Imperativ

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Imperativ er i grammatikken en av verbets modi. Modus beskriver verbets forhold til de faktiske forhold og til noens ønske og vilje. Imperativ uttrykker en befaling eller et direkte forbud, som for eksempel «Gå!» eller «Spis!» Imperativ er en finitt verbform og kan således danne fullverdige setninger på egen hånd, som i eksempelet «Gå!». På norsk finnes imperativ kun i presens, mens andre språk, som for eksempel latin, også har futurum imperativ. I mange språk bøyes imperativ også i grammatisk tall.

Imperativ på norsk[rediger | rediger kilde]

På norsk er imperativ likt verbets stamme, det vil si infititivsformen uten -e:

  • å hoppehopp!
  • å kastekast!

For verb hvis stamme slutter med -dle eller -kle, kan man velge om man vil skrive infinitivsformen eller ta bort endingsvokalen:

  • å handlehandl(e)!
  • å forvandleforvandl(e)!
  • å takletakl(e)!
  • å syklesykl(e)!

bokmål får verb hvis infinitivform ender på -ere, f.eks. notere og prestere ingen akutt aksent over siste «e» i imperativformen, slik at ordet prester kan være både flertall av prest og imperativform av prestere.[1]

riksmål vil det derimot hete prestér.[1]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Elin Frysjøenden. «Imperativbøyning». Riksmålsforbundet.