Konjunktiv
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Konjunktiv (latin coniunctīvus, av coniungere, «sammenbinde»; også kalt subjunktiv) er i mange språk et eget modus av verbet. Betydningen av konjunktiv varierer mellom språkene, men den uttrykker ofte f. eks. ønske, befalinger, mulighet, nødvendighet. I ur-indoeuropeisk fantes både konjunktiv og optativ, men i datterspråkene kom de ofte helt eller delvis til å falle sammen. Bare albansk, avestisk, gammelgresk, sanskrit og til en viss grad kirkeslavisk holdt konjunktiv og optativ fullstendig adskilt.
Konjunktiv er ett av tre modi i tysk. De andre er indikativ og imperativ.
Norsk danner hva man kan kalle en hypotetisk konjunktiv ved forskyvning av verbet i tid, for eksempel fra presens til preteritum, noe som nødvendigvis må gjøres ettersom presens av å være her: «Hvis nå jeg er deg...» ikke er god norsk. Med presens måtte det i så fall bli noe slikt som: «Tenker jeg som du nå...» eller: «Er vi to enige nå,så...» Det oftest forekommende er da:
«Hvis nå jeg var deg.»
Pluskvamperfektum brukes også: «Hvis nå jeg hadde vært deg...»
Likedan skjer det en tidsforskyvning ved bruk av modale hjelpeverb, om enn utsagnet ikke kan betegnes som hypotetisk mer, snarere som et ønske eller et høflig utsagn.Men det må like fullt kunne betegnes som en konjunktiv:
«Vi ville gjerne gå nå.» «Kunne du nå være så snill å...»
I engelsk forekommer det samme: «If I were you now...» «If I had been you now...» «We would like to go now.» «Could you be so kind...»
Denne språkrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
