Morfologi (lingvistikk)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Innenfor språkvitenskapen er morfologien det samme som formlære. I morfologien studerer man hvordan ord er oppbygd av og blir dannet av mindre enheter – morfem. Det handler mest om ordbøyning (fleksjon) og orddanning (avledning og sammensetning). Eks. på bøyning: hest – hesten – hester – hestene; bygge – bygger – bygde – bygd. Med orddanning mener vi i hovedsak avledning og sammensetning. Vi snakker om avledning når vi har ett ord og danner et nytt ord ved å legge til noe før eller etter, dvs. et prefiks eller suffiks: glad → uglad; kjær → kjærlig; hoppe → hopping. Og vi snakker om sammensetning når to ord settes sammen til ett: hus + båt → husbåt; etter + late → etterlate.

Den mest produktive sammensetningen i norsk er substantiv-substantiv. Eksempler kan være 'bokklubb', 'studenthybel', 'ølvom'. Den semantiske relasjonen mellom leddene i en slik sammensetning er som regel svært generell, og må bestemmes nærmere ut fra talerens pragmatiske kunnskaper. Det sammensatte ordet arver oftest betydning fra etterleddet.

Sammensatte ord kan også ha sammensetningsformativ mellom de to leddene, for eksempel; fartsbot, nattevakt. her er det henholdsvis 's' og 'e' som er formativ. Andre formativer er for eksempel: n-nedenfra, en-vestenfor, a-østafjells, i-lurifaks. Disse kalles også fugeformativer. De kan lette uttalen av en del sammensatte ord.

språkstubbDenne språkrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.