Henrik Wergeland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Henrik Arnold Wergeland
Henrik Arnold Wergeland
Litografi av G.L. Fehr etter tegning av J. Møllers
Født 17. juni 1808
Kristiansand
Død 12. juli 1845 (37 år)
Christiania
Yrke Forfatter, redaktør, bibliotekar, riksarkivar
Nasjonalitet Norsk
Pseudonym Siful Sifadda
Periode Romantikken
Sjanger Lyrikk, dramatikk, novellistiske skisser, historiske avhandlinger, taler, prekener, essays, brev, embetsskriv m.m.
Debut Digte. Første Ring (1829)

Henrik Arnold Wergeland (født 17. juni 1808 i Christianssand som Henrik Arnold Vergeland, død 12. juli 1845 i Christiania) var en norsk forfatter. Han regnes av mange som Norges største lyriker gjennom tidene. Fredrik Paasche skriver i Norsk litteraturhistorie: «Shakespeares billed-sprog er ikke så rigt som hans, de norrøne skalders ikke så levende.» Den danske litteraturforsker Aage Kabell omtaler ham som «Norges eller Nordens største dikter». Wergeland har vært sammenliknet med diktere som Byron, Pusjkin og Victor Hugo. Han er universell i sin tematikk og poesien er rik og mangefasettert. I likhet med mye stor litteratur er Wergelands poesi utfordrende å oversette tilfredsstillende. Selv ga han uttrykk for at det var en hemsko å tilhøre et lite språksamfunn. Savnet av et verdensspråk kommer eksempelvis til uttrykk i «Følg Kaldet» (1844); samtidig så han det meningsfulle i å dikte for «en liden venlig Flok».

Wergelands diktning spenner fra det visjonære, kosmologiske diktet Skabelsen, Mennesket og Messias til barnedikt som «Den prægtigklædte Sommerfugl», fra undergangsdikt som «Cæsaris» til idyller som «Hardanger». Den engelske Lods kan kalles en versroman med et dickensk blikk for de ulike samfunnslag. Skarp sosial tendens forekommer også i novellistiske skisser og dikt som for eksempel «Pigen paa Anatomikammeret». Det befriede Europa og Spaniolen føyer seg inn i rekken av frihetsdikt, mens «Røde og grå Dompaper» viser Wergelands evne til å kommunisere med de minste: Han eide, liksom H.C. Andersen, evnen til å se virkeligheten fra barnets synsvinkel, og kunne skape diktning i eventyrgenren. Forfatterskapet inneholder også et mangfold av salmer, fedrelandssanger, sjømannssanger og leilighetsdikt. Wergeland utfoldet seg i etablerte versemål, gjerne til eksisterende melodier, og han var tidlig ute med å bruke frie rytmer og frie vers, slik som en kan se i diktet «Til Foraaret». Han utviklet en rapsodisk diktform som i ettertid har fått navnet Wergelandstroké og som kommer til uttrykk blant annet i diktet Svalen. I tillegg oversatte og gjendiktet han fra andre språk.

Til tross for at Henrik Wergeland er landets viktigste dramatiker mellom Holberg og Ibsen, venter dramatikken hans fortsatt på å bli oppdaget etter sine dimensjoner og muligheter. Han har en stor produksjon av sørgespill, syngespill og farser. Farsene er fantasifulle, sprelske og eksperimentelle, og «spenner fra satire over allmennmenneskelige laster eller sosiale konvensjoner og polemiske angrep på politiske og estetiske motstandere til rent private forsvarsinnlegg».[1] Wergelands skuespill representerer langt på vei en oversett dramatikk som har potensial til å virke fornyende på norsk scenekunst.

Wergeland var for øvrig en virksom natur som gjorde en banebrytende innsats på flere samfunnsområder i det unge Norge etter 1814. Han var en utrettelig folkelærer med store vyer, og en varmhjertet omsorgsarbeider. Han bidro grunnleggende til å gjøre den nye staten til en kulturnasjon, med sin diktning og sitt allsidige engasjement. I tillegg engasjerte han seg i undertrykte folks kamp for frihet andre steder i verden, så som Polens, Irlands og Brasils selvstendighetskamper. Han tok også parti for India mot kolonimakten. Som person var han mangfoldig og kunne være uforutsigbar. Sigmund Skard uttrykker det på denne måten: «Biografien hans er full av dei snodigaste tverrkast og bukkesprang; slik er no eingong geniet.»[2]

Henrik Wergeland ble døpt den 19. august 1808 i Kristiansand domkirke. Kirken ble ombygd til det ugjenkjennelige etter en brann i 1880. I kirkeboka, som utrolig nok overlevde brannen, er Wergelands fornavn stavet Henrich Arnold.
Eidsvold 1814; Eidsvollsforsamlingen 1814 malt av Oscar Arnold Wergeland, sønnesønn av Henrik Wergelands farbror. Presten i døråpninga bak i salens høyre hjørne er Nicolai Wergeland, Henrik Wergelands far
Nicolai Wergeland bidro vesentlig til Grunnloven, vedtatt 17. mai 1814. I 1817 flyttet han til Eidsvoll med hustru og barn for å overta som sogneprest. Eidsvollsbygningen er fotografert av Kjetil Bjørnsrud.

Ættebakgrunn og tidlige år 1808–17[rediger | rediger kilde]

Henrik Wergeland var eldste barn av Nicolai Wergeland og Alette Dorothea, født Thaulow. I dåpspapirene hans er navnet Henrik Arnold Vergeland,[3] men senere tok slekten i bruk navnet Wergeland med W. Faren var født Niels Lassesen, men latiniserte siden fornavnet og tok navnet Vergeland etter en onkel. Blant Henriks søsken var søsteren Camilla Collett og broren, generalmajor Oscar Wergeland. Nicolai Wergeland var av bondeslekt fra Verklandsgårdene i Brekke i Sogn.[4] I hans årer fløt også sunnmørsblod og strileblod. Thaulowene var en dansk embetsmannsslekt som slo seg ned i Norge på 1600-tallet. Alettes mor Jacobine Chrystie var datter av Andrew Chrystie, en innvandrer fra Skottland. Nicolai og Alette fikk tilsammen fem barn. Henrik ble oppkalt etter morfaren, Henrik Arnold Thaulow, som var byskriver, kunstsamler og stifter av Det dramatiske Selskab i Kristiansand i 1787. Henrik Wergeland fikk rike åndelige impulser fra både morssiden og farssiden.

Småbarnstid i Kristiansand[rediger | rediger kilde]

Med tanke på oppdragergjerningen skrev den unge adjunkten (senere prest og prost) Nicolai Wergeland en veiledning for foreldre som han kalte Henrikcopedie det året hans førstefødte kom til verden. Den inneholdt «Kortfattede Love for Opdragelsen fra den spædeste Alder». Her heter det bl.a.: «Opdrager ikke den Lille til Ammestuen eller Sophaen; men til Verden», og videre: «indskrænk den Lilles Selvvirksomhed saa lidet som mueligt». I alt besto Henrikcopedien av 43 læresetninger, først og fremst inspirert av Rousseaus tanker om oppdragelse. Akkurat hvordan disse oppdragelsesprinsipper kan ha blitt praktisert, er ikke godt å si. Mye tyder imidlertid på at Wergelandbarna har hatt relativt frie tøyler. «Alle vi fem ville Børn» skriver lillesøsteren Camilla Collett i sin skildring av barndommen. Da Henrik nærmet seg fem år, noterte faren i dagboka: «Henrik har et besynderligt Glimt i Øjnene, som jeg ikke ser hos mine andre Børn. Han skjønnede meget tidlig; han røbede tidlig en stor Hukommelse og fatter meget let.»

Forholdet mellom far og sønn var til enhver tid preget av respekt og hengivenhet fra begge sider, selv om sønnens mange prosjekter kunne være utfordrende. Nicolai Wergeland hadde selv stor intellektuell kapasitet, ble en lærd mann og hadde et betydelig forfatterskap. Forholdet mellom mor og sønn har også vært godt, noe som framgår flere steder i Wergelands diktning. Hans siste dikt, hans siste drøm og hans aller siste ord gjaldt henne (se nedenfor). Alette Dorothea Wergeland var en dyktig, avholdt skuespiller ved Det dramatiske Selskab, og Henrik opplevde å se henne på scenen ved flere anledninger. I ungdommen hadde hun ry for sin skjønnhet. Hun var kunstglad, hadde et lyst sinn, var dyrekjær og eide stor medfølelse med dem som led nød. Foreldrenes ulikeartede egenskaper synes å ha inngått en eiendommelig forening i sønnen.[5]

I livsskissene fra dødsleiet, Hassel-Nødder, kap IX, gjengir Wergeland noen interessante minner fra sine første år i fødebyen. Særlig har man lagt vekt på hans nærmest visjonære opplevelse ved «det yndige Kjos» da han skal ha vært tre år gammel. Han kunne aldri glemme en «lodrett Klippevæg, der glimrede i alle Farver af store Chrystaller». Uansett hvordan denne opplevelsen skal utlegges, er det et faktum at Wergeland flere ganger hentet sine dikteriske bilder fra krystallenes og edelstenenes verden. I farsen Vinægers Fjeldeventyr (1841) opptrer f.eks. kvinneskikkelsen «Krystalline» som dikterens genius og forståelsesfulle publikum. Sommereventyret Svalen fra samme år har utpregede visjonære trekk. Her skildres hvordan dikterens ytre øye i en forstand blindes mens den synske sjelen fortaper seg i det «Rosenhegn» som danner grensene for «Engens lille Eden»; rosenbuskens glødende blomsterprakt skildres i krystallinske bilder:

Sitat Ha, derunder Buskens Nat
hvor det glimred, hvor det gløded,
hvor det lyste i det dunkle
Tusmulm i det tætte Hegn!
Som om alle Qviste bløded,
draabemodne Rosenknopper
overaltifra fremfunkled,
ludende mod Jorden ned
liig en Regn
af Rubiner og Koral
Karneoler og Agat,
tryllebundne i sit Fald.
Sitat
– Fra Svalen

Oppvekst på Eidsvoll 1817–25[rediger | rediger kilde]

Sommeren 1817, like etter Henrik var fylt ni år, flyttet familien fra Kristiansand til Eidsvoll der faren skulle tiltre som sogneprest. Oppveksten på Eidsvoll styrket Wergelands bevissthet om betydningen av grunnlovsarbeidet i Riksforsamlingen i 1814 der hans far, som en av fedrene på Eidsvoll, hadde deltatt aktivt i konstitusjonskomiteen. Henrik Wergeland kom til å kalle seg «Grunnlovens seks år eldre bror» og var alle dager knyttet til hjembygda der «Norriges Frihed» var «fød». Han fikk undervisning hjemme i prestegården og på katedralskolen i hovedstaden. På denne tida begynte han å skrive for fullt. Flere av Wergelands barnearbeider er trykt etter dikterens død.

Skolegang og barnediktning[rediger | rediger kilde]

I prestegården mottok Wergeland undervisning av sin far, som hadde pedagogisk utdannelse, og av huslærer. Han fikk nå besøke «Guldverket», der det ble utvunnet gull fra 1758 til 1907. Eidsvollingen Hans Tønsager, sønn av stortingsmannen Lars Tønsager, forteller i Minder om Henrik Wergeland at Henrik på en tur med huslærer Dahl, fylte sekken og lommene med blanke svovelkis; det kunne jo ikke utelukkes at de inneholdt gull.[6] Opplevelsen danner sannsynligvis bakgrunnen for «Vinægers» (Vinæger=den eddiksure) besøk hos de underjordiske i Vinægers Fjeldeventyr (1841). Barnet Wergeland, liksom Vinæger siden, ble besatt av disse steinene, og begge fikk erfare at ikke alt som glitrer er gull. Da han var 11 år gammel ble han elev ved Christiania Cathedralskole. Han bodde de første to årene hos sin mors søster Henriette Aubert, som var bosatt med mann og barn på festningsområdet. Siden flyttet han på hybel. I alle ferier var han hjemme i prestegården på Eidsvoll.

Før Wergeland var fylt 16 hadde han skrevet dikt, flere småfortellinger og en rekke Holberginspirerte skuespill som ble oppført hjemme på Eidsvoll. I 1821 fikk han sitt første arbeid trykt, fortellingen Blodstenen, en Sturm und Drang-inspirert historie med skrekkromantiske innslag. Dramatiske arbeid fra årene 1822–24 som Indtoget, Øllegaard Frøken, Hun fik dog en lang Næse og et hefte med tekster og tegninger av den unge dikter selv som han kalte Vademecum (datert 1824), er først blitt offentliggjort i Samlede Skrifter 1918–40.

Henrik Wergeland våren 1825. Han er 16½ år, immatrikulert ved Universitetet i Christiania, og iført studenterlue. Wergeland var til sammen innom tre fakulteter i løpet av sine studieperioder. Tegningen er ved faren, Nicolai Wergeland.

Studier og visjoner 1825–30[rediger | rediger kilde]

Gardermosak blir Praëm-prosess[rediger | rediger kilde]

På en ridetur hjem til Eidsvoll 20. september 1828 kom Wergeland i klammeri med en underoffiser under en eksersisGardermoen. Wergeland anla rettssak, som utviklet seg til en årelang tvist der prokurator Jens Obel Praëm etter hvert ble en arg motstander. Saken fjernet seg mer og mer fra utgangspunktet. Da Wergeland senere gikk hardt ut mot «blodsugende prokuratorer» (dvs. utsugende jurister), hadde dette en vesentlig bakgrunn i Praëmstriden som forfulgte ham hele hans korte liv. Praëm var en beryktet uthaler, og Wergeland engasjerte seg på vegne av fattige husmenn på Romerike.[7] Prokurator Praëm ble etter hvert et motiv i Wergelands diktning. Han har bl.a. inspirert til Zobolam, Wergelands djevelfigur.

