Det latinske alfabetet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

For å lese om latinske bokstaver i betydningen latinsk skriftstil, se antikva (trykte bokstaver) eller humanistisk minuskel (skriveskrift)

Det latinske alfabetet
{{{bildetekst}}}
Type	Alfabet
Periode	Siden ca. 700 f.Kr.
Språk	Romanske språk og de fleste andre europeiske språk; romanisering finnes for praktisk talt alle språk
Avstamning	Førkananittisk  Fønikisk   Gresk    Gammelitalisk     Latinsk
Opphav for	En rekke skriftsystemer er basert på det latinske alfabetet, men de fleste anses for å være modifiserte utgaver av det latinske alfabetet, og ikke egne skriftssystemer
Beslektet med	Kyrillisk, armensk, koptisk, futhark
Unicode	Se latinske tegn i Unicode
ISO 15924	Latn

Det latinske alfabetet, også kalt romerske alfabet, er et alfabet som ble utviklet fra det greske alfabetet over en lengre periode fra etruskernes tid. Det er i dag det mest brukte alfabetet i verden, og det blir brukt i alle vesteuropeiske språk. Det består av de samme bokstavene som romerne brukte, men med noen få tillegg. Ved å kombinere disse med hverandre og flere aksenttegn, kan man uttrykke de fleste lyder i ulike språk.

Det latinske alfabetet er også utgangspunktet for det fonetiske alfabet.

[rediger] Romernes skrift

Romerne hadde følgende 23 bokstaver:

A B C D E F G H I K L M N O P Q R S T V X Y Z

De kalte dem for:
ā [aː], bē [beː], cē [keː], dē [deː], ē [eː], ef [ɛf], gē [geː], hā [haː], ī [iː], kā [kaː], el [ɛl], em [ɛm], en [ɛn], ō [oː], pē [peː], qū [kuː], er [ɛr], es [ɛs], tē [teː], ū [uː], ex [ɛks], ī [iː 'graɪka], Graeca zēta ['zeːta]

Romerne hadde egentlig ikke navn for sine bokstaver, men kalte dem bare slik man uttalte dem. For konsonanter la de først til en e foran, for at det skulle bli lettere å uttale: B [eb], C [ek], D [ed], F [ef]. Litt senere forenklet de ytterligere, ved å sette e etter, unntatt ved frikativer og likvider. Derfor har man i dag forskjellig system på bokstavenes navn: C [ke], P [pe], T [te] og S [es], M [em], L [el]. Senere, da man la til K fra gresk, måtte man navngi den ka for å unngå kollisjon med [ke] (= C).

Skillet mellom I og J, og mellom U og V, i tillegg til W, oppstod på et senere tidspunkt.

[rediger] Bokstaver i det moderne alfabetet

Det er 26 bokstaver i det grunnleggende latinske alfabetet:

Aa Bb Cc Dd Ee Ff Gg Hh Ii Jj Kk Ll Mm Nn Oo Pp Qq Rr Ss Tt Uu Vv Ww Xx Yy Zz

Foruten disse 26 har alle språk, unntatt engelsk, noen tilleggstegn. I noen språk, for eksempel i norsk, regnes disse modifiseringene som ordentlige bokstaver. Det vanligste tankegangen rundt modifiseringer, er at de er diakritiske tegn.

Eksempler:

Dansk og norsk: Ææ Øø Åå

Svensk: Åå Ää Öö (Obs rekkefølgen!)

Islandsk: Áá Ðð Éé Íí Óó Úú Ýý Þþ Ææ Öö

Færøysk: Áá Ðð Íí Óó Úú Ýý Ææ Øø

Tysk: ß Ää Öö Üü

Esperanto: Ĉĉ Ĝĝ Ĥĥ Ĵĵ Ŝŝ ŭ

Opprinnelig hadde det latinske alfabetet kun store bokstaver, men med romersk kursivskrift vokste de små bokstavene fram i skriftsystemet som unicalskrift og halvunicalskrift. I forbindelse med den karolingiske renessanse ved Karl den stores hoff, skaptes den første skrift med små bokstaver, der småbokstavene ble brukt i løpende tekst og storbokstavene til initialer, egennavn osv.

I dag bruker man både små og store bokstaver. De regnes som samme bokstav, men må likevel brukes på bestemte måter i en tekst. Reglene for bruk av store bokstaver og tegnsetting varierer noe fra språk til språk.

[rediger] Leseretning

All tekst skrevet med det latinske alfabetet skal normalt leses fra venstre mot høyre med start øverst til venstre på siden så lenge det er snakk om «vanlig» fremstilling, for eksempel i bøker. Dette gjelder også tekst som er romanifisert direkte fra alfabeter med andre leseretninger (for eksempel arabisk skrift). I aviser står teksten vanligvis i kolonner, der hver kolonne leses som en side. I enkelte tilfeller kan dog teksten skrives nedover, men dette begrenser seg vanligvis til butikkskilt, logoer, kryssordoppgaver og lignende.