Konfirmasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Konfirmasjon (av latin confirmare, «å styrke sammen») er et kristent ritual. I noen trossamfunn betraktes det som et sakrament, i andre som en ikke-sakramental bekreftelse eller styrking av konfirmanten, eller som en forbønnshandling.

Selve ordet konfirmasjon om denne kirkelige handling er første gang belagt i en nedtegnet pinsedagspreken som tillegges Faustus av Riez (ca. 450), der det benyttes for å uttrykke den teologiske grenseoppgang i forhold til dåpen: «I dåpen blir vi gjenfødt til livet, etter dåpen blir vi 'konfirmert' til kamp; i dåpen blir vi tvettet, etter dåpen blir vi styrket».

I Den norske Kirke ble konfirmasjonen frem til 1981 sett på som en bekreftelse av dåpsløftet^[1], men blir i dag sett på som en forbønnshandling, der Gud bekrefter konfirmanten. Konfirmasjonen markerer i norsk folkelig tradisjon overgangen fra barn til voksen, noe som har en klar sammenheng med at konfirmasjonen i flere hundreår var knyttet til skoleavslutningen og at konfirmasjon var en forutsetning ikke bare for ekteskapsinngåelse men også for engasjement som lærling eller ansettelse i arbeid. I andre tros- eller livssynssamfunn er konfirmasjonsalderen ofte langt lavere. Forståelsen av konfirmasjonen varierer mellom de forskjellige kirkesamfunn.

Det egentlig kristne begrepet er dessuten tatt i bruk av ikke-kristne organisasjoner. En rekke sekulære organisasjoner, for det meste moderne humanetiske organisasjoner, arrangerer «sivile» konfirmasjoner for eldre barn, som et uttrykk for deres livsvalg. I Norge har Human-Etisk Forbund i mange år arrangert kurs i egen regi som munnet ut i borgerlig konfirmasjon (etter 2005: Humanistisk konfirmasjon).

I det tidligere DDR ble det av ideologiske grunner innført og fremmet en seremoni kalt Jugendweihe (ungdomsvigsel), som ble forutgått av en forberedelsestid i kommunistpartiets regi. I dette historisk overveiende protestantiske området lyktes det langt på vei gradvis å trenge tilbake den kristne konfirmasjon. Denne Jugendweihe har overlevd den tyske samling og har endel oppslutning i delstatene som tidligere lå i DDR. Selve uttrykket Jugendweihe var ikke et kommunistisk påfunn; det grep tilbake til et konsept som oppstod i Tyskland i 1852, og som stod i åpen opposisjon til katolsk og protestantisk konfirmasjon.

Innhold 1 Tradisjonell kristen konfirmasjon 1.1 Luthersk konfirmasjon 1.2 Konfirmasjon i ikke-lutherske protestantiske trossamfunn 1.3 Katolsk konfirmasjon 1.4 Ortodoks konfirmasjon 1.5 Anglikansk konfirmasjon 1.6 Unitarisk konfirmasjon 2 Konfirmasjon hos mormonene 3 Alternative konfirmasjoner i Norge 3.1 Humanistisk (humanetisk) konfirmasjon 3.2 Holistisk konfirmasjon 4 Se også 5 Eksterne lenker 6 Referanser

[rediger] Tradisjonell kristen konfirmasjon

[rediger] Luthersk konfirmasjon

Ved kirkeordinansen av 1537, en omfattende lovsamling som ble utgitt som en praktisk-teologisk håndbok for kirkens virksomhet 1539, ble den evangelisk-lutherske kirke og obligatorisk konfirmasjon innført i Danmark-Norge.

I Norge ble konfirmasjon påbudt ved lov i 1736. Det ble lovfestet at alle i løpet av sin ungdomstid skulle konfirmeres gjennom en offentlig eksamen i den kristne tro og en kirkelig innvielse med håndspåleggelse og forbønn. Med påbudet ble konfirmasjonen en juridisk nødvendighet for full inntreden i det voksne samfunn. Ingen kunne tas ut til militærtjeneste, inngå ekteskap, være fadder ved dåp eller vitne i retten uten konfirmasjonsattest. Og dersom man ikke hadde møtt til konfirmasjon innen fylte 19 år, kunne man straffes med tukthus eller gapestokk. Om konfirmanten ikke besto den offentlige eksamenen i kirken ble han «attvist» og måtte konfirmeres på nytt neste år.

Grunnlaget for hva konfirmantene skulle kunne, var samlet i biskop Erik Pontoppidans bok «Sandhed til Gudfrygtighet». Full tittel: «Sandhed til Gudfrygtighet, udi en eenfoldig og efter Muelighed kort, dog tilstrekkelig Forklaring over Sal. Doct. Mort. Luthers liden Cathechismo, indeholdende alt det, som den, der vil blive salig, har behov, at vide og giøre». Boken presenterte 759 forklaringer på bibelske tekster, og under eksaminasjonen i kirken skulle konfirmanten være i stand til å gjengi disse ordrett. Konfirmanten skulle også høytidelig gjenta sine dåpsløfter.

