Dativ
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dativ (av lat. dare, «gi») er betegnelsen på en morfologisk kasus. Syntaktisk er dativ ofte kasus for indirekte objekt, eller den kan være styrt av preposisjoner og adjektiver. Dativ kan også forekomme som (oblikt) subjekt.
Kasus dativ finnes i flere moderne språk, som f. eks. i de germanske språkene tysk, færøysk og islandsk. Dativ fins også i enkelte norske dialekter og må sees som rester fra gammelnorsk.
Rester av dativ i moderne norsk skriftspråk fins i faste uttrykk som i live, av gårde, gå mann av huse og tatt av dage . Folk som jobber i varehus, bruker sannsynligvis også ofte dativsuttrykket på lager.
Det velbrukte uttrykket fordi kommer faktisk opprinnelig av to ord: for og di. Di er dativ av det, så det man egentlig sier er "for det".
[rediger] Dativ i norske dialekter
Et eksempel fra hedmarksmålet ved Hamar [1]:
For den utenforstående har setningene Guren går på Foss-skula og Guren går på Foss-skulen akkurat samme betydning. For den innforståtte har disse setningene ulik betydning. Den første setningen forteller at Guren er på veg til skolen (fordi her er skula akkusativ av skolen), mens den andre forteller at Guren er elev ved skolen (fordi her er skulen dativ av skolen)
Dativ brukes som regel i språk og dialekter som har fire eller mindre kasus, som tysk og hedemarksmålet, for når man er i eller på et område. Det er også visse preposisjoner som styrer bruken (som nevnt i begynnelsen). Det er derfor vi ser at dativsuttrykkene i moderne norsk har en preposisjon foran seg. Med dette i bakhodet kan man så å si omskrive den første setningen fra eksempelet om Guren til Guren går mot/til Foss-skolen, og den andre setningen til Guren går på Foss-skolen.
[rediger] Kilder
- ^ Inger Heknebys bok: På isa på mjøsen
