Standard østnorsk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Standard østnorsk, også omtalt som norsk standardtalemål,[1][2] brukes innen sosiolingvistikk for å betegne et norsk standardspråk (i motsetning til dialekt) som er den talte normalform for bokmål/riksmål slik dette språket brukes på store deler av Østlandet. Talemålet er den østnorske regionale videreføringen av dannet dagligtale, som var den norske over- og etterhvert middelklassens uttale av dansk. Det fungerer som de facto standard for normalisert tale knyttet til bokmål/riksmål.[3] I nesten alle områdene hvor språket brukes har det (særlig historisk) eksistert side om side med lokale tradisjonelle østlandsdialektene (eksempelvis Oslodialekt) klart adskilt etter sosiale skillelinjer; i moderne tid har standard østnorsk i økende grad fortrengt de tradisjonelle dialektene på Østlandet. Standard østnorsk kan defineres både som et norsk standardspråk med regionale trekk knyttet til Østlandet[1] og (særlig historisk og i den mest konservative varianten) som en (høyere) sosiolekt. Standard østnorsk hører ikke til noen av de tradisjonelle norske dialektgruppene (slik som østnorske dialekter), men utgjør likevel en del av moderne norsk talespråk.

Historie[rediger | rediger kilde]

Standard østnorsk er den regionale videreføringen på Østlandet av dannet dagligtale,[4] som var de høyere sosiale lagenes (dvs. fortrinnsvis embedsmannsstandens og borgerskapet i byenes) uttale av det danske språket i Norge, som endel nordmenn (dvs. datidens overklasse) fikk som morsmål før oppløsningen av unionen med Danmark. Denne mer skriftrette uttalen av dansk representerer den mest konservative formen for dansk uttale, ettersom dansk skriftspråk var og er konservativt i forhold til talemålet i Danmark. I 1814 hadde anslagsvis 1% av befolkningen i Norge dette talemålet som morsmål, noe som ifølge Moltke Moe hadde økt til 5% i 1900; i etterkrigstiden hadde antallet ifølge anslag fra Trygve Bull økt til 20% av befolkningen, og er ifølge Kjell Venås trolig større i dag, avhengig av hvordan man definerer og avgrenser normaltalemålet i forhold til dialekter.[5] På Østlandet har talemålet i løpet av det 20. århundre i vesentlig grad fortrengt lokale dialekter, noe som av Kjell Venås forklares med skriftspråkets økte betydning, mer skolegang og sosial prestisje knyttet til normaltalemålet.[5] Standard østnorsk i dag har, til tross for at det bygger på dannet dagligtale, ofte visse spor fra dialektale talemål på Østlandet; det er nokså få som snakker den mest konservative varianten av talemålet i dag, selv om noen snakker en forholdsvis konservativ variant som kan sies å være en mer ren videreføring av dannet dagligtale.

Et annet navn som dekker i hovedsak det samme talespråket er riksmål, som av riksmålsbevegelsen brukes både om skriftspråket og talespråket. Forskjellen på de to betegnelsene er at navnet riksmål er ment å omfatte standardisert (skriftspråkorientert) talespråk også i andre landsdeler. Talemålet omtales også som talt bokmål[1].

Standard østnorsk skiller seg betydelig fra de fleste dialektene på Østlandet. Det har tidligere blitt argumentert for at talespråket standard østnorsk i språkhistorisk forstand har rot i norsk norrønt, men dette har vært et omstridt spørsmål og avhenger av definisjon.[6][7][8] Andre lingvister, som Janne Bondi Johannessen, mener det lingvistisk har røtter i dansk.[9] Talemålet hører hverken til den østnorske eller vestnorske dialektgruppen, noe som er hovedgrunnen til at det ikke regnes som en norsk dialekt i lingvistisk (genetisk) forstand.

