The Favorite Game, roman (på norsk 1972: Yndlingsleken, oversatt av Kaj Skage, Tiden forlag)
  • 1964: Flowers for Hitler, dikt
  • 1966: Beautiful Losers, roman (på norsk 1973: Skjønne tapere)
  • 1966: Parasites of Heaven, dikt
  • 1968: Selected Poems: 1956–1968, utvalgte dikt (samt noen nye)
  • 1972: The Energy of Slaves, dikt (på norsk 1989: Slavenes energi, oversatt av Håvard Rem, Cappelen forlag)
  • 1978: Death of a Lady's Man, dikt
  • 1984: Book of Mercy, dikt (på norsk 1985: Nådens bok, oversatt av Håkon Harket og Henning K. Dahl, ExLibris forlag)
  • 1993: Stranger Music, utvalgte (og omskrevne) dikt og sanger
  • 2006: Book of Longing, dikt og tegninger (på norsk: Lengselens bok, gjendiktet av blant andre Frode Grytten, Ragnar Hovland, Nils-Øivind Haagensen, Linda Klakken, Per Ivar Martinsen og Lars Lillo-Stenberg)
  • 1988: Kjærlighet og hat: utvalgte dikt, til norsk ved Håvard Rem. Cappelen forlag

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Sitat «Sisters of Mercy» is verse after verse of four distinctive lines, in perfect meter, with no chorus, quivering with drama. The first line begins in a minor key. The second line goes from minor to major and steps up, and changes melody and variation. The third line steps up even higher than that to a different degree, and then the fourth line comes back to the beginning. This is a deceptively unusual musical theme, with or without lyrics. But it's so subtle a listener doesn't realize he's been taken on a musical journey and dropped off somewhere, with or without lyrics. Sitat
– Bob Dylan[13]
Plateomslaget for New Skin for the Old Ceremony (1974)

(alle på Columbia Records)

De tre første albumene ble utgitt i remastret utgave med bonusspor i 2007.

Samlealbum[rediger | rediger kilde]

  • 1975: The Best of Leonard Cohen
  • 1997: More Best of Leonard Cohen
  • 2002: The Essential Leonard Cohen (dobbeltalbum)

Innspillinger med andre artister[rediger | rediger kilde]

Nederlandske Avalanche Quartet har spesialisert seg på fremføring av Cohens sanger.[180]

Sitat He worked with what he’d got. Simple chords on his guitar, which he wished he could play better. A finger or two on a keyboard. His “golden voice”, a wry joke (for yes, he often joked, when he could raise his brooding eyes out of his despair). He was a singer in the lesser choirs, ordained to raise his voice so high and no higher; though certainly low and, after decades of Marlboro Lights, yet lower. Sitat
The Economist[181]

Ifølge nettsiden leonardcohenfiles.com finnes over 3.000 cover-innspillinger av Cohens sanger,[182][trenger bedre kilde] inkludert:

Hyllestalbum[rediger | rediger kilde]

(utvalg)

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Sitat Put simply, if I could write like that, I would. Sitat
Salman Rushdie da han overrakte PEN-prisen (2012)[190]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Rem, Håvard (1988). Leonard Cohen. Liv og karriere. Küenholdt forlag. ISBN 9788299977616. 
  • Simmons, Sylvie (2013). I'm your man : Leonard Cohens liv. Oversatt av Håvard Rem. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 9788202410476. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Schudel, Matt (11. november 2016). «Leonard Cohen, singer-songwriter of love, death and philosophical longing, dies at 82». The Washington Post (en-US). ISSN 0190-8286. Besøkt 11. november 2016. 
  2. ^ «Leonard Cohen dies aged 82: tributes pour in to legendary singer-songwriter». The Telegraph. 11. november 2016. Besøkt 11. november 2016. 
  3. ^ «Leonard Cohen er død». NRK. 11. november 2016. Besøkt 11. november 2016. 
  4. ^ «- Leonard Cohen reddet livet mitt». Dagbladet.no. 11. november 2016. Besøkt 11. november 2016. 
