Finitt verb

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Et finitt verb er et verb som bøyes etter person og tempus, og som kan være hovedverb i en hovedsetning.

norsk er verb i modusene indikativ, konjunktiv og imperativ finitte. Ikke-finitte verbformer er infinitiv og partisipp. Ikke-finitte verb kan aldri være hovedverb i en hovedsetning.

Et finitt verb er et verb som er bøyd i enten presens («leser»), preteritum («leste») eller imperativ («les!»). Vanlige setninger inneholder oftest et finitt verb. Følgende setninger er derfor ufullstendige:


«I kveld månen full. Den gamle mannen syk.»

Setninger uten finitt verb forekommer ofte i avisoverskrifter: «Mann (29) full på offentlig sted». I tillegg brukes ofte forkortete utsagn uten verb når sammenhengen gjør det klart hvilket verb som skulle vært brukt. Se på de følgende minidialogene:


1) – Jeg har aldri vært i Kina. – Ikke jeg heller.

2) – Jeg skal invitere mange folk i selskapet mitt. – Men ikke meg? – Jo, deg også, selvfølgelig.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Word, grammatikk