Torgslaget, 17. mai 1829[rediger | rediger kilde]

Wergeland var i flokken av folk som hadde samlet seg på Stortorvet om kvelden 17. mai 1829. Han hadde også vært med i havneområdet tidligere på kvelden, der han som den første, hadde hilst dampskipet «Constitutionen» med hurrarop. Det var i og for seg ikke så spesielt, men stemningen steg til store høyder fordi det var 17. mai. Det ble også sunget nasjonalsanger. Etterpå trakk folk opp gjennom gatene og samlet seg på Stortorvet. Der iverksatte stattholderen, i samarbeid med kommandantenAkershus festning, uheldige tiltak som resulterte i det såkalte Torgslaget, og på veien hjem utpå natta fikk Wergeland et sabelrapp over ryggen. 17. mai 1829 har siden stått som en merkedag grunnet myndighetenes klossete håndtering. Det ble et formidabelt etterspill i kjølvannet av Torgslaget, og Wergeland fikk navnet sitt knyttet til 17. mai for all framtid, særlig gjennom sin opptreden under forhørene etterpå. Wergelands karakteristiske tegning er en illustrasjon til Phantasmer, som forelå tidlig i august 1829 under pseudonymet Siful Sifadda. «Phantasmer» er en munter farse med alvorlige undertoner inspirert av begivenhetene under Torgslaget. Til venstre ses «Skipper Børre», det folkelige navnet på den upopulære svenske stattholder von Platen, ettersom han hadde fortid som sjøoffiser. Von Platen var nøye med å overholde kong Karl Johans befaling om å motarbeide offentlig feiring av nasjonaldagen. I farsen lar dikteren ham ustanselig sende ut eggende trommevirvler. Til hest, i gallauniform med iøynefallende gul fjærbusk, ses baron Wedel-Jarlsberg («Uedel Skarnsberg» i farsen), generalen på Akershus festning. Disse øvrighetspersoner var ansvarlige for at kavaleri og fotjegere ble utkommandert for å splitte folkemengden på Torget. Den såkalte opprørsloven ble imidlertid først opplest (av «Magistraten», mannen med briller foran i bildet). Det var det knapt noen som hørte. Overraskende fikk folk, også kvinner og barn, merke at de ble betraktet som farlige demonstranter. «Filosofen i Fattighuset» (dvs. dikterens alter ego) befinner seg i huset til høyre i bildet. De fredelige borgere som ble ridd over ende og slått både her og der, er representert ved klær på snorene.

Høsten 1825 begynte Henrik Wergeland å studere ved Det kongelige Frederiks Universitet. «Da jeg kom til Universitetet slap Skolen en urolig, spectakelfuld Dreng paa 17 Aar ud i Verden.»[8] Halfdan Koht har gjennomgått politijournalene fra Wergelands ungdomstid, og hans navn forekommer ikke i disse før 27 mai 1837, da det heter at «Cand. theol. Henrik Wergeland optaget i Nat af Vægterne No 7, 11 og 17 for at have skræget udenfor Kjøbmand Kolstad, men strax igjen løsladt». Dermed er det helt åpenbart at Wergeland slett ikke var den foregangsmann i studenterlivets gatespetakler, som han ga inntrykk i brevet til Elise Wolff. Vi vet jo også fra andre kanter at han hadde det med å overdrive sine synder og gale streker, og at det har i virkeligheten bare vært skryt når han skildrer seg selv som føreren i studenterlivet. Det var nok Fredrik Georg Lerche, som var den sanne høvding i studenterlivets turing og opptøyer. Halvdan Kohts skildringer i Samtiden (1908) av politiets journaler i 1820- og 1830-årene er interessant lesning. Fornøyelig er det å støte på navn, som helt uforskylt er kommet inn i datidens litterære feider. Det er skjærsliper Johannes Løwestad, i hvis navn Wergeland skrev enkelte av sine innlegg i stumpefeiden. Han ble arrestert som husvill 22 oktober 1835 og for drukkenskap 15 april 1835.

Wergeland studerte teologi fra 1826–29 samtidig med Peder Bjørnson, som senere ble far til dikteren Bjørnstjerne Bjørnson. Han tok aktivt del i studentliv, kulturpolitikk og politikk; bl.a. redigerte han i perioder Det Norske Studentersamfunds håndskrevne avis, og han engasjerte seg i arbeidet for 17. mai-feiring mot kongens vilje. Mens han studerte, skrev han også flere skuespill og fullførte en rekke større og mindre enkeltdikt. Han debuterte som dramatiker i 1827 med farsen Ah!, og som lyriker i 1829 med samlingen Digte. Første Ring (nevnte diktsamling regnes som den egentlige debuten). Wergeland avla teologisk embetseksamen i 1829. Den 17. mai 1830 hadde han fullført sitt enestående kosmologiske dikt, Skabelsen, Mennesket og Messias.

Ungdomsdiktning[rediger | rediger kilde]

Fra 1827 til 1830 skrev Wergeland seks scenearbeider: Sørgespillet Sinclars Død (1828), samt fem farser. Flere av Wergelands farser er inspirert av middelalderteaterets moraliteter. Aslaug Groven Michaelsen kaller dem «farse-moraliteter». Et typisk eksempel er den betydelige Irreparabile Tempus (1828).[9] Delvis inspirert av Ossiansyklusen er farsene signert «Siful Sifadda», som skulle bli Wergelands mest brukte pseudonym. Siful Sifadda var Wergelands «uregjerlige halvbror», det vil si en vittig, «genialsk» og ikke lite satirisk side ved ham selv. Wergeland lot gjerne Siful rykke ut når han hadde behov for å forsvare seg på lattervekkende vis, eller når han ville skrive noe han ikke syntes han kunne stå inne for i eget navn. Men rett som det er stikker lyrikeren Henrik Wergeland fram med full tyngde også i tekster som er tillagt Siful, så avstanden er ikke alltid stor.[10]

Wergelands utvikling som dikter hadde sammenheng med svermeriske forelskelser gjennom studietida. Hans svermeri for fire unge piker (de avviste hans tilnærmelser etter tur) dannet grunnlaget for den såkalte Stelladiktningen;(de fire var Ida Haffner, Emilie Selmer, som døde 18 år gammel, Hulda Malthe og Elise Wolff). Ut fra idealiseringen av disse pikene steg det fram et poetisk kvinneideal han kalte «Stella» (som betyr «stjerne»). Stellanavnet dukker først opp i et dikt han skrev til Hulda Malthe, «Sonnate til Hulda» eller «Flodens Sang til Stjernen». Han er den syngende flod, hun er stjernen som speiler seg i floden. Stelladiktene utgjør størstedelen av debutsamlingen: Digte. Første Ring (1829). Diktet om floden og stjernen er ikke tatt med i samlingen, men bl.a. «Til Stella» (prologen og epilogen), «Hvem er Stella» og «Under en Birk». Sentralt står «En sangfuld Sommermorgen paa Skreya», et helt lite syngespill. Debutsamlingen inneholder også oder til friheten og vennskapsdikt. Religiøs toleranse er tema i «I Tordenen», et dikt som peker framover mot «De tre» og «Kvinderne paa Kirkegaarden» i samlingene Jøden (1842) og Jødinden (1844). Flere av diktene har visjonære trekk som peker mot skapelsesvisjonene i Skabelsen, Mennesket og Messias, påbegynt nyåret 1828. I diktet «Min lille Kanin» heter det f.eks.:

Sitat Ak, i Blaamins klare Øje,
gjennem Lindsens Regnbuslør,
gjennem dens Pupill, som Rør,
seer jeg vide Himle høje.
(Guds de vidtudslagne Barme,
hvor sig Mid ved Sol tør varme)
vrimlende af Liv fra smaae
Myggegnister, Mammutblus
til Solebaal...Min lille Puus,
sligt Panoram i dit Øje laae.
Sitat
– Fra «Min lille Kanin»

Wergelands hovedverk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Skabelsen, Mennesket og Messias

Da teologisk embetseksamen var tilbakelagt, gikk Wergeland inn for å fullføre sitt kosmologiske diktverk som hadde sysselsatt ham siden januar 1828. Verket som opprinnelig var tenkt som et stort dikt til Stellas forherligelse, vokste til livs- og verdensforklaring der menneskehetens historie behandles fra skapelsen av. Til å begynne med var diktet ment å hete «Himmel og jord», men da det forelå trykt 6. juli 1830, var tittelen blitt Skabelsen, Mennesket og Messias. Det er visjonsdiktning i slekt med Dantes diktverk Den guddommelige komedie som han for øvrig ikke hadde lest, og Miltons Det tapte paradis, et verk han kjente. Wergelands visjonsdikt har religiøse og filosofiske perspektiver, og kjærligheten er satt inn i en kosmisk sammenheng. Verket er preget av en platonsk-kristen-romantisk åndelære eller åndemyte, med sterke innslag av opplysningstidas frihetsidealer og utviklingstro. Wergelands åndelære og såkalte spiralteori, som er fullt utformet i verdensdiktet, er foregrepet i «Napoleon» fra Digte første Ring (1829):

Sitat Vi ere Aandeæg, lagte i Dyndet; men
Sjelen sig vikler, som Sommer-
fuglen, af Svøbet, og Aande-
kraften forøger;
Høiere, gjennem Spiraler,
stiger Aandernes Skarer
op mod Gud.
Sitat
– Fra Digte første Ring (1829)

For folkeopplysning og frihet 1830–34[rediger | rediger kilde]

Tidsskriftet For Almuen kom i ni hefter der seks av dem utkom i perioden 1830–32. Dobbelthefte 7/8, Norges historie, ble utgitt i 1834. Siste hefte kom først i 1839. Bildet viser forsiden av nr. 3 (1831).

Til idégrunnlaget for verdensdiktet hørte bl.a. arven fra 1700-tallet og den store franske revolusjonen. Wergeland mente som Rousseau at friheten fordrer opplyste borgere. Rousseau var den som mer enn noen annen hadde lansert folkesuverenitetsprinsippet, mens maktfordelingsprinsippet gjerne tilbakeføres til Montesquieu. Grunnloven var fundert på begge de nevnte prinsipper, samt på menneskerettighetene. De siste hviler på naturretten som slår røttene tilbake til antikken og stoikerne. Slike tanker lå også nedfelt i Wergelands verdensdikt. Når Wergeland foresatte seg å omsette sine ideer i verdensdiktet i praktisk arbeid, var det en indre sammenheng mellom dette og hans ønske om å gjøre folket i stand til å nyttegjøre seg de muligheter som lå i Grunnloven. Han reiste rundt på bygdene, gjerne langt opp i dalene, for å samtale med folk, lære dem opp, hjelpe bønder med rettstvister og komme med verdifulle formaninger. På disse turene hadde han ofte lommene fulle av frø han villig ga fra seg. Han arbeidet for folkebibliotek, «Sogneselskab» (en forløper for lokalt selvstyre) og bedring av vanlige folks kår. Han skrev til embetsmenn i de forskjellige amtene og ba om støtte, og han skrev til Selskabet for Norges Vel: «Giver, dynger Arbeide på mig». Hans engasjement strakte seg fra den hjemlige språkdebatten til frigjøringskamper ute i den store verden.

Folkelæreren i aksjon og på reisefot[rediger | rediger kilde]

Wergeland var fattigfolks venn, og la grunnen for atskillig velferdsarbeid. Det skulle komme til å gå mange historier om «'n Henrik» på bygdene omkring Mjøsa og på Romerike. I februar 1830 fikk han Selskabet for Norges Vel til å utgi det første i en serie av hefter til folkeopplysningens fremme, en serie han kalte For Almuen, og som begynte å utkomme fra mars 1830. I løpet av den første uka etter utgivelsen hadde Wergeland selv delt ut eksemplarer til prester på Romerike og i Aker. Han fikk også distribuert eksemplarer utover bygdene så langt som til Toten og Solør. Neste opplag kom helt til Vang. Ved siden av arbeidet med opplysningsskriftet, hadde han stadig innlegg i Statsborgeren og Folkebladet.

Wergeland foretok nå også sine største reiser. I oktober 1830 fulgte han sin far og søsteren Camilla til Stockholm, der han både oppsøkte opposisjonelle og fikk foretrede for kong Karl Johan. Sommeren 1831 reiste han til England og Frankrike, og i Paris opplevde han etterdønningene etter julirevolusjonen året før og ble grepet av revolusjonsbegeistring.

Sommeren 1832 foretok han sin store fotvandring gjennom fjell-Norge til Vestlandet. I 1833, da han var gammel nok til å søke embete, tok han teologi praktikum og søkte forgjeves en rekke prestestillinger. Vinteren 1833–34 underviste han bondegutter på Romerike gratis for å gjøre dem i stand til å beherske språket godt skriftlig og muntlig. Flere av hans elever tok siden aktivt del i samfunnslivet. Fra juni til oktober 1834 bestyrte han sin fars embete på Eidsvoll, mens faren og søsteren Camilla var i utlandet.

Søsteren Camilla Wergeland, her malt av faren, var også en betydelig forfatter. Welhaven var betatt av eller, som han selv skrev i et brev, «hendraget til» Camilla Wergeland (senere gift med P.J. Collett). Hun var på sin side fascinert av Welhaven; et umulig prosjekt som skulle komme til å sette varige spor i norsk litteratur og kulturhistorie.

Wergeland versus Welhaven[rediger | rediger kilde]

Wergelands geniale ungdomslyrikk er sprudlende og fantasifull. Stilen var så personlig og krevende at han ertet på seg en jevnaldrende smaksdommer og teologistudent, senere også kjent som lyriker og professor i filosofi, Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven. Denne kunne ikke tåle et slikt massivt fravær av det han forsto ved klarhet og form. Welhavens dom har siden klebet ved oppfatningen av Wergeland, og i noen grad skadet hans ry som dikter. Welhaven angrep Wergeland i dikt og på prosa, og hans pamflett Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik ved Akstykker oplyste (1832) er siden trykt opp flere ganger. Nicolai Wergelands avbalanserte tilsvar, Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer (1833) ble først gjenutgitt i 1995, 150 år etter dikterens død.[11]

Det var flere konfrontasjoner mellom Welhaven og far og sønn Wergeland på 1830-tallet, for eksempel Stumpefeiden og Dæmringsfeiden. Stumpefeiden hadde sitt utspring i Det Norske Studentersamfund. Det som utviklet seg til den bitre Stumpefeiden, begynte nokså uskyldig. Wergeland foreslo i et brev at studentene skulle more seg med å skrive satiriske vers eller stumper som også kunne synges, og sendte inn noen prøver på slike som han kalte «sifuliner». Det er tvilsomt om noen av disse var rettet mot Welhaven. Etter hvert utviklet det seg til en versstrid mellom Welhaven og Wergeland og deres respektive støttespillere i forlengelse av det dikterisk formulerte angrepet Welhaven rettet mot Wergelands verdensdikt da det kom ut sommeren 1830 (jf. «Til Henrik Wergeland», trykt i Morgenbladet 15. august 1830). Ved et uhell ble en del av «stumpene» publisert i Adresseavisen. Publiseringen virket som bensin på bålet. Krangelen utviklet seg til en offentlig debatt i Statsborgeren og Folkebladet, og varte hele vinteren 1832–33. Innleggene kunne bl.a. berøre Wergelands målstrev og kampen for et mer norsk skriftspråk, eller kampen for en selvstendig norsk litteratur. Proporsjonene vokste langt utover de opprinnelige «stumpene». Konfliktene dreide seg altså ikke bare om diktekunsten, men også om (kultur)politikk.

