Ivar Aasen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ivar Andreas Aasen
Ivar Andreas Aasen
Født 5. august 1813
Hovdebygda i Ørsta, Sunnmøre
Død 23. september 1896 (83 år)
Yrke Språkforsker, dikter og planteforsker
Nasjonalitet Norsk

Ivar Andreas Aasen (født 5. august 1813 i Ørsta, død 23. september 1896 i Kristiania) var en norsk språkforsker og dikter. Han er mest kjent som opphavsmannen til nynorsk (landsmål) som skriftspråk, men var også en respektert dikter, han skrev blant annet diktet «Nordmannen» («Millom bakkar og berg»). Aasen ble i 1873 tildelt St. Olavs Orden for «for litterair Fortjeneste».[1]

Biografi

Ivar Aasen ble født på gården Åsen i HovdebygdaSunnmøre som sønn av småbrukeren Ivar Jonsson. Han ble døpt Iver Andreas, formen «Ivar» kom i bruk omkring 1845. Gården han vokste opp på var isolert, så han hadde ingen kamerater. Dette førte til at han leste mye i de få bøkene familien hadde, deriblant Bibelen. Faren døde i 1826. Det var åtte søsken, og de mistet begge foreldrene tidlig. I foreldrenes fravær ble broren det nye familieoverhodet; han satte Ivar til gårdsarbeid og lot ham ikke utvikle de intellektuelle evnene sine, men Ivar utmerket seg likevel ved konfirmasjonen, og presten skrev rosende om ham i kirkeboken. Gården Ekset med Sivert og Rasmus Aarflots boksamling var bare 3 kilometer frå Åsen-garden. Aarflot hadde selv gjort observasjoner om slektskap mellom sunnmørsdialekten og gammelnorsk, og dette kan ha inspirert den unge Aasen.[2] Aasen lærte seg norrønt, engelsk, fransk og latin.

I 1831 begynte han som omgangsskolelærer og ble etterhvert huslærer hos prost Hans Conrad Thoresen i Herøy, der fikk Aasen selv opplæring av prosten og Aasen begynte blant annet å lære seg tysk og latin. Thoresen ble i 1843 sogneprest i Korskirken i Bergen under Neumann. Deretter var Aasen privatlærer hos kaptein Ludvig Daae (Thoresens svoger) på Solnør i Skodje i syv år. På Solnør var han blant annet lærer for kapteinens sønn, den unge Ludvig Daae. Ludvig Daae jr. var i over 20 år stortingsrepresentant og dessuten medlem av Johan Sverdrups regjering. Aasen fikk tre ganger innkalling til militærtjeneste uten å møte, boten han fikk for dette ble betalt av kaptein Daae, deretter ble Aasen strøket fra rullene.[3]

Ivar Aasen begynte å granske sin egen sunnmørske dialekt og plantelivet i distriktet. I 1836, da han bare var 22 år gammel huslærer på Solnør, skrev han det programmatiske essayet «Om vort Skriftsprog» (trykt første gang i Syn og Segn 1900). Stephen Walton kaller dette essayet en «retorisk kraftprestasjon» og et naturlig utgangspunkt for drøfting av Aasens livsverk.[4] I «Om vort Skriftsprog» skriver Aasen blant annet:

Sitat Vi trænge aldrig til at gaae udenom Grændserne efter et Sprog; vi skulde lede i vore Gjemmer, og see efter, hvad vi selv eiede, førend vi gik hen at laane af Andre. Ligesaa lidet, som det skulde hædre en fri Mand at aftrygle af Andre, hvad han selv havde Forraad af, ligesaalidet hædrer det os, at vi heller samle udenlandske Ord, end benytte dem, der almindelig kjendes og bruges i vore Bygder. (...) Skal vi da, tænkte jeg, give Slip paa denne kostelige Skat fra Fortiden, som vore Forfædre gjennem alle sine Trængsler have troligen bevaret og overladt til oss om en hellig Arv? Skal dens Besiddelse, saa retfærdig som den er, endnu gjøres os stridig, nu, da Folkefriheden atter befinder sig mellem vore Klipper? Sitat
– - Ivar Aasen «Om vort Skriftsprog» (1836)[5]

