Trøndersk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Norge inndelt etter utbredelsen av fire dialektgrupper.

██ Vestlandsk

██ Østlandsk

██ Trøndersk

██ Nordnorsk

Kartet viser hvilke norske dialekter som har blitt påvirka av jamvektsloven. I det lyseblå området ender overvektsord på -e, mens jamvektsord ender på -a. I det mørkeblå området har overvektsord apokope, mens det er utstrakt bruk av jamning i jamvektsord.

Trøndersk eller trøndermål er benevnelsen på talemålet i Trøndelag. Inkludert i dialektområdet eller nært beslektet er også talemålet på Nordmøre, i Bindal i Nordland, i Frostviken i Sverige og på Kvikne og i Elgå i Hedmark.[1] Trøndersk har en del felles med dialektene på Østlandet, som for eksempel jamning, lavtone-setningsmelodi og retroflekse konsonanter, og andre trekk som palatalisering og apokope til felles med nordnorsk. Den svenske nabodialekten jemtsk er også nært beslektet med trøndersk.[2]

Idet de trønderske dialektene dekker et forholdsvis stort geografisk område, finnes det også tilsvarende store forskjeller dialektene imellom. Man snakker mer konsekvent trøndersk i bygdene enn i byene, og de største forskjellene finner man mellom enkelte bygdedialekter og det mest utbredte bymålet i Trondheim. Trondheimsmålet er sterkere påvirket av dansk, senere riksmål og bokmål, enn noen annen trønderdialekt, blir gjerne kalt «fintrøndersk», og har en generelt enklere grammatisk struktur.[3][4] «Fintrøndersk» oppstod som en folkelig betegnelse på sosiolekten hos byborgerskapet i Trondheim, et talt dansk, senere riksmål, med en tydelig trøndersk aksent. Dagens fintrøndersk er utbredt på tvers av sosiale lag.[3][4][5]

Særegenheter[rediger | rediger kilde]

Trøndersk er lett å kjenne igjen grunnet flere språklige trekk, slik som apokope, jamvekt med utstrakt bruk av jamning, kløyvd infinitiv, palatalisering, retrofleks flapp og førstestavelsestrykk i lånord (som ['banan], ikke [bana:n]). Dessuten er det personlige pronomenet (første person, subjektsform) æ svært utbredt, i tillegg til nektingsadverbet itj. Undersøkelser i Trondheim viser at stadig flere ungdommer i byen erstatter itj med ikke som nektingsadverb, på tross av at ordene ikke og itj tradisjonelt har hatt ulike betydninger i byen.[3][5]

Variasjoner[rediger | rediger kilde]

Trondheim sett fra luften. Bymålet i Trondheim er i dag toneangivende for utviklingen av de øvrige trønderske dialektene.

Det er til dels store forskjeller mellom de trønderske dialektene. Man snakker mer tradisjonell trøndersk i bygdene enn i byene, og de største forskjellene finner en mellom enkelte dialekter i Nord-Trøndelag og den sterkt bokmålspåvirkede «fintrøndersken» i bymålet i Trondheim. Tradisjonelt har man pleid å skille mellom inntrøndersk og uttrøndersk, hvor gjennomføringen av jamningen definerer skillet.[6] Typiske inntrønderske former er våttå (eller vatta i Namdalen) («vite») og vukku («uke»), mot uttrøndersk vætta og vækka.[6] I tillegg til Namdalen vil altså dialektene på Innherred og i Stjørdalen være inntrøndersk. Til Trondheim hører også formene vær og værra, hvor førstnevnte er lånt fra bokmål (med bortfall av endevokal), mens sistnevnte er en mer typisk uttrøndersk form.

Også i ordtilfanget finner en til dels store forskjeller, hvor de tradisjonelle dialektordene som et kompromiss ofte blir erstattet med en dialektal uttale av ordet som brukes i bokmål:

Bokmål Bokmålspreget   Tradisjonell  
jente [jeɲce] [veic]
sulten [suilcn] [sʉ:piɲ]
smør [smør] [smæ:r]
dør [dø:r] [dæ:r]
bestikk [bestikk] [haɲfeɲ]

Et annet eksempel på variasjoner er variantene av ordet «gulv», som heter gålv eller gulv i Trondheim, gælv eller gølv i Inntrøndelag, og konsekvent gølvFrosta.