Våren 1832 brøt Welhaven og hans krets ut av Studentersamfundet, stiftet Studenterforbundet og dannet sitt eget tidsskrift: Vidar. Kretsen omkring Welhaven fikk tilnavnet Troppen eller Intelligenspartiet. Wergelandkretsen kaltes Patriotene. Patriotene kalte gjerne motparten for «danomaner».

I kjølvannet av julirevolusjonen i Frankrike i 1830 malte Eugène Delacroixs Friheten leder folket (1830), mens Wergelands skrev Det befriede Europa (1831)
Wergeland oppfattet det norske flagget som et revolusjonsflagg. Kombinasjonen rødt-hvitt-blått videreførte tradisjonen fra flere demokratiske staters flagg – bl.a. Trikoloren, Frankrikes revolusjonsflagg. Maleriet 17. mai 1893 er signert Christan Krohgs sønnesønn og navnebror, maler og forfatter Christian Krohg.

Patriot og kosmopolitt[rediger | rediger kilde]

I januar 1830 skrev Wergeland i Morgenbladet at han aktet å bli en «ligesaa dådfuld Patriot herefter som han i sin tidlige Ungdom havde været en ordfuld». Wergelands interesse for det nasjonale kommer bl.a. til uttrykk i den sentrale rolle han spilte blant Patriotene, der Ludvig Kristensen Daa var en av hans støttespillere. Grupperingen rundt Welhaven, som rommet folk som Anton Martin Schweigaard og P.A. Munch, dvs. troppen eller intelligenspartiet ville på sin side opprettholde den kulturelle tilknytningen til Danmark. Wergeland ønsket at den unge staten Norge skulle utvikle et selvstendig norsk skriftspråk. Han tok i bruk særnorske ord og bøyningsformer i tekstene sine. Han diktet etter hvert til og med noen sanger på dialekt, dvs. på romeriksmål, hallingmål og valdresmål. Welhaven som ville holde på språkfellesskapet med Danmark, ergret seg. I avhandlingen Norsk Sprogreformation (1832) spådde Wergeland at Norge ville få et eget skriftspråk «før Aarhundredet nedrødmer». Han fikk rett i den forstand at landet ved slutten av 1800-tallet ikke bare hadde ett, men to skriftspråk. Wergeland arbeidet for norsk selvstendighet og så samtidig langt utover Norges grenser. Han skrev hyllingsdikt til julirevolusjonen og kom med harde utfall mot den russiske tsaren etter overfallet på Polen i 1831. Han støttet med sin penn også frigjøringsbestrebelser i andre verdensdeler.[12] I diktningen beveget han seg uanfektet av landegrenser og besøkte både India og Brasil.

Historikeren Halvdan Koht skriver at Wergeland «som ein ny viking for paa langferd og henta tankerikdom heim og skapa den om til bruk for folket sitt». Koht skriver videre:

Han hadde djupe røter i fedrejorda gjenom farsætta, og fedresoga hadde fraa barndomen sterkt tak i hugen hans. Men han kjende kringom seg blaasteren fraa aandsstormane uti verda, og han maatte ut og røyna vengefanget sitt. Han vart den største kosmopoliten i Noreg. So vart live hans sidan eit trottig stræv med aa vinna heim, og han vart djupare og djupare nasjonal. Men all den rikdomen han hadde vunne ute, bar han inn i det nasjonale arbeide heime, og soleis skapte han eit aandsver i Noreg som kunne fostra kultur-hovdingar av ypparste slage, –rotfaste i heimegrunnen, med greiner og kvister høgt ut yver heile jorda.[13]

Wergeland var patriot og kosmopolitt i en person, hvilket også framgår av talen ved Krohgstøtten.

Talen ved Krohgstøtten[rediger | rediger kilde]

Henrik Wergeland hadde arrangert store folkefester på Eidsvoll i anledning 17. mai, og i 1833 holdt han tidenes første offentlige 17. mai-tale i selve hovedstaden. Talen ble framført ved avdukingen av minnesmerket over juristen og statsråden Christian Krohg. Krohg var især kjent for å ha ført i pennen den innstillingen som gjorde Stortinget i stand til å avvise Karl Johans forslag til grunnlovsendringer som ville gitt kongen mer makt. Innstillingen var datert 17. mai 1824. Flere var spurt om å holde talen ved Krohgstøtten, men svarte nei fordi kongen var imot feiring av nasjonaldagen på 17. mai. Han ville heller ha 4. november som nasjonaldag, dagen da unionen med Sverige var et faktum. Det var også et problem at talen gjaldt Christian Krohgs minne. Når de som ble spurt om å tale ikke våget, skyldtes det at de nødig ville provosere kongen, og dessuten fryktet de konsekvensene for sin karriere. Wergeland skulle senere foreta seg atskillig annet som utfordret makten og som var minst like skadelig for hans karriere. Talen ved Krohgstøtten er trykt og ofte sitert. Folk møtte tallrikt opp, og det var stortingsrepresentanter til stede. Begivenhetene rundt talen ble øyeblikkelig rapportert til Sverige av Frans Anton Ewerløf som hadde møtt opp med kikkert. Rapportene er gransket i ettertid, og de er egnet til å avlive usanne myter som verserer i Wergelandlitteraturen om denne skjellsettende begivenhet. Mytene skyldes Hans Tønsagers feilerindringer som er skrevet ned et halvt århundre etter at Wergeland holdt sin tale.[14]

Salmen «Synder, slaar dit Hjerte haardt» ble skrevet til en preken Wergeland holdt i Eidsvoll kirke i 1831. Kirken som kanskje er Norges eldste korskirke i mur, har vært utsatt for flere branner, og er til dels endret etter Wergelands tid. Altertavlen fra 1765 har overlevd brannene. Wergeland vikarierte som sogneprest i Eidsvoll prestegjeld sommeren og høsten 1834.

Frihetsdikt, vers, viser og en farse[rediger | rediger kilde]

Den kunstneriske produksjonen fra perioden gjenspeiler Wergelands brede engasjement. Han offentliggjorde på løpende bånd en rekke større og mindre frihetsdikt, blant dem Det befriede Europa (1831), og Cæsaris (1832), sistnevnte inspirert av Russlands overfall på Polen i 1831. Han sendte ut versesamlinga Sifuliner. Til Jan Wellhaven, slagkraftige «stumper» til den jevnaldrende kulturpolitiske motpolen fra Bergen. I 1832–33 kom det flere «Rækker» med såkalte Folkeviser. Samlingen Digte. Anden Ring (1833/34) inneholder flere frihetsdikt som «Erobrerens Sanger», «Til en ung Digter» og «Til en Gran», og dessuten Det befriede Europa. Et nytt stort frihetsdikt, Spaniolen, kom i 1833. Her står bl.a. dette:

Sitat Land forgaaer? - mon synker Verden?
Mænd forgaae; mon Frihed vel?
Født med første Engel er den,
døer ei før den sidste Sjel.
Sitat
Spaniolen (1833)

Mellom slagene hadde han også rukket å skrive skuespillet Om Smag og behag man ikke disputere. Etsomdetbehagereder (1832). Det er en dels burlesk, dels alvorlig farse som bl.a. inneholder en teaterhistorisk monolog som må sies å være nyskapende.

Medisinstudier og flere skuespill 1834–36[rediger | rediger kilde]

Observatoriet i Oslo, Norges eldste universitetsbygg, tegnet av arkitekt Grosch, ferdigstilt 1834.

I kjølvannet av eksamen i teologi praktikum (1833), søkte Wergeland flere prestekall. Da han ikke fikk noen av stillingene han søkte på, flyttet han i oktober 1834 fra Eidsvoll til Christiania, og nå for godt. Han gikk i gang med et nytt embetsstudium, medisin denne gang, og han studerte ivrig i nesten to år. Samtidig tok han privatleksjoner i botanikk. Parallelt med studiene produserte han noen av sine beste scenestykker. Han påtok seg dessuten å redigere det opposisjonelle bondebladet Statsborgeren fra 1835–37. Her nedla han et imponerende arbeid og pådro seg mange fiender. Våren 1836 fikk Wergeland et vikariat som andreamanuensis ved Universitetsbiblioteket. Oppgavene ble nå så store, at han avbrøt medisinstudiet uten eksamen. Studiene har imidlertid satt flere spor i hans diktning, jf. f.eks. diktet «Pigen på Anatomikammeret», og vårdiktet med skapelsesmotiv «Til Sylvan», tilegnet «en Botaniker» (egentlig Matthias Numsen Blytt som ble en nær venn av Wergeland).

Ny dramatikk[rediger | rediger kilde]

I 1835 kom det fire betydelige verk for scenen, to dramaer utgitt i eget navn: Den indiske Cholera og Barnemordersken, og to farser signert Siful Sifadda: Papegøien og De sidste Kloge. Papegøien er både en moralitet og et drømmespill, mens De sidste Kloge kan regnes som et tidlig eksempel på et science fiction-orientert verk i norsk litteratur.[15] (Det tidligere nevnte «Cæsaris» fra 1832 – som ikke er en farse, men et dikt – kan gjerne regnes til samme kategori.) De sidste kloge foregår på øya Terranova, «den nye jord», et sted der kapitalkreftene regjerer uhemmet, og undergangsstemningen er åpenbar. Undergangsstemning er det også i dramaet Den indiske Cholera (1835).

Barnemordersken er trolig det arbeid der Wergeland når høyest som dramatiker i den alvorlige genre. Det er et sørgespill i fire akter. Handlingen foregår i Frankrike på 1300-tallet under de valdensiske forfølgelser. Valdenserne, som det fremdeles finnes noen av, er en kristen sekt som pekte fram mot reformasjonen. Inkvisisjonen har en viktig plass i dramaet, og utnyttede, men sterke kvinner står i sentrum for handlingen. Barnemordersken er en tragedie med burleske innslag, storslagen lyrikk og dramatisk og engasjerende handling. Dramateknikken er inspirert av Shakespeare som Wergeland satte svært høyt. Stykket er krevende å sette opp, men gjør seg på scenen.

Liv og virke 1836–40[rediger | rediger kilde]

Henrik Wergeland tiltrådte i vikariatet på Universitetsbiblioteket 1836. Samme år begynte han å utgi det patriotiske flyvebladet For Menigmand i folkeopplysningens tjeneste. Som redaktør for Statsborgeren var han kontinuerlig i en utsatt posisjon. Han engasjerte seg i kampen for kommunalt selvstyre, en kamp som ble vunnet i 1837 da formannskapslovene gikk igjennom. I januar og februar 1838 fikk han oppført syngespillet Campbellerne. Troppen brukte dette som et påskudd til å mobilisere mot Wergeland og iverksatte det sagnomsuste Campbellerslaget. Welhaven deltok imidlertid ikke selv. Troppen led nederlag i teateret, og av tredje og siste forestilling fikk Wergeland hele inntekten. 15. mai kjøpte han et lite hus i Grønlia under Ekeberg for pengene. Livet hans tok nå en ny kurs. Kjærlighetslykke utløste et stort skaperoverskudd. Men i det offentlige rom opplevde han ikke mindre turbulens enn før. Selv tidligere venner vendte ham nå ryggen og beskyldte ham for å bære kappen på begge skuldre fordi kongen forbarmet seg over ham. Wergeland var fortvilet over slike beskyldninger, og hans diktning og øvrige virke bekrefter til fulle at han ikke hadde sviktet sine tidligere idealer.

Henrik Wergeland, maleri av Carl Peter Lehmann fra 1842

Amalie Sofie Bekkevold[rediger | rediger kilde]

For å komme seg mellom Grønlia og arbeidsstedet Universitetsbiblioteket, som på denne tida holdt til i Rådmannsgården ved Christiania gamle torv, pleide han å ro eller seile over Bjørvika. Han fikk lov til å sette fra seg årer og seil hos småhandler Peter Svendsen Bekkevold i Skippergata, som drev et lite bevertningssted (som fremdeles finnes under navnet «Grei Kafé»). Der møtte den nå så vidt 30 år gamle Henrik Wergeland Bekkevolds eldste datter, den nesten 19 år gamle Amalie Sofie Bekkevold (f. 9. juli 1819), og ble opp over ørene forelsket. I samme tempo som forholdet utviklet seg sommeren og høsten 1838, sprang det ut et vell av inspirert kjærlighetspoesi fra Wergelands hjerte og hånd, bl.a.:

Amalie Sofie, Wergelands hustru, malt av Carl Peter Lehmann i 1842
Sitat Dengang du laa ved mit Hjerte, min Brud,
var det som Blomster sprang derifra ud:
Blomster, som levte, drømte og tænkte.
Mandel og Abild ei vajer saa fuld.
Solen sit Blod
ikke saa rigt over Roserne sprængte.
Sjelen sit Muld,
drømmende saligt forlod.[16]
Sitat

Det er sagt at ungdommens kjærlighetslyrikk orienterte seg mot stjernene, mens manndommens er et blomsterflor. Den siterte strofen er den nest siste i diktet «Den første Omfavnelse» som ble til kort tid før forlovelsen; denne ble offentliggjort 12. august 1838. Amalie Sofie var musikalsk liksom den yngre broren Frederik, som ble tidens feirede bassbarytonsanger. Hun var også begavet på andre måter. De skriftstykker som er bevart etter henne, viser f.eks. at hun skrev godt. Amalie Sofie ble godt mottatt av sin tilkommende svigerfamilie.

Høsten 1838 holdt Wergeland noen prekener i «Opslo kirke», fra 1925 Gamlebyen kirke. Den er Oslos eneste gjenværende louis-seize-kirke, og framstår som på Wergelands tid. Han trakk bra med folk, men prestekall fikk han aldri.