  5. ^ «Top ten great singers who can't sing». Telegraph.co.uk. 26. november 2009. Besøkt 17. november 2016. 
  6. ^ a b c d e f g h i Marcussen, Tor (1988). Historien om rock. 12 : Jordnært og svevende. Stabekk: Bokklubben. ISBN 8252518125. 
  7. ^ a b c d e f g h i «Iconic Canadian musician and poet Leonard Cohen dies at 82». The Globe and Mail. 10. november 2016. Besøkt 17. november 2016. 
  8. ^ a b Klute, Hilmar (17. mai 2010). «Leonard Cohen: Der Mann der Stunde». Süddeutsche Zeitung (tysk). ISSN 0174-4917. Besøkt 1. desember 2016. 
  9. ^ Wandrup, Fredrik (11. november 2016). ««Hans siste plate høres ut som en dødsmesse, som et farvel til verden»». Dagbladet.no. Besøkt 29. november 2016. 
  10. ^ «Zum Tod von Leonard Cohen: Der ewige Gentleman». SPIEGEL ONLINE. 11. november 2016. Besøkt 29. november 2016. 
  11. ^ a b c d Ross, Chris (11. november 2016). «Death of a ladies' man: Leonard Cohen showed romantics like me how to live and love». The Telegraph. Besøkt 1. desember 2016. 
  12. ^ Barton, Laura (11. november 2016). «Looking at Leonard Cohen's darkness misses the warmth of his words». The Guardian (en-GB). ISSN 0261-3077. Besøkt 29. november 2016. 
  13. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t David Remnick (17. oktober 2016). «Leonard Cohen Makes It Darker». The New Yorker. Besøkt 18. november 2016. 
  14. ^ a b c d e f g h Rem, Håvard (18. november 2016). «Poetpresten med den lækjande røysta». Dag og Tid. s. 18-19. 
  15. ^ Cohen, Andrew (11. november 2016). «Cohen: My cousin Leonard Cohen – a dark, creative soul who never lost his Montreal roots». Ottawa Citizen (en-US). Besøkt 1. desember 2016. 
  16. ^ «Leonard Cohen’s Montreal: a refuge, an escape, an inspiration». The Globe and Mail. Besøkt 2. desember 2016. 
  17. ^ Rem (2015) s. 19
  18. ^ Simmons (2013) s. 12-14
  19. ^ a b Zelermeyer, Gideon (18. november 2016). «Leonard Cohen remembered, by his Cantor: ‘Home was where Eliezer’s heart was pulled’». The Globe and Mail. Besøkt 1. desember 2016. 
  20. ^ a b «Leonard Cohen’s Montreal: a refuge, an escape, an inspiration». The Globe and Mail. oppdatert 11. november 2016. Besøkt 2. desember 2016. 
  21. ^ a b c d e f g h «Leonard Cohen: Legendary Montreal singer-songwriter, poet, novelist and artist, has died at age 82». Montreal Gazette (en-US). 11. november 2016. Besøkt 25. november 2016. 
  22. ^ a b «Den lille gigant». Information (da-DK). 11. november 2016. Besøkt 17. november 2016. 
  23. ^ Simmons (2013) s. 12
  24. ^ Simmons (2013) s. 134-135
  25. ^ Simmons (2013) s. 144
  26. ^ «Another Trudeau Makes Canada Cool». The New Yorker. 22. oktober 2015. Besøkt 19. februar 2017. 
  27. ^ Arnold, Janice (11. november 2016). «Honours paid for Leonard Cohen 'will be fondly remembered'». The Canadian Jewish News (en-US). Besøkt 19. februar 2017. 
  28. ^ «7 things you wanted to know about the Aga Khan controversy, but were afraid to ask | Toronto Star». Toronto Star. 12. januar 2017. Besøkt 19. februar 2017. 
  29. ^ a b Wolff, Fabian (11. november 2016). «Leonard Cohen: Im Kampf um Worte, Liebe, Gott». Die Zeit. ISSN 0044-2070. Besøkt 27. november 2016. 
