Samiske språk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Samiske språk
Brukt i Norge Norge
Sverige Sverige
Finland Finland
Russland Russland
Region Sameland Sameland
Antall brukere 20 000–30 000
Lingvistisk klassifikasjon Uralsk
Finsk-ugrisk
Finsk-permisk
Finsk-volgaisk
Finsk-samisk
Samisk
Videre inndeling
Inndeling Akkalasamisk
Kildinsamisk
Kemisamisk
Tersamisk
Enaresamisk
Skoltesamisk
Umesamisk
Pitesamisk
Nordsamisk
Lulesamisk
Sørsamisk
Offisiell status
Offisielt i Offisielt i deler av Norge; minoritetsspråk i flere kommuner i Sverige og Finland
Språkkoder
ISO 639-2 smi
ISO 639-5
Hierarki
smi
urj : fiu : smi

Portal: Språk

Samiske språk er en uralsk språkgruppe som brer seg utover det nordlige Skandinavia (Norge og Sverige), nordlige Finland og på Kolahalvøya i Russland. Det er registrert at mellom 20 000 og 30 000 samer snakker de ulike samiske språka. De mest brukte samiske språka i dag er nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk. Antall samer beregnes til å utgjøre i overkant av 100 000 mennesker. Av disse benytter bare ca. 15 % et samisk skriftspråk, og man regner med at kun 30 % kan snakke et samisk språk.

De språka som brukes skriftlig i størst grad er nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk. I tillegg arbeides det for å ivareta de øvrige samiske språka, også i form av skriftspråk. Historien forteller om et intensivt arbeid om å redde de samiske språka og skriftspråka. Nordsamisk har ikke vært truet på lik linje som de øvrige samiske språk, men gjennom en hard kamp om revitalisering av språk har det i dag lyktes å ta vare på de to samiske minoritetsspråka lule- og sørsamisk for bruk i hverdagen, og gjennom språklov der myndighetene har deltatt for en aktiv revitalisering, også på skole m.v.

Underinndeling[rediger | rediger kilde]

1. Sørsamisk, 2. Umesamisk, 3. Pitesamisk, 4. Lulesamisk, 5. Nordsamisk, 6. Skoltesamisk, 7. Enaresamisk, 8. Kildinsamisk, 9. Tersamisk

Østsamiske språk

Vestsamiske språk

Nabospråk (f.eks. sørsamisk og umesamisk) er som regel gjensidig forståelige. Forskjellen mellom samiske språk med et annet språk mellom seg (f.eks. sørsamisk og pitesamisk) er større, og er ofte sammenlignet med forskjellen mellom norsk og islandsk. Forskjellen mellom sørsamisk og nordsamisk er imidlertid sammenliknbar med forskjellen mellom norsk og nederlandsk. Man kan derfor si at de samiske språkene danner et dialektkontinuum, selv om mange av språkene er helt uforståelige for hverandre.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den samiske språkgruppa er like gammel som den østersjøfinske språkgruppa, og de oppsto som separate språkgrupper da de skilte seg fra hverandre, ved at den sørlige delen av de vestlige uralske språka kom inn under baltisk og germansk påverkning i sammenheng med introduksjonen av jordbruket. Mikko Korhonen setter opp følgende periodeinndeling for samisk (Korhonen 1990):

  1. Tidlig ur-finsk-samisk (1500–1000 f.kr)
  2. Ursamisk (1000 f.kr – 800 e.kr.)
  3. Gammelsamisk (800–1619)
  4. Moderne samisk (1619–)

I den historiske lingvistikken har nyere forskning avdekket et stort substrat-leksikon for samiske språk. Dette leksikonet har opprinnelse i det utdødde paleoeuropeiske urspråket, som ut fra lingvistiske dateringer ble brukt av samenes forfedre helt til jernalderen eller så sent som år 500 e.Kr. Det er blitt påvist at substratum konsentrerer seg i leksika innen bestemte semantikk-områder som topografi, den biologiske verden og for begreper og konsepter innen kultur, men er ikke nødvendigvis avgrenset til disse. I substratum-leksikonet er det for eksempel flere ganger så mange ord for jakt og fiske som tilsvarende ord av uralsk opprinnelse i samisk, samt en betydelig mengde navn på topografi som er uforståelig på moderne samisk. Det er ingen som vet om dette språket var beslektet med uralsk, men så langt er det ingenting som tyder på dette. Det er derfor gode grunner til å tro at det har vært en betydelig grad av kulturell kontinuitet mellom det tidligste jeger- og fangstfolket og de moderne samene.[1]

Fra ursamisk til moderne samisk[rediger | rediger kilde]

Se også Samisk språkhistorie

Den ursamiske perioden, eller perioden da det er mulig å skille mellom på den ene sida et urfinsk og den andre sida et ursamisk språk, starta med mer intensiv kontakt med baltiske og etter hvert germanske språk i den sørlige delen av språkområdet. Det fins også noen baltiske lånord i mordvinsk, men hovedtyngden av kontakten kom i vest. I den gammelsamiske perioden splitta de samiske språka seg opp i de språka vi kjenner i dag.