Søker forgjeves prestekall[rediger | rediger kilde]

Wergeland søkte stadig nye prestekall, og fikk like mange avslag. De ganger han holdt prekener, diktet han gjerne salmer til dagens tekst. Fastelavns-søndag 1836 prekte han f.eks. i Akershus slottskirke, og da skapte han salmen «Kun dagligdags er al din Dont». Den er en av hans mest kjente salmer ved siden av «Synder slaar dit Hjerte haardt» fra 1831. Hadde han oppnådd en geistlig stilling, ville han ganske sikkert blitt en produktiv salmedikter. Han satte store forhåpninger til det beskjedne Nannestad kapellani, men håpet «forvandlet seg til en rød sky». Om kvelden den 12. februar skulle han hjem over isen til Grønlia i følge med fire tyskere. Han fikk da det skjebnesvangre innfall å besøke en venn, C.J. Gamborg, som arbeidet i Paleets offisersvakt. Paleet tjente på den tid som kongebolig når Karl Johan var i Norge. De slapp inn, delte en bolle punsj, og en av tyskerne tok opp en gitar og sang litt. Det var i strid med reglementet som tilsa at det skulle være fullstendig ro etter tappenstrek. Selskapet ble registrert av en av Wergelands uvenner, plassmajor Glad, og det kom til uheldig ordveksling med diverse misforståelser, grunnet språkproblemer, mellom Glad og en av tyskerne. Verten og Henrik Wergeland forsøkte å jevne på det. Glad rapporterte det forefalne til sin overordnede, og dermed nådde det raskt kongen, som var i byen på samme tid. Det gikk inn på Wergeland at den gjestfrie Gamborg fikk to måneders festningsstraff som måtte sones på Fredriksten festning for den uheldige, men i grunnen uskyldige hendelsen i vaktstua. Wergeland mente at episoden i offisersvakten var hovedgrunnen til at han ikke fikk Nannestad kapellani.

Kong Karl Johan av Sverige og Norge fra 1818 til 1844. I 1839 ble Wergeland tildelt kongelig pensjon for to år i påvente av embete.

Omstendighetene rundt episoden i kongevakten er lett dramatisk gjenfortalt av Wergeland selv i Hassel-Nødder. Denne skildringen kan sammenliknes med den nøkterne framstilling av samme hendelse i Rolv Laaches arbeid om Praëm-striden. Laache lar det framgå at episoden i vakten trolig var av mindre betydning for tapet av kapellaniet. Det var nok viktigere for utfallet at Wergeland hadde uvenner som sto kongen nær.[17] Wergeland og hans forlovede tok tapet av kapellaniet tungt. For å trøste Amalie Sofie skrev han det perspektivrike diktet «Smukke Skyer» (1839).

Praëmfeiden og annet strev[rediger | rediger kilde]

Wergelands politiske engasjement og de ulike feider og prosesser han ble viklet inn i, især Praëmsaken, krevde tid og krefter, ga ham uforsonlige fiender og tæret på økonomien. Konflikten med Welhaven utviklet seg også til en bitter strid med flere innblandede parter. At han hadde tatt på seg å redigere det opposisjonelle bladet Statsborgeren skaffet ham flere mektige motstandere på høyt politisk nivå. Han gjorde det ikke lettere for seg med de farsene Stockholmsfarerne 1 og 2, den første oppført i Studentersamfundet 17. mai 1837. Begrunnelsen og bakgrunnen for å ta i mot pensjonen fra Kong Karl Johan ble ikke forstått av den såkalte opposisjonen som Wergeland tilhørte. Flere av hans kampfeller oppfattet ham som en frafallen og hetset ham i pressen. Man mente han hadde solgt seg og sviktet de republikanske idealene fra ungdomsårene og kalte ham «hoffpensjonisten». Wergeland tok anklagene ille opp, og sørget over tapet av sine venner.

Folkelæreren og kongen[rediger | rediger kilde]

Wergelands forhold til kong Karl Johan kunne fortjene bredere omtale. De mange dikt som han skrev på ulike tidspunkt viet kongen, avspeiler forholdet mellom de to sterke menn. Wergeland hadde fra ungdommen beundret Karl Johan, og betraktet ham hele livet som en revolusjonens sønn. Han mente derimot ikke at kongen var unndratt kritikk, og han var ikke alltid enig i Karl Johans politikk. Han mente at hvis kongen opptrådte despotisk, var det hans plikt å opponere (jf. Hassel-Nødder). Wergeland handlet rett som det var i strid med majestetens direktiver, jf. f.eks. tidligere omtalte 17.mai-markeringer i forbindelse med det såkalte Torgslaget og talen ved Krohgstøtten. Kongen som på sin side var sympatisk innstilt til Wergeland, holdt ham under oppsikt, og strammet tøylene når det passet ham.

Etter at formannskapslovene var gått igjennom i 1837, lå forholdene imidlertid til rette for avspenning. Kong Karl Johan hadde bl.a. også satt pris på diktet «Kongens Ankomst» (1838) og ønsket tross alt å hjelpe Wergeland. I mars 1839 tilbød han Wergeland en liten årlig pensjon av egen kasse, foreløpig for to år i påvente av embete (det kan kanskje sammenliknes med et statsstipendium). Wergeland tok i mot på betingelse av å kunne «gjengjelde det med fritvalgte Arbeider for Almuens Oplysning».[18] På den måten kunne han fortsette å virke som folkelærer; han oppfattet en prest først og fremst som en «Folkelærer». I 1839 begynte han å gi ut bladet For Arbeidsklassen, som fortsatte å komme ut også da han lå på dødsleiet. Arbeidet for folkeopplysning opptok ham så lenge han levde.

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Pensjonen satte Henrik Wergeland i stand til å gifte seg. Han og Amalie Sofie Bekkevold ble viet av Nicolai Wergeland på Eidsvoll 27. april 1839. Ekteparet flyttet inn i et hus i Akersveien med hage, lysthus og stall til Veslebrunen. Stedet eksisterer fortsatt under adressen Damstredet 1–3. Lysthuset er imidlertid havnet på Norsk Folkemuseum på Bygdøy.[19] Hartvig Lassen, som skrev en bok om Wergeland i kjølvannet av å ha samlet og utgitt den første utgaven av Wergelands skrifter i 9 bind, fikk Amalie Sofie til å fortelle litt fra samlivet med dikteren. Hun skriver bl.a.: «Aldrig var Wergeland saa elskværdig som i sit Hjem, naar han sad mellem fornøjede Gjester, især morede det ham at tale med jevne, ligefremme Damer, og disse behandlede ham anderledes end andre Herrer. Musik holdt han meget af, uden at være en Skjønner, og han skrev aldrig lettere end naar jeg gik over Gulvet og sang for mig selv. … Som før bemærket var Wergeland altid tidlig om Morgenen at finde ved sit Arbeidsbord. Ikke sjelden hendte det, at jeg vaagnede og saa ham staa foran min Seng med et fuldfærdigt Digt, og jeg var stolt og lykkelig over at være den første der hørte hvad der udgik fra hans Pen.»[20] Wergeland fortsatte å skrive dikt til Amalie Sofie etter at de ble gift (jf. f.eks. «Min Vivs Hjemkomst», 1841). De fikk ingen barn i sitt kortvarige samliv, men ekteskapet var meget lykkelig.

Jan van Huysums maleri, som inspirerte Wergeland til Jan van Huysums blomsterstykke ble skapt ca. 1730, og befinner seg i Kunstmuseet i København. Wergeland kunne beundre det hos amtmann ThygesonNordre Skøyen Hovedgård som den gang lå i Aker.

Eventyrlig diktning[rediger | rediger kilde]

Wergelands kjærlighetsdikt til Amalie Sofie ble trykt i månedsskriftet Bien etter hvert som de ble til. De kan sies å utgjøre en liten kjærlighetsroman på vers. Diktene fikk samletittelen Poesier. «Den første Omfavnelse» er et høydepunkt i Poesier og i norsk kjærlighetslyrikk. I deres hjem i Akersveien ble bl.a. lystspillet Søkadettene i Land og farsen Den Konstitutionelle til i 1839. Den siste er et oppfinnsomt og avansert nissespill som egentlig foregår inne i hodet til juristen per se, den lærde Dr. Motzius. Kantaten Vord Lys ble skrevet til 400-års jubileet for Gutenberg og oppfinnelsen av boktrykkerkunsten. Kantaten ble oppført i Vår Frelsers Kirke sankthansdagen 1840. Til den verdslige festen etterpå samme dag skrev han sin Skaaltale for et godt Aar, som også inneholder lyrikk av edleste wergelandske kaliber.

Høysommeren 1840 hadde han ferdig mesterverket Jan van Huysums Blomsterstykke, for en stor del skrevet i lysthuset i tidlige morgentimer.[21] Jan van Huysums blomstermaleri som han hadde hatt anledning til å beskue i original, er for dikteren et så stort og merkelig kunstverk, at han undrer seg over om blomstene på bildet dypest sett er noe annet og mer enn en avbildning av havens blomster. Er de kanskje «Blomsterblomstre»? Mens han prøvende grubler over maleriets kvaliteter, stiller han seg selv en rekke spørsmål, bl.a. dette:

Sitat Og, endskjøndt I er' saa sande,
maa jeg Troe, I aldrig gro'de
blandt de andre paa vor Klode,
men engang i Edens Lande:
Blomstre vel, men endnu mere:
Blomsterblomstre, disse liig,
som fortrylle os i Haven,
som en Aand i Himmerig
ligner Liget under Graven.
Sitat
– Fra Jan van Huysums Blomsterstykke

Dikteren bønnfaller endelig en av blomstene om å røpe maleriets hemmeligheter, og han blir innviet i en fantastisk fortelling om forholdet mellom livet og kunsten, slik at han helt til slutt overveldet utbryter: «Men nu veed jeg dog hvorledes, / slige Blomster bleve til.»[22]

Wergelands diktverk kombinerer flere genrer og er en form for romantisk eventyrdiktning. Det ble tilegnet Fredrika Bremer, en svensk feminist og forfatter som han korresponderte med på den tida. Hun hadde bedt ham om å sette henne inn i forholdene i Norge. I ett av brevene er han i pakt med nasjonalromantikken som så smått begynte å gjøre seg gjeldende på den tida. Han viser interesse for folkemusikk og folkediktning som han mener lever et mer eller mindre skjult liv i folketradisjonen.

Barnepoesi[rediger | rediger kilde]

17. mai 1841 sto Grotten ferdig, og Wergeland flyttet inn med sin hustru. Huset er et tidlig eksempel på sveitserarkitektur i Norge.

3. februar 1840 utkom tidenes første norske poesibok med barnedikt av kunstnerisk verdi.[23] Henrik Wergeland var den første i Norge som skapte lødig lyrikk for barn når en da ser bort fra de anonyme diktere som er opphavet til folkediktning, f.eks. bånsuller og regler. Wergelands vakre bok Vinterblommer i Barnekammeret, er en samling fri og oversatt diktning. For å treffe tonen studerte han den tyske samlingen med folkediktning Des Knaben Wunderhorn. Flere av diktene er gjendiktninger derfra, men med typisk wergelandsk preg. Han samarbeidet også med pastor Niels Biørn som redigerte bladet Børnevennen. (Jf. diktet «Barnet» og «Børnevennen»»). En del av det han skrev for barn kom også i For Arbeidsklassen. Blant Wergelands barnedikt hører kjente tekster som «Sommerfuglen», «Smaafuglene i Juleneget» og fedrelandssangen som begynner «Vi ere en Nation, vi med», som er den første fedrelandssang skrevet for barn. Om Wergeland kanskje ikke er direkte opphavet til barnetoget, så ligger barnetoget i kim i denne sangen. Wergeland skapte også poetiske eventyr for barn som «Røde og graa Dompaper» og «Vesle Hans' Eventyr».

Daguerreotypi fra 1840-åra, i følge søsteren Camilla det eneste bildet som virkelig liknet

Liv og virke 1841–44[rediger | rediger kilde]

Wergeland søkte og fikk stillingen som riksarkivar. Embetet var opprettet i 1839. Han ble utnevnt høsten 1840 og begynte i arbeidet ved nyttår 1841. Dette betød fast stilling, sikker inntekt, kontor på Akershus festning og enorme arbeidsoppgaver. Wergeland var vel kvalifisert, og han og hans stab bygde opp og systematiserte arkivet fra grunnen av. Året 1841 skulle bli ett av de tyngste årene i hans liv, fordi den motstand som den såkalte hoffepensjonen ble opphav til, forverret seg da han ble riksarkivar. Tross all mistenkeliggjøring og motbør, var arbeidsevnen på topp på alle felt, praktisk, vitenskapelig og kunstnerisk. Wergeland hadde tidligere skrevet interessante historiske framstillinger, men nå ble han historiker på avansert nivå.[24] Han skaffet seg opplysninger fra levende kilder, og han gjorde bruk av materiale han kom over på riksarkivet da han skrev pionerverket Norges Konstitutions Historie (utgitt heftevis 1841–43). Delvis parallelt med konstitusjonshistorien forfattet han det verdifulle skriftet om allmuetalsmannen Christian Lofthus (1842). Lofthus endte som kjent sitt liv som mangeårig fange på Akershus festning. Henrik Wergeland fulgte dertil energisk opp sitt forslag fra 1839 om endring av § 2 i Grunnloven(se nedenfor). I 1842 tok Wergeland og Amalie Sofie til seg dikterens sju år gamle sønn, «Olaf Knudsen» (1835–1921), noe som var kontroversielt den gangen da gutten var såkalt «uektefødt». Han bodde med sin far så lenge denne var i stand til å ta seg av ham. Faren sørget for at Olaf fikk utdannelse. Han ble lærer og grunnla skolehagestellet i Norge.

Den utstøtte riksarkivar[rediger | rediger kilde]

At han søkte, og fikk, stillingen som riksarkivar ved kongens inngripen og mot regjeringens innstilling førte til at han pådro seg bitterhet fra sin tidligere venn Ludvig Kristensen Daa. Avisene Granskeren (der Daa var redaktør) og Den Constitutionelle gikk hardt ut.

Wergeland oppnådde også å komme i konflikt med Morgenbladet. I 1841 hadde han flere innlegg i avisen etter at avisen hadde angrepet hans «Engelsk salt», som i praksis virket som et angrep på Wergeland selv og konflikten med Daa. Da det skulle utnevnes en biskop, mente Moss Tilskuer at Wergeland burde stå først på listen over kandidater, men Morgenbladet var karakteristisk sterkt uenig, da de mente at Wergelands «samme fine og dannede Stridsmaade, en elskverdig Individualisering med en ligesaa skiøn Tendens som nogen av vore smaa eller lange Drenges Stormløben» var særdeles upassende, og «han er desuden opirret og i slet Lune».[25] Til dette svarte Wergeland med det kjente prosadiktet «Mig Selv», som åpner med ordene: «Jeg i slet Lune, Morgenblad?». Her står også ordene: «Klag ikke under Stjernene over Mangel paa lyse Punkter i dit Liv.» Ettersom Morgenbladet ikke ville la det trykke, ble det først offentliggjort i Christiansandsposten 14. mars 1841. Wergeland opplevde seg nå som nærmest utstøtt, og begynte å undertegne seg «Der Geächtete» (den fredløse / skydde / utstøtte). Aldri hadde han følt seg mer satt utenfor.

