Ortofoni

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Ortofoni er lydrett skrivemåte, det vil si at skriftspråket i stor grad tilsvarer uttalen av et språk. En bokstav i skriftspråket skal representere ett fonem i talespråket. En motsatt normeringsmåte er etymologisk skriftspråksnormering.

Fordelen med ortofon språksnormering er at det blir lettere for talerne av språket å lese og skrive det. Ulempene er at det som regel fins mange ulike måter å snakke et språk på (hovedsakelig på grunn av dialekter), slik at det å finne en felles ortofon skriftnorm er vanskelig eller umulig. Endringer i talemålet gjør også at skriftspråket enten må endres ofte eller bli mindre ortofont med tida.

Den danske språkforskeren Rasmus Rask la fram en ortofon tilnærmingsmåte til skriftspråksnormering der han mente at forholdet mellom språklyder og bokstaver skulle være en til en. Den norske læreren Knud Knudsen tok utgangspunkt i denne læra da han utvikla bokmålet ut fra talemålet til «de dannede» i Norge.[1] En forløper til Knudsen var Christian Kølle.[2]

Norsk språkråd lanserer med jevne mellomrom norvagiserte[3] stavemåter av utenlandske ord som har blitt tatt opp i språket. Selv om slik norvagisering har foregått lenge (for eksempel med ord som ekspedisjon (expedition) og sjalu (jaloux) fra hendholvis engelsk og fransk) skjer det ikke uten oppstyr når Språkrådet lanserer nye stavemåter. Det vakte oppsikt da de i 1996 tillot å skrive sørvis i stedet for service og gaid i stedet for guide.

Se også[rediger | rediger kilde]

Bakgrunnsstoff[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ norsknettskole.no: Ordforklaringer
  2. ^ Kølle, Christian – i: Asker og Bærum leksikon, 2006
  3. ^ Norsk språkråd: Norsk skrivemåte av importord – norvagisering. Besøkt 5. april 2012
språkstubbDenne språkrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.