  30. ^ Rem (2015) s. 20
  31. ^ Simmons (2013) s. 17
  32. ^ Simmons (2013) s. 14
  33. ^ a b Homes, A. M. (12. oktober 2012). «‘I’m Your Man,’ Leonard Cohen Bio by Sylvie Simmons». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 4. desember 2016. 
  34. ^ Rem (2015) s. 18
  35. ^ Rem (2015) s. 19
  36. ^ Rem (2015) s. 21
  37. ^ a b Wolfson, Elliot R. (2006). «New Jerusalem glowing. Songs and poems of Leonard Cohen in a kabbalistic key». Kabbalah: Journal for the Study of Jewish Mystical Texts (vol 15), s. 103–153. 
  38. ^ a b Freedland, Jonathan (19. november 2016). «Leonard Cohen, Judaism's Bard». The Atlantic (en-US). Besøkt 1. desember 2016. 
  39. ^ a b «ASU professor measures impact of Leonard Cohen». ASU Now: Access, Excellence, Impact. 16. november 2016. Besøkt 21. november 2016. 
  40. ^ Simmons (2013) s. 34-38
  41. ^ Simmons (2013) s. 42-44
  42. ^ Rem (2015) s. 33
  43. ^ Deshaye, Joel. «Celebrity and the poetic dialogue of Irving Layton and Leonard Cohen». Studies in Canadian Literature/Études en littérature (34(2)), s. 77–105. 
  44. ^ Rem (2015) s. 27
  45. ^ a b Wisse, Ruth (oktober 1995). «My life without Leonard Cohen». Commentary, s. 27–33. 
  46. ^ «Leonard Cohen — 'The last tourist in Havana': Opinion». CBC News. 16. november 2016. Besøkt 4. desember 2016. 
  47. ^ Simmons (2013) s. 102
  48. ^ Baboulias, Yiannis (4. desember 2016). «Hydra: a pilgrimage to Leonard Cohen’s Greek island retreat». The Guardian (en-GB). ISSN 0261-3077. Besøkt 11. februar 2017. 
  49. ^ Simmons (2013) s. 86-95
  50. ^ Rem (2015) s. 35-38
  51. ^ Tom Eide Outsiderens posisjoner: Axel Jensens tidlige forfatterskap, Universitetsforlaget 1991
  52. ^ Rem (2015) s. 37
  53. ^ Stang Ihlen, Marianne Christine (29. juli 2016). «Leonard Cohen Muse Marianne Ihlen, of "So Long, Marianne," Passes Away». Everything Zoomer. Besøkt 2. august 2016. 
  54. ^ Simmons (2013) s. 119
  55. ^ Simmons (2013) s. 168, s. 194, s. 260
  56. ^ a b c d «Profile: Leonard Cohen». The Scotsman. 20. desember 2008. Besøkt 26. november 2016. 
  57. ^ Simmons (2013) s. 197
  58. ^ Simmons (2013) s. 240
  59. ^ Simmons (2013) s. 226
  60. ^ a b Rohter, Larry (10. november 2016). «Leonard Cohen, Epic and Enigmatic Songwriter, Is Dead at 82». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 17. november 2016. 
  61. ^ «Being Leonard Cohen's son - it's not all hallelujahs». The Jewish Cronicle. 29. mars 2012. Besøkt 17. november 2016. 
  62. ^ Michaels, Sean (21. februar 2011). «Hallelujah! Rufus Wainwright has baby with Leonard Cohen's daughter». The Guardian (en-GB). ISSN 0261-3077. Besøkt 17. november 2016. 
  63. ^ «Leonard Cohen's 14 albums: from (relatively) worst to best». The Telegraph. 11. november 2016. Besøkt 17. november 2016. 
  64. ^ a b c Blegeberg, Eirik (14. november 2016). «Glemmer deg aldri». Klassekampen (musikkmagasinet). s. 6. 
  65. ^ a b Weller, Sheila (11. mars 2008). «The Rebel Angels». Vanity Fair. Besøkt 27. november 2016. 