Under en fest i Studentersamfundet 2. september 1841 i anledning tredveårsjubileet for opprettelsen av et norsk universitet og grunnstensnedleggelsen for nye universitetsbygninger, ble han hysset ned da han skulle holde tale og utbringe en skål for de eldre professorer. Han reagerte med å knuse en flaske mot pannen. Episoden er siden muntert referert i Hassel-Nødder.

Noen dager senere, 13. september, da det ble arrangert fakkeltog for professor Georg Sverdrup som skulle forlate sin stilling, ble Wergeland observert stående bedrøvet alene. Da gikk en ung student bort til ham og tilbød ham følge. Det var den unge Johan Sverdrup, brorsønn av dagens hovedperson. Det var en symbolhandling å trekke Wergeland inn i varmen slik han gjorde. «Arm i arm gik de to i toget, det nye Norges største digter og det norske demokratis fremtidige fører».[26]

16. september slapp han til i Den Constitutionelle med det hengivne diktet «Min Hustru». Han framstiller seg som den steile og ville klippe som det ustanselig stormer rundt. Hun er den frodige «Brombærbusken» eller det «velsignte Livsenstræ» som har klynget sitt liv fast til klippen. Og når uværsskyene ruller omkring dem, kan hun med «det søde Solskin» i ett av sine øyekast, trylle skyene bort. Hennes kjærlighet lindrer smerte og gjør livet til å holde ut. Den dikteriske skaperkraft er på topp også i det romantiske eventyrdiktet Svalen (sitert ovenfor). «Svalen. Et Skjærsommermorgens-Eventyr for Mødre, som have mistet Børn» forelå i oktober. Wergeland skrev det til sin søster Augusta Vedøe. Det er et visjonært eventyr som skildrer en svales flukt over allverden for å finne det hjertet som mest av alle trenger trøst. Den bringer med seg noen klare dråper av «Trøstens Balsam», og plutselig har svalen funnet det den søkte, og har skjenket sin gave til en mor som har mistet sitt barn.

Ludvig Kristensen Daa var av dem som vendte Wergeland ryggen da sistnevnte fikk gratiale fra kongen. Bedre ble det ikke da Wergeland ble riksarkivar. I 1842 skrev Wergeland et dikt til Daa der han i inderlige ordelag bønnfaller om forståelse. De tidligere vennene ble først forsonet på dikterens dødsleie.

Striden med Daa[rediger | rediger kilde]

Ludvig Kristensen Daa hadde vært en av Wergelands aller nærmeste venner og kampfeller. Etter at Wergelands hund hadde glefset etter ham i 1836, til tross for at dikteren hadde advart ham mot å nærme seg hunden, var det sådd frø til en konflikt. Den forverret seg da kongen to ganger hadde vist Wergeland spesiell omtanke. Daa hadde selv søkt riksarkivarembetet, og var innstilt som nummer en til embetet, men trakk seg før innstillingen nådde offentligheten, da han innså at riksarkivarembetet var uforenlig med hans stilling som riksrevisor. Den første innstillingen ble aldri forelagt kongen.[27] Det kom en ny runde, og først da søkte Wergeland. Wergeland ble utnevnt og mottok stillingen, hvilket medførte at Daas bitterhet mot Wergeland tiltok. Wergelands to farser Engelsk Salt og Vinægers Fjeldeventyr fra 1841 har begge mer eller mindre bakgrunn i konflikten med Daa. I Engelsk Salt forsøkte Wergeland spøkefullt å bagatellisere kritikken han var blitt utsatt for og å skape forsoning. Farsen avsluttes med den vakre fedrelandssangen som begynner «Det er min Sjel en frydfuld Trang». Tross fedrelandssangen, gjorde Engelsk Salt situasjonen snarere verre enn bedre, og Wergeland skrev en fortsettelse i en dikterisk sett mer betydelig, men også bitrere og sårere farse, eventyrspillet Vinæges Fjeldeventyr som utkom i juni 1841. Hovedpersonen er den samme eddiksure Vinæger som i Engelsk Salt, redaktøren av bladet «Nyregranskeren». Adressen er ikke til å ta feil av. Konflikten med Morgenbladet lå imidlertid også bak. Men som vanlig hos Wergeland har farsen et videre sikte, og er løftet inn i en sagn og eventyrverden der merkelige ting kan skje. Vinæger blir tatt inn i berget til «Huldra» som sørger for at hjertet hans blir knepet inn til en hard og ufølsom klump, og han blir ertet opp til kritiker. Da han kommer ut av berget igjen og ubarmhjertig forfølger dikteren Leontodon, er han i virkeligheten forhekset. Leontodon som har valgt seg løvetannen til sitt symbol, lar likevel forfølgelsene gå inn på seg. «Løvetanden skal traakkes paa», sier Vinæger. I denne farsen står det kjente diktet som innledes med ordene: «Ve dig, Skjald! det er din Død / synger du herhjemme». Det er også her den før nevnte Krystalline opptrer. Hun forsøker å trøste og oppmuntre den bedrøvede dikter da han vil skille seg ved sitt dikterinstrument. Hun er inspirasjonskraft og forstående publikum. Farsen ender imidlertid med at dikteren dør.

I 1842 rekker Wergeland igjen forgjeves ut en hånd til forsoning med balladen «Fordums Venner… (Henrik Wergeland til Ludvig Daa)» som slutter med ordene: «Ve mig, som ei kan glemme! / Ve Dig, som kunde det!» Da dikteren lå på det siste, kom de tidligere vennene som hadde vendt ham ryggen, tilbake. Det gjorde voldsomt inntrykk på dikteren da også Daa fant veien.

Religiøs toleranse[rediger | rediger kilde]

Wergeland var opptatt av religiøs toleranse og arbeidet for full religionsfrihet til det siste. Fotoet viser et kalkmaleri av Muhammed fra Gothem kirke i Sverige.

Wergeland ønsket full religionsfrihet, og leverte sommeren 1839 inn forslag til endring av Grunnlovens § 2 (den såkalte Jødeparagrafen) som nektet jøder og jesuitter adgang til landet. Han mente paragrafen var i strid med den liberale ånd i Grunnloven for øvrig, og uforenlig med kristen nestekjærlighet. Hans egen far, Nicolai Wergeland, hadde i 1814 på Eidsvoll vært en av pådriverne for jødeparagrafen.[28] Han konsentrerte seg i utgangspunktet om få fjernet forbudet mot troende jøder, og skrev artikler, større redegjørelser og dikt for å fremme sitt syn. Saken var oppe til behandling i Stortinget i 1842, og det ble simpelt flertall for Wergelands forslag, men det var ikke stort nok til grunnlovsendring som krever ⅔ flertall. Simpelt flertall lovet likevel godt, og Wergeland noterte at dagen var «merkelig i Nationens Historie». I 1851 ble forbudet mot jøder opphevet, seks år etter Wergelands død. (Først over hundre år senere, i 1956, fikk også jesuitter adgang til landet.)

Nicolae Grigorescus maleri Jøde med gås.

Wergelands engasjement for religiøs toleranse har hatt som følge at både jøder og muslimer har trykket Wergeland til sitt bryst, ikke uten grunn. Men når det i ettertid er blitt hevdet at Wergeland på sykeleiet konverterte til Islam, medfører det ikke riktighet, jf. Wergeland og religionene.

Jøden og Jødinden[rediger | rediger kilde]

Diktsamlingen Jøden (1842) er tilegnet «Det norske Storthing». Da jødesaken skulle opp i Stortinget første gang 9. september 1842, sørget dikteren for at alle stortingsrepresentanter fikk et eksemplar. Samlingen åpner med «Sandhedens Armee» som angriper løgn og fordommer i sin alminnelighet. Diktet får en særlig mening slik det er plassert i samlingen, som bl.a. også inneholder det folkekjære diktet «Juleaftenen» om hjerteskjærende konsekvenser av mangel på kristen nestekjærlighet. «De tre» som handler om religiøs toleranse, har fått fornyet aktualitet i dagens flerkulturelle samfunn.

Wergeland skrev Jødinden (1844) med tanke på at jødesaken skulle opp igjen i Stortinget i 1845. «Kvinderne paa Kirkegaarden» bringer inn nye perspektiver på toleransespørsmålet. I «Røst i Ørkenen» kritiseres kristnes stenhjerter, de som skulle ha eid varme for all verdens nød. Forholdet mellom en inkluderende og en ekskluderende holdning overfor fremmede (underforstått jøder) er sjarmerende framstilt i «Jeg er nu saadan jeg», der det bl.a. står:

Sitat Paa Kjærlighedene gjæstfri Fad
om nøjsom, uden Pynt,
bestandig findes lagt igjen
Taknemlighedens Mynt.
Sitat

Siste leveår 1844–45[rediger | rediger kilde]

Riksarkikvar Wergelands kontor på Akershus festning.

Wergeland skjøttet sitt verv som riksarkivar med dyktighet, samtidig som han gjennom diktning og samfunnsengasjement førte sine kamper for menneskelig frigjøring på indre og ytre plan. Våren 1844 kom han til å pådra seg en alvorlig lungebetennelse som innebar at han ble sengeliggende. Det skulle vise seg at han hadde bare vel ett år igjen å leve. Wergeland fortsatte sine arbeider i konsentrert høytempo fra senga. Han drev bl.a. folkeopplysning i filantropisk ånd i sitt blad For Arbeidsklassen (1839–1845). Hans siste store bidrag i dette er Fattigmands-Postil som kom i april 1845. Mest imponerende for ettertida er nok kanskje likevel Mennesket (1845), Wergelands omarbeidelse av ungdommens omfangsrike lyrisk-dramatiske diktverk Skabelsen, Mennesket og Messias. Enkeltdiktene fra de siste månedene han levde står i en særstilling i hans poesi og i norsk lyrikkhistorie.

Wergeland ble tegnet på sykeleie av Christian Olsen i 1844 …

Sykeleie[rediger | rediger kilde]

Fra 2. mai 1844 ble han sengeliggende etter legens forordning. «Jeg fik min knæk af de gamle Muure på Agershuus. Man fyrede for svært i ovnene her i de allersidste Dage i April, da vi havde stærkt Solskin, og jeg befalte, at man idetmindste skulde lade være at lægge i mit værelse. Jeg kommer varm på Kontoret, kaster Kjolen af og sætter mig til Pulten i bare Skjorteærmerne uden at tænke paa at der ikke var i Ovnen. Efter en Timestid betages jeg af en saadan Kuldegysen langs Ryggen, at jeg maatte gaae hjem.»

17. mai insisterte han på å stå opp igjen for å overvære festlighetene. Dette var 30-årsjubileet for Grunnloven, og Wergeland mente han var forpliktet til å være med å feire dagen. Det skulle gå et stort borgertog fra festningen ned til Krohgstøtten. Camilla Collett, som hadde tenkt seg opp for å se til ham, møtte ham ute: «Afmagret og bleg som Døden, men med Syttendemaisblikke, fór han nedover». Dagen etter tok lungebetennelsen seg opp igjen, og nå ble han ikke kvitt den. Hadde han fått symptomer på tuberkulose? I moderne tid er det lansert en teori om at han kan ha dødd av lungekreft.[29]

Da det ble kjent at Wergeland var uhelbredelig syk, kom mange av vennene som hadde vendt ham ryggen, tilbake. Han mottok også en lang rekke brev fra takknemlige beundrere. Hans arbeid for jødene hadde ikke gått upåaktet hen, og han mottok hilsener også fra utlandet.

… og av Tidemand i 1845.

Ekteparet Wergeland måtte ut av Grotten til flyttedag 14. april 1845, og dagen etter, 15. april, ble den syke båret i bærestol, utlånt fra Rikshospitalet, fra Grotten til det ennå noe uferdige Hjerterum. Amalie Sofie skrev siden at hun aldri hadde gått en tyngre gang. De flyttet inn i en liten nybygd stue, Hjerterum, som lå på tomta til dagens Pilestredet 31. Mot slutten av april lå han ti dager på Rikshospitalet, der den kloke kone Mor Sæther listet seg inn nattestid for å yte Wergeland hjelp. Hun fikk et dikt i avisen som takk. De siste ti ukene bodde han hjemme hos sin hustru. Han hadde jevnlig brevbytte med sin far, som også besøkte ham flere dager sist i mai og i begynnelsen av juni. Av det han skrev går det fram at han tenkte mye på Eidsvoll og på sin avdøde mor. Hassel-Nødder åpner med å skildre stemningen i hjemmet etter morens uventede død sommeren 1843. Han fikk til og med en maler til å framstille et motiv hjemmefra på kakkelovnsmuren, og sist i juni skildrer han bildet for sin far: «Det fremstiller livagtigen Hestehagen seet fra Præstebakken omtrent tversover til Kirken. Jeg seer mellem Trærne Muren hvidne, hvor Mor hviler. I Forgrunden morer Brunen sig med et Ekorn. … Du kan ikke troe hvor det er godt at have for Øjnene.» I hans siste enkeltdikt «Den smukke Familie», har moren en sentral plass.

Praëm og Wergeland[rediger | rediger kilde]

Det kom riktignok til forlik i februar 1844 (jf. Herstad), men den årelange Praëm-prosessen hadde ruinert ham. Ved årsskiftet 1844/45 besluttet den dødssyke seg for å selge Grotten. Tilbake satt han med en håpløs gjeld som forfulgte ham til det siste. Stortinget vedtok 28. juli 1845 mot 39 stemmer å oversende regjeringen en anbefaling om at Statskassen skulle sanere gjelden. Regjeringen foretok seg ingenting. Saken kom heller ikke tilbake til Stortinget. Venner og familie slettet gjelden.

Den danske dikter, oversetter og publisist med jødiske aner, Meïr Goldschmidt, sendte ham en hilsen datert København 7. juli 1845. Den nådde fram i siste liten. Goldschmidt skriver bl.a. «Naar jeg tænker paa Dem, Wergeland, er jeg stolt af at være Menneske.» Utrolig nok var han i stand til å skrive like inn i døden; det aller siste han skrev er datert tidlig om morgenen 11. juli.

