Sark

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sark
Sèr
Sercq

Flagg

Våpen

Kart over Sark

LandGuernseys flagg Guernsey
KronbesittelseGuernseys flagg Guernsey
ØySark
StatusSelvstyrt len
Areal5,45 km²
Befolkning476
Bef.tetthet87,34 innb./km²
SpråkSercquiais Rediger på Wikidata
Nettsidewww.sark.co.uk/
Kart
Sark
49°25′59″N 2°21′39″V

Sark (fransk: Sercq; sarkesisk: Sèr eller Cerq) er en av Kanaløyene beliggende utenfor kysten av Normandie i Frankrike. Det et er et kongelig len, som utgjør en del av Guernseys embetsområde, men med sitt eget parlament, egen domstol og sitt eget lovverk avledet fra normannisk lov. Øya har en befolkning på 476 innbyggere per januar 2018.[1] Sark anses ofte for å være den siste føydalstaten i Europa. Øya styres av en lensherre (Seigneur of Sark eller Dame of Sark). Mange av øyas lover, spesielt relatert til arv og lensherrens myndighet, er uforandret siden de ble vedtatt i 1565 under dronning Elisabeth I.[trenger referanse]

Sark, inkludert naboøya Brecqhou, har til sammen et areal på 5,44 km².[2] Øya er 4,8 km lang og 2,4 km på sitt bredeste. Sark er en av få gjenværende steder i verden hvor biler er forbudt og kun sykler, traktorer og hestetrukne vogner er tillatt. Også skilsmisser var forbudt fram til reformloven av 2008.

I 2001 ble Sark utpekt som mørk himmel-samfunn (engelsk: Dark Sky Community) og som den første mørk himmel øya i verden. Hensikten er å unngå forurensning fra kunstig belysning i nærheten av et observatorium.[3]

Geografi og geologi[rediger | rediger kilde]

La Coupée
Vindmøllen Le Moulin, foto ca. 1905.

Sark består av to hoveddeler, Greater Sark og Little Sark i sør. De er forbundet av en smal landtange kalt La Coupée som er 91 meter land og har et fall på 100 meter på hver side.[4] Beskyttende rekkverk ble bygget i 1900. Det er en smal vei dekket av betong som dekker hele landtangen. Denne ble bygget i 1945 av tyske krigsfanger under ledelse av det britiske ingeniørkorpset. Grunnet isolasjonen har innbyggerne på Little Sark hatt sin egen særskilt form eller dialekt av sarkesisk, den innfødte normanniske dialekt på øya.[5]

Det høyeste punkt på Sark er 114 meter over havet.[4] En vindmølle, datert 1571, er funnet der, men dens roterende blader ble fjernet under den første verdenskrig. Det høyeste punktet er kalt Le Moulin etter vindmøllen. Plasseringen er også et høyeste punkt på Guernsey. Little Sark hadde en rekke gruver for utvinning av blyglans (den viktigste malmsorten for å framstille bly).[6] Ved Port Gorey er det rester etter sølvgruver.[7] Ved sørenden av Little Sark er Venus Pool og Adonis Pool, begge naturlige svømmebasseng som får friskt vann ved høyvann.

Hele øya er omfattende gjennomboret ved havnivået av naturlige grotteformasjoner som har gitt unikt habitat for mange maritime skapninger som sjøroser eller sjøanemoner. Disse kan bli sett ved lavvann.

Geologisk er Sark gjort hovedsakelig av bergarter som amfibolitt og granittisk gneis, oppstått av vulkansk magma (flytende steinmasse) kalt kvartsdioritt. Geologiske undersøkelser og bergdatering utført i 1990–2000[8] av geologer fra Oxford Brookes University har vist at gneis antagelig ble dannet for rundt 620–600 millioner år siden i sen prekambrium kadomske orogenese. Kappen med kvartsdioritt oppsto under denne kadomske deformasjonen og metamorfisk hendelsen.

Alle bergarter på Sark, og de på de nærliggende kanaløyene Guernsey og Alderney ble dannet under den geologiske aktiviteten i den kontinentale skorpeover en eldre subduksjonssone. Denne geologiske settingen vil ha vært analog eller overensstemmende med dagens subduksjonssone i stillehavsplaten som kolliderer under den nordamerikanske og den søramerikanske kontinentalplaten.