  66. ^ a b c d e f g h Light, Alan (2012). The Holy or the Broken Leonard Cohen, Jeff Buckley, and the Unlikely Ascent of "Hallelujah". New York: Atria/Simon & Schuster. 
  67. ^ a b c d Saunders, Doug (1. september 2001). «From the archives: Years of self-imposed isolation led to renaissance for Leonard Cohen». The Globe and Mail (en-ca). Besøkt 20. februar 2017. 
  68. ^ «Leonard Cohen’s cause of death released: He fell. Death was ‘sudden, unexpected and peaceful.’». Washington Post. 17. november 2016. Besøkt 17. november 2016. 
  69. ^ a b «National Assembly pays tribute to Leonard Cohen». Montreal Gazette (en-US). 16. november 2016. Besøkt 28. november 2016. 
  70. ^ Trudeau, Justin (11. november 2016). «Statement by the Prime Minister of Canada on the death of Leonard Cohen». Prime Minister of Canada. Besøkt 28. november 2016. 
  71. ^ «Den lille gigant (nekrolog)». Dagbladet Information. 12. november 2016. 
  72. ^ Wandrup, Fredrik (01.07.2008). «Portrett av pikenes Leonard - Litteratur - Dagbladet.no». Dagbladet. Besøkt 17. november 2016. 
  73. ^ Rem (2015) s. 27
  74. ^ Simmons (2013) s. 54
  75. ^ a b c d e f g h i j k l m «Leonard Cohen: A timeline of key dates in his life and career». Montreal Gazette (en-US). 12. november 2016. Besøkt 26. november 2016. 
  76. ^ Simmons (2013) s. 60
  77. ^ Simmons (2013) s. 108-110
  78. ^ Simmons (2013) s. 134
  79. ^ Simmons (2013) s. 152, s.221
  80. ^ Gogos, Manuel (11. november 2016). «Zum Tod von Leonard Cohen: Hohepriester der Liebe». Neue Zürcher Zeitung (de-CH). ISSN 0376-6829. Besøkt 29. november 2016. 
  81. ^ «The Favourite Game». The Globe and Mail. 2. mai 2003. Besøkt 1. desember 2016. 
  82. ^ «Ladies and Gentlemen... Mr. Leonard Cohen». National Film Board of Canada. Date modified: 2015-11-18. Besøkt 1. desember 2016. 
  83. ^ «Remembering Leonard Cohen, and Edmonton's Sisters of Mercy». CBC News. 11. november 2016. Besøkt 3. desember 2016. 
  84. ^ «Behind the Song: "Suzanne" « American Songwriter». American Songwriter (en-US). 25. januar 2010. Besøkt 4. desember 2016. 
  85. ^ «How Leonard Cohen Met Janis Joplin: Inside Chelsea Hotel Encounter». Rolling Stone. 14. november 2016. Besøkt 27. november 2016. 
  86. ^ «10 things you need to know about Leonard Cohen». CBC Music. 11. november 2016. Besøkt 3. desember 2016. 
  87. ^ Rem (2015) s. 30
  88. ^ Simmons (2013) s. 273.
  89. ^ Ghomeshi, Jian (9. juli 2009). «'I'm blessed with a certain amnesia'». The Guardian (en-GB). ISSN 0261-3077. Besøkt 26. november 2016. 
  90. ^ Simmons (2013) s. 125
  91. ^ Simmons (2013) s. 267.
  92. ^ Simmons (2013) s. 73.
  93. ^ Simmons (2013) s. 155-157.
  94. ^ Simmons (2013) s. 159.
  95. ^ a b Schneider, Jason (2009). Whispering Pines: The Northern Roots of American Music. Toronto: ECW Press. 
  96. ^ Simmons (2013) s. 179.
  97. ^ Simmons (2013) s. 164.
  98. ^ Simmons, Sylvie (2012). I'm Your Man: The Life of Leonard Cohen. London: Jonathan Cape. ISBN 9780224090636. 
  99. ^ Simmons (2013) s. 177.
