Ludvig Kristensen Daa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Ludvig Daae» har flere betydninger.
Ludvig Kristensen Daa
Født19. aug. 1809[1][2][3]Rediger på Wikidata
Saltdal
Død12. juni 1877[4][2][3]Rediger på Wikidata (67 år)
Christiania
BeskjeftigelseHistoriker, redaktør, politiker, arkivar, journalist Rediger på Wikidata
EmbeteProfessor
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
Bergen Katedralskole
NasjonalitetNorge
Medlem avDet Norske Videnskaps-Akademi
UtmerkelserRidder av 1. klasse av St. Olavs Orden (1866)[5]
Æresdoktor ved Lunds Universitet
ArbeidsstedUniversitetet i Kristiania
Kjent forGranskeren
Signatur
Ludvig Kristensen Daas signatur
Ludvig Kristensen Daa på Commons

Ludvig Kristensen Daa (født 19. august 1809 i Saltdal, død 12. juni 1877 i Kristiania) var en norsk politiker, historiker og journalist.

Familie[rediger | rediger kilde]

Hans foreldre var Christen Daae (1776-1854) og Elisabeth Maria Friis (1785-1855).[6] Daa ble født i Saltdal og tilbrakte sine første leveår der før han flyttet til Jølster der faren ble sogneprest i 1817. Hans bestefar var presten Ludvig Daae (1723–1786).

Daa var gift med Julie Christence Augusta Henriksen (1823–1842), deretter med Pernille Marie Kobroe Daae (1821–1911) datter av søskenbarnet Ludvig Daae (1795–1865).[7] Pernilles mor var Helene Margrete Fritzner (1790-1850). Pernille fikk åtte barn.[8]

Daa fornorsket skrivemåten av familienavnet og patronymet.[7] Han kan forveksles med sine slektninger, særlig navnebrødrene politikeren Ludvig Daae (1829–1893), professoren Ludvig Daae og svigerfaren Ludvig Daae (1795–1865).

Søsteren Nicoline Friis Daae (f. 1820) var gift med deres fetter Jens Kobro Daae. Jens Kobro Daae var halvbror til Daas svigerfar.[6] Pernille Marie Daaes mor var Helene Fritzner som samtidig var søster av Jens Kobro Daaes mor Edvardine Fritzner.[8]

Unge venner om dig slår kreds,

gamle fiender følger!
Føl dig mellem os tryg, tilfreds,
sinnene mod dig bølger!
Atter var her en alvors-dag,
atter slog du med kæmpe-slag;
som sædvanlig gik ingen fri:-
men vær nu bli'!

Tak for at du har selv holdt ud,
kæmpe fra Wergelands-tiden!
Skjønt vi ofte har skiftet skud,
nu står vi sammen i striden!
Ungdoms kærlighed blev du tro,
her vi mødes, det ser du jo!
Vistnok fræmad snart går det nu, -

men hav du!
– Bjørnstjerne Bjørnson, 18.november 1872[9]

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Han ble etter studier ved Bergen katedralskole og examen artium, student i 1826. Etter å ha jobbet som huslærer hos Christian Krogh i Trondheim tok han filologisk embetseksamen og ble cand. philol. i 1834. På denne tiden sto i Daa sammen med Wergeland i spissen for norskhetsbevegelsen blant studentene og forfektet utpreget liberale anskuelser. 1835–37 var han konstituert dosent i historie ved universitetet, senere statsrevisor (1839–51) og stortingsarkivar (1845–71). Samtidig virket han som adjunkt og overlærer ved Kristiania katedralskole. I 1862 ble han lektor og i 1867 professor i historie. Han var også historisk, geografisk og samfunnsøkonomisk forfatter. Daas allsidige interesser og kompromissløs rettferdighetssans gjorde sitt til at han ofte havnet i opphetede diskusjoner med kollegaer og venner. I forbindelse med utdelinger av diverse akademiske embeter følte han seg forbigått på grunnlag av politiske hensyn[10].