Bymålet i Trondheim påvirker dialekten i de mindre byene/tettstedene i Trøndelag, som f.eks. Orkdal, Verdal, Levanger, Namsos og Stjørdal, og dialekten i disse tettstedene påvirker igjen dialektene i nærliggende bygder. En dialekt som derimot har holdt seg ganske godt, når man ser på avstandene til større steder, er tydalsdialekten. Og kystkommunene Hitra og Frøya. Blant annet er dativ ofte beholdt, et trekk som er i ferd med å forsvinne fra de fleste dialekter, og preposisjonen «hos» heter som regel me, mens den i øvrig trøndersk vanligvis heter åt og te. Eksempelvis betyr «å gå i skoja oppi me ås» det samme som «å gå i skogen oppe hos oss». Legg også merke til formen skoja, som er en dativform av skojen.

Tonefall[rediger | rediger kilde]

På norsk og andre moderne germanske språk ligger trykket på første stavelse i alle arveord. Normalisert talemål, og dialektene på Vestlandet og i Nord-Norge, beholder derimot det opprinnelige trykket i lånord. Trøndersk følger ikke denne regelen, og har trykk på første stavelse i alle ord, i likhet med dialektene i bygder og arbeiderklassebydeler på Østlandet.

I Verdal har sammensatte ord trykk på det andre leddet, slik at navnet på kommunen uttales med trykk på a-en. Dette er et fenomen som også forekommer andre steder i Norge, for eksempel i Nord-Gudbrandsdalen og på Sunnmøre.

Dialektene på Vestlandet og i Nord-Norge har høytone-setningsmelodi der det første ordet i en fortellende setning uttales med lys tone, før tonen synker. Denne typen intonasjon brukes også i de store vesteuropeiske språkene engelsk, tysk og fransk. Trøndersk har derimot lavtone-setningsmelodi der fortellende setninger har en jevn tone. Intonasjonen minner om normalsvensk, og tonen stiger ikke på slutten av setningen, slik den gjør på østlandsk.

Trøndersk har tonelag som brukes til å skille ulike ord. I dialekter med dativ har dativformen tonem 2. Den eneste forskjellen på nominativ og dativ i intetkjønnsord er ofte tonelaget.

Ord med apokope har som regel en egen stigende-fallende tone (cirkumfleks).

Steinkjersdialekten ble særlig kjent da Harald Eia og Bård Tufte Johansen lagde parodier på dialekten i serien Åpen post. Det ble lagt mest vekt på tonefallet.[7]

Grammatikk[rediger | rediger kilde]

En kort gjennomgang av hovedtrekk i grammatikken i trønderdialektene:

Pronomen[rediger | rediger kilde]

Bokmål Trøndersk
jeg æ, æg, eg, eig, i, e, je
meg mæ, meig, me
du du
han haɲ, 'n(trykksvak)
ham akkusativ: haɲ, 'n(trykksvak)

dativ: haɲåm, hånnåm, åm(trykksvak

hun hu, ho
henne akkusativ: hu, ho, 'a(trykksvak)

dativ: heɲ, 'n(trykksvak)

det nominativ og akkusativ: dé, é(trykksvak)

dativ: di

vi vi, åss, mi, me
dere di, dåkk, dåkker
de dæm

Adjektiv[rediger | rediger kilde]

Adjektiv bøyes nesten som på nynorsk, men med apokope i komparativ: Svart, svartar, svartast

Eks. på unntak: Stor-større-størst: Stor-støør-støsst. Bra-bedre-best: Bra-ber/likar-bæst/likast.

Verb[rediger | rediger kilde]

Verbene kan bøyes vidt forskjellig i forskjellige varianter av dialekten, eksempelet under viser en tradisjonell bøyning fra Inntrøndelag, og en nyere bøyning fra trondheimsområdet, men også på disse stedene kan det være variasjon.