Han reiste til Bergen for å få arbeidet sine vurdert av biskop Jacob Neumann. Denne ble svært imponert over språkarbeidet, og deler av arbeidet ble trykt i to nummer av Bergens Stiftstidende i 1841. Kontakten med biskop Neumann ble inngangsbilletten til Det kgl. Norske Videnskabers Selskab og raus pengestøtte som gjorde den omfattende reisingen mulig.[6]

Sitat Folk flest trur han var ein stakkars sunnmørsbonde som fór rundt og samla ord. Her ser me noko anna: Ein upplyst ergjerrig ung mann som er ute for å læra og øva storverk. Han tek inn på storfolks vis med sine dokument og anbefalingsbrev hjå alle stor-folk han veit er kunnskapsrike og har verdfulle bøker. Og hjå dei stoggar han då og arbeider i boksamlingane deira. So tek han seg turar ikring og talar med bønder og arbeidsfolk, men merk vel: han held dei for ålmuge. Rett nok tek han inn hjå brave upplyste bønder ogso, men serleg er han på jakt etter kapteinar og skrivarar og godseigarar, prestar som han veit har mange ‘latinske og videnskapelige bøger', som han segjer. Serleg grust er det å stana der det er gamalnorske og islandske bøker. Ivar Aasen var ein lærd verdensmann, det skynar eg no. Og slett ikkje folkesky. Han kunde ikkje vera det, utan hadde han ikkje fenge gjort det han gjorde. Sitat
Olav H. Hauge (Dagbok bd. 1)[7]

Dialektstudier

Cartes de visite som har tilhørt Ivar Aasen, fotograf Carl Christian Wischmann. Bildet er fra 1871 og Aasen var da 58 år gammel. Det at Ivar Aasen endelig lot seg avfotografere i 1871, var fordi søsteren hans, Ingeborg Melset, hadde bedt han om å få et bilde. Cartes de visite som har tilhørt Ivar Aasen, fotograf Carl Christian Wischmann. Bildet er fra 1871 og Aasen var da 58 år gammel. Det at Ivar Aasen endelig lot seg avfotografere i 1871, var fordi søsteren hans, Ingeborg Melset, hadde bedt han om å få et bilde.
Cartes de visite som har tilhørt Ivar Aasen, fotograf Carl Christian Wischmann. Bildet er fra 1871 og Aasen var da 58 år gammel. Det at Ivar Aasen endelig lot seg avfotografere i 1871, var fordi søsteren hans, Ingeborg Melset, hadde bedt han om å få et bilde.
I dagboken sin for 11. august 1871 skrev Aasen: «Hos en Fotograf». To dager senere skrev han: «Hos Fotografen 1 dl. Slet Humør».[8]Baksiden av kortet med fotografens navn og adresse. Visittkortet tilhører Ivar Aasen-tunets samling.

Allerede i essayet «Om vort Skriftsprog» (1836) formulerte Aasen ideen et nytt «Hovedsprog» som ikke er basert på en enkelt dialekt, men som skulle være et grunnlag for alle dialekter. For å oppnå dette ville han lage ordsamlinger «for enhver af Landets større Provindser» og:

«Disse Ordsamlinger skulde indsendes til et Selskab, oprettet af sprogkyndige Mænd, som skulde anstille Sammenligninger og gjøre Udvalg, og efterat saaledes Hovedsproget var bestemt, skulde dette Selskab udarbeide en fuldstændig norsk Ordbog, med tilsvarende Grammatik.»[9]

Artiklene og Neumanns støtte førte til at Aasen fikk et årlig stipend på 120–200 speciedaler fra Videnskabsselskabet i Trondhjem for å reise og granske det norske folkemålet. Han var på reisefot 1843–47. Han hørte på forskjellige dialekter og skrev ned ord, uttrykk og grammatikalske former; han samlet også inn ordtak, men Aasen var hverken folkeminnegransker eller sosiolog. Undersøkelsene konsentrerte seg i første omgang om Vestlandet, hvor han regnet med å finne de beste (det vil si de minst danskpåvirkede) dialektene, men Aasen kom til å reise over det meste av landet. På de fire årene la han bak seg mer enn 400 mil og kom så langt nord som Helgeland.