Utviklingen av talespråket i og rundt Oslo i dag er preget av at talespråket til folk flest nærmer seg skriftspråket (dvs. moderat bokmål) mer og mer, dvs. at standard østnorsk brer om seg og at «vi nærmer oss dannet dagligtale».[10] Standard østnorsk i dag kjennetegnes av at to grammatiske kjønn dominerer i de fleste sammenhenger («det bor en jente i skogen. Hun har ingen søster i byen», mot «det bor ei jente i skauen. Hu har inga søster i byn» på Oslodialekt), mens tre grammatiske kjønn bare brukes unntaksvis og ufullstendig (eksempelvis a-endelse på enkelte ord, men ikke konsekvent, og uten f.eks. artikkelen ei eller hunkjønnsbøyning av andre ord, f.eks. inga i stedet for ingen).[10]

På Østlandet utenfor den sentrale Osloregionen, f.eks. Gjøvik, er det vanlig å både snakke den lokale dialekten og standard østnorsk, avhengig av situasjon og hvem man snakker med, såkalt talemålsvariasjon.[11]

Status[rediger | rediger kilde]

Talespråk er i svært liten grad offisielt regulert eller normert, noe som gjelder i Norge som i andre land. En grunn til dette er at det er vanskelig å normere uttale og at uttalen endrer seg over tid. Språkrådet regulerer bare den skriftlige utgaven av bokmål. Det Norske Akademi normerer først og fremst riksmål som skriftspråk, men anerkjenner også eksistensen av det talte riksmålet som standardspråk, uten å aktivt normere dette selv.

Det eneste eksempelet på en form for offisielt sanksjonert uttale finner man gjennom retningslinjene for det statlig eide aksjeselskapet NRK, der det heter at «NRK skal være et forbilde i korrekt språkbruk. Medarbeidere i NRK skal som hovedregel bruke den offisielle rettskriving for bokmål/nynorsk. Dette gjelder uavkortet for nyhetsprogram og hallotjeneste.»[12] Det er hovedsakelig i de nasjonale nyhetssendingene at det brukes et normert talemål med klar diksjon orientert etter skriftspråket, og som i sin østnorske bokmålsvariant kan sies å være sammenfallende med standard østnorsk.

På Østlandet har standard østnorsk en de facto status som normen for korrekt norsk uttale knyttet til skriftnormalene bokmål og riksmål. Standard østnorsk nyter for eksempel høy status på teaterscenene, i radio og fjernsyn (jf. over). Nordmenn som normalt bruker andre taleformer, legger av og til om til standard østnorsk når de skal ytre seg i media eller på teaterscenen, eller når de snakker med personer som ikke er fra hjemstedet og bruker deres egen dialekt.

Standard østnorsk som begrep brukes ofte i fonologi (lydlære), for eksempel når lingvister ønsker å sammenligne norsk med andre språk.

Særtrekk[rediger | rediger kilde]

Standard østnorsk skiller seg fra de fleste norske dialektene[13] ved å bruke følgende bokmåls-/riksmålsformer:

  • Relativt få hunkjønnsformer.
  • Hunkjønnsformene tar artikkelen 'en'.
  • I verbklasse 1 brukes endingen -et, eks. kastet i stedet for kasta.
  • Typiske riksmålsformer som sne (snø), frem (fram), efter (etter) og bløte konsonanter som våben (våpen), håbe (håpe) brukes av noen brukere av standard østnorsk, men langt fra av alle.

Fonologisk har standard østnorsk mye til felles med dialektene på Østlandet. Det finnes likevel noen unntak:

  • Den østlandske tykke l'en unngås helt eller delvis.
  • På Østlandet uttales gjerne -sl- i innlyd som -sjl-, slik som Osjlo. Dette unngås helt eller delvis (bynavnet Oslo uttales derimot i moderne tid som regel med sjl-lyd også på standard østnorsk).

Standard østnorsk er ikke helt ensartet, og kan variere avhengig av geografi, demografi og situasjon. Brukere av standard østnorsk bruker også ofte dialektformer fra østlandsdialektene i noen kommunikasjonssituasjoner. For eksempel er det få som spiller fotball med «guttene», de fleste spiller med «gutta». De samme personene vil likevel ofte bruke ikke-dialektale former i andre sammenhenger, f.eks. «guttene mine» (om egne barn). Ofte vil språket bli mer konservativt med overgangen til voksenalderen, og som regel vil det være mer konservativt i formelle situasjoner, f.eks. i arbeidssammenheng.

