Det store opprøret 1936–1939
Det store opprøret 1936–1939 var en frigjøringskamp for araberne som ville bli fri for det britiske mandatstyret i Palestina. Dette var påtvunget dem etter en beslutning i Folkeforbundet i 1922. Opprøret som startet i 1936 var det siste av flere opprør mot mandatmakten.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
I november 1935 snek Izzat al-Din al-Qassam og hans tilhengere seg ut av sine skjulesteder for å utføre aksjoner mot det britiske mandatstyre i Palestina. Men de ble oppdaget av en britisk militær patrulje, ble omringet og alle drept. Al-Qassam ideologiske etterfølger tok hevn ved å drepe to jøder i Nablus i april 1936. I Palestina ble den arabiske befolkning påtvunget et mandatstyre ledet av Storbritannia. Etter mordene på de to jødene gjengjeldte den jødiske kommandogruppen Irgun dette ved å drepe to arabere. Dermed var gnisten tent. Senere i april drepte arabere 16 jøder i Jaffa.[1]
Bakgrunn for militante aksjoner[rediger | rediger kilde]
En vedvarende og stor immigrasjon av jøder til Palestina var den viktigste årsak for det som utviklet seg til et voldelig opprør. Antisemittismen fordrev jødene fra mange europeiske land. Jødene hadde ressurser og kjøpte opp land fra fattige arabiske bønder som til dels ble arbeidsledige eller søkte dårligere betalt arbeid i byene. Langvarige protester mot immigrasjonen fra den arabiske befolkning fra 1920-årene og framover hjalp ikke. Hovedgrunn - britene hadde lovet å bidra til å etablere et «jødisk hjem» i Palestina. Dette skapte stor forbitring og sinne i den arabiske befolkning. Og etter hvert opprør. Tall for jødenes immigrasjon til Palestinamandatet fra 1882 til 1903: 35.000/ Fra 1904 til 1914: 40.000/ Fra 1919 til 1923: 40.000/ Fra 1924 til 1929: 82.000/ Fra 1929 til 1939: 174.000[2]
Viktige hendelser[rediger | rediger kilde]
- April 1936–høsten 1937: Opprørets fase 1 - Dialog, protester, streik, boikott, sivil ulydighet og økende uro - ikke minst knyttet til Peel-kommisjonen sitt forslag til deling av Palestina i to deler
- Høsten 1937–Sommer 1939: I september 1937 ble den britiske Distriktskommissær for Galilea, Lewis Andrews, skutt i Nasaret av militante arabere. Gradvis hadde arabernes motstand mot det britiske mandatstyre blitt mer militant. To arabiske gjenger opererte fra Syria og gjorde flere raid inn i Palestina. Britenes etterretning fant ut at støtten og initiativet til volden var høyt forankret.[3] I opprørets fase 2 utviklet konflikten seg til å bli mye mer voldelig. Fra det som i starten var en rural konflikt spredte seg med full kraft ut på landsbygda og blant bøndene. Antall angrep mot britiske myndigheter og tjenestemenn var økende. Britene så seg nødt til å svare på dette – med vold. Å opprette en dialog var for sent. Britene hadde nærmest oversett arabernes misnøye og krav. Britene fikk inn forsterkninger og nærmest krigslignende tilstander utviklet seg.
Politikk og voldsbruk[rediger | rediger kilde]
Jacob Norris[4] forskningsarbeid dekker samspillet mellom kolonimakt og bruk av militær vold. Ved bruk av militærets egne kilder finner han unødig brutalitet av politi og soldater. Et eksempel er som følger: I forbindelse med politiets husundersøkelser på jakt etter våpen og terrorister ble kvinner og eldre menn satt i bur i sola uten vann i flere dager. 8 personer døde av utmattelse. Norris gir flere eksempler på overdreven maktbruk og vold. Matthew Hughes[5] skriver i sin artikkel «Lawless was the Law»: I 1936 sprengte britiske militære 220 hus i filler i gamlebyen i Jaffa. 6000 mennesker ble hjemløse. Familiene som bodde der fikk beskjed bare noen timer tidligere at de måtte rømme sine hus.
Avslutningen[rediger | rediger kilde]
Britene satte inn 20.000 ekstra soldater og knuste opprøret i løpet av i løpet av forsommeren 1939. En ny offisiell politikk for Palestina (White Paper) kom i mai 1939 hvor britene balanserte løsningen mellom arabere og jøder. Denne begrenset jødenes immigrasjon og hvor arabere innen 10 år skulle få en egen, selvstendig palestinsk stat. Dette var et sjokk for jødene som hadde halt andre ambisjoner. Men dette er en annen historie som ikke får sin forklaring her.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Montefiore, Simon (2011). Jerusalem. Oslo: Cappelen Damm.
- ^ Dag Leerand. SNL https://snl.no/Israels_historie. Besøkt 23. november 2017.
- ^ Cohen, Michael J. (1978). Palestine: Retreat from the Mandate. London: Paul Elek Ltd. s. 51.
- ^ Jacob Norris (2008). «Repression and rebellion: Britain's response to the Arab revolt in Palestine of 1936 - 39». Journal of Imperial and Commonwealth History, 36 (1) (36): 25 – 45.
- ^ Matthew Hughes (2009). «The Banality of Brutality». The English Historical Review.