Da den fireårige stipendiereisen var sluttført i 1847, slo han seg til i Kristiania og ble boende der resten av livet. Han drog likevel regelmessig på studiereiser, for det meste om sommeren, i 20 år. Totalt var han innom mer enn halvparten av landets kommuner, regnet etter kommuneinndelingen i 1995.

Edvard Hoem mener at Ivar Aasen var en blant andre språkforskere i Europa på den tiden, det var ikke noe særnorsk over Aasens arbeid. Flere andre språk som tidligere bare hadde eksistert som talespråk ble etablert som skriftspråk på den tiden, blant annet som utslag av en nasjonalromantisk stemning. Det gjelder blant slovakisk (offisielt skriftspråk 1863), kroatisk og makedonsk. Aasen var imidlertid inspirert av Rasmus Rasks islandske grammatikk som Aasen leste i tiden på Solnør.[10]

Senere år

Ivar Aasen

Ivar Aasen gjennomførte en klassereise fra småbrukersønn til statsstipendiat. Han takket nei til fast professorstilling. Han reiste over hele Norge på en tid da det var vanskelig å reise, og prosjektet hans møtte motstand. Allikevel er Aasens liv fattig på ytre begivenheter.

Aasens følelsesliv er lite kjent, og det er få kilder å øse av. Det var få som kjente ham personlig.[trenger referanse] Han satt for det meste hjemme alene og arbeidet.[trenger referanse] Aasen hadde god råd, men brukte lite penger på seg selv, og bodde dårlig hele livet. Han førte dagbok fra 1830 av, men den inneholder for det meste tørre beskrivelser av været og korte notiser om hvilke sykdommer han led av, hvem han hadde møtt og hva han hadde lest, dessuten handlingsreferater av teaterstykkene han hadde sett.[11]

Ottar Grepstad understreker at fremstillingen av Aasen som en fattigslig og ensom stakkar er misvisende, denne myten ble i følge Grebstad lansert av Kristofer Janson i Aasens levetid og senere kopiert inn i litteraturhistorien. Selv klaget Aasen over alle som kom på besøk og ikke ga ham arbeidsro. Aasen slo seg gjerne løs i godt selskap. Statsstipendet gjorde at han heller ikke levde trangt, og han etterlot seg en formue på omkring 2 millioner kroner i dagens kroneverdi samt en boksamling på 2.800 bind.[12][13]

Aasen var heller ingen flittig brevskriver. De fleste brevene er svar på spørsmål; vennen Mauritz Aarflot (sønnesønn av Sivert Aarflot) fikk brev hvert år, broren Jon hvert tredje. Aasen hadde ingen utstrakt korrespondanse med den gryende målbevegelsen; Henrik Krohn har bare fått ett brev, Georg Grieg noen få og Jan Prahl ingen.

Hverken i brev eller dagbøker gikk Ivar Aasen noen gang helt over til sitt eget språk, han skrev noen få landsmålsbrev, men holdt seg for det meste til dansk, som han var vant til. Både dagbøkene og brevene ble utgitt i 1957–60.

Ved siden av det språkfaglige ga Aasen også ut en del andre bøker, bl.a. En liden Læsebog i Gammel Norsk (1854), syngespillet Ervingen (1855), Norske Ordsprog (1856, endelig utgave 1881) og diktsamlingen Symra (1863, endelig utgave 1875). Hans lengste sammenhengende tekst på landsmål er Heimsyn: ei snøgg Umsjaaing yver Skapningen og Menneskja: tilmaatad fyre Ungdomen (1875). Boken er på 96 sider og har aldri vært mye lest, derimot har flere av sangene fra Ervingen og Symra blitt folkeeie.