Den 11. juli var det sort av folk utenfor hans hjem. Han døde mellom kl. 1 og kl. 2 natt til 12. juli 1845 i «Hjerterum». Det siste han sa var: «Nu drømte jeg saa sødt, jeg drømte jeg laa ved min Moders Arm». Så sovnet han fredelig inn.

17. juli ble han begravet fra Vår Frelsers kirke. Pastor Niels Biørn forrettet, og Eilert Sundt holdt talen på vegne av Det Norske Studentersamfund. Tusener fulgte ham til graven, og hele resten av dagen gikk folk og kastet blomster ned i den. Det antas at en tredjedel av byens befolkning var på bena. Dertil kom mange utenbys fra. Henrik Wergeland ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund.

20. juli takket hans far i Morgenbladet for all deltagelse: «Den Broder, I holdt saa meget af, begyndte farligt, miskjændtes længe, og leed længe, men endte saa vakkert. Hans Liv var ikke strøet med Roser, men hans Død og Grav desto mere.»[30] Det første offentlige monument over dikteren ble reist på hans grav i 1849 av takknemlige jøder som var bosatt utenfor Norges grenser.

Henrik Wergelands unge enke, Amalie Sofie, som hadde pleiet ham omsorgsfullt til han døde, ble siden gift med Wergelands gode venn og samarbeidspartner, pastor Biørn, selvsamme pastor som hadde forrettet i mannens begravelse. De fikk 8 barn og den eldste ble døpt Henrik Arnold Wergeland. Med sin avdøde mann hadde hun ingen barn. Amalie Sofie overlevde ikke bare Henrik Wergeland, men også Niels Biørn. Da hun døde 70 år gammel, 27. oktober 1889, 44 år etter sin første manns død, kom det en eneste nekrolog. Der sto bl.a. dette: «Wergelands Enke er død". [...]Lad os gjøre Wergelands Enke den sidste Ære. Hun har delt Livets kampfulde Aar med den mægtigste Aand iblandt os, og saa er Ingen, som hun, besunget i norsk Poesi" (Verdens Gang 29.10.1889).

Diktning på dødsleiet[rediger | rediger kilde]

Wergeland var ufattelig produktiv på sykeleiet, til sammen 860 sider lyrikk og 570 sider prosa produserte han.[31] Han fullførte Den engelske Lods, skrev diktsamlingen Jødinden som åpner med «Paa Sygelejet» og inneholder flere av hans mest kjente dikt. Fra oktober og fram til jul omarbeidet han sitt verdensdikt og kalte det nå Mennesket (jf. Skabelsen, Mennesket og Messias). Formålet var å gjøre verket klarere. Omarbeidelsen berører detaljer og lange linjer, og den nye avslutningen i Mennesket, «Jesu aandige Opstandelse», kan betraktes som hans politiske og religiøse testamente og er langt på vei et nytt diktverk. Han oppfattet kristendommen som åndslysets og kjærlighetens religion, og i «Jesu aandige Opstandelse» så han fram til at Jesus Messias skulle oppstå igjen i menneskenes hjerter «i levende Daad». De to versjonene av verdensdiktet, Skabelsen, Mennesket og Messias (1830) og Mennesket (1845) kaster lys over og utfyller hverandre på tallrike måter.

I april forelå siste nummer av For Arbeidsklassen som inneholder de 24 preknene i Fattigmands-Postil. Like etter kom den omarbeidede og utvidede versjonen av Nordmandens Katechisme. Her heter det bl.a. med tanke på hans forslag om å forandre Grunnlovens § 2: «Man friest være maa i Tro».

I den avsluttende skissen i Hassel-Nødder finner man bl.a. dette: «... nu da jeg blegner, / Byster man gjør og Portrætter man tegner ...» Hans Hansens Wergelandbyste fra 1845.

Under et opphold på Rikshospitalet 20.-30. april skapte han de kjente diktene, «Paa Hospitalet om Natten», «Anden nat på Hospitalet» og «Mulig Forvexling», det siste skrev han til den kloke kone («Mor Sæther»). De tre diktene utgjør en liten syklus og er tonesatt av Eivind Groven. «Til Foraaret», «Til min Gyldenlak» (tonesatt bl.a. av Frederikke Egeberg) og det siste enkeltdikt han skapte, «Den smukke Familie», kom alle til i mai 1845. Det siste ble trykt 2. juni 1845.

På denne tida var han i gang med livsskissene Hassel-Nødder, et humørfylt og til dels ironisk tilbakeblikk over eget virke. Iblant er han lyriker også i Hassel-Nødder. Han arbeidet med erindringsboka og syngespillet Fjeldstuen like inn i døden. 10. juli forsøkte han å diktere sin kone noen endringer i syngestykket, men øynene hennes ble fylt med tårer så hun knapt kunne lese hva hun selv skrev. Da ba han om tilgivelse for at han hadde «forlangt for meget». Begge arbeidene utkom posthumt. Hassel-Nødder forelå 20. juli, tre dager etter hans jordeferd. Fjeldstuen utkom først i 1848 og ble uroppført ved Ole Bulls nyopprettede Det norske Theater i Bergen i 1850. Det var den første teaterproduksjon her til lands som benyttet folkedansere og autentisk folkemusikk (ved Myllarguten). Musikken forøvrig var av Ole Bull.

Hartvig Lassen skildrer i den første foreliggende Wergelandbiografien hvordan 9. juli forløp med store legemlige lidelser og anfall av desperat pustebesvær med påfølgende utmattelse. Lassen fortsetter så: «Endnu denne dag skrev han det Sidste af Livsskisserne.» Mye tyder på at det kan være den korteste skissen, den som er plassert nest sist og heter: «Jeg døer». Den slutter med ordene: «Og til hver Landsmand, som giver mig den Lov, siger jeg et oprigtig og kjærligt Tak for mig!». «Et frænologisk Foredrag» er tittelen på den avsluttende skissen som bl.a. gir en underfundig skildring av forholdet mellom Siful Sifadda og Henrik Wergeland. Det er også her han skildrer den visjonære klarhet som behersket ham når hans sjel unnfanget et dikt:

Sitat … naar min Sjel undfangede et Digt, syntes jeg at den aandede i en reen endog kjølig Atmosfære, som naar de deilige Snestjerner sidde paa Kvistene og man kan see uendelig høit opigjennem disse i den dybblaa Luft. Sitat
Wergeland bidro avgjørende til å gi 17. mai et meningsfylt innhold. Han arbeidet for at minnet om grunnlovsverket skulle holdes levende, og ivret for feiring av dagen. Hans posisjon som «17. mai-konge» ble styrket etter talen ved avsløringen av Krohgstøtten, og selvsagt gjennom folkeopplysningsarbeid, skuespill, 17. maisanger, taler og dikt. Siste 17. mai han levde, skjenket han hjembygda en sølvpokal som skulle forvaltes av kommunen ved ordføreren. Den eksisterer på Eidsvoll den dag i dag og bærer følgende innskrift:

Gid 17, mai, den velsignte blant Dage,
bestandig maa skjønnere vende tilbage.

I Eidsvoll er Norriges Frihed fød.
Thi tøm der med Jubel mit Gyldenskjød.

Det er sagt at han på Eidsvoll, sammen med søsteren Camilla Collett, fikk i stand landets første barnetog allerede omkring 1820. Det er mer usikkert. Men det er ikke minst hans fortjeneste at barn har en sentral rolle i dagens feiring. Jf. Vi ere en Nation, vi med, vi Smaa, en Alen lange

Arven etter Wergeland[rediger | rediger kilde]

Fra avdukningen av Wergelandmonumentet i Studenterlunden i Oslo sentrum 1881

Wergelands liv og diktning har en virkningshistorie som er omfattende og uoverskuelig. Han stod fram i en gjæringstid for Norge, og ble idéanfører og såmann for mye som siden har vokst fram og satt frukt. Hans diktning står i en særstilling i norsk litteratur. Hadde han skrevet på et verdensspråk, ville han ha vært regnet som en av verdens store frihetsdiktere. Hans poesi skinner. Poesien bryter også rett som det er fram i dramatikk og prosaarbeider. Wergelands diktning har filosofisk og religiøs dybde og høyde, og mange av de temaer den tar opp, har en sjelden aktualitet.

Peter Jonas Collett, som tilhørte Welhaven-leiren, og gjerne videreformidlet dennes synspunkter på Wergeland, kan likevel allerede på 1830-tallet skrive på denne måten: «Wergelands Værker vil leve, naar mange af de følgende Slægter ere i sine Grave; man vil bruge ham som et Lexicon, som en uudtørrelig Cisterne, der kan bringe en Palmelund til at spire og voxe.»

I sin erindringsbok I de lange Nætter, karakteriserer Camilla Collett brorens dikterliv på denne måten: «Kan et Digterliv beregnes efter Længden? Silkeormens længste Tilværelse er nogle Maaneder, da bliver den Sommerfugl og dør. Men i den Tid har den spundet tusende Miglier Silke og født tusende Spirer til et nyt Liv. Som Digter har Henrik levet fuldt, rigt og længe.»

Wergeland var på sett og vis for stor for sin samtid og kom opp i en rekke konflikter. Han var særdeles fargerik, varm og impulsiv, rask i tale og rask i handling. Han har åpenbart hatt en imponerende arbeidsevne når en ser på alt han utrettet i løpet av sitt korte liv. Mytedannelsen rundt ham har vært enorm. Wergeland måtte ofte forsvare seg offentlig både i vers og på prosa. Mange av de beskyldningene han opplevde i sin samtid, og som har levd videre i ettertida, har han selv oppsummert i farsen Lyv ikke! (1840). Her settes sladrehanker og løgnere effektivt på plass. Samtidig forklares dikteren som en skikkelse hvis oppgave det bl.a. er å omgjøre selv motgang og bakvaskelser til blomster (dikt) som bringer lindring og forsoning, og får synderne til å gå i seg selv: «Jeg vil aldrig lyve meer!» Det feaktige barnet «Florilla», som man kan anta kommer fra dikterens eget verksted eller blomsterhave, avslutter sin monolog i Wergelands ånd med disse ordene etter at hun har strødd blomster over de sensasjonslystne tåpene:

Sitat Kort, hvad du angrer, ditt fordums Id
det gamle Nid
jeg vil begrave
med bare Blomster i fra min Have

Thi saaledes hevner en Poet sig.
Sitat

Henrik Wergeland har gitt inspirasjon til generasjoner av diktere fra Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Jonas Lie, Nils Collett Vogt, Olav Duun, Olav Nygard, Olaf Bull, Olav Aukrust, Anders Hovden og Ingeborg Refling Hagen, til diktere fra nyere tid som Edvard Hoem og Jan Erik Vold. Mange av disse og enda flere har vedkjent seg sin gjeld til Wergeland i vakre hyllingsdikt og prosaarbeider.[32]

En rekke komponister i eldre og nyere tid har tonesatt hans dikt. I tillegg til før nevnte Frederikke Egeberg og Eivind Groven (12 tekster), kan nevnes Ole Bull, Halfdan Kjerulf, Christian Sinding, Alf Hurum, Eyvind Alnæs, Tomas Beck, Sparre Olsen, Conrad Baden (4 tekster), og Johan Kvandal (6 tekster). Johannes Haarklou har skrevet et oratorium over utvalgte tekster fra Mennesket 1845 med tittelen Skabelsen og Mennesket. Det komponeres fortsatt til Wergelands diktning.

Sosiologen Eilert Sundt var blant dem som beundret Henrik Wergeland, og oppfattet seg som en viderefører av Wergelands sosiale arbeid, bl.a. i sin innsats for å kartlegge de sosiale forhold i landet.

Historikeren Ernst Sars (Welhavens nevø) la grunnlaget for en oppfatning av Henrik Wergeland som en forløper for motkulturen og den norske Venstre-fløyen.

Jødenes minnesmerke ble reist på Wergelands grav i 1849. På sokkelens framside står følgende: «Henrik Wergeland, den utrættelige kæmper for menneskets og borgernes frihed og ret.»

Wergelands fødselsdag den 17. juni markeres årlig bl.a. i Mjøsbygda Tangen (Hedmarken), i Damstredet (Oslo) og på Eidsvoll (Akershus). Ingeborg Refling Hagen arrangerte to store Wergelandstevner på Eidsvoll i 1938 og 1939. Hun ville motarbeide nazistisk ideologi gjennom å løfte fram Wergelands diktning for store og små.[33] Etter krigen, fra 1948 av, fortsatte Refling Hagen å lage stevner, først på Eidsvoll og så på Romerike, med basis i Stein skole. Fra 1950 flyttet hun stevnet til Tangen ved Mjøsa, der tradisjonen fortsatt holdes i hevd av Suttungbevegelsen som feirer Wergeland med opplesning, sang, blomstertog og oppførelser av Wergelands dramatikk. Suttungteatret har med hell framført en lang rekke av Wergelands dramatiske arbeider, deriblant Barnemordersken.

Tove Mohr har skapt en tradisjon for feiring av Wergelandsdagen i Damstredet i Oslo, der Wergeland bodde de to første årene som nygift.

Henrik Wergelands hjembygd, Eidsvoll, har også følt ansvar for å ta vare på arven etter Wergeland, og det er årlige stevner i tilknytning til Wergelands fødselsdag. Eidsvoll historielag gav ut en bok i 2006 om Wergeland og Eidsvoll av Eirik Sundli. Både Henrik og Camilla har også fått sine monumenter på Eidsvoll. På Stein skole (Romerike), som i dag er museum og har tilnavnet «Eventyrskolen», finner man Reidar Aulies store veggmaleri av Wergeland på Veslebrunen, inspirert av Ingeborg Refling Hagens diktning, der det bl.a. heter: «Når det spirer en gang i vårt spor, / er det Wergelands tanker som gror.»

«Wergelandakademiet» i Oslo er opprettet i forlengelse av Ingeborg Refling Hagens kulturarbeid. I dikterens fødeby holder «Wergelandselskapet» til. Det arbeider i nær tilknytning til Universitetet i Agder, og tar feste i Wergelandfamiliens og Thaulowfamiliens sterke bånd til Kristiansand. Byen kan dessuten skilte med Gustav Vigelands strålende Wergelandmonument i Wergelandsparken. Broren Oscar anla parken.

