Norrønt (språk)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Norrønt språk)
Gå til: navigasjon, søk
Norrønt
Utbredelsen av de gammelnordiske dialektene på 900-tallet. Det røde feltet viser utbredelsen av dialekten vestnordisk, oransje av østnordisk, rosa av gammalgutnisk og grønt av andre germanske språk.
Utbredelsen av de gammelnordiske dialektene på 900-tallet. Det røde feltet viser utbredelsen av dialekten vestnordisk, oransje av østnordisk, rosa av gammalgutnisk og grønt av andre germanske språk.
Region Skandinavia
Utdødd Utviklet seg til norsk, dansk, svensk, islandsk, færøysk og norn.
Lingvistisk
klassifikasjon
Indoeuropeisk
Germansk
Nordisk
Norrønt
Skriftsystem Runer, senere det latinske alfabetet
Språkkoder
ISO 639-2 non
ISO 639-3 non

Norrønt på Wiktionary
Portal: Språk

Norrønt var tale- og skriftspråket i Norge og på Island i middelalderen. På det norrøne språket (som på islandsk) betegner imidlertid norrǿnt mál sammen med dǫnsk tunga (dansk tunge) det felles nordiske språket, altså også gammelsvensk og gammeldansk. I vikingtida var forskjellene mellom de nordiske språkene så små at man i blant andre England snakker om old norse og i Sverige om fornnordiska.

Historie[rediger | rediger kilde]

Eldre norrønt:

  • Relativt stabilt språk etter synkopetiden.
  • Yngre runerekke avløser Futhark frem mot 800-tallet.
  • Vikingtid
  • Det nordiske fellesspråket skiller lag: Vestnordisk (gml.islandsk og gml.norsk) og Østnordisk (gml.svensk og gml.dansk).

Yngre norrønt (Klassisk norrønt):

Norrønt språk utviklet seg fra urnordisk, som i vikingtida (ca. 800 – ca. 1050) spaltet seg i de tre nordiske dialektene gammelvestnordisk (norsk-islandsk), gammeløstnordisk (dansk-svensk) og gammelgutnisk (som ble talt på den svenske øya Gotland). Til disse kom etter Islands bebyggelse omkring 900 gammelislandsk språk. Gammelsvensk og gammeldansk står hverandre altså svært nær og kalles sammen østnordiske språk, mens gammelnorsk og gammelislandsk kalles vestnordiske. Siden forskjellene mellom disse to er svært små, kalles de ofte sammen norrønt. Gammelnorsk og gammelislandsk utviklet seg videre til henholdsvis norsk språk og islandsk, som i dag er innbyrdes uforståelige. Færøysk er også en etterkommer av det vestnordiske språket.

I gammelislandskens historie kan man skille mellom tre perioder. Den første, fra bebyggelsen (slutten av 900-tallet) til omkring 1200, viser ennå en språkform som til å begynne med naturlig nok ikke var til å skille fra det eldste gammelnorsk, og senere bare var forskjellig i enkelte trekk. Den andre perioden, den såkalte klassiske gammelislandske, fra omkring 1200 til omkring 1350, viser derimot viktige språklige forandringer, som danner skarpe forskjeller fra gammelnorsk. Den tredje, mellomislandske perioden fra omkring 1350 til omkring 1530 viser spor av flere språklige nydannelser som ligger til grunn for det nyislandske språket.

Man kan dele gammelnorskens historie inn i de tre samme periodene. Den første perioden utviste som nevnt ikke store forskjeller fra gammelislandsk, og i den andre (ca. 1200 – ca. 1350) synes det ikke å ha forekommet store forandringer. På 1300-tallet forekommer det derimot store avvikelser fra det tidligere språket. Den tredje, mellomnorske perioden viser innflytelse fra først svensk og senere dansk. Omkring reformasjonstiden opphørte norsk å eksistere som eget skriftspråk og ble erstattet av dansk. Fra da av levde språket kun som dialekter.

Alt tidlig tid fremtrådte dialektskiller, spesielt mellom det vestlige og det østlige Norge. Det østnorske språket viser mange fellestrekk med det samtidige gammelsvenske språket, mens trøndersk inntok en mellomstilling mellom østnorsk og vestnorsk.