Ivar Aasen var en svært selvkritisk forfatter; de fleste av hans arbeider foreligger i to versjoner, der den seneste er den mest gjennomarbeidede og endelige. I tillegg skrev han mye for skrivebordsskuffen, både dikt, artikler og vitenskapelige arbeider; mye av dette er trykt etter hans død, og flere utgivelser er fortsatt under forberedelse.

Den tradisjonelle fremstillingen av Ivar Aasen er preget av at det lettest tilgjengelige kildematerialet stammer fra Aasens siste år. Et karakteristisk eksempel er Anders Hovdens biografi Ivar Aasen i Kvardagslaget. Hovden kjente Aasen som gammel og fremstiller en Aasen som er syk, ensom og går i hullete sokker. Den moderne biografen Stephen Walton mener dette bildet er for ensidig, og mener at Aasen nok både tok seg bedre ut og var mer sosialt aktiv i yngre år. Men de som kjente ham på 1840- og 1850-tallet har ikke skrevet bøker om ham. Ivar Aasen lot seg bare fotografere ved noen få anledninger. Det finnes ingen bilder av den unge Aasen, ett bilde hvor han ser ut til å være i femtiårsalderen, og resten av bildene stammer fra hans høye alderdom.

Landsmålet lanseres

Aasens språkarbeid var svært kompetent utført med tanke på de forutsetningene han hadde. Han hadde ingen formell utdannelse, men var helt ut selvlært. Han var heller ingen del av noe fagmiljø, men arbeidet alene, uten så mye som en sekretær. På 1850-tallet arbeidet Aasen raskt, og hadde en ny bok i handelen nesten hvert år, i tillegg til en viss produksjon av avisartikler. Etter 1860 gikk det langsommere; det tok ham bare ett år å skrive Det Norske Folkesprogs ordbog (utg. 1850), men det tok ni år å lage den reviderte utgaven Norsk Ordbog (1873).

I 1848 utgav Aasen boken Det norske Folkesprogs Grammatikk. To år etter kom Ordbog over det norske Folkesprog. Boken var på mer enn 25 000 ord, og P.A. Munch kalte det et nasjonalt mesterverk. De første eksempeltekstene på landsmål kom i boken Prøver af Landsmaalet i Norge i 1853.

Mottagelse i offentligheten

I begynnelsen møtte Ivar Aasens arbeid entusiasme; han ble tildelt et livsvarig stipend som tilsvarte en professor-gasje, bøkene fikk voldsomt entusiastiske anmeldelser og solgte godt. P.A. Munch og resten av det vitenskapelige miljøet støttet prosjektet, og Bjørnstjerne Bjørnson forsøkte å lære seg språket da han ble kjent med bergensmålmenn som Henrik Krohn. Ivar Aasens første eksperiment med en norsk skriftspråklig form, «Samtale mellem to bønder» fra 1849, kom på trykk i den konservative avisen Morgenbladet.

De første som forsøkte å skrive på Aasens nye norske skriftspråk, var de såkalte Bergensmålmennene (i første rekke Jan Prahl, Georg Grieg og Henrik Krohn), trønderen Erik Sommer, som utga et lite hefte med «Soge-Visor» i 1857, og Aa.O. Vinje.

Ingen av disse betraktet Ivar Aasens landsmål som noe mer enn et utgangspunkt. I 1858 var det tre personer som utga tekster på landsmål, Aasen, Aasmund Olavsson Vinje og Jan Prahl. Alle tre hadde sitt eget språk, og ingen av disse språkene var umiddelbart forståelige for en som ikke kunne noe norrønt.[trenger referanse]

Aasens språkidealer

Ettersom Aasen aldri skrev noen stor programartikkel for sitt prosjekt, har han kunnet tas til inntekt for forskjellige målsyn; noen har i ham sett en borgerlig nasjonalromantiker, andre legger vekt på de pedagogiske sidene ved hans prosjekt og ser Ivar Aasen som en forløper for sosialismen. De fleste har vel sett det slik at Aasen har vært noe av begge deler.

For Ivar Aasen var de mest arkaiske formene de ekte og beste, men endel avisdebattanter mente tvert imot at språket lå etter i utviklingen og ikke kunne brukes til å uttrykke moderne tanker.