De eldste skriftlige kildene[rediger | rediger kilde]

Den eldste språklige kilden for samisk er fra 1597, da en engelsk sjømann, Stephen Borroughs, skrev ei liste på 95 samiske ord på Kolahalvøya. Moderne samisk regnes som perioden fra det litt tilfeldige årstallet 1619, da de første bøkene på samisk ble utgitt. Det dreide seg om ei ABC-bok og ei messebok som ble trykt i Sverige, og var skrevet på sørsamisk. Språkforma som ble brukt i disse bøkene skiller seg relativt lite fra moderne sørsamisk. Den lille katekismen kom i 1633, og var skrevet på samme språk. Ei ABC-bok fra 1638 ble skrevet på et nordligere språk, lulesamisk. I 1648 kom Johannes Tornæus' Manuale lapponicum ut, et bestillingsverk fra den svenske staten.

Kirkas språkpolitikk på 1700- og 1800-tallet[rediger | rediger kilde]

1700- og 1800-tallet var det samemisjon og statskirker som publiserte tekst på samisk. Selv om bruken av samisk varierte fra tiår til tiår, var en sentral del av politikken i flere perioder at det var viktigere å forkynne det kristne budskapet på et språk som samane forsto, enn det var å lære hovedspråka i landa samene var bosatt i.

Det sørlige skriftspråket i Sverige (som var basert på pite- og umesamisk) ble brukt til å publisere en katekisme, ei ABC-bok, ei håndbok, salmebok, Det nye testamentet (1755) og Bibelen (1811), skolebøker og en kalender. I Norge publiserte Knud Leem og J. A. Stockfleth ordbøker og grammatikker, men det var først med J.A. Friis sin Bibeloversettelse fra slutten av 1800-tallet at det oppsto et skriftspråk som var i bruk blant samer flest (det er faktisk i bruk den dag i dag, i tidsskriftet Nuorttanaste).

Statlig politikk i assimileringsperioden[rediger | rediger kilde]

Statenes politikk før 1900-tallet var mer prega av en svak stat enn av en tolerant politikk. Fra og med moderniseringa av samfunnet, og overgangen til pengeøkonomi, gjennomførte statene også en assimileringspolitikk, der forbud mot bruk av samisk i skoleundervisning og å snakke samisk på skole eller skoleinternater var en sentral del fra 1898 og frem til 1967. Det samiske språket fortsatte å fungere som språk i religiøse sammenhenger. Flere samiske rettskrivninger ble innført i løpet av 1900-tallet (f. eks. Ravila-Itkonen-rettskrivninga i Finland på 1930-tallet og Bergsland-Ruong-rettskrivninga i Norge og Sverige i 1948, men på grunn av de statlige politikkene ble disse ortografiene svært lite brukt. Først de siste tiåra har dette bildet endra seg. Først i 1975 ble den norske loven for grunnskolen endret slik at alle barn som bor i samiske områder fikk rett til opplæring i samisk.

Offisiell status[rediger | rediger kilde]

Norge[rediger | rediger kilde]

Sameloven av 1987 med revisjon av 1991 gir alle samer rett til å bruke samisk i kontakt med offentlige organ innenfor forvaltningsområdet for samiske språk. Med offentlig organ i samisk forvaltningsområde menes alle statlige, fylkeskommunale og kommunale organer innenfor forvaltningsområdet. Her kan nevnes bl.a. helse- og sosialsektor, politi- og rettsvesen, skole- og utdanningssektoren og individuelle kirkelige tjenester. Ellers skal lover, kunngjøringer og skjemaer som har betydning for samer, oversettes til samisk. Det samiske forvaltningsområdet omfatter kommunene Kautokeino, Karasjok, Porsanger, Tana, Nesseby, Kåfjord, Lavangen, Tysfjord, Snåsa og Røyrvik. De seks første har vært med i forvaltningsområdet siden 1990, de fire siste kom med i henholdsvis 2009, 2005, 2008 og 2013. Det offisielle samiske språket i de syv første kommunene er nordsamisk, i Tysfjord er det lulesamisk, og i Snåsa og Røyrvik er det sørsamisk.

I 2007 ble det innført at landets 7.-klassinger skal lære seg å gjenkjenne og uttale de elleve særsamiske bokstavene i det nordsamiske alfabetet.

Innenfor forvaltingsområdet for samiske språk er samisk og norsk «likestilte språk». Samisk er offisielt språk kun i forvaltningsområdet for samisk språk; ikke nasjonalt.