Skrift[rediger | rediger kilde]

Det norrøne språket ble først lik som urnordisk skrevet med runer. I Norden forekom tre forskjellige futharker. Det første var den eldre runerekken, som også ble brukt i de øvrige germanske områdene; den bestod av 24 tegn. I vikingtiden ble denne erstattet av den yngre runerekken, som hadde utviklet seg fra den eldre, men bare bestod av 16 tegn. Runeinnskriftene fra vikingtiden benytter nesten utelukkende denne futharken. Fra år 1000 finner man så spor etter en ny forandring av futhark, ved at man forsøkte å modifisere runene slik at de kunne uttrykke like mange lyder som det latinske alfabetet. Slik oppstod den yngste runerekken, som hadde fortrengt den yngre alt på 1200-tallet. Runenes betydning ble imidlertid stadig mindre, ettersom man tok i bruk det latinske alfabetet også til innskrifter. I Norge forsvant de ved slutten av 1300-tallet, på Island først etter reformasjonen.

Det latinske alfabetet ble tatt i bruk både på Island og i Norge alt omkring 1050. Alfabetet måtte tilpasset det norrøne språkets behov. Derfor ble þ beholdt fra futhark, y og senere ð ble lånt fra angelsaksisk; det ble benyttet latinske digrafer (æ, œ) og modifisering av de latinske bokstavene ved «kvister» (ę, ǫ) og aksenter. Ortografien i håndskriftene er naturligvis svært uensartet, for det fantes aldri noen allment akseptert norrøn rettskrivning.

Morfologi[rediger | rediger kilde]

Nominalsystem[rediger | rediger kilde]

Norrønt har fire kasus: Nominativ, genitiv, dativ og akkusativ. Det har alle de tre grammatiske kjønnene, men bare to tall: entall og flertall.

Som i flere andre germanske språk skiller man mellom svak og sterk bøyning av substantiver og adjektiver. Et substantiv bøyes bare i én av klassene, mens et adjektiv kan bøyes i begge, avhengig av betydningen. Slik er det også i moderne norsk:

  • Svak bøyning: den gode vinen;
  • Sterk bøyning: en god vin;

Substantiv[rediger | rediger kilde]

For å avgjøre om et substantiv bøyes svakt eller sterkt, ser man på ordets opprinnelige (urnordiske) endelse:

  • Dersom stammen i urnordisk endte på a, ō, i eller u, bøyes det norrøne ordet sterkt. Eksempel: urnordisk armaR (a-stamme), norrønt armr.
  • Dersom stammen i urnordisk endte på an, ōn eller īn, bøyes det norrøne ordet svakt. Til denne klassen hører også noen ord på nd og r. Eksempel: urnordisk hanā (akkusativ hanan), norrønt hani.

Man kan også gjøre antagelser og substantivets kjønn ut fra endelsen:

  • Substantiv på -a var hankjønn eller intetkjønn.
  • Substantiv på var hunkjønn.
  • Substantiv på -u var hankjønn.
  • Substantiv på n, nd eller r var hankjønn eller hunkjønn.

Eksempel på sterk bøyning (rekonstruerte urnordiske former til venstre):

kasus entall flertall
nominativ armaz > armr armōr > armar
akkusativ arma > arm armanz > arma
genitiv armas > arms armō > arma
dativ armē > armi armumz > ǫrmum


Eksempel på svak bøyning:

kasus entall flertall
nominativ granni grannar
akkusativ granna granna
genitiv granna granna
dativ granna grǫnnum

Adjektiv[rediger | rediger kilde]

Syntaks[rediger | rediger kilde]

Syntaks betyr ords stilling i forhold til hverandre. Bokmål er et syntaks-språk fordi setningene her mister sin mening hvis man flytter rundt på ordene. F.eks:
Olav ga Harald en hest.
Harald ga Olav en hest.
De to setningene betyr to forskjellig ting fordi ordene er stokket om. Men siden norrønt er et kasus-språk har man ikke denne problemstillingen. Her får ordene endinger som bestemmer hvilken rolle de har i setningen.F.eks:
Olafr gaf Haraldi hest.
Haraldi gaf Olafr hest.
Disse setningene betyr akkurat det samme. Olaf har fått en r-endelse fordi han står i nominativ og dermed er subjektet, Harald har fått en ekstra i fordi han står i dativ og er indirekte objekt, mens hest ikke har fått noen ending som objekt i akkusativ.

Norrønt og andre gammelnordiske språk[rediger | rediger kilde]

Det var ikke så store forskjeller mellom norrønt og de andre gammelnordiske språkene. Her er samme tekst skrevet på norrønt og på gammelsvensk fra vikingtida.

Norrønt

Reð Þjóðrekr hinn Þormóði, stillir flotna, strondu Hreiðmarar. Hann sitr nú gorr á gota sinum, skjaldi of fatlaðr, skati Mæringa

Gammelsvensk, 900 e Kr

Reð Þjóðrikr hinn Þormóði, stillir flutna, strandu Hræiðmarar, hann sitir nú gorr á guta sinum, skjaldi um fatlaðr, skati Mæringa

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Ordbøker og annet[rediger | rediger kilde]