I 1858 ble han bedt om å oversette den islandske Fridtjofs Saga til bladet Folkevennen. Oversettelsen er Ivar Aasen på sitt mest arkaiske og vakte bestyrtelse. Aasen modererte språkformen på flere punkter etter dette, men ble aldri igjen invitert til å produsere en tekst på landsmål for et blad med så mange lesere.

Et tema Aasen stadig vendte tilbake til, er hvordan bruken av fullvokaler i bøyningsendelser gav landsmålet større velklang enn dansken med sitt «evige e». Aasens form kalles i-mål ettersom sterkt hunkjønn entall, bestemt form og intetkjønn flertall, ubestemt form, slutter på -i (f.eks. soli, trei)- Det alminnelige i dagens nynorsk er a-målet (sola, trea), men i-formene er fortsatt ordlisteført og var vanlige til langt inn på 1900-tallet. Aasen skilte mellom sterke og svake hunkjønnsord: ei sol, soli, soler, solerne men ei gjenta, gjenta, gjentor, gjentorne (eller solerna, gjentorna, i en del tekster).

Norrøn akkusativ og nominativ var falt sammen i alle dialekter, men dativ eksisterte fortsatt, og den fulle norrøne flertallsformen på -om (uppi dalom, i syningom) ble tatt inn i Aasens norm og har vært brukt en god del, særlig i dikt.

Derimot ser det ut til at det er meget få skribenter som har fulgt Aasen i å skille mellom hankjønn- og hunkjønnsform av adjektiver (den kaute guten, men den kauta gjenta).

I verbbøyningen skilte Aasen alltid mellom entall og flertall, noe som ble mindre og mindre vanlig i dansk i løpet av hans levetid. På Aasen-mål heter det altså eg er, men me ero; eg hev, men me hava, og i preteritum av sterke verb eg fekk, eg gjekk, men me fingo, me gingo. Verbene har også konjunktivformer, både i presens og preteritum, men disse har ikke vært mye brukt.

Ivar Aasen hadde en streng rangordning for dialektene ut fra hvor nær de lå gammelnorsk. Han forteller i forordet til Prøver af Landsmaalet at de beste dialektene var de i Hardanger, Voss og Sogn, mens «de nordenfjeldske dialekter er blant de slettere eller mere forvanskede». Aasen hadde lite utbytte av sine dialektstudier i Nord-Norge, da de grammatikalske former ifølge hans arbeidsrapport var «yderst faa og simple». Også monoftongmålene på Hedemarken kunne han gjøre seg fort ferdig med.

De områdene der nynorsken i dag er i bruk, sammenfaller i stor grad med de områdene der dialekten tilfredsstilte Aasens kvalitetskriterier. På Aasens tid regnet man med et enhetlig norsk nasjonalspråk i norrøn tid, men ifølge Marius Hægstad og Didrik Arup Seip var det dialektforskjeller i norsk også for tusen år siden, slik at mye av det Ivar Aasen avviste som dansk påvirkning, forvanskning og «mundslaphed» i virkeligheten er gamle og opprinnelig norske former.[trenger referanse]

Bygge et språk

Da Ivar Aasen begynte sitt innsamlingsarbeide, stod nasjonalromantikken på høyden. Herders tanker om at alle nasjoner hadde en folkeånd, en Volksgeist som ga seg til uttrykk i språk, litteratur, kunst og andre kulturelle uttrykk, preget de nasjonale tankene i Europa på 1840-tallet. Et eget skriftspråk var viktig som symbol på Norges selvstendighet, idet det ville være et avgjørende tegn på at nordmenn skilte seg fra danskene.

Etter ca. 1860 var entusiasmen borte. Selv om det aldri var snakk om å frata Aasen stipendet, ble hans arbeid langt på vei ignorert, bøkene ble oversett av bokanmelderne og salget gikk meget langsomt.

Det har vært antydet flere grunner til dette stemningsskiftet; blant annet at Aasen havnet i etterkant av den ideologiske utviklingen. Aasen traff tidsånden da han presenterte sitt prosjekt i 1842, men nasjonalromantikken i Norge nådde toppen i 1849. At Aasens språkform var «norskere», var altså ikke lenger umiddelbart en fordel på 1850-tallet.