Studentleder og politiker[rediger | rediger kilde]

Daa var Studentersamfundets leder da det trosset myndighetene og markerte 17. mai i 1829. Da byens befolkning tok til gatene også året etter fulgte det en rekke arrestasjoner og dette avfødte Daas første polemiske skrift Syttende Mai og Politiet som ble utgitt anonymt i 1831.[11]

Da Welhavens tilhengere gikk ut av Studentersamfundet under krisen i 1832 fremstod han som en moralsk uklanderlig lederfigur og han og Wergeland ble nære venner og politiske kollegaer.[7] Daa og Wergeland fant sin plass blant Patriotene mens Welhaven og skikkelser som Anton Martin Schweigaard og Daas senere akademiske rival Peter Andreas Munch utgjorde deres motstandere i Intelligenspartiet.[10]

Daa satt tre perioder på Stortinget. I 1842 og 1845 for Akershus og i 1854 for Kristiania[12]. På Stortinget sluttet Daa seg til bondeopposisjonen og var en tid en av dens ledende menn.[7] Daa ble aldri noen stor politisk skikkelse. Dog tok han som stortingsmann til ordet for en opphevelse av konventikkelplakaten i 1842 og innføring av dissenterloven i 1845 senere også for en opphevelse av jødeparagrafen i 1851. I de to sistnevnte sakene kom han i konflikt med bøndene og han ble frosset ut, mens redaktør Stabell ble opposisjonens nye leder.[7]

Journalist og utgiver[rediger | rediger kilde]

1840–43 utga han bladet Granskeren, der han selv sto for mesteparten av innholdet. Ved siden dette var han fra 1839 til 1847 fast medarbeider i Morgenbladet med ansvar for den utenrikspolitiske artikkel. Denne artikkelserien skrev han senere også i Christiania-Posten.[7]

Hans journalistiske virksomhet fortsatte han livet ut, dels som redaktør for Christiania-Posten, dels som utgiver av Den norske tilskuer (1851–53) og Tidstavler (1872–76).[7] I sine artikler i Christiania-Posten viste han stor forståelse for arbeiderbevegelsen 1848–49 og var tilhenger av tanken om Slesvigs deling etter nasjonalitetsprinsippet, selv om han var ivrig skandinavist.[13]

Historisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Daa viste tidlig god kunnskap innenfor historiefaget. Historieprofessor Cornelius Enevold Steenbloch omtalte Daa som «en av de i de historiske vitenskaper dygtigste unge mænd han hadde kjendt».[10] Han har i ettertiden høstet god kritikk for avhandlingen K. Magnus Falsen, et bidrag til Norges Konstitutions Historie fra 1860[14]. Mye av hans historieforskning dreide seg om internasjonal historie. Dette kommer fram av de mange lærebøkene har skrev. Han foretok også studiereiser til Paris og London sommeren 1838[15].