Sark utøver også jurisdiksjon over øya Brecqhou[trenger referanse] som ligger kun i underkant av hundre meter vest for Greater Sark. Det er en privat øy, men har blitt åpnet for noen få besøkende. Siden 1993 har Brecqhou vært eid av brødrene David og Frederick Barclay, som er medeier av avisen The Daily Telegraph, Hotell Ritz i London og flere kasinoer i Las Vegas.[9] Sunday Times Rich List fra 2017 beregnet deres formue til 7,2 milliarder britiske pund.[10] De har bestridt Sarks embetskontroll over øya. Imidlertid har kandidatene som har fremmet forretningsinteresser på øya ikke greid å vinne noen seter i parlamentet i valget som ble holdt i 2008[11] og 2010.[12]

Historie[rediger | rediger kilde]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

En hestetrukket vogn på Sark.

Sarks etymologi er rett og slett ukjent.[13] Lingvisten Richard Coates har forslått at i fraværet av en urindoeuropeisk etymologi, kan det være umaken verd å se etter en ursemittisk kilde for navnet.[14] Det er for at de britiske øyer sannsynlig befolket fra Den iberiske halvøy etter siste istid. Coates foreslår en sammenligning mellom den antagelige rotordet av Sark, *Sarg-, og det ursemittiske *śrq, «rødme»; «stige» (som av solen); «øst» i henhold til Sarks posisjon som den øya som ligger lengst øst av øyene i Guernseygruppen.[15]

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Kysten av den nordlige delen av Sark.
Fra landbruket på Sark.

Kanaløyene har vært befolket fra de eldste tider siden istiden. På Jersey har det blitt funnet tenner fra neandertalere, og på en grotte på samme øy finnes levninger fra mennesker for 100 000 år siden.[16] Noen få bearbeidede steiner og flint bevitner om tidlig bosetning på Sark i megalittisk tid eller neolittisk tid (bondesteinalderen).[17] Gjenstander som er opp til 3000 år gamle har blitt avdekket under en arkeologisk utgravning på Sark. Bevis på bosetning i bronsealderen og jernalderen ble funnet av en gruppe ledet av Barry Cunliffe fra Oxford Institute of Archaeology under hans andre utgravning på Sark. Det mest betydningsfull funnet var et arnested datert til rundt 1000 f.Kr.[18][19]

Forholdet mellom Gallia og Britannia før romernes invasjon ved Julius Cæsar synes å ha vært omfattende i 100-tallet f.Kr. Beviset er distribusjon av amfora med vin (amforatype Dressel 1A) som havnet i Armorica og med et betydelig antall fraktet over den engelske kanal til sørlige Britannia. Cæsar omtaler et gallisk folk i Bretagne, Curiosolitæ, kurisolittere. Mynter fra dette folket er funnet relativt tallrikt og indikerer at de var sannsynlige den fremste handelspartneren til de britiske stammene. På Guernsey og Hengistbury Head på kysten av Dorset, den fremst havnen i Britannia, er det funnet samme type keramikk og potteskår fra nevnte amfora. Den enkle forklaringen er at kurisoliterne fraktet italiensk vin og andre handelsvarer over kanalen og brukte Guernsey (og da antagelig også Sark) som mellomhavn.[20] Deretter synes det som om romerne også bosatte seg på Guernsey og Sark fram til de trakk seg ut på begynnelsen av 400-tallet e.Kr.

I tiden etter Romerrikets sammenbrudd er det en historisk mørk tid hvor det uklart hva som skjedde på Sark. Det er kjent at med den nye kristne religionen som spredte seg over Europa, kom misjonæren Magloire av Dol fra Bretagne, senere helgenerklært, til Sark rundt 560. Han er kreditert for å ha opprettet et kloster nordvest på øya, et sted fortsatt kjent som La Moinerie, og derfra sendte han sine munker som misjonærer til de andre kanaløyene.[17]

Klostret overlevde flere angrep fra hedenske nordboere, vikinger, gjennom 800-tallet og fram til tidlig på 900-tallet. På denne tiden ble hertugdømmet Normandie etablert. Det første hertug var nordboeren Rollo, og hans sønn Vilhelm Langsverd tok besittelse over kanaløyene i 933.[17] Uansett hvilket språk til da hadde vært dominerende på øyene, ble normannisk dominerende fram til moderne tid. Som følge av den normanniske erobringen av England i 1066 ved hertug Vilhelm av Normandie ble Sark forent og underlagt den engelske krone.[trenger referanse]

I 1205 erobret den franske piraten munken Eustace (fransk Eustache le Moine) Sark og benyttet den som base for sine operasjoner.[21] Derfra herjet han den engelske kysten, og kong Johan av England erklærte han lovløs, men ikke lenge etter utstedte benådning da han trengte piratens tjenester.

