Kasus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kasus
Abessiv
Ablativ
Absolutiv
Akkusativ
Adessiv
Adverbial
Allativ
Antessiv
Aversiv
Benefaktiv
Dativ
Delativ
Direkte
Distantitiv
Distributiv
Distributiv-temporal
Dubitiv
Eksessiv
Ekvativ
Elativ
Essiv
Formell essiv
Modal essiv
Evitativ
Final
Formal
Genitiv
Illativ
Inessiv
Instruktiv
Instrumentalis
Karitiv
Causal
Kausal-final kasus
Komitativ
Lativ
Lokativ
Medial
Modal
Multiplikativ
Nominativ
Oblik
Objektiv
Partitiv
Perlativ
Possessiv
Postessiv
Postposisjonell
Preposisjonell
Privativ
Proksimativ
Prolativ
Prosekutiv
Separativ
Sosiativ
Subessiv
Sublativ
Superessiv
Superlativ
Temporal
Terminativ
Translativ
Vialis
Vokativ
Morfosyntaktisk parallellstilling
Absolutiv
Akkusativ
Ergativ
Instrumentalis
Instrumental-komitativ
Intransitiv
Nominativ
Pegativ

Kasus (av lat. casus) kan oversettes med tilfelle. I grammatikken er det en morfosyntaktisk kategori som er markert på nomen, og forteller hvilken funksjon de har i setningen, for eksempel subjekt eller direkte objekt. Alle språk markerer kasus på en eller annen måte, men det er bare vanlig å si at et språk har kasus når dette er markert i morfologien til språkets nomen – det vil si når de endrer form for å markere sin kasus – og ikke ellers.

I språk med få (men flere enn to) kasus subkategoriserer pre- eller postposisjonene ett bestemt kasus på nomenet de står til. Dette kalles styring. Språk med kasus har som regel en mindre fast ordstilling enn f.eks. norsk.


Kasus i dagens norsk[rediger | rediger kilde]

Fortsatt bøyes personlige pronomen i nominativ og akkusativ, selv om vi oftest kaller det «subjektsform» og «objektsform». Eksempelvis heter det Jeg spør deg og Du spør meg. Imidlertid er dette muligens også forsvinnende; det er ikke lenger en selvfølge å bruke «ham», «henne» og «dem» som akkusativform av «han», «hun» og «de».

Norsk har også genitiv med –s som ending, som i «hans» eller «landets». (Eieform kan også uttrykkes på norsk ved hjelp av preposisjonsuttrykk eller garpegenitiv.)

Enkelte dialekter praktiserer fortsatt bruk av dativ. Ellers finnes det mange gamle kasusuttrykk som har overlevd i frosset tilstand, som preposisjonsuttrykk med «til» (genitiv) eller «av» (dativ): Til sjøs, Gå mann av huse, Tatt av dage.

Ifølge språkeksperten Per Egil Hegge finnes det også en frossen vokativform (tiltaleform) i norsk, nemlig «folkens», f.eks. «hei, folkens», altså i henvendelser eller tiltale.

Kasus i andre språk[rediger | rediger kilde]

Norrønt hadde fire kasus: nominativ, akkusativ, genitiv og dativ. Tysk, islandsk og færøysk har de samme. Japansk har ikke kasus i det hele tatt, men markerer nomenenes funksjon i setningen ved hjelp av postposisjoner.

Ungarsk har 20 kasus og finsk har 15 (16 i noen østlige dialekter). Disse har, som andre språk med så mange kasus, få eller ingen pre- eller postposisjoner. Finsk har i tillegg til mange kasus også en relativt utbredt bruk av postposisjoner og preposisjoner. Latin har seks kasus (i tillegg til de fire som norrønt hadde: vokativ og ablativ).

Vanlige kasus[rediger | rediger kilde]

Vanlige kasus er nominativ (subjekt), akkusativ (direkte objekt), dativ (indirekte objekt) og genitiv (tilhørighet). Andre kasus som er brukt i andre språk er vokativ (tiltale), lokativ (sted) og instrumentalis (middel). Latinsk ablativ er slått sammen av lokativ, instrumentalis og det «opprinnelige» ablativet (fra-kasus). I ergativspråk finner man ergativ og absolutiv.

Kasus i medisin[rediger | rediger kilde]

I forbindelse med f.eks. medisinsk litteratur kan kasus også være en pasient eller dennes sykdomshistorie. Innenfor andre fag, f.eks. sosiologien, brukes nå gjerne også det engelske ordet case når man studerer et bestemt tilfelle.