Som historiker var Daa den første nordmann til å opponere mot den norske historiske skolen der innvandringsteorien til P. A. Munch og Rudolf Keyser sto sentralt. I en avispolemikk om Skandinavismen mot Munch i 1849 ble temaet for første gang tatt opp. Innleggene hans ble senere trykket under tittelen Om Professor Munchs antiskandinaviske Historik.[16] Ved det skandinaviske naturforskermøtet i Christiania i 1868 vendte Daa fokus mot innvandringsspørsmålet. Daa holdt der foredraget Have Germanerne invandret til Skandinavien fra nord eller fra syd? Dette foredraget har av Svend Grundtvig blitt omtalt som gravtalen over den norske innvandringsteori.[16] Daas negative holdning til innvandringsteorien kan skyldes hans personlige motsetningsforhold til P. A. Munch og hans politiske synspunkter som tilhenger av Skandinavismen. I foredraget brukte Daa argumenter fra etnologien. Denne fagdisiplinen var relativt ny på dette tidspunktet og Daa var tidlig ute med å formulere klare hovedpunkter fra den nyere evolusjonstenkningen i norsk litteratur.[16] Daa trakk også inn argumenter av fysisk og geografisk art. Klimaet og topografien i området der Munch mente innvandringen hadde funnet sted var for ugjestmildt til at grupper bortsett fra reinsdyrnomader kunne livnære seg der over tid. Urskog og fjellstrøk ville gjøre det umulig for en stamme bestående av kvinner, barn, eldre og husdyr å ta seg fram i terrenget. Han stilte også spørsmålstegn ved hvorvidt stammen på sin vandring fra Russlands indre sletter kunne tilegne seg de nødvendige maritime kunnskapene som krevdes for å krysse Ålandshavet eller seile ned langs Helgelandskysten.[17]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Daa mottok St. Olavs Orden i 1866.[18]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Ufullstendig liste: Denne listen er ufullstendig og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
  • Syttende Mai og Politiet (anonymt), 1831
  • Udsigt over det svenske Sprogs Grammatik, 1837
  • Svensk-Norsk Haand-Ordbog, 1841
  • red. Granskeren, 6 hf., 1840–43
  • Varsko formedelst den offentlige Stemning og Redegjørelse i Anledning af ellevte ordentlige Storthing, 1846
  • Om Reformer i Storthingsvalgene, 1847
  • Om Professor Munchs antiskandinaviske Historik, 1849 (først trykt i Christiania-Posten s.å.)
  • Om den lithauiske Folkestammes Forhold til den slavoniske, i NMfN 6, 1851, s. 292–424
  • red. Den norske Tilskuer, 1851–53
  • Udsigt over Ethnologien, 1855
  • Om Forholdet mellem det gamle og ny Fastlands Urbeboere, i Forhandlinger ved de skandinaviske Naturforskeres 7de Møde i Christiania 1856, 1857
  • Jordbeskrivelse for den norske Almue, 4 bd. i 3, 1857–59
  • Lærebog i Geografien, 1859
  • K. Magnus Falsen. Et Bidrag til Norges Konstitutions Historie, 1860
  • Lærebog i Middelalderens Historie, 1864
  • Lærebog i den nyere Historie, 1865
  • Lærebog i Oldtidens Historie, 1866
  • Have Germanerne invandret til Skandinavien fra nord eller syd? 1869
  • Om Nationaliteternes Udvikling, 1869
  • Skisser fra Lapland, Karelstranden og Finland, 1870
  • Tids-Tavler, 4 bd., 1872–76[19]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 1 : Biografier A-K, side(r) 178[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Ludvig_Kristensen_Daa[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som eg. Christensen Daa Eg. Daae, Norsk biografisk leksikon ID Ludvig_Kristensen_Daa, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 1 : Biografier A-K, side(r) 179[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ O. Delphin Amundsen, Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947, side(r) 180[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Lampe, J.F. (1895): Bergens Stifts Biskoper og Præster efter Reformationen. Redigert av D. Thrap. Kristiania: Cammermeyer.
  7. ^ a b c d e f g «Ludvig Kristensen Daa – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon. Besøkt 11. november 2015. 
  8. ^ a b Aagaat Daae: Stamtavle over familien Daae i Norge. Trondhjem: F. Bruns boghandel, 1917
  9. ^ Bjørnson, Bjørnstjerne: Til Ludv. Kr. Daa! (i mandags-foreningen den 18de november 1872) Trykt hos H.J. Jensen, Christiania (første og siste vers)
  10. ^ a b c Lars Thue (2011). «En svært begavet taper - Ludvig Kristensen Daa (1809-1877)». Historikeren (1 utg.): 60. 
  11. ^ Christensen, Hjalmar (1905). Det nittende aarhundredes kulturkamp i Norge. Kristiania: Aschehoug. s. 148. 
  12. ^ Dahl, Ottar (1990). «3». Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre. Universitetsforlaget. s. 79. ISBN 82-00-01593-9. 
  13. ^ Tor Ivar Hansen (2008). «Et skandinavisk nasjonsbyggingsprosjekt : Skandinavisk Selskab (1864-1871)». Hovedoppgave. 
  14. ^ Dahl, Ottar (1990). «3». Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre. Universitetsforlaget. s. 82. ISBN 82-00-01593-9. 
  15. ^ Lars Thue (2011). «En svært begavet taper». Historikeren (1): 61. 
  16. ^ a b c Dahl, Ottar (1990). «3». Norsk historie forskning i det 19. og 20. århundre. Universitetsforlaget. s. 80. ISBN 82-00-01593-9. 
  17. ^ Dahl, Ottar (1990). Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre. Universitetsforlaget. s. 80–81. ISBN 82-00-01593-9. 
  18. ^ Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947. Oslo: Grøndahl. 1947. s. 180. 
  19. ^ Norsk forfatterleksikon. 2. 1888. s. 75 – 81. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ludvig_Kristensen_Daa&oldid=24078890»