  • Eksempel: å være:
Bokmål Trondheim Inntrøndelag Oppdal
Infinitiv være vær/værra vårrå vårrå
Presens er e e æ
Preteritum var va va va
Perfektum vært vært/vorre vorri/verri/virri værre
  • Tradisjonelt kan også vokalskifter forekomme hyppig, og det gjenspeiles særlig i verb som å slåss:
Bokmål Trøndersk
Infinitiv slåss sjlåss
Presens slåss sjless/sjlåss
Preteritum sloss sjloss
Perfektum slåss sjlissi/sjlosse/sliest

I eksempelet ovenfor kan man se at den første vokalen i infinitivsformen (å), forander seg videre til e, o og i når verbet bøyes. De alternative bøyningsformene i presens og perfektum er vanligere blant de yngre og i byene, som ofte snakker en mindre bred variant av trøndersk.

Spørreord[rediger | rediger kilde]

Dette skjemaet viser forskjellige trønderske varianter av spørreordene:

hvem hva hvor hvilken hvordan hvorfor
kæm ka hænn, kor, korhænn kålles, kolles, koss, korsn, kossn, kålles, kolles, kåss, kårsn, kossn, koss, kordan koffor, kafør, kåffer, kåffør, koffer, keffer, korfor

Det som er verdt å merke seg er at kæm og ka går igjen over hele Trøndelag, mens ord som kor, korsn, samt koffor og korfor er typiske for Trondheim og ord som hænn, kålles og kåffer er typiske for Inntrøndelag. I bymålet i Trondheim er det ikke uvanlig at k-en først i spørreordene uttales med v- som på Østlandet.

Dativ[rediger | rediger kilde]

Det grammatiske kasuset dativ har eksistert helt siden norrønt og lenge før det, men lever fortsatt i noen få trønderdialekter. Mest seigliva er dativen i deler av tydalsdialekten, hvor den også er å finne i yngre mål. Også i Inntrøndelag finner man bruk av dativ.

Eksemplene nedenfor er fra dialekten på Skatval, hvor særlig eldre personer fortsatt bøyer stedsnavn (Fløan, Fløom), personlige pronomen (han, hanom) og substantiv i dativ. En kan se for seg følgende dialog:

  • Kæm på gåla ga du botja te?
(Hvem på gården ga du boken til?)
Gåla (nominativ gårn) står i dativ fordi preposisjonen står foran. Denne og mange flere preposisjoner er bundet til dativ.
  • Æ ga a te hanom.
(Jeg ga den til ham)
Hanom (nominativ han) står i dativ fordi det er et indirekte objekt.

De neste eksemplene er fra dialekten på Innherred:

  • Herre e måt åt katten/hoinna.
(Dette er mat til katta/hunden.)
Katten/hoinna står i dativ fordi preposisjonen til står foran. I nominativ ville formene vært katta/hoinn, som f.eks. i setningen Katta/hoinn e slæft ut (Katta/hunden er sluppet ut.)
  • Æ hi vørri i skoja fer å sjå ætti jultre.
(Jeg har vært i skogen for å se etter juletrær.)
Skoja står i dativ fordi preposisjonen i står foran. I akkusativ ville formen vært skojen, som f.eks. i setningen Æ ska oppi skojen fer å sjå ætti jultre. Her styrer preposisjonen i (eller oppi) akkusativ fordi den betegner bevegelse mot objektet. I nominativ ville også formen vært skojen, f.eks. Hainn e fin nu skojen. (Nå er skogen fin.)
  • Også stedsnavn har dativformer, f. eks. Han bur i Skångn eller Dæm heill te ut:ti Finnsvitjen.
(Han bor i Skogn. De holder til i Finsvik.)
I en setning uten dativ ville ikke endelsen vært -n, f.eks. Æ ska fårrå innpå Skångna (Jeg skal dra til Skogn) eller Henn plassn heite Finnsvika (Denne plassen heter Finsvik).
  • Stedsnavn ender på -um har sitt opphav i en dativform, f. eks. Dullum (i Åsen og Stjørdalen) og Nossum (i Skogn, tidligere vanlig uttale Nøssan) stammer fra flertallsformer, henholdsvis «i dalheimane» og «i nesheimane».

Fonologi[rediger | rediger kilde]

Konsonanter[rediger | rediger kilde]

I dette avsnittet brukes det internasjonale fonetiske alfabetet (IPA).