  100. ^ Simmons (2013) s. 183, s.220.
  101. ^ http://www.hollywoodreporter.com/news/leonard-cohen-dead-musician-was-82-946429
  102. ^ «Kevin Tierney: Why I'm joining the Hallelujah chorus on Leonard Cohen». Montreal Gazette (en-US). 21. oktober 2016. Besøkt 26. november 2016. 
  103. ^ «Iconic Canadian musician and poet Leonard Cohen dies at 82». The Globe and Mail. 10. november 2016. Besøkt 17. november 2016. 
  104. ^ Simmons (2013) s. 217, s 235.
  105. ^ Simmons (2013) s. 260.
  106. ^ a b c d «Leonard Cohen: The canon». Montreal Gazette (en-US). 11. november 2016. Besøkt 26. november 2016. 
  107. ^ Simmons (2013) s. 266.
  108. ^ http://www.imdb.com/title/tt0251613/
  109. ^ Simmons (2013) s. 293.
  110. ^ Simmons (2013) s. 301
  111. ^ a b c «Stemningsfull Cohen». VG. 16. oktober 1979. s. 40. 
  112. ^ a b c d e «Obituary: Leonard Cohen». BBC News (en-GB). 11. november 2016. Besøkt 26. november 2016. 
  113. ^ Reynolds, Anthony (2012). Leonard Cohen: A Remarkable Life. London: Omnibus press. 
  114. ^ a b c «How Leonard Cohen's 'Hallelujah' Brilliantly Mingled Sex, Religion». Rolling Stone. 3. desember 2012. Besøkt 27. november 2016. 
  115. ^ McCormick, Neil (14. juni 2008). «Leonard Cohen: Hallelujah!». The Telegraph. Besøkt 19. november 2016. 
  116. ^ «60 Versions of Leonard Cohen’s 'Hallelujah,' Ranked». Newsweek. 2. februar 2015. Besøkt 28. november 2016. 
  117. ^ Fetters, Ashley (4. desember 2012). «How Leonard Cohen's 'Hallelujah' Became Everybody's 'Hallelujah'». The Atlantic (en-US). Besøkt 19. november 2016. 
  118. ^ Ghomeshi, Jian (9. juli 2009). «'I'm blessed with a certain amnesia'». The Guardian (en-GB). ISSN 0261-3077. Besøkt 26. november 2016. 
  119. ^ «How Leonard Cohen's 'Hallelujah' Brilliantly Mingled Sex, Religion». Rolling Stone. 3. desember 2012. Besøkt 26. november 2016. 
  120. ^ «French Twist». IMDb. 1. januar 2000. Besøkt 26. november 2016. 
  121. ^ Pfeffer, Ryan (11. november 2016). «Leonard Cohen's Guest Appearance on Miami Vice Apparently Didn't Go So Well». Miami New Times. Besøkt 26. november 2016. 
  122. ^ a b «Leonard Cohen, Famed Singer-Songwriter, Dies at 82». The Hollywood Reporter. 11. november 2016. Besøkt 26. november 2016. 
  123. ^ a b c «Cohen show». VG. 3. mai 1988. s. 39. 
  124. ^ «Cohen er vår mann». VG. 29.12.1988. s. 36. 
  125. ^ http://www.thenational.ae/arts-life/music/leonard-cohen-a-unique-voice-that-spoke-to-our-strained-spirits
  126. ^ «Norske artister hyller Leonard Cohen». Aftenposten. 11. november 2016. Besøkt 11. november 2016. 
  127. ^ Årets beste musikk. Aftenposten (Aften), 18.12.2001
  128. ^ Sony drev med store tap. Dagens Næringsliv, 28.11.2001.
  129. ^ «Ny toppuke for Nergaard». Aftenposten. 18. oktober 2001. 
  130. ^ Trøndertoppen. Adresseavisen, 20. oktober 2001.
  131. ^ 5 favoritter. Bergens Tidende, 20. oktober 2010.
  132. ^ Anmeldelse Leonard Cohen. Nordlys, 17.10.2001.