Sverige[rediger | rediger kilde]

Fra år 2000 er samisk et offisielt minoritetsspråk i Sverige. Samisktalende har dermed rett til å nytte sitt språk i kontakt med myndigheter og domstoler. Barne- og eldreomsorg skal også tilbys på samisk innenfor det som heter Förvaltningsområdet för samiska. Forvaltningsområdet omfatter følgende kommuner (per 2012): Arjeplog, Arvidsjaur, Berg, Dorotea, Gällivare, Härjedalen, Jokkmokk, Kiruna, Krokom, Lycksele, Malå, Sorsele, Storuman, Strömsund, Umeå, Vilhelmina, Älvdalen, Östersund og Åre.[2]

Finland[rediger | rediger kilde]

Ifølge det finske sametingets statistikk fra 2007, finnes det i Finland ca. 1770 personer som har nordsamisk som morsmål, ca. 300 som har enaresamisk som morsmål og ca. 360 som har skoltesamisk som morsmål.[3] Det samiske området i Finland omfatter kommunene Enontekis, Utsjok, Enare og den nordlige delen av Sodankylä. Nordsamisk har status som offisielt språk i alle disse kommunene, og i tillegg har enare- og skoltesamisk offisiell status i Enare kommune.

Russland[rediger | rediger kilde]

Kildinsamisk er et av de «26 nordlige språkene» i Russland, og det blir undervist i kildinsamisk i Lovozerskij rajon i Murmansk fylke.

Nordisk råd[rediger | rediger kilde]

Samisk har ingen formell status i Nordisk råd, men rådet publiserer likevel en del av informasjonsmateriellet sitt på nordsamisk.

Samiske stedsnavn[rediger | rediger kilde]

I Norge, Sverige og Finland blir samiske stedsnavn normalisert i henhold til samisk ortografi. De benyttede ortografiene er fra nord mot sør, nordsamisk, lulesamisk, umesamisk og sørsamisk. I Enare i finsk Lappland benyttes dessuten enare- og stedvis skoltesamiske skrivemåter. Nordsamisk har størst utbredelse og benyttes i alle tre landene. Lule- og sørsamisk benyttes i Norge og Sverige, mens umesamisk (som ikke er et anerkjent skriftspråk, men bare har en anerkjent ortografi) bare er tatt i bruk i Sverige.

Språkgrensen mellom nordsamisk (i nord) og lulesamisk (i sør) går gjennom Ballangen og Gällivare kommuner. Nordsamisk normering benyttes til og med innsjøene Børsvatnet, Sitasjaure, Autajaure, Teusajaure, Pätsasj, Nujaure og Storsjön ved Gällivare. Lulesamiske skrivemåter benyttes sørover fra og med Efjorden, Tysfjorden, Kåbtåjaure, Kätsak, Akkajaure, Satihaure, Sjaunjaälven og Linaälven ved Gällivare.

Den søndre språkgrensen for lulesamisk går gjennom Rana, Arjeplog og Arvidsjaur kommuner. Språkgrensen går langs Langvatnet, Dunderlandsdalen, Laisälven til Laisan, Uddjaure, Abraure og Piteälven. Sør for denne språkgrensen skrives samiske stedsnavn etter ume- og sørsamisk ortografi. I Norge benyttes bare sørsamisk, men i Sverige ble i 2001 umesamisk normering tatt i bruk i et belte nordøst for Umeälven. Sør for dette beltet gjelder sørsamisk normering. Grensen mellom umesamisk og sørsamisk følger i hovedsak Umeälven, men slik at området mellom Över-Uman og Lill-Uman regnes til det sørsamiske området. Som en naturlig følge av denne grensetrekningen skulle Virvassområdet i Rana sør for Dunderlandsdalen sogne til det umesamiske språkområdet.

Typologiske særdrag[rediger | rediger kilde]

Uralske språk er typisk agglutinerende språk, der bøyningsendelser og andre endelser settes etter ordroten. Substantivene har ikke genus (kjønn), men bøyes etter ordstamme (stammebøyning). De fleste uralske språkene er SOV-språk, men noen samiske språk har utviklet seg til SVO-språk. Postposisjoner er vanligere enn preposisjoner.

Samiske språk er uralske språk som har utviklet seg langt vekk fra opphavet, men har fortsatt umiskjennelige uralske særdrag.

Uralske særdrag[rediger | rediger kilde]

Fonologi[rediger | rediger kilde]

  • Samiske språk har trykket på første stavelse i ordet. Samisk fonologi er relativt lite påvirket av germansk, til forskjell fra østersjøfinske språk, som i stor grad har overtatt et germansk foneminventar.