Konfirmasjon var tvungen fram til 1912. Da ble konfirmasjonen frivillig, og alle straffebestemmelsene rundt ordningen ble opphevet. I alterboken fra 1920 ble løfteavleggelsen utelatt og konfirmasjonen ble oppfattet som en ren velsignelseshandling.

I Den norske kirke sees konfirmasjonen først og fremst som en forbønnshandling, men var opprinnelig en bekreftelse av dåpen (frem til 1981)^[2]. I Den norske kirke anses konfirmasjonen nå som en forbønnshandling der Gud bekrefter konfirmanten. Handlingen forutgås av en opplæring i troen; tidligere var dette forbundet med strenge regler i Den norske kirke, og utspørringen i kirken på konfirmasjonsdagen kunne være svært krevende for kandidatene.

Som det heter på Den norske kirkes hjemmeside:

I Den norske kirke understrekes at det er Gud som bekrefter sine løfter. Konfirmanten ses mer som objekt enn som subjekt i konfirmasjonsgudstjenesten.

I de øvrige lutherske kirker som praktiserer konfirmasjon, er meningen mye av den samme, skjønt elementet med at konfirmasjonen skal føre den enkelte frem til kristen bekjennelse og inn i sin kristne menighet er ofte mye sterkere.

Dette elementet er imidlertid ikke fraværende i Statskirken:

I samsvar med oppdraget fra Kirkens Herre døper kirken barna når de som bringer dem til dåpen, vil at barna skal døpes og oppdras i den kristne forsakelse og tro. Opplæringen i konfirmasjonstiden er en viktig del av kirkens arbeid med å oppfylle sitt ansvar for dem som er døpt: Kirken vil be for de unge, undervise dem og hjelpe dem til å leve som kristne i forsakelse og tro, tilbedelse og tjeneste. (Fra Dnks hjemmesider.)

Vanlig konfirmasjonsalder er i Den norske kirke 14-15 år.

[rediger] Konfirmasjon i ikke-lutherske protestantiske trossamfunn

Enkelte andre protestantiske trossamfunn kjenner også en konformasjonsseremoni, men det gjelder slett ikke alle, heller ikke alle lutherske trossamfunn. En grunn er at konfirmasjonen, slik den var overlevert fra Den katolske kirke, faktisk ble avvist som sakrament av Martin Luther (slik at den lutherske konfirmasjon er innholdsmessig teologisk vesensforskjellig fra den forkastede katolske konfirmasjon). I Norge har enkelte ikke-lutherske trossamfunn, som f.eks. Metodistkirken, en konfirmasjonsseremoni som ligner noe på den lutherske. Fra 1964 av ble i Metodistkirken den første offentlige bekjennelsen av troen kalt konfirmasjon hos dem som var døpt som barn. En begrunnelse for riten lyder slik på metodistisk hold:

Ved å gjeninnføre konfirmasjonen som håndspåleggelse i det nåværende dåpsritualet ble det understreket at i konfirmasjon er Den Hellige Ånd virksom. Konfirmasjonen er en guddommelig handling. Ånden gir kraft til mennesker som er «født av vann og Ånd» til å «leve som Jesu Kristi trofaste disipler.»

I Den Evangeliske Forente Brødrekirken fantes det ingen slike ritualer før unionen med Metodistkirken i 1968. Baptistkirken har derimot imidlertid ikke en slik seremoni.

[rediger] Katolsk konfirmasjon

I Den katolske kirke regnes konfirmasjon som ett av syv sakramenter, nærmere bestemt som et av de tre initieringssakramenter (ved siden av dåp og nattverden når den gis for første gang). Det regnes som et pregende sakrament, noe som innebærer at det gir et uutslettelig merke på sjelen og derfor ikke skal eller bør gjentas.

Den katolske konfirmasjon forankres i en praksis som beskrives i Det nye testamente og som de første kristustroende ble gjenstand for. Selve ordet konirmasjon finnes riktignok ikke i Bibelen (det dukker opp i kirkelig autoritativ sammenheng på galliske bispesynoder i 439 og 441), men det finnes beskrivelser f.eks. i Apostlenes Gjerninger 8,14-17 og 19,5-6, og i Hebreerbrevet 6,2. Her mener man å se sakramentet i beskrivelsen av håndspåleggelsen og dens virkning, og det fremgår at selv om den vanligvis skjedde i direkte sammenheng med og innholdsmessig tilknyttet dåpen, var det likevel en distinkt og vesentlig rite.