Mange byer og tettsteder i Norge har en gate eller en vei oppkalt etter Henrik Wergeland, så også Oslo som har tatt vare på hans hus «Grotten» i utkanten av Slottsparken. Grotten tjener i dag som æresbolig for kunstnere, og bærer adressen Wergelandsveien 2. Wergelands kontor på Akershus festning er museum, og lysthuset hans fra Damstredet, der han gjerne satt og arbeidet om sommeren mens han bodde der, befinner seg på Norsk FolkemuseumBygdøy. Men huset i Grønlia og boligen i «Hjerterum», der han døde, er borte for alltid. Wergelandmonumentet, utført av Brynjulf Bergslien avduket i 1881, er plassert på Eidsvolls plass i hjertet av Oslo. Og på Vår Frelsers gravlund finner man jødenes monument på hans grav. I dette er Hans Hansens byste fra dødsleiet montert.

Thaulow-museet i prestegården fra Leikanger i SognNorsk Folkemuseum har et eget rom viet til Henrik Wergeland og hans familie, med møbler, gjenstander, bilder, dokumenter og bøker som har tilknytning til familiene Thaulow og Wergeland.

I årene 1949–77 prydet Henrik Wergelands bilde den norske hundrekroneseddelen.

Henrik Wergelands samlede verker fyller i den vitenskapelige utgaven, som kom i årene 1918–40, 23 store bind, hvorav det siste er et registerbind som også inneholder en kronologisk bibliografi der man nesten fra dag til dag kan følge hans virksomme liv. Leiv Amundsen har dessuten gitt ut et par supplerende bind i samme format med brev til Henrik Wergeland og brev til Amalie Sofie med kommentarer.

Året 2008 har vært viet Henrik Wergeland. Jubileet har hatt en overveldende oppslutning som viser at kjærligheten til Wergeland lever i folkedypet i Norge. Svært mange initiativ har kommet fra grasrota. I bladet Norsklæreren skriver Jostein Greibrokk bl.a.: "Wergeland er blant de få eldre forfattere – og historiske personer i det hele – som har evnen til å skape tilknytning og begeistring på tross av historisk avstand." (Norsklæreren nr 3,2008, artikkelen «Slipp Wergeland fri» s. 20)

Utvalgte verker[rediger | rediger kilde]

  • Ah! Farce av Siful-Sifadda, 1827.
  • Irreparabile Tempus. Farce med Efterspil af Forfatteren til Farcen Ah!, 1828
  • Sinclars Død, et Sørgespil i tre Acter af Henrik Wergeland, 1828.
  • Phantasmer efter Ravnekrog-Poetens Manuscript 1829.
  • Digte. Første Ring, 1829.
  • Harlequins Virtuos. Farce af Siful Sifadda,1830.
  • Skabelsen, Mennesket og Messias, 1830.
  • «Det befriede Europa» (Opptatt i Digte. Anden Ring), 1831
  • «Erobrerens Sanger» (Opptatt i Digte Anden Ring), 1831
  • «Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem», 1831
  • «Paa Havet i Storm» (Opptatt i Digte. Anden Ring), 1831
  • Opium. Skuespill i tre Acter (skrevet før 9. nov. 1828), 1831
  • Om Smag og Behag man ikke disputere. Et Somdetbehagereder af Siful Sifadda, 1832
  • Folkeviser. 1832–33.
  • Sifuliner til Studenten Jahn Welhaven. 1832
  • Spaniolen 1833
  • «Ved Afsløringen af Krohgs Støtte den 17de Mai 1833»
  • «Tale til Menneskeligheden i Menneskeheden af Vesle-Brunen». Udgivet af hans Ven Henrik Wergeland, 1833.
  • «Cæsaris», 1833
  • Digte. Anden Ring, ferdigstilt i 1833, men utkom i 1834
  • Norges Historie. Første og anden Del, 1834
  • «Den graa Kappe» (dikt), 1834
  • «Tale ved en Borgerfest i Eidsvoll Til Forfædrenes Minde», 1834
  • Papegøien. Et Fastelavnsriis af Siful Sifadda, 1835
  • Den indiske Cholera. Drama, 1835.
  • «Til Sylvan (En Botaniker)» (dikt), 1835
  • Omrids af Kongeriget Sveriges Historie', 1835
  • De sidste Kloge. Farce af Siful Sifadda, 1835
  • Barnemordersken. Sørgespill i fire akter, 1835
  • Omrids af Kongeriget Norges Historie 1835–36
  • For Menigmand. Et patriotisk Flyveblad begynner å komme, 1836
  • Norge i 1800 og 1836. Syttende Maj-Farce af Siful Sifadda 1836
  • Nogle Ord fra Prækestolen,1836
  • «Pigen paa Anatomikammeret» (dikt), 1837
  • «Jonas Anton Hielm» (dikt), 1837
  • «Den første Sommerfugl» (dikt), 1837
  • Diverse Politiske Fabler, 1837
  • Diverse Figurer, 1837
  • Stockholmsfareren. Av Siful Sifadda, 1837.
  • Stockholmsfareren No. 2. Opera i tre akter av Siful Sifadda, 1837.
  • Campbellerne eller den hjemkomne Søn. Syngestykke i to akter, 1838.
  • Hytten eller Kristian IIdens Afreise fra Norge. National-historisk Drama Drama, 1838
  • «Den første Gang» (dikt) Prolog til Campbellerne, 1838
  • «I det Grønne» (dikt), 1838
  • «Livets Musik» (dikt), (1838), trykt 1839
  • «De to Elskerinder» (dikt), 1838
  • «Damen med Harpen» (dikt), 1838
  • «Svanernes Høstflugt» (dikt), 1838
  • Poesier, kjærlighetsdikt, 1838
  • «Kongens Ankomst» (dikt), skrevet 1838, trykt 1839
  • «Smukke Skyer» (dikt), 1839
  • Søkadetterne iland. Lystspil med Sang i tre Akter, 1839, trykt 1847/48
  • Kong Carl Johans Historie, 1839
  • Forslag til Ophævelsen af Grundlovens § 2, sidste Passus, datert 28.juni 1839
  • Samling af Sange og Digte for den norske Sjømand udgiven av Henrik Wergeland, 1839
  • Selskabet «Kringla» eller «Norske Almacks». Farce af Siful Sifadda, 1839
  • Den Konstitutionelle. Nissespil af Siful Sifadda, 1839
  • For Fattigmand
  • For Arbeidsklassen, blad 1839–45
  • Vinterblommer i Barnekammeret. Original fri og oversat Samling for Børn, 1840.
  • «Vord Lys» og «Skaaltale for et godt Aar», 1840
  • «Egebladene» (dikt), 1840
  • Jan van Huysums Blomsterstykke. En Buket fra Henr. Wergeland til Fredrika Bremer, 1840
  • Verden tilhører Os Jurister!. Dramatisk Eventyr af Siful Sifadda, 1840.
  • Lyv ikke! eller Dompapen. Fugle- og Blomsterstykke af Siful Sifadda, 1840
  • Venetianerne eller Venskab og Kjærlighed. Drama i fem Akter, oppført på Christiania Theater i 1841, utgitt i 1843
  • Engelsk Salt. Farce af Siful Sifadda, 1841
  • «Efter Tidens Leilighed» (dikt) 1841
  • «Mig Selv» (dikt) 1841
  • «George Frederik von Krogh» (minnedikt) 1841
  • Norges Konstitutions Historie. 3 hefter, 1841–43
  • Indlæg i Jødesagen, til Understøttelse for Forslaget om Ophævelse af Norges Grundlovs §2, sidste Passus, 1841
  • Vinægers Fjeldeventyr. Af Siful Sifadda, 1841
  • «Min Vivs Hjemkomst» (dikt), 1841
  • «Min Hustru» (dikt) 1841
  • Svalen. Et Skjærsommermorgens-Eventyr for Mødre, som have mistet Børn
  • Langeleiken. En Krands af Digtninger i Dølemaal, 1842
  • «Norges Storthing» (dikt) 1842
  • «Fordums Venner». Ballade (Henr. Wergeland til Ludvig Daa), 1842
  • Jøden. Ni blomstrende Torneqviste, 1842
  • Jødesagen i Det norske Storthing, 1842
  • Almuetalsmanden Christian Jensen Lofthuus, 1842
  • «Sognefjorden» (dikt), 1842
  • Ole Bull. Efter Opgivelser af ham selv biografisk skildret, 1843
  • Historiens Resultat. En Række af Betragtninger, 1843–44
  • Hans Jacobsens Ost, 1844
  • Røde og graa Dompaper. (Et Eventyr), 1844
  • Træk af Kong Carl Johans Liv, 1844
  • Den engelske Lods. Dikt, 1844.
  • Jødinden. 1844.
  • «Moderens Korstegn over Barnet. Barnekammer-Julevise», 1844
  • Auktion over Grotten, 1844
  • Mennesket. Omarbeidelse av Skabelsen, Mennesket og Messias, 1845
  • «Brasiliefarten» (dikt) 1845
  • For Arbeidsklassen (siste nummer med) Fattigmands-Postil
  • Nordmandens Katechisme Anden forøgede og omarbeidede Udgave
  • «Paa Hospitalet om Natten», «Anden Nat paa Hospitalet» og «Mulig Forvexling», tre dikt fra oppholdet på Rikshospitalet sist i april 1845
  • «Til Foraaret» (dikt), 1845
  • «Til min Gyldenlak» (dikt), 1845
  • «Den smukke Familie», 1845
  • Hassel-Nødder, med og uden Kjerne, dog til Tidsfordriv, plukkede af min henvisnede Livsbusk, 1845
  • Fjeldstuen. Skuespill med sang i tre Akter, 1845, utgitt 1848.

Tidsskrifter[rediger | rediger kilde]

Som forfatter[rediger | rediger kilde]

«I folkeopplysningens tjeneste» utga Wergeland fra 1839 til 1845 tidsskriftene:

  • For Almuen
    • «Første Hefte», 1830.
    • «Andet Hefte», 1830.
    • «Tredie Hefte», 1831.
    • «Fjerde Hefte», 1830.
    • «Femte Hefte», 1831.
    • «Nordmandens Katechisme. Sjette Hefte», 1832.
    • Hefte 7–8. «Norges Historie», 1834.
    • «Niende Hefte», 1839.
  • For Menigmand, 1836–38.
  • For Arbeidsklassen, 1839–45.

Som redaktør[rediger | rediger kilde]

Samleutgaver[rediger | rediger kilde]

  • Henrik Wergelands Samlede Skrifter. 9 bd., 1852–57. Utgitt av Hartvig Lassen etter Det Norske Studentersamfunds foranstaltning.
  • Udvalgte Skrifter. 1859.
  • Digterværker og prosaiske Skrifter. 6 bd., København, 1882–84.
  • Henrik Wergelands Skrifter i Udvalg. 8 bd., 1896–97.
  • Samlede skrifter. 23 bd., 1918–40.
  • Amundsen, Leiv og Seip, Didrik Arup, 1956: Brev til Henrik Wergeland 1927–1845. Supplement til Samlede Skrifter
  • Amundsen, Leiv: Brevene til Amalie. Supplement til Samlede Skrifter

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rolf Nyboe Nettum, «Fantasiens regnbuebro» 1992 s. 55
  2. ^ Skard, Sigmund 1983, Vandringar s. 108
  3. ^ Vest-Agder fylke, Kristiansand, Ministerialbok nr. A 3 (1778-1818), Fødte og døpte 1808, side 602-603
  4. ^ Familienavnet Wergeland går tilbake på gårdsnavnet Verkland, på 1600-tallet skrevet «Verckeland». Det skriver seg fra norrønt, «Verkland» eller «Virkiland», dvs, et stykke land det er lagt mye arbeid på. En eldre slektning av Nicolai Wergeland fortysket navnet til Wergeland på 1700-tallet.
  5. ^ Jf.Camilla Collett i erindringsboka «I de lange Nætter»
  6. ^ Tønsagers kilde for historien skal være huslærer Dahl
  7. ^ Om Praëmstriden; se Rolv Laaches omfattende avhandling om Wergeland og striden med Praëm. Den handler for øvrig om mye mer enn denne striden, og er en av de best dokumenterte biografiske framstillinger som foreligger om Henrik Wergeland
  8. ^ Henrik Wergeland i brev til Elise Wolff 10. september 1828(?), SS V, 1 s. 63
  9. ^ Irreparabile Tempus er grundig analysert av Rolf Nyboe Nettum og Aslaug Groven Michaelsen. Den siste har også gjort inngående analyser av Om Smag og Behag man ikke disputere og Papegøien, som begge kom på 1830-tallet.
  10. ^ Se dikterens karakteristikk av forholdet mellom Siful og Henrik Wergeland i siste kapittel av erindringsboka Hassel-Nødder (1845)
  11. ^ «Retferdig Bedømmelse» ble gjenutgitt av Det norske språk- og litteraturselskap, med innledning og merknader ved Dagne Groven Myhren
  12. ^ jf. Digte, anden Ring (1833)
  13. ^ Koht, Halvdan, Henrik Wergeland Ei folkeskrift, 1908, s. 5.
  14. ^ Jf. Arne Brenna i St. Hallvard 1, 1996.
  15. ^ Det første science fiction-eksempel skrevet av en norskfødt forfatter, sto Ludvig Holberg for hundre år tidligere: Niels Klim
  16. ^ Et arkivkort fra Universitetsbiblioteket (nå Nasjonalbiblioteket) med et raskt nedrablet vers fra «Den første Omfavnelse» er fremdeles oppbevart på Nasjonalbiblioteket. Mangeårig bestyrer av håndskriftsamlinga, Oddvar Vasstveit, har fortalt om dette i en informativ artikkel om Wergelands tid som bibliotekar.
  17. ^ Rolv Laache: «Henrik Wergeland og hans strid med prokurator Praem», b. 3 1930.
  18. ^ jf. Hassel-Nødder
  19. ^ Til 200-årsdagen for Wergelands fødsel 17. juni 2008. stor det ferdig en kopi av det opprinnelige lysthuset i hagen i Damstredet.
  20. ^ Lassen, Hartvig 1877, Henrik Wergeland og hans Samtid
  21. ^ Lysthuset fra Damstredet står på Norsk Folkemuseum i Oslo, der det nå er nyrestaurert og ble gjenåpnet for publikum 25. mai 2008.
  22. ^ Jfr.NRK P2-akademiet: «Eventyrlig botanikk hos Henrik Wergeland» 12. juni 2008, http://nrk.no/programmer/radio/p2-akademiet/1.5983318
  23. ^ Om barnedikteren Wergeland, se Sonja Hagemans bok om emnet
  24. ^ Om Wergeland som historiker, se Odd Arvid Storsveens avhandlinger om emnet
  25. ^ Morgenbladet no. 73, 14. mars 1841, side 2, andre spalte, fjerde avsnitt, nederst
  26. ^ Sitert etter Fredrik B. Wallem, «Det norske studentersamfunds historie» 1916 bind 1, s. 268. Episoden er også gjenfortalt av Halvdan Koht i verket Johan Sverdrup 1918, b. 1 s. 68.
  27. ^ Jf. Herstad 2008
  28. ^ Morgenbladet 2. mai 2014.
  29. ^ jf. Holck, Per: «Henrik Wergelanda sykdom og død», «Tidsskrift for Den norske legeforening», 30/1995
  30. ^ Morgenbladet nr. 201, 20. juli 1845.
  31. ^ Elseth, Egil (1977): Liv og dikt 1. Norsk litteraturhistorie. Oslo: Aschehoug.
  32. ^ For mer spesifikk informasjon om wergelandinspirasjonen for ettertidas diktere, se Ivar Havnevik: Dikt i Norge, s. 208–211
  33. ^ Se Ingeborg Refling Hagen (1980) Gnister i mørket, der bl.a. litt av hennes Wergelandtale fra 1938 er gjengitt. Se s. 16–17

