Preposisjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Preposisjon (av lat. praeponere, stille foran), er en grammatikalsk ordklasse. Vanlige preposisjoner er i, på, mellom, over, under, av, bak, før, etter, hos, gjennom, utenom, blant.

Preposisjoner bøyes ikke, og står foran et annet ord for å danne et preposisjonsuttrykk (i senga, på taket). De samme ordene kan i enkelte tilfeller være plassert etter ordet de står til; de er da strengt tatt postposisjoner.

De kan stå sammen med substantiv, pronomen eller verb dersom verbet er i infinitiv.

  • Substantiv: Jeg sitter i bilen
  • Pronomen: Han fikk en gave av meg
  • Verb: Jeg er glad i å danse

Preposisjoner kan fortelle hvor noe er:

  • Per sitter taket

Preposisjoner kan fortelle noe om tid:

  • Du må gjøre leksene dine før middag.

Foran stedsnavn brukes i eller :

  • Jeg bor i Oslo
  • Du bor Voss

Kasus[rediger | rediger kilde]

I språk hvor man har grammatikalske kasus styrer preposisjoner normalt hvilken kasus det etterfølgende ordet får. I enkelte språk, som tysk, tar hver bestemt preposisjon en bestemt kasus, mens i andre, som latin, er det betydningen av preposisjonen i det enkelte tilfelle som avgjør kasus.

På norsk finnes det i enkelte dialekter tydelige spor etter at preposisjoner styrer kasus. Det finnes også noen eksempler som har blitt bevart i faste sammensetninger, som f.eks. til bords, til gårds, til lands, til vanns, til sjøs, fra borde og av gårde.

Se også[rediger | rediger kilde]