S

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Wiktionary-logo-en.png
Wiktionary har ordboksoppføringer om S

S er den nittende bokstaven i det latinske alfabetet.

Bruk[rediger | rediger kilde]

S er forkortelse og symbol for blant annet dette:

  • S er det kjemiske symbolet for grunnstoffet svovel.
  • s er symbolet for sekund i SI-systemet. I norsk rettskriving kan man også å bruke «sek» (uten punktum) som forkortelse for sekunder.
  • På biler er S nasjonalitetsmerket for Sverige.
  • S – særdeles godt – tilsvarte i mange år toppkarakteren 6.
  • S er symbolet for siemens i SI-systemet.
  • S brukes ofte som forkortelse for sentrum av en by. Det kan også betegne himmelretningen sør.
  • S er brukt som forkortelse for figuren Supermann, og er plassert sentralt på brystet av drakten hans.
  • I norsk grammatikk er s en forkortelse for substantiver.

Historie[rediger | rediger kilde]

Føniksk
Šîn
Etruskisk S Gresk
Sigma
PhoenicianS-01.svg EtruscanS-01.svg Sigma uc lc.svg

Semittisk Šîntenner») representerte en ustemt postalveolar frikativ /ʃ/ (som i skjære). Gresk manglet denne lyden, og den greske bokstaven sigma (Σ) ble tegnet som skulle representere /s/. I etruskisk og latin ble /s/-verdien opprettholdt, og kun i moderne språk har bokstaven blitt brukt til å representere andre lyder.

Lang ſ og rund s[rediger | rediger kilde]

Tittelsida i John Miltons Paradise Lost 1668 satt med antikvatyper med ſ, lang s, (og ligaturen ſt)

Fram til rundt 1400-tallet ble den lille bokstaven s skrevet som «lang s», altså tegnet ſ (som ser ut som en f uten tverrstrek, Unicode 017F). S-formen ble bare brukt til store bokstaver. Ved boktrykkerkunstens inntog begynte noen trykkere å bruke den moderne formen av s, kalt «rund s» i slutten av ord og i slutten av ledd i sammensatte ord. Senere ble den moderne formen brukt overalt, og spredte seg til manuskripter også.

Dobbel s ble på norsk satt som sſ, unntatt i slutten av ord, hvor det ble skrevet som ſs. Denne bokstavkombinasjonen dannet ligaturen ß som fremdeles er i bruk i tysk skriftspråk.

Lang ſ gikk ut av bruk i antikva omtrent år 1800, etter at skriftdesignere som franskmannen François-Ambroise Didot begynte å lage «moderne» skrifter uten lang ſ, og forleggere som den britiske John Bell begynte å gi ut bøker med bare rund s. Lang ſ har ikke gått ut av bruk i fraktur, men fraktur har stort sett gått ut av bruk – i Norge i begynnelsen av 1900-tallet. Aftenpoſten skiftet ut brødskriften i påsken 1912.

Eksempler[rediger | rediger kilde]

Aftenposten, grunnlagt 1860, har beholdt skrifttypen fraktur med lang s.