Apostlene i Jerusalem fikk nå høre at Samaria hadde tatt imot Guds ord, og de sendte Peter og Johannes dit ned. | De kom ned og ba for dem, slik at de skulle få Den hellige ånd. | For Ånden var ennå ikke kommet over noen av dem, de var bare døpt til Herren Jesu navn. | Nå la de hendene på dem, og de fikk Den hellige ånd (Apg 8,14-17).

Etter å ha hørt dette, lot de seg døpe til Herren Jesu navn. | Og da Paulus la hendene på dem, kom Den hellige ånd over dem (Apg 19,5-6).

... med undervisning om renselsesbad og håndspåleggelse ... (Hebr 6,2).

Man bruker ofte navnet ferming (av latin firmare, «å styrke»), men ordet konfirmasjon er også hyppig i bruk. Fermingen forstås som et tillegg til dåpen. Den foretas ved salving med hellig olje (krisma) og håndspåleggelse. Den hellige krisma som benyttes skal være velsignet av biskopen under oljevigselsmessen i forkant av den forutgående påskefeiring.

Den sakramentale virkning av fermingen oppsummeres slik i Den katolske kirkes katekisme (nr. 1303):

(F)ermingen (gir) vekst og utdypelse av dåpens nåde:

* den grunnfester oss sterkere i vårt barnekår hos Gud som gjør at vi kan si: «Abba, Far» (Rom 8, 15);

* den gjør oss sterkere til ett med Kristus;

* den øker i oss Den Hellige Ånds gaver;

* den gjør vårt bånd til Kirken mer fullkomment;

* den gir oss særlig styrke fra Den Hellige Ånd til å utbre og forsvare troen ved ord og gjerning som Kristi sanne vitner, til modig å bekjenne Kristi navn og til aldri å skamme oss over korset.

Med «Den hellige ånds gaver» har man gjerne anført som «visdoms og forstands ånd, råds og styrkes ånd, kunnskaps og fromhets ånd, gudsfrykts ånd» (Jes. 11,1-2).

Det er i utgangspunktet forbeholdt biskoper å foreta ferming, men en prest kan gjøre det etter tillatelse fra sin biskop.

Vanlig fermingsalder i henhold til katolsk kirkerett for den latinske kirke er omkring 7 år, men i Norge har Den katolske kirke av hensyn til norske tradisjoner valgt å legge fermingen til samme alderstrinn som Den norske kirke. Denne beslutningen ble tatt på et tidspunkt da det i Norge var lovpåbudt at lutheranere skulle konfirmeres, og at den lutherske lå i en alder som gjorde at den ble oppfattet også som en uteksaminering til voksenlivet. For den katolske kirke å holde på sin generelt mye lavere fermingsalder ville da ha påført unge mennesker en ytterligere annerledeshet i forhold til storsamfunnet.

Den katolske ferming forutgås av opplæring i troen, med alderstilpasset innhold.

Historisk sett har fermingsalderen ligget ennå lavere enn syvårsalderen; i norsk katolsk middelalder var nok syvårsalderen å anse som i seneste laget for dette sakramentet.

I de orientalske katolske kirker utføres ferming etter tilnærmet samme regler som i Den ortodokse kirke; se nedenfor.

[rediger] Ortodoks konfirmasjon

I Den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker kalles konfirmasjonen gjerne krismering (samme ord som går igjen i Kristus = den salvede), ferming eller myronsalving. Krismering betyr salving. Oljen som brukes kalles hellig myron.

For tydeligere å fremheve Den Hellige Ånds gave ved konfirmasjonen føyde man meget tidlig i kirkens historie til en salving med velluktende olje (krisma). Denne salvingen peker hen på kristennavnet, for «kristen» betyr «salvet» og kommer av Kristi eget navn, Han som «Gud salvet med Hellig Ånd» (Apg 10, 38). Denne salvingsriten eksisterer ikke bare i de ortodokse kirker, men òg i Den katolske kirke.

Normalt fermes ortodokse kristne i forbindelse med dåpen, så i praksis er de fleste ortodokse «konfirmert» under barnedåpen. Konfirmasjonen innebærer dermed ingen forutgående opplæring i troen, men det innebærer at ortodokse kirker anser småbarn som fullverdige kirkemedlemmer som allerede fra de er døpt kan ta fullverdig del i kirkens liv og i nattverden.

[rediger] Anglikansk konfirmasjon

Den tradisjonelle lære blant anglikanerne, slik det uttrykkes i De trettini artikler, er at konfirmasjonen er et av de fem alment betegnede sakramenter («commonly called sacraments»). Kun en biskop kan meddele konfirmasjonen. Når konfirmasjonen gis i meget ung alder, oppfordres kandidatene til å foreta en ytterligere fornyelse av dåpsløfter når de nærmer seg attenårsalderen.