  133. ^ Østbø, Stein: VÅR MANN ER TILBAKE. VG, 13. oktober 2001.
  134. ^ Mosnes, Terje: cd LEONARD COHEN. Dagbladet, 6. oktober 2001.
  135. ^ Marthinusse, Tor: Vel verdt ventetiden. Aftenposten, 9. oktober 2001.
  136. ^ Leonard Cohen har forlatt sitt berg. NTB, 15. oktober 2001
  137. ^ a b Cromelin, Richard (10. november 2016). «Leonard Cohen dies at 82, singer-songwriter of 'Hallelujah' had a literary sensibility». Los Angeles Times. Besøkt 29. november 2016. 
  138. ^ Pareles, Jon (11. mars 2008). «Rock and Roll Hall of Fame Inducts Madonna». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 17. november 2016. 
  139. ^ «How Leonard Cohen Helped Turn 'McCabe & Mrs. Miller' Into a Masterpiece». Rolling Stone. 14. november 2016. Besøkt 1. desember 2016. 
  140. ^ Simmons (2013) s. 269.
  141. ^ a b «Leonard Cohen on Screen: 12 Best Song Uses in Movies and TV». Rolling Stone. 11. november 2016. Besøkt 3. desember 2016. 
  142. ^ Murray, Nick (19. september 2016). «How Pop Culture Wore Out Leonard Cohen’s ‘Hallelujah’». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 3. desember 2016. 
  143. ^ «Leonard Cohen». IMDb. Besøkt 1. desember 2016. 
  144. ^ Simmons (2013) s. 241
  145. ^ https://www.ft.com/content/dfa5da50-a81e-11e6-8898-79a99e2a4de6
  146. ^ «Suzanne Vega « American Songwriter». American Songwriter (en-US). 1. oktober 2012. Besøkt 4. desember 2016. 
  147. ^ «Peter Gabriel's All-Time Favorite Tracks». ABC News. 1. mars 2010. Besøkt 4. desember 2016. 
  148. ^ «Nick Cave pays tribute to Leonard Cohen: 'The greatest of them all' - NME». NME (en-US). 11. november 2016. Besøkt 4. desember 2016. 
  149. ^ Waits, Tom (20. mars 2005). «'It's perfect madness'». The Guardian (en-GB). ISSN 0261-3077. Besøkt 4. desember 2016. 
  150. ^ «Top ten great singers who can't sing». The Telegraph. 26. november 2009. Besøkt 4. desember 2016. 
  151. ^ «From The Leonard Cohen Q&A In New York City « American Songwriter». American Songwriter (en-US). 22. september 2014. Besøkt 4. desember 2016. 
  152. ^ a b Gitlin, Todd. «Grizzled Minstrels of Angst». The American Scholar (Vol. 71, Issue 2). 
  153. ^ staff, Guardian (14. oktober 2016). «Leonard Cohen: giving Nobel to Bob Dylan like 'pinning medal on Everest'». The Guardian (en-GB). ISSN 0261-3077. Besøkt 18. november 2016. 
  154. ^ Rem, Håvard (1999). Bob Dylan. Oslo: Cappelen. ISBN 8205267553. 
  155. ^ Simmons (2013) s.207
  156. ^ Reents, Edo (11. november 2016). «Nachruf auf Leonard Cohen: Tod eines Ladies-Mannes». Frankfurter Allgemeine Zeitung. ISSN 0174-4909. Besøkt 29. november 2016. 
  157. ^ Rem (2015) s. 24
  158. ^ Simmons (2013) s.220.
  159. ^ Simmons (2013) s. 250
  160. ^ Simmons (2013) s. 258
  161. ^ Simmons (2013) s. 260, s.276
  162. ^ Simmons (2013) s. 301
  163. ^ Simmons (2013) s.280
  164. ^ «Leonard Cohen concert cancelled in Israel row». Telegraph.co.uk. Besøkt 19. november 2016. 
  165. ^ Chinen, Nate (20. februar 2009). «Pop Music’s Perpetual Old Man, Now 74, Is Back on the Road at the Beacon Theater». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 1. desember 2016. 