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Presentasjoner med biografisk tilsnitt
  • Lassen, Hartvig, 1866: Henrik Wergeland og hans Samtid
  • Wergeland, Nicolai 1889 Optegnelser til H. Wergelands levnedsbeskrivelse meddelt ved Albert H. Collett
  • Vullum, Erik, 1881: Henrik Wergeland i Digt og Liv En historisk skitse
  • Skavlan, Olaf, 1892:Henrik Wergeland -Afhandlinger og Brudstykker - (utg. av Skavlands hustru)
  • Koht, Halvdan, 1908: Henrik Wergeland Ei folkeskrift
  • Møller, Herluf, 1915: Henrik Wergeland. I oversettelse til nynorsk av Sven Moren 1947, litt forkortet. Tilrettelagt av Rolv Thesen
  • Beyer, Harald, 1945: Henrik Wergeland (en biografi).
  • Amundsen, Leiv, 1977: Henrik Wergeland: 17. juni 1808–12. juli 1845
  • Kabell, Aage, 1956–57: Wergeland I–II
  • Heiberg, Hans; Så stort et hjerte (en biografisk skisse)
  • Ustvedt, Yngvar. 1994 Henrik Wergeland : en biografi. Gyldendal, ISBN 82-05-21975-3.
  • Norsk biografisk leksikon. Wergelandbiografiene er skrevet av Halvdan Koht (1. utg.)og Leiv Amundsen (2. utg.)
  • Amundsen, Leiv og d. A. Seip: Innledningene og kommentarene i folkeutgaven av Henrik Wergelands skrifter i 8 bind
  • Rolf Nyboe Nettum 1992:Fantasiens regnbuebro (artikler, også biografiske)
  • Roger Trondstad 2003: Henrik Wergelands barndom i Kristiansand
  • John Herstad 2008: «Archivaren, – Gud bevar’en!» : Henrik Wergeland som riksarkivar (En bok som rydder kraftig opp i en del ufunderte Wergelandmyter.)
  • Else Færden: Henrik Wergeland – dikter og villstyring. Cappelen Damm Oslo 2008. ISBN 978-82-02-28198-4
Wergelands biografi med vekt på hans prosesser
  • Laache, Rolv 1930 Henrik Wergeland og hans strid med prokurator Praem b. I 1828–31, b. 2 1831–1837, b. 3 1837–1835. (Verket står i en særstilling. Det gir mye mer enn tittelen lover, bl.a. om «Torvslaget», og legger fram mye verdifull biografisk dokumentasjon)
Framstillinger som tar for seg helheten i forfatterskapet
  • Troye, Vilhelm, 1908: Henrik Wergeland i hans digtning
  • «Norsk litteraturhistorie» ved Bull og Paasche. Wergelandbindet er skrevet av Fredrik Paasche.
  • Beyer, Harald, 1952: Wergelandkapittelet i Norsk litteraturhistorie
  • Thesen, Rolf, 1953: Om Wergeland i Diktaren og bygda b. 1, s. 23–30, i b. 2, 1955 s. 50ff og i b. 3. 1965: s. 38–54
  • Beyer, Harald og Edvard 1963, –70, –78, –96: «Henrik Wergeland» i Norsk litteraturhistorie s. 134–149.
  • Kabell, Aage, 1956–57, Wergeland b. I Barndom og ungdom og II Manddommen
  • Beyer, Edvard 1974: «Henrik Wergeland En dikter av verdensformat» i Norges litteraturhistorie b. 2, s. 75–235
  • Andersen, Per Thomas, 2001: «Henrik Arnold Wergeland» i Norsk litteraturhistorie s. 180–189
  • Havnevik, Ivar, 2002: «Høyromantikk i Norge. Henrik Wergeland 1808–45)» i Dikt i Norge s. 174–211
  • Storsveen, Odd Arvid, 2004: En bedre vår: Henrik Wergeland og norsk nasjonalitet (En avhandling skrevet av en historiker, men som også går inn på diktningen)
  • Uthaug, Geir (2008), Et verdensdyp av frihet
  • Storsveen Odd Arvid, 2008: Mig selv : en biografi om Henrik Wergeland
  • Amundsen, Leiv 1977 og 2008: Wergeland
Avhandlinger med vekt på Jan van Huysums Blomsterstykke
  • Ystad, Vigdis 1975; «kunstfilosofien i Jan van Huysums Blomsterstykke», Edda
  • Michaelsen, Aslaug Groven 1977 Den gyldne lenke (med grundige analyser av Jan van Huysums Blomsterstykke og Eivindvig)
  • Helland, Frode. Voldens blomster? : Henrik Wergelands Blomsterstykke i estetikkhistorisk lys. Universitetsforlaget, 2003 ISBN 82-15-00201-3
Avhandlinger om verdensdiktet
  • Skavlan, Olaf, 1892: Skabelsen, Mennesket og Messias (i 'Afhandlinger og Brudstykker', s. 38–156))
  • Kabell, Aage 1956–57: Wergeland I–II(Om Skabelsen, Mennesket og Messias i b. I og Mennesket i b. II
  • Haakonsen, Daniel 1951: Skabelsen i Wergelands diktning
  • Moen, Svein Roald 1988: Skapelse, fall og frelse
  • Myhren, Dagne Groven, 1991: Kjærlighet og Logos (om det kosmologiske verdensdiktet i begge versjoner, analyse og sammenlikning) – Les i fulltekst
Enkeltstudier
  • Krogness, J.R.:Tro og detailleret Fremstilling af Det berømte Theaterslag i Christiania den 28de januar 1838, trykt paa Axelsens Forlag i 1838. (Om Campbellerslaget/Campbellerfeiden)
  • Skavlan, Olaf, 1882: Kampen mellem Wergeland og Welhaven : 1828–1838 (i 'Afhandlinger og Brudstykker s. 156–199
  • Koht, Halvdan, 1908: «Studenterliv i Wergelandtiden», Samtiden
  • Wallem, Fredrik, 1916: Det norske Studentersamfund gjennem 100 år b. 1 (bl.a. om Torvslaget og Stumpefeiden)
  • Beyer, Harald, 1926 Nicolai Wergelands kommentar til 'Den engelske Lods'
  • Benterud, Aagot, 1943: Henrik Wergelands religiøse utvikling En litteraturhistorisk studie
  • Hagemann, Sonja, 1960: Henrik Wergelands hustru Amalie Sofie Bekkevold : 1819–1889
  • Hagemann, Sonja, 1964: Hjertets geni : Henrik Wergelands diktning for barn
  • Myhren, Dagne Groven, 1966: «Paa Sygelejet» av Henrik Wergeland – en litterær analyse, Den høgre skolen 1966:3
  • Modalsli, Tone, 1967: «Henrik Wergeland: Den første Omfavnelse» (i Et festskrift fra studentene til professor Daniel Haakonsen
  • Myhren, Dagne Groven, 1967: Henrik Wergeland: De to Elskerinder I: Et festskrift fra studentene til Daniel Haakonsen.
  • Haakonsen, Daniel, 1974: «Eros i Henrik Wergelands diktning» (i Den Platonske kjærlighetstanke gjennom tidene s. 193–201, red. Tore Frost og Egil A. Wyller
  • Hagemann, Sonja, 1975; Henrik Wergelands mor Alette Dorothea Thaulow
  • Hagemann, Sonja, 1978: Vinterblommer i barnekammeret : Henrik Wergelands samlede barnediktning
  • Myhren, Dagne Groven, 1983 Komposisjon og meningsmønster i Henrik Wergelands dikt «Følg Kaldet», artikkel i Edda.
  • Fægri, Knut, 1988: Dikteren og hans blomster Florula Wergelandiane
  • Myhren, Dagne Groven, 1991: «Wergeland i dikt og preken». I Bibelen i Norge
  • Aarnes, Sigurd Aa, 1991: Og nevner vi Henrik Wergelands navn Wergelandkultusen som nasjonsbyggende faktor (Om wergelandresepsjonen) – Les i fulltekst
  • «Henrik Wergeland og mytene om ham». I: Edda 4/1992. (Omtale av Sigurd Aarnes: Og nevner vi Henrik Wergelands navn 1991. Svar fra Aarnes i samme nr; gjensvar i Edda 2/1993)
  • Sandhei Jacobsen, Yngve (red.), 2000: Bevegelser i skrift : bidrag til lesningen av Henrik Wergeland. Cappelen akademisk forlag, ISBN 82-02-19679-5
  • Myhren, Dagne Groven 2002 «Henrik Wergelands Jesus», Radioforedrag i NRK P2-akademiets serie b. , s. 136–149
  • Myhren, Dagne Groven 2006: «Religiøs toleranse i Henrik Wergelands ånd», radioforedrag fra 2005, trykt i NRK P2-akademiets serie b. XXXVI s. 36–50
  • Thon, Holljen og Lombnæs, Andreas G. (red.), 2008: Bedre Tiders Morgenrøde... : Utopi og modernitet hos Henrik Wergeland (ni artikler av ulike forfattere, hvorav fire dreier seg om skuespilldikteren Wergeland. Ellers behandles mediemannen, musikkformidleren, den modernistiske lyrikeren, forholdet til det norske og hans plass og muligheter i skolen i dag) Novus forlag
  • Kydland, Anne Jorunn, Myhren, Dagne Groven, Ystad, Vigdis (red.), 2008: Henrik Wergeland : Såmannen (artikler av 10 ulike forfattere som tar for seg Wergeland som barnedikter, teaterdikter, historiker, folkelærer, jødeforkjemper, inspirasjonskilde for komponister fra Ole Bull til Arne Nordheim. Tre artikler tar opp lyrikk og essayistikk med vekt på tro, åndelære og erkjennelssesteori). Aschehoug
Stilstudier
  • Jæger, Herman 1914: «Synsbilledet i Wergelands ungdomsdigtning», Edda II
  • Skard, Sigmund: Om «Lodsverset»
  • Krohn-Hansen, Arne 1963: «Forholdet mellom gjenstand og bilde i Wergelands diktning», Edda
  • Lie, Hallvard: Om Wergelandtrokeen i Norsk verslære
Om Digte. første Ring
  • Mæland, Odd Martin: Eros og Mytos
  • Myhren, Dagne Groven, 1974Blomsten og stjernen (Kritisk imøtegåelse av Mæland).
  • Dvergsdal, Alvhild 1991: Klassiske mønstre i Henrik Wergeland, Digte. I. Ring - Les i fulltekst
  • Forelskelse og diktersyner hos Henrik Wergeland 1997, NRK-foredrag fra 1995, trykt i P2-Akademiets serie bind G
Om farsene
  • Skavland, Olav 1892: «Siful Sifadda. Wergelands satiriske og polemiske digtning» (i 'Afhandlinger og Brudstykker' s. 211–17)
  • Michaelsen, Aslaug Groven 1987 «Om Smag og Behag» En undersøkelse av Henrik Wergelands farsediktning, bind I
  • Michaelsen, Aslaug G. 1988: Papegøien En undersøkelse av H.Wergelands farsediktning, bind II
  • Michaelsen, Aslaug G. 2002 «Irreparabile Tempus» En unddersøkelse av H.Wergelands farsediktning bind III
  • Michaelsen, A.G. 1995: Vinægers Fjeldeventyr(s. 52–68, i Velkommen til samarbeid bind III
  • Nettum, Rolf Nyboe 1992, om farsene i Fantasiens regnbuebro s. 54–134
Estetisk debatt om Wergelands diktning
  • Welhaven, 1832: Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste (Også i diverse av Welh.s samlede skrifter)
  • Wergeland, Nicolai, 1833: Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer. Ny utgave 1995, med Innledning og kommentarer ved Dagne Groven Myhren, utg. v. Det norske språk- og litteraturselskap.
  • Beyer, Edvard, 1990: «Kulturkamp og litteraturkritikk 1830–1840» (i Norsk litteraturkrtitikks historie Bind 1: 1770–1940 s. 59–137)
Oppdragelsesprinsipper beregnet på Henrik Wergeland og hans søsken
  • Wergeland, Nicolai 1998: Henricopoedie: Kortfattede Love over Opdragelsen fra den spædeste Alder: en Lommebog for Forældre
Pedagogisk om Wergeland
  • Haakonsen, Daniel, 1965: Wergeland, Welhaven : dikt, presentert for gymnasiaster
  • Myhren, Dagne Groven 1979: «Henrik Wergeland for barn» i Vi Foreldre 2/79
Erindringer om Henrik Wergeland
  • Collett, Camilla 1863: I de lange Nætter
  • Knudsen, Wilhelmine 1946: Minner fra Eidsvoll i Werglandtiden
  • Tønsager, Hans 1897: Bardoms- og ungdomsminder om Henrik Werglandeland
Lokalhistorisk om Wergeland
  • Nyboe Nettum, 1992: «Henrik Wergeland på hjemlige trakter» (I Fantasiens regnbuebro s. 11–54)
  • Eirik Sundli 1942/2006: Henrik Wergeland og Eidsvoll
Til framføring på scenen – om Wergelands liv og diktning
Oversettelser
  • Galtung, Ragnhild (red.), 1993: The Army of Truth Selected Poems by Henrik Wergeland translated by Anne Born, G. M. Gathorne-Hardy and I. Grøndahl. Introduction by Dagne Groven Myhren
Lydbok
  • Liv Dommersnes (2008), Henrik Wergeland : Dikt i utvalg (i alt 17 dikt). Lydbokforlaget.no

Wergelandbibliografi på nett[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikikilden: Henrik Wergeland – originaltekster av og om forfatteren
Wikiquote Wikiquote: Henrik Wergeland – sitater