Imperativ

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Nøyaktighet: Denne artikkelens faglige presisjon er omstridt, eller den kan inneholde faktafeil.

Imperativ, eller bydeform, er i grammatikken en av verbets modi. Modus beskriver verbets forhold til de faktiske forhold og til noens ønske og vilje. Imperativ uttrykker en befaling eller et direkte forbud, som for eksempel «Gå!» eller «Ikke rør deg!» Imperativ er en finitt verbal og kan således danne fullverdige setninger på egen hånd, som i eksempelet «Gå!» På norsk finnes imperativ kun i presens, mens andre språk, som for eksempel latin, også har futurum imperativ.

På norsk er imperativ likt verbets stamme, det vil si infititivsformen uten -e:

• Å hoppe – hopp!
• Å kaste – kast!

For verb hvis stamme slutter med -dle eller -kle kan man velge om man vil skrive infinitivsformen eller ta bort endingsvokalen:

• Å handle - handl(e)!
• A forvandle - forvandl(e)!
• Å takle - takl(e)!
• Å sykle - sykl(e)!

For verb som slutter med -ere i infinitiv, skal man ikke bruke aksent på den siste vokalen i imperativ:

• Kontroller - ikke kontrollér
• Kalkuler - ikke kalkulér

De andre modiene er Indikativ, Konjunktiv og Optativ.

[rediger] Eksterne lenker

• Språkrådet om imperativ

Denne språkrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.