Da Johan av England tapte Normandie til Filip II August av Frankrike tidlig på 1200-tallet, forble kanaløyene lojale til den engelske krone. I takknemlighet for lojaliteten bevilget kong Johan øyene bestemte rettigheter og privilegier som tillot dem selvstyre.

I de neste århundrene var kanaløyene utsatt fra flere fiendtlige franske angrep. Ved 1274 hadde Sark en befolkning på rundt 400 innbyggere, de fleste sysselsatt med gårdsdrift, fiske og mindre lovlige aktiviteter som smugling. Det er antatt at svartedauden i tiden rundt 1348 bidro til en lang periode med avbefolkning på Sark.[17]

Seigneur av Sark[rediger | rediger kilde]

Levning av innskrift på Sarks vindmølle.

Ved 1500-tallet var øya helt avbefolket og benyttet av pirater som tilflukt og base. Den engelske dronningen fryktet at Sark kunne bli okkupert av franskmennene. I 1565 fikk Helier de Carteret, seigneur av Saint OuenJersey, letters patent, et rettslig dokument, fra dronning Elizabeth av England som ga ham Sark som len i all evighet på den betingelse at han holdt øya fri for pirater og bosatte minst førti menn der som var engelske undersåtter eller som sverget troskap til den engelske kronen.[22] Det skal han ha gjort, en ed som på fransk lød som «Je demeure Votre homme lige à vous porter Foi et Hommage contre tous!» En ed som siden har blitt gjentatt av hans etterfølgere som lensherrer av Sark.[9] Han leide ut 40 grunneiendommer eller tomter, kjent som tenements, til en lav leie til førti familier, de fleste fra Saint Ouen, på det vilkår at de bygde et hus hver og vedlikeholdt og holdt hevd hver eiendom og at hver grunneier hadde en mann bevåpnet med en muskett til forsvar av øya. Disse 40 grunneierne har overlevd til denne dag, dog med mindre endringer tomtegrenser. Plikten til forsvare øya er fortsatt opprettholdt.[trenger referanse]

Den dag i dag er le seigneur (fransk for herren) den eneste som har rett til å holde duer og (fram til 2008) å eie ikke-kastrerte hunder. For sitt øyrike betaler han årlig 1,79 pund til Buckingham Palace, en sum som har vært uendret siden Helier de Carteret fikk øya i len av dronning Elizabeth I.[9]

Nyere historie[rediger | rediger kilde]

Dame Sibyl Hathaway, 1945.

Posisjonen som lensherre, le seigneur, er arvelig, men har også blitt solgt gjentatte ganger. Philip Carteret, 1. baronett, den fjerde seigneur av Sark, støttet rojalistenes sak under den engelske borgerkrigen. Han ble slått til ridder på stranden ved Saint Aubin på Jersey av den landsforviste Karl, fyrste av Wales i 1645 for sin lojalitet.[trenger referanse] Susanne le Pelley, den første dame av Sark, kjøpte lenet i 1730, og hennes dynasti styrte i flere generasjoner. Hennes etterkommer Pierre le Pelley III, den femtende seigneur, druknet i 1839 rett utenfor kysten av Sark da båten som skulle frakte ham til Guernsey ble tatt av en voldsom tidevannsbølge.