Slik normen for landsmålet foreligger i sin endelige versjon i Norsk Grammatik (1864) og Norsk Ordbog (1873), er den sterkt arkaiserende (gammelmodig), med et komplekst grammatikalsk system og strengt puristiske regler for ordforrådet, der særlig nedertyske lånord som begynner på an- eller be- er utelukket. I den grad det eksisterer et motsetningsforhold mellom pedagogiske og nasjonale hensyn, er det de nasjonale hensynene som har gått seirende ut.

I 1858 fikk Aasen trykt sin nynorske oversettelse av Fridthjofs saga. Dette kom som supplement til Folkevennen. I denne forbindelsen skrev Eilert Sundt et oppsett, Om det norske sprog, der han skriver:

(Folkevennen) ville svigte sit Kald, dersom den ikke forstod, at den nærmeste Tidsalder er usædvanlig vigtig for vort Sprogs Fremtid, og at dets Skjæbne har uendelig meget at betyde for Folkets Oplysning og hele aandelige Udvikling.

Han legger deretter vekt på at riktig mange skal bruke tid på å sette seg inn i allmuemålet, og anbefaler derfor leserne å sette seg inn i Aasens oversettelse. Sundt skriver videre:

Det er skrevet efter nogle af de mest uforvandskede Bygdemaal, men tillige med stadigt Hensyn baade til de andre Bygdemaal og til det gamle norske Skriftsprog, og dette er gjort med et sandt Mesterskap, saa vi trygt kunne lade det gjælde som et Mønster for det almindelige norske Landsmaal eller Folkesprog.

Eilert Sundt støttet Aasens vitenskapelige prosjekt, men holdt seg i praksis til Knudsens normalisering.

Bjørnstjerne Bjørnson, som hadde prøvd seg som landsmålsdikter i unge år, gikk over til Knud Knudsen fordi landsmålet var for vanskelig for ham å lære.[trenger referanse] Bjørnson mistet etterhvert enhver tro på Aasens prosjekt, og stiftet senere Norsk Riksmålsforbund.

For en del andre, som støttespilleren P.A. Munch og den tidlige landsmålsforfatteren Jan Prahl var Aasens språk for lite arkaisk, ettersom Aasen ikke var villig til å gjenopplive grammatikalske former som ikke hadde overlevd i en eller annen dialekt. Der Aasen gikk inn for flertallsformen dei, ville Munch ha skrevet deir.

Også senere landsmålsforfattere som Olaus Fjørtoft og Arne Garborg behandlet Aasens norm svært fritt, mye til Aasens mishag. Noe av det siste Aasen arbeidet med på slutten av 1880-tallet, var den fortsatt upubliserte avhandlingen Målfusk, der Aasen kritiserer landsmålsforfatterne for danismer som upp-yver istedenfor upp-etter. I tillegg mislikte Aasen mange av Garborgs nydannelser, som norskdom. Han slo også ned på bygdemålsformer og slurvete dagligtale.

Ivar Aasen var ingen organisasjonsmann eller agitator; nynorskbevegelsen er oppstått uten videre engasjement fra hans side. Det var først på 1870-tallet at Arne Garborg fikk fart på den organiserte landsmålsbevegelsen. Aasen ønsket imidlertid ikke målstrid, og tok sjelden til motmæle mot kritikk, og etter 1860 sluttet han helt å skrive avisinnlegg.

I ettertid har det vært lagt mye vekt på formodninger om at et skriftspråk som var basert på de norske dialektene ville gjøre det mye lettere for elevene å lære seg å lese og skrive. Det er usikkert om Aasen har sett dette som et viktig poeng, ettersom han kom fra et dialekttalende miljø der lesing og skrivning på dansk var alminnelig, og han selv hadde lært seg å lese engelsk og tysk.