Morfologi[rediger | rediger kilde]

  • I samiske språk har substantiv og personlige pronomen ikke genus. Son betyr både «han» og «hun».
  • De samiske språkene har ikke bøyningsklasser, men stammeklasser. På norsk er det umulig å vite ut fra ordroten at «grine» heter «grein» i preteritum, mens «kline» heter «klinte». I samisk gir derimot ordroten informasjon om bøyningsformene.
  • Nektelse blir i samisk uttrykt med et eget verb der norsk har et adverb (ikke). I nektende setninger er det nektingsverbet ii som bøyes i person og tall, mens hovedverbet står ubøyd.
  • Samisk har lokalkasus som erstatter adverb i norsk. I Mun vuolggán Osloi («Jeg drar til Oslo») og Mun boađán Oslos («Jeg kommer fra Oslo») er det kasusendelsene som forteller at Oslo er adverbial i setningen og hvilket forhold som uttrykkes.

Syntaks[rediger | rediger kilde]

  • Fraser blir bygd opp med postposisjon etter utfylling der norsk har preposisjon før utfylling. «Om samene» heter sápmelaččaid birra.
  • Samiske verb har mange infinitte former som blir bøyd i kasus. F.eks. tilsvarer verbformen máhttime (aktio essiv av máhttit «å kunne») en leddsetning i norsk, som i Dat logai iežas máhttime buot – «Hun sa at hun kunne alt».

Særdrag som avviker fra det typisk uralske[rediger | rediger kilde]

De samiske språkene har – som de østersjøfinske – vært i kontakt med germanske og baltiske språk i flere tusen år. Resultatet er at samisk har tatt opp trekk som skiller dem fra andre uralske språk:

Fonologi[rediger | rediger kilde]

  • Intonasjonen i særlig sørsamisk og lulesamisk er påvirket av omkringliggende norske og svenske dialekter.

Morfologi[rediger | rediger kilde]

  • Der de fleste uralske språk har en rent agglutinerede struktur, har de samiske språka flere suprasegmentale morfologiske prosesser som har ført dem i flekterende retning. Den mest kjente er stadieveksling, som finnes i alle samiske språk nord for Umeälven. Samisk har en rikere stadieveksling enn finsk, idet flere konsonanter inngår.
  • En annen prosess er diftongforenkling, en prosess der diftong i første stavelse blir påvirka av vokalkvaliteten i andre stavelse.
  • En karakteristisk prosess i sørsamisk (som ikke har stadieveksling) er omlyd. Til forskjell fra germansk har sørsamisk sju omlydsrekker.

Syntaks[rediger | rediger kilde]

  • Det mest karakteristiske draget ved samisk syntaks er at adjektivet har en egen form som brukes når det står foran substantivet. Ordet for «ny» er ođas, men «ny bil» heter ođđa biila. Av alle språk i verden er det bare i de samiske og østersjøfinske språka at adjektiven retter seg etter substantivet uten at substantivet har genus. Opphavet til dette fenomenet er uklart, men det kan være en påvirkning fra germansk.
  • Til forskjell fra ob-ugrisk og samojedisk følger samisk ikke prinsippet om «kjerne sist».

Skriftspråk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Samisk ortografi

Seks av de samiske språkene har standardiserte skriftspråk: sør-, lule-, nord-, enare-, skolte- og kildinsamisk. For umesamisk finnes en fastlagt ortografi, men umesamisk er forsatt ikke anerkjent som skriftspråk. Kildinsamisk blir skrevet med det kyrilliske alfabetet, mens de øvrige språkene benytter utvidede versjoner av det latinske alfabetet. De ekstra bokstavene som brukes i språkene skrevet med det latinske alfabetet, er:

Nordsamisk: Áá Čč Đđ Ŋŋ Šš Ŧŧ Žž
Enaresamisk: Áá Ââ Ää Čč Đđ Šš Žž
Skoltesamisk: Áá Ââ Čč Ʒʒ Ǯǯ Đđ Ǧǧ Ǥǥ Ǩǩ Ŋŋ Õõ Šš Žž Åå Ää (+mykt tegn ´)
Lulesamisk i Norge: Áá Ŋŋ[4] Åå Ææ
Lulesamisk i Sverige: Áá Ŋŋ[4] Åå Ää
Umesamisk: Áá Đđ Ïï Ŋŋ Ŧŧ Úú Åå Ää Öö
Sørsamisk i Norge: Ïï Ææ Øø Åå
Sørsamisk i Sverige: Ïï Åå Ää Öö

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Korhonen, Mikko: Johdatus lapin kielen historiaan, SKS, Helsinki, 1981
  • Sammallahti, Pekka: Introduction to the Saami languages. Kárášjohka: Davvi girji, 1998
  • Schlachter, Wolfgang: 'Das lappische Tempussystem'. Symposium über Syntax der uralischen Sprachen, pp.178-195. Abhandlungen der Akademie der Wissenschaften in Göttingen, Vandenhoeck & Ruprecht in Göttingen, 1969.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]