I 1844, desperat etter økonomiske midler for å fortsette utvinningen av sølvgruven på øya, søkte den sekstende seigneur, Ernest le Pelley, om kronens tillatelse for å pantsette Sarks len til den lokale John Allaire som hadde skaffet seg en formue på kaperfart. Etter at selskapet som drev gruven gikk konkurs, kunne ikke le Pelley betale pantsettingen og i 1849 ble hans sønn Pierre Carey le Pelley, den nye seigneur, tvunget til å selge lenet til Marie Collings for totalt 1 383 pund[23] (6 000 pund mindre enn summen som var lånt og akkumulert renter på 616 pund 13 shilling.[24]

Marie Collings var dame av Sark i et år, men besøkte øya aldri, og hennes sønn William Thomas Collings arvet lenet. Den 28. november 1872 seilte han fra Sark, men båten rammet et skjær og sank. Collings berget såvidt livet, men bagasjen gikk tapt, og som inneholdt det originale charteret fra dronning Elizabeth fra 1565. En kopi av charteret er oppbevart ved Public Record Office i London.[25] Hans sønn William Frederick Collings, den tjuende seigneur, arvet lenet i 1882, og betraktet som den mest ekstremistiske av dem alle, kjent for sin stahet, motstand mot geistlig autoritet, og sine drikkfeldighet. Han nektet å benytte penger på utbedringer av øya, men nektet også i 1899 å selge øya til en mann som ville bygge kasino er. Sarks befolkning likte Collings,[26] men hans alkoholisme fikk ham til angripe prestens hustru med en stokk, skrive prestefiendtlig budskap på veggene og ri inn i hagene til folk. Hans bitre fiende var den franskfødte presten, som nektet å lese bønner for dronning Victoria, noe som fikk Collings til å storme ut av kirken for å klage til prestens overordnede.[23]

Han hadde ingen sønner, og hans eldste av to døtre, Sibyl arvet lenet i 1927. Hun satt med lenet til sin død i 1974. Hennes 47 år lange tid strakte seg over fire føydale overherrer: Georg V, Edvard VIII, Georg VI og Elizabeth II. Hun var enke i økonomiske vanskeligheter med seks barn da hun etterfulgte sin far. Hun satte i gang å styrke inntektene ved å oppmuntre turisme til Sark, som hun hengivent kalte for «føydalismens siste bastion i den vestlige verden».[27] Hun giftet seg på nytt i 1929 til Robert Hathaway, men beholdt selv kontrollen over styringen av Sark.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Flyfoto av Sark, 2009.

Under den andre verdenskrig ble Sark, sammen med de andre kanaløyene, okkuperte av de militære styrkene til Nazi-Tyskland i tiden 1940 og 1945. På forhånd hadde ekteparet Hathaway anbefalt innbyggerne om bli værende. De som var født på øya ble værende, men engelskfødte ble evakuert, blant dem øyas eneste lege.[28] Den 28. juni 1940 ble Guernsey og Jersey bombet, mens fiskebåtene på Sark ble skutt med maskingevær. Noen få dager senere ble Guernsey og Jersey invadert uten kamp da øyene hadde blitt avmilitarisert.[29] Det tysk militærstyre på Sark begynte den 4. juli 1940 tre tyske offiserer, sammen med tyske soldater, gikk i land på Sark for å informere nytt, militært styre.

Ved å insistere på etikette greide Sibyl Hathaway gjennom hele krigen å kontrollere møter, forventet at de tyske offiserene bukket og kysset hennes hånd,[30] og ettersom hun i mellomkrigstiden hadde arbeidet i Köln, snakket hun brukbart tysk og kunne konversere med okkupasjonsmakten.[30] Det var en myk okkupasjon hvor innbyggerne behandlet tyskerne som turister. Man møttes på Mermaid Tavern og det ble organisert vennskapelige fotball- og cricketkamper. Det var opp til 200 tyske soldater stasjonert,[31] etter hvert også tyske byråkrater som utstedte strengere ordrer, ofte uten logikk, som å begrense fisket uten å ta hensyn til tidevannet, noe som førte til redusert fangst, men lyttet etter hvert til rådene fra Sibyl Hathaway.[32]

I september 1942 kom tysk ordre om at alle menn av engelske foreldre skulle sendes til konsentrasjonsleirer i Tyskland. Sibyl Hathaways amerikanskfødte ektemann ble sendt til Bayern i februar 1943 og satt innesperret resten av krigen. Britiske kommandoangrep angrep Sark flere ganger: operasjon Basalt skjedde natten til 3. og 4. oktober 1942, og tok en fange, mens operasjon Hardtack i desember 1943 var helt mislykket. Sark ble endelig frigjort den 10. mai 1945, en hel dag etter Guernsey.