Aasen har generelt blitt kritisert for å ha lagt seg på et alt for gammelmodig rettskrivningsnivå til at språket hans kunne slå gjennom som et allmenngyldig norsk språk. I det 20. århundret ble det gjennomført store rettskrivingsendringer i offisiell nynorsk der Aasens etymologiske og puristiske normeringsprinsipper ble forlatt til fordel for en ortofon tilnærming mot bokmål og østlandsdialekter; Herders tanker om nasjonalånden virket mer og mer umoderne, og måtte i stigende grad vike for sosialistisk inspirerte tanker om frigjøring gjennom folkeopplysning. Denne utviklingen var i full gang allerede i Aasens levetid, men skjøt fart da den første offisielle nynorsknormen ble vedtatt i 1901. Også i ordforrådet slapp man gradvis igjennom mange ord Aasen avviste som unorske, men forbudet mot ord som begynner på an- og be- har i stor grad blitt stående.

Arven etter Aasen

Aasens grav på Vår Frelsers gravlund i Oslo
  • Sidestillingsvedtaket fra 1885 regnes som en avgjørende milepæl for landsmålets rett til å bli betraktet som et likeverdig uttrykk for norsk språk.
  • På 150-årsdagen for Aasens fødsel i 1963 hedret Bondeungdomslaget ham med en portrettbyste utført av billedhuggeren Dyre Vaa. Bysten står i Ivar Aasens hage ved Universitetet på Blindern
  • Samme år utga Posten et frimerke med dikterens portrett.
  • Ivar Aasen-instituttet er et forskingsinstitutt ved Høgskulen i Volda.
  • Ivar Aasen-tunet i Ørsta ble åpnet i 2000.

Se også

Commons Commons: Ivar Aasen – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: Ivar Aasen – sitater
Wikisource-logo.svg Wikikilden: Ivar Aasen – originaltekster av og om forfatteren
Det norske folkesprogs Grammatik, 1848
Norsk Grammatik, 1864

Bibliografi

Utgitte verker av Ivar Aasen
  • Fem Viser i søndre Søndmørs Almuesprog (1842)
  • Det norske Folkesprogs Grammatik (1848) Sist utgitt 1996 ISBN 82-7661-043-9 / ISBN 82-7661-044-7
  • Ordbog over det norske Folkesprog (1850) google books
  • Søndmørsk Grammatik (1851) (gjenutgitt 1992 i Sunnmørsgrammatikkane)
  • Prøver af Landsmaalet i Norge (1853) - Les i fulltekst (PDF)
  • En liden Læsebog i gammel Norsk (1854)
  • Ervingen (syngespel, 1855, ny versjon 1873) – Les i fulltekst
  • Norske Ordsprog (1856, endelig utgave 1881) 4. utgave 1989 ISBN 82-90451-20-2
  • Symra (1863, endelig utgave 1875) diktsamling www
  • Norsk Grammatik (1864) Revidert utgave av Det norske Folkesprogs Grammatik. Sist utgitt 1965
  • Norsk Ordbog (1873) Revidert utgave av Ordbog over det norske Folkesprog. Gjenutgitt en rekke ganger, sist 2003 ISBN 82-521-5928-1
  • Heimsyn (1875)
  • Norsk Maalbunad (1876, utg. 1925) (en synonymikk etter mønster av Roget's Thesaurus)
  • Norsk navnebog eller Samling af Mandsnavne og Kvindenavne (1878) Faksimileutg. 1980 ISBN 82-7011-017-5
  • Bidrag til vort folkesprogs historie (utg. 1951)
Samlinger av publiserte og upubliserte tekster
  • Norske Minnestykke (1923) – posthum samling av Aasens folkeminner (eventyr, viser, ordtak)
  • Brev og Dagbøker (1957–1960) Samtlige bevarte brev, dagbøker, et utvalg av brev til Ivar Aasen og endel andre etterlatte tekster.
  • Skrifter i samling. Trykt og utrykt (3 bind, 1911-12). Sist utgitt i ett bind 1996. ISBN 82-05-24464-2
  • Reise-Erindringer og Reise-Indberetninger 1842-1847 (utg. 1917)
Samlinger av forarbeider