Det tradisjonelle «dannede» talemålet i hovedstaden, som talemålet er avledet av, fungerer i praksis som normgivende, fordi det oppfattes som prestisjespråk.

Standard østnorsk eller oslodialekt[rediger | rediger kilde]

Standard østnorsk blir noen ganger feilaktig omtalt som «oslodialekten». Dette er feil, fordi standard østnorsk ikke er begrenset til Oslo, men brukes på hele østlandet, og fordi standard østnorsk ikke oppfattes som en dialekt, men et standardspråk, samt fordi Oslodialekt er navnet på en dialekt som skiller seg betydelig fra standard østnorsk.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Reidunn Hernes (2006). Talemål i endring; ein longitudinell studie av talemålsutvikling og språkleg røyndomsoppfatning hjå ungdomar i Os. Universitetet i Bergen. s. 41.  [Svært ofte blir også termen norsk standardtalemål brukt om ein talemålsvarietet som har austnorsk prosodi og fonologi, men morfologi, syntaks og leksikon som held seg nokolunde innafor norma i moderat skriftleg bokmål, ein varietet som også ofte blir referert til som standardaustnorsk talemål. Denne varieteten får altså ofte status som ein norsk standard, samstundes som han har regionale trekk knytt til Aust-Noreg]
  2. ^ Mæhlum, Brit (2009): «Standardtalemål? Naturligvis! En argumentasjon for eksistensen av et norsk standardtalemål». I Norsk Lingvistisk Tidsskrift 27,1:7–26
  3. ^ http://meta-nord.b.uib.no/files/2012/01/bokmaal-main_v10kds.pdf
  4. ^ http://www.osloby.no/nyheter/Oslomalet-holder-pa-a-davve-7081294.html
  5. ^ a b Kjell Venås (1998). «Dialekt og normaltalemålet». Apollon (1). ISSN 0803-6926.  Fleire har i ettertid peikt på at språksituasjonen her i landet var normal i 1814. Noreg var eit samfunn av bønder og fiskarar, der dei aller fleste tala dialekt. Kan hende så lite som éin prosent av folkesetnaden tala det målet som ikkje var dialekt. Det vart seinare kalla «dannet dagligtale» eller «høyere talemål». Som del av heilskapen har talet på brukarar auka mykje frå 1814 til i dag. Fornorskingsmannen Moltke Moe sa kring fem prosent ved 1900, og språkpolitikaren Trygve Bull nemnde visst prosenttalet 20 i etterkrigstida. I dag er det helst fleire; det spørst korleis ein definerer og skil mellom målformer. Utviklinga er ei følgje av skriftmål og skulegang og av sosial prestisje knytt til normaltalemålet. Og all norsk, normalmål og dialektar, har endra seg mykje frå 1814 til i dag.
  6. ^ Didrik Arup Seip (1921). Dansk og norsk i Norge i eldre tider. Kristiania: Steenske Forlag. 
  7. ^ Didrik Arup Seip (1959). Norsk og nabospråkene i slutten av middelalderen og senere tid. Oslo: Aschehoug. 
  8. ^ Didrik Arup Seip (1952). Omstridde spørsmål i norsk språkutvikling. Oslo: Fabritius forlag. 
  9. ^ Oslofolk har tatt livet av hunkjønn, Aftenposten
  10. ^ a b «Åssen går’e på Ælvebakken’a?», Aftenposten morgen, 02.01.2013 s. 4,5, seksjon Oslo, del 3
  11. ^ Evensen, Aaage; Tveit, Tone: TÅG Talemålsvariasjon åt gjøvikensere. En språksosiologisk og språkgeografisk undersøkelse. Norske studiar V, Norsk Målførearkiv, Novus forlag, 1990
  12. ^ [1] NOU 1996: 12 Medieombud
  13. ^ Venås, Kjell, Mål og miljø : innføring i sosiolingvistikk eller språksosiologi, Oslo, Novus forlag, 1982