  166. ^ Wandrup, Fredrik (7. august 2010). ««Himmelsk hitparade»». Dagbladet.no. Besøkt 3. desember 2016. 
  167. ^ España, La Nueva (17. oktober 2011). «Javier Mas: «Para Cohen es un honor ser premiado en esta tierra de poetas» - La Nueva España - Diario Independiente de Asturias». www.lne.es. Besøkt 3. desember 2016. 
  168. ^ «Javier Mas, un aragonés en el universo de Cohen». heraldo.es. 29. desember 2008. Besøkt 3. desember 2016. 
  169. ^ Terje Nordby (27. januar 2012). «NRK – Morgenkåseriet av NRK på iTunes» (MP3) (Radio/Podkast). NRK. Besøkt 12. november 2016. 
  170. ^ a b «Mye sol, men lite futt på Kalvøyafestivalen». Aftenposten. 1. juli 1985. s. 44. 
  171. ^ «17. mai for mye for Konserthuset». Aftenposten. 10. mai 1988. s. 3. 
  172. ^ «Het, tett og glitrende Kalvøyfestival». Aftenposten. 27. juni 1988. s. 39. 
  173. ^ «Absolutt sexy!». VG. 29.6.1988. s. 40. 
  174. ^ «Vår mann på Bislett». Aftenposten. 2. juli 2008. Besøkt 26. november 2016. 
  175. ^ Wandrup, Fredrik. «En stemme i svart hatt». Dagbladet.no. Besøkt 29. november 2016. 
  176. ^ «BILDER: Leonard Cohen på Romsdalsmuseet». rbnett.no (nb-NO). 17. juli 2009. Besøkt 26. november 2016. 
  177. ^ «Maktdemonstrasjon fra Cohen». Bergens Tidende. 29. august 2012. Besøkt 26. november 2016. 
  178. ^ «Cohen er mannen». Fredrikstad Blad. 31. august 2012. 
  179. ^ Fredrik Wandrup (22. oktober 2016). Anmeldelse: Leonard Cohen. Cohen nærmer seg stillheten. Terningkast 5, Dagbladet.
  180. ^ http://www.destentor.nl/regio/deventer/muziek-leonard-cohen-herklinkt-in-theater-bouwkunde-1.6891897
  181. ^ «Obituary: Leonard Cohen died on November 7th». The Economist. 19. november 2016. 
  182. ^ Jarkko Arjatsalo, Anne Riise, Ken Kurzweil, «A Thousand Covers Deep: Leonard Cohen Covered by Other Artists» (The Leonard Cohen Files, besøkt 17.11.2016)
  183. ^ a b c d e Savage, Mark (11. november 2016). «Six of the best Leonard Cohen covers». BBC News (en-GB). Besøkt 17. november 2016. 
  184. ^ Italie | AP, Leanne (16. november 2016). «A guided tour of 10 ‘Hallelujah’ Leonard Cohen covers». The Washington Post (en-US). ISSN 0190-8286. Besøkt 19. november 2016. 
  185. ^ «The Life of a Song: ‘Hallelujah’». Financial Times. 11. november 2016. Besøkt 18. februar 2017. 
  186. ^ Vågnes, Øyvind (10. februar 2017). «The Future». Dag og Tid. s. 41. 
  187. ^ «Fornøyd Leonard Cohen». Aftenposten. 4. november 1993. 
  188. ^ 11. november 2016. «10 versions of Leonard Cohen’s ‘Hallelujah’ you need to hear | Toronto Star». thestar.com. Besøkt 29. november 2016. 
  189. ^ http://lasvegassun.com/news/2009/nov/11/leonard-cohen-back-limelight-after-15-years/
  190. ^ a b «Chuck Berry, Leonard Cohen Get First PEN Songwriting Awards». Rolling Stone. 27. februar 2012. Besøkt 26. november 2016. 
  191. ^ Simmons (2013) s. 266.
  192. ^ 2011 Prince of Asturias Award for Letters, The Prince of Asturias Foundation.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]