I likhet med andre dialekter i den nordlige delen av Norge blir l og n palatalisert etter trykksterk, kort vokal: mann [maɲ], ball [baʎ]. I enkelte tilfeller blir også d og t palatalisert: fadder [faɟer], fett [fec]. Dialekten i Lierne har, i likhet med jemtsk, ikke palatalisering. I store deler av Sør-Trøndelag og Nordmøre blir n i noen ord palatalisert også i trykksvak stavelse, guttene [gutaɲ], noen [noɲ].

Trøndersk har i likhet med østlandsk, romsdalsmål, nordnorsk, og store deler av svensk retroflekse konsonanter. Dette innebærer at del konsonantforbindelser med r trekkes sammen til en enkel konsonant: kart [kaʈ], «sint» [gæɳ]. Den mest kjente retroflekse konsonanten er tjukk l (IPA: ɭ]. Den kan i likhet med de andre retroflekse konsonantene bare forekomme i innlyd og utlyd. I trøndersk er som regel både l og -rð blitt til tjukk l: sol [soɭ], gård [gaɭ] eller [goɭ]. I sørvestre deler av Sør-Trøndelag er -rð blitt til r.

Gammel -tl- har i den sentrale delen av området blitt til frikativisk l (IPA: ɬ). Denne lyden forekommer i noen få ord: lille [liɬə], «pyse» [taɬ], «pysete» [taɬot]. Dette er en sjelden språklyd, som i Europa ellers bare finnes i walisisk og i jemtsk, men trøndersk har altså hele fire allofoner av l.

Røros-dialekten har en egen s, som artikuleres lenger bak i munnen enn vanlig på norsk. Det påstås ofte at dette skyldes påvirkning fra tyske gruvearbeidere.

Vokaler[rediger | rediger kilde]

I likhet med nordnorsk har de fremre vokalene i, y og e blitt senket til hhv. e, ø og æ, som i f. eks. fesk (fisk), høtt (hytte) og flæsk (flesk).

I de sørøstre delene av Sør-Trøndelag er diftongene ei, øy og au blitt til monoftonger. Stein [sten], røyk [røk], graut [grøt]. I nedre Melhus og Buvika er bare ei og øy monoftongert. Noe liknende finner man lengst øst i Verdalen. Monoftongering forekommer også på indre Østlandet, og på svensk og dansk.

Noen vokalskifter er mer lokale, som for eksempel i Stjørdal der smør er blitt til smær, og dør til dær. Dette er forøvrig resultat av et helt eller delvis bortfall av en distinkt vokallyd (i lydskrift representert ved œ) som kan beskrives som en mellomting av æ og ø, som fortsatt finnes brukt av enkelte. Tidligere var lyden såpass utbredt at ord som sjæl (skille) og sjœl (skylle) hadde betydningsforskjell, men i dag uttales begge disse ordene oftest likedan, som sjæl eller sjøl.

Gammel selbudialekt har nasale vokaler, for eksempel bygdã. Disse vokalene opptrer i de ordene der -n falt bort i overgangen mellom norrønt og moderne norsk. En periode i middelalderen hadde sikkert all norsk, og mange svenske dialekter, nasale vokaler.

Meldalsdialekten har en egen i-lyd.

I Namdalen uttales ofte gammel á som ao, båt [baot]. Dette er eller mest kjent fra indre Sogn, Voss, Jämtland og Island.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jahr, Ernst Håkon red.,  (1990). Den store dialektboka, s. 119. Novus, Oslo. ISBN 82-7099-167-8.
  2. ^ Jemtsk og trøndersk - to nære slektningar. Språkrådet (Språknytt nr. 3/2005). Besøkt 17. juni 2009.
  3. ^ a b c Fintrøndersk på fremmarsj. Adresseavisen (16. oktober 2008). Besøkt 29. september 2010.
  4. ^ a b Bone og fintrønder. Kildenett.no (Trøndelags historie, bd. 3/2003). Besøkt 29. september 2010.
  5. ^ a b Både «ikke» og «itj». Adresseavisen (16. oktober 2008). Besøkt 29. september 2010.
  6. ^ a b Norsk – dialekter. Store norske leksikon. Besøkt 29. september 2010.
  7. ^ Midtnytt om kugalskap. NRK (2002). Besøkt 17. juni 2009.