Litteratur og kilder

Litteratur om ham
  • Garborg, Arne, Anders Hovden og Halvdan Koht 1913: Ivar Aasen : granskaren, maalreisaren, diktaren : ei minneskrift um livsverket hans. utgjevi av Sunnmøre frilynde ungdomssamlag. Kristiania : Norli
  • Grepstad, Ottar 2013: Historia om Ivar Aasen, ISBN 8252174477
  • Hjorthol, Geir 1997: Forteljingar om Ivar Aasen : Aasen-resepsjonen i fortid og notid. Skrifter frå Ivar Aasen-instituttet. nr 2. Volda : Høgskulen i Volda
  • Hoel, Arve 1984: Ivar Aasen: "Norsk grammatik 1864" : om Ivar Aasens setningslære, hans valg av terminologi og framstilling av objektet. Valderøy. Hovedoppgave i nordisk – Universitetet i Trondheim, 1984 I.
  • Hovden, Anders 1913: Ivar Aasen i kvardagslaget. Trondheim. ISBN 82-521-4642-2
  • Krokvik, Jostein 1996: – Ivar Aasen : diktar og granskar, sosial frigjerar og nasjonal målreisar. Bergen, 1996. ISBN 82-7834-005-6Les i fulltekst
  • Krokvik, Jostein 1996: Ivar Aasen : diktar og granskar, sosial frigjerar og nasjonal målreisar [Bergen] : Norsk bokreidingslag
  • Munch, P.A. 1873: Anmeldelse : Det Norske folkesprogs grammatik af Ivar Aasen. 1831-Marts 1849 Samlede Afhandlinger s. 360-374
  • Myhren, Magne 1975: Ei Bok om Ivar Aasen : språkgranskaren og målreisaren. Orion-bøkene 170. Oslo : Det norske Samlaget
  • Osland, Erna 1996: Ivar Aasen : ei historie om kjærleik. Teikneserie illustrert av Arild Midthun. Samlaget, 1996 ISBN 82-521-4766-6Les i fulltekst
  • Venås, Kjell 1996: Då tida var fullkomen. Oslo, 1996. ISBN 82-7099-251-8
  • Venås, Kjell 200. Ivar Aasen og universitetet. Oslo, 2000 ISBN 82-90954-12-3
  • Walton, Stephen J. 1987: Farewell the spirit craven : Ivar Aasen and national romanticism. Oslo : Samlaget
  • Walton, Stephen J. 1991: Ivar Aasens nedre halvdel. Oslo : Samlaget
  • Walton, Stephen J. 1996: Ivar Aasens kropp. Oslo : Samlaget. ISBN 82-521-4531-0
Kilder
  1. ^ http://www.aasentunet.no/iaa/no/ivar_aasen/ lest 19. august 2013.
  2. ^ Bruaset, Oddgeir (1999): Sunnmøre og sunnmøringen. Det norske samlaget.
  3. ^ Dag og Tid 2. august 2013, s.16-17.
  4. ^ Dag og Tid 4.januar 2013 s.33.
  5. ^ Fra essayet "Om vort Skriftsprog" januar 1836, prenta i Syn og Segn 1900, dette sitatet fra Dag og Tid 4.januar 2013 s.33
  6. ^ Dag og Tid 2. august 2013, s.16-17.
  7. ^ Sitert i Dag og Tid, 6. september 2013.
  8. ^ [http://www.digitaltmuseum.no/things/ivar-aasen-1871/IAAM/IAAM-F-00001 Ivar Aasen, 1871] fra DigitaltMuseum
  9. ^ Fra essayet "Om vort Skriftsprog" januar 1836, trykt i Syn og Segn 1900, dette sitatet fra Dag og Tid 4.januar 2013 s.33
  10. ^ Hoem, Edvard: «Europearen Ivar Aasen». Klassekampen, 28. august 2013.
  11. ^ Dag og Tid 2. august 2013, s.16.
  12. ^ Klassekampen 1.august 2013 s.26-27
  13. ^ Dag og Tid, 16. august 2013, s.26.

Eksterne lenker