[rediger] Unitarisk konfirmasjon

Unitarisk konfirmasjon er en forbønnshandling, vanligvis når konfirmanten er 14 år gammel. Forut for konfirmasjonen har kandidaten gått gjennom ett år med undervisning i katekisme. Under konfirmasjonsgudstjenesten besvarer konfirmanten et spørsmål fra den unitariske katekisme. Presten vil deretter lede menigheten i forbønn for konfirmanten. I noen unitarmenigheter vil konfirmanten også for første gang motta nattverden og avlegge en spesiell unitarisk ed, der konfirmanten bekrefter sin unitariske dåp og sin tilhørighet i unitarmenigheten.

[rediger] Konfirmasjon hos mormonene

I De siste dagers helliges kirke regnes konfirmasjonen som en frelsesnødvendig ordinans, og meddeles vanligvis kort etter dåpen. En eller flere som har del i det melkisedekske prestedømme legger hendene på vedkommendes hode, og en av dem fremsier ordinansens formular og tilføyer eventuelt noen passende veldsignelsens ord. Ved konfirmasjonen blir den konfirmerte offisielt medlem av kirken og mottar Den Hellige Ånds gave.

[rediger] Alternative konfirmasjoner i Norge

[rediger] Humanistisk (humanetisk) konfirmasjon

Se hovedartikkel Humanistisk konfirmasjon

I Humanistisk konfirmasjon (kalt borgerlig konfirmasjon til 2005) tar man utgangspunkt i et ikke-religiøst, sekulært verdensbilde, og har til hensikt å støtte og styrke konfirmanten, samtidig som man foretar en symbolsk markering av overgangen fra barn til voksen. I forkant av den humanistiske konfirmasjonen går konfirmanten gjennom et kurs der temaene kan være menneskerettigheter, identitet, ungdom og samliv, rus, ansvar for verden, livssyn og humanisme, verdensreligioner, med mer. Avslutningshøytideligheten finner gjerne sted i rådhus eller kulturhus, og inneholder som regel en høytidelig prosesjon, hilsningstale, kulturinnslag og utdeling av kursbevis.

Humanistisk konfirmasjon arrangeres av Human-Etisk Forbund. De fleste deltagerene fyller 15 år i løpet av det året konfirmasjonen finner sted. Forbundet har siden 1997 kunnet innhente navne- og adresselister fra Det sentrale folkeregister over alle i aktuell alder, og kan derfor med brev invitere alle, både medlemmer og ikke-medlemmer, til sin form for konfirmasjon. Dette har en parallell i Den norske kirkes senere massehenvendelser til alle i samme aldersgruppe.

Navneskiftet fra borgerlig til humanistisk skjedde ved vedtak av Landsmøtet i Human-Etisk Forbund i september 2005, etter at det i forbundet var vokst frem en overbevisning og en politikk om at uttrykket humanistisk burde betraktes som et synonym for human-etisk, og hadde tatt ordet humanistisk i denne betydning i en rekke sammenhenger for å få gjennomslag for en slik språkforståelse på norsk.

[rediger] Holistisk konfirmasjon

Holistisk Forbund gjennomførte i våren 2006 første omgang med holistisk konfirmasjon som et pilotprosjekt. Undervisningen ble lagt over sju ukentlige kurskvelder med faste konfirmasjonsveiledere supplert med gjestelærere. Kurset ble avsluttet med en helgesamling med overnatting i lavvo ute i skogen. Det legges vekt på at tilbudet skal være opplevelsesrettet og uten fasitsvar. Selve konfirmasjonen skjedde så gjennom en høytidelig seremoni på tradisjonelt vis med deltakelse fra familie og venner. Foreløpig har holistisk konfirmasjon kun funnet sted i Oslo, og det ser ut til å kunne bli et årlig tilbud. Holistisk Forbund regner med å kunne utvide tilbudet til også å gjelde andre byer, for eksempel Bergen og Tromsø.

[rediger] Se også

• Ferming
• Dåp
• Konfirmasjonssang

[rediger] Eksterne lenker

• Om Den norske Kirkes (protestantiske) konfirmasjon
• Om humanistisk konfirmasjon
• Om holistisk konfirmasjon
• Video fra en unitarisk konfirmasjon

[rediger] Referanser

1. ^ kirken.no «Plan for konfirmasjonstiden i Den norske Kirke» vedtatt på Kirkemøtet i 1997 (se kapittel 2, 6. avsnitt)
2. ^ kirken.no «Plan for konfirmasjonstiden i Den norske Kirke» vedtatt på Kirkemøtet i 1997 (se kapittel 2, 6. avsnitt)