Dannet dagligtale

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

«Dannet dagligtale» er en betegnelse som blir brukt på det dansk-norske koinéspråket som oppsto blant den norske overklassen i byene under den dansk-norske realunionen. «Dannet dagligtale» kan beskrives som dansk med norsk uttale, noe særnorsk vokabular, fornorsket syntaks og forenklet morfologi. Dagligtalen fikk stadig større bruksområder utover 1800-tallet på bekostning av høytidsspråket, den skriftrette norske uttalen av dansk skrift, også kalt klokkerdansk. Samtidig tok dagligtalen opp i seg mer av høytidsspråket, slik at det var på sitt mest dansknære på slutten av 1800-tallet.[1]

«Dannet dagligtale» og dansk-norsk er først og fremst historiske begreper brukt om språkformen på 1800-tallet, i dag går det «høyere talemålet» i byene under forskjellige navn i forskjellige landsdeler, for eksempel «penbergensk» og «fintrønder». Den østlandske formen, som kalles standard østnorsk, er å regne som de facto normaltalemål for skriftspråket bokmål.[2] Riksmålsbevegelsen bruker betegnelsen riksmål om både det moderne skriftspråket som er basert på den dansk-norske skrifttradisjonen, og talespråket som er knyttet til det.

Koiniseringen begynte med at dialekttalende nordmenn gradvis tilpasset talemålet etter dansk på 1600-tallet. På 1700-tallet fikk koinéspråket en fastere form, og før oppløsningen av unionen med Danmark i 1814 hadde trolig en del nordmenn fått den «dannede dagligtale» som morsmål.[1] Det har blitt anslått at dansk-norsk ble talt av omkring 1 % av befolkningen i 1814 og at dette hadde økt til 5 % i 1900.[3] Dagligtalen var ikke et spikret språksystem, men fra midten av 1800-tallet gir særlig Knud Knudsens arbeider et godt vitnemål om det «høyere talemålet».

De gradvise reformene av det danske skriftspråket i Norge, gjennomført ved rettskrivningsendringer i 1907 og 1917, til det som nå kalles bokmål eller riksmål, var basert på den «dannede dagligtale» slik Knud Knudsen hadde foreslått. Han mente at den «dannede dagligtale» var det beste forbildet for et norsk skriftspråk fordi den «dannede klasse» ikke hørte hjemme i noen spesiell landsdel, var tallrik og i besittelse av «dannelse» og kulturell makt.

Prosodi[rediger | rediger kilde]

Prosodien, det vil si språkmelodien, fulgte stort sett dialektene. Et unntak er fremmedord som latin, militær, sivil og prosti, som da som nå hadde trykket på siste staving også på Østlandet. Dette i motsetning til østlandsdialektene som har trykket på første staving.

Fonologi[rediger | rediger kilde]

I fonologien eller lydsystemet er det større forskjeller. «Den tykke l [...] regnes for 'simpel' Udtale» påstod Knudsen i 1856, og i tillegg til skillet mellom monoftonger og diftonger, har den regelmessige bruken av tykk l mest markant skilt allmuespråket fra den «dannede dagligtalen» i Kristiania. Om diftongene ei og au (for e og ø i skriftspråket) skrev Knudsen at de «for Tiden udelukkende hører til Almuesproget». Det samme gjaldt uttale med g i ord som Have, lave, save, Skov og Plov: «Denne g findes stadig hos vor Almue,» men i «det norske Talesprog» er uttalen skriftrett v.[4]

Ett spørsmål Knudsen var mye opptatt av, var uttalen av velarer (g og k) foran høye vokaler, og i konsonantgrupper som skj–. Et hovedpunkt i artikkelen «Om Norskhed i vor Tale og Skrift» fra 1850 var nettopp «hård» eller «blød» uttale av g og k. Her påstår han at «de Norske udtaler ikke ge– [...], men i Stedet derfor altid je– [...]». Han hevder videre at uttalen Skin, Sky, Ske, Kilde, Kys, gift, forgyldt, begynde hører til høytidsspråket, mens den «dannede dagligtalen» har Sjin, Sjy, Sje, Kjilde (Kjille), Kjys, jift, forjyldt, bejynne.[5] Her er nok Knudsen mer normativ enn deskriptiv, og den store interessen hans for spørsmålet kom av at dagligtalen begynte å ta opp uttalen fra høytidsspråket.[1] I Bergen i 1855 måtte man nesten regne det «som et Kriterium paa et dannet Menneske, at dette Menneske siger gylden istf. jylden, osv.» (Bergensposten).[6] Jakob Løkke hevdet i 1855 at foran i og y «lyder i det høiere Foredrag Ganelyden (g og k) ren», som i kige, kind, kylling, kyndig, give, gydelig, gynge. Men der j var med i skriftbildet, skulle uttalen være «blød», som i kjær, kjende, gjøre, og ikke «hård» som i dansk tale.[6]

Vingling var det også i uttalen av konsonantene b/p, d/t og g/k. Knudsen skrev at bløt (stemt) uttale var vanlig i høytidsspråket og hard (ustemt) var vanlig i dagligtalen. Eksemplene hans er tabe og løbe mot tape, løpe; liden og Rod mot liten og Rot, og Lagen og bruge mot Laken og bruke. Et annet viktig skille mellom dagligtale og høytidsspråk var uttalen av stumme konsonanter, både de etymologiske og de falske. Knudsen skriver at en nå ikke «i en Samtale [kan] sige sende, holde for senne, holle, uden at ansees for Pedant.» Man hører heller ikke skriftrett uttale av vidste, sidste, Bædste, lædske, selv ikke av «den mest loyale Bogtræl». Et annet skille var pronomen, der høytidsspråket hadde mig, dig, sig, mens dagligtalen hadde mej, dej, sej. Derimot var uttaleformer som Lidelse, Berider, Tilblivelse vanlige i dagligtalen selv om man ellers ser lie, rie, bli for skriftformene lide, ride, blive.[5]

Morfologi[rediger | rediger kilde]

De største forskjellene mellom folkemålet og det «høyere talemålet» lå i morfologien eller bøyingsverket. Jonas Anton Hielm mente på 1800-tallet at tre kjønn var karakteristisk for «norsk Kjøbstedtale»[6], mens P. A. Munch slo fast at «det platte, aldeles pøbelagtige a» ble brukt «konseqvent hos den laveste Pøbel i de mere fordærvede Egne»[7] I 1887 skrev Knudsen han at «vår landsgyldige, 'dannede' uttale [...] ikke vedkjænner sig enten tvilyderne, a'erne, eller et særskilt hunkjøn». Flertalsformer av verb holdt seg i høytidsspråket, men var ikke i bruk i dagligtalen på 1800-tallet. -a i preteritum av svake verb har vært sjelden, om formen i det heile fantes, men dagligtalen hadde norsk uttale av danske bøyingsformer, som kastet og fisket for dansk kastede, fiskede.[6]

Syntaks[rediger | rediger kilde]

Syntaktisk har den «dannede dagligtalen» i det store og hele rettet seg etter dialektene og ikke etter høytidsspråket eller skriftspråket på de punktene det var forskjell. Det het for eksempel den beste måten og midt på lyse dagen med overbestemt substantiv, båten min med etterstilt determinativ, og de tok stolene sine (dansk: deres).[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Oddmund Løkensgard Hoel (1996). Nasjonalisme i norsk målstrid 1848­-1865. Oslo: Noregs Forskingsråd. ISBN 82-12-00695-6. 
  2. ^ Gjert Kristoffersen (2000). The Phonology of Norwegian. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-823765-5. 
  3. ^ Kjell Venås (1998). «Dialekt og normaltalemålet». Apollon (1). ISSN 0803-6926. 
  4. ^ Knud Knudsen (1856). Haandbog i dansk-norsk Sproglære. Kristiania: Abelsted. 
  5. ^ a b Knud Knudsen (1850). «Om Norskhed i vor Tale og Skrift.». Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur. 
  6. ^ a b c d e Finn-Erik Vinje (1984). «'Damer sier kjød.' Dannet dagligtale den gang og nå.». I Bernt Fossestøl m. fl. Festskrift til Einar Lundeby 3. oktober 1984. Oslo: Novus. s. 211-235. 
  7. ^ P. A. Munch (1990). «Norsk Sprogreformation». I Eskil Hanssen. Om norsk språkhistorie. Oslo, Bergen, Tromsø: Universitetsforlaget. s. 180-191.  [Først trykt i Vidar, 1832]