Etterkrigsårene[rediger | rediger kilde]

Sibyl Hathaways ektemann Robert Hathaway var formelt seigneur i navnet til sin hustru. Han døde i 1954, og Sibyl Hathaway styrte da videre som enke fram til hun døde i 1974. Hennes sønn Michael Beaumont (fra første ekteskap) overtok som seigneur etter å ha lovet dronning Elizabeth troskap. Da han døde i juni 2016 overtok hans sønn Christopher Beaumont som den 23. seigneur.[9][33]

Invasjonsforsøk[rediger | rediger kilde]

En arbeidsløs fransk kjernefysiker ved navn André Gardes, bevæpnet med et halvautomatisk gevær, forsøkte i august 1990 å invadere Sark. Han kom om natten og satte opp to plakater som erklærte at han ville overta øya neste dag klokken tolv. Den påfølgende dagen patruljerte han foran herregården i feltuniform og med våpen i hånden. Mens han satte seg på en benk ventet på at klokken ble tolv, kom øyas frivillige connétable og henvendte seg til franskmannen. Først ga han komplimenter for hans våpen,[34] og da Gardes skulle skifte magasin på geværet, ble han taklet, avvæpnet og arrestert. Han ble dømt til sju dager i fengsel som han sonte på Guernsey.[35][36] Gardes forsøkte på nytt året etter, men ble fanget opp på Guernsey.

Overgang til nytt regjeringsystem[rediger | rediger kilde]

Huset til Chief Pleas.

Fram til 2008 var Sarks parlament (Chief Pleas) et enkeltkammer med 54 medlemmer, bestående av seigneur, seneskalk (engelsk: seneschal, tradisjonell tittel som kan oversettes som rikshovmester), 40 jordeiere og 12 valgte fullmektige. En endring av det tradisjonelle systemet ble fremmet av Barclay-brødrene, som hadde kjøpt øya Brecqhou for 2,33 millioner pund for å bygge sitt private palass i 1993,[34] og siden kjøpt opp det meste av private forretninger på Sark, inkludert hotellene.[37] Barclay-brødrene har benyttet ytterligere millioner til bygge sitt eget slott på Brecqhou, landskapspark, helikopterlandingsplass og landsby for de ansatte. De motsatte seg Sarks tradisjonelle og formelle overherredømme over Brecqhou.[38]

Deres premiss var at en endring var nødvendig for å overholde Den europeiske menneskerettskonvensjon, skjønt det har blitt forslått at deres innvending egentlig var knyttet til bestemte skattekrav på eiendom og arverett (Sarks gamle lov innebar primogenitur, førstefødselsrett, det vil si til førstefødt sønn hadde arverett) som hadde hadde innflytelse på deres besittelser.[37][39] Det gamle systemet ble beskrevet som føydalt og udemokratisk ettersom jordeierne hadde rett til å sitte i Chief Pleas.[40] Denne saken ble aldri helt løst da Barclay-brødrene trakk tilbake sitt søksmål etter at adskilte juridiske endringer på Sark gjorde det mulig å la alle deres barn arve Brecqhou.[38]

Den 16. januar 2008 og 21. februar 2008 godkjente Chief Pleas en lov for å reformere parlamentet til et kammer med 30 medlemmer og hvor 28 av medlemmene ble utpekt i valg på øya, et nedarvet medlem (seigneur) og et medlem (seneskalk) valgt for livet.[41][42] Det kongelige råd i Storbritannia godkjente lovreformene på Sark den 9. april 2008.[43] De første valgene under den nye loven ble holdt i desember 2008 og det nye kammeret hadde sitt første møte i januar 2009.[37]

En del innbyggere på Sark har klaget på at det nye systemet ikke er demokratisk og har beskrevet makten som den nye loven har gitt seneskalken, et ikke valgt medlem som i henhold til den nye loven kan sitte i kammeret livet ut, som kongelig eller diktatorisk. Appelldomstolen har slått fast at hans makt er et brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon, og hans makt er emne for ytterligere juridiske utfordringer på dette grunnlaget.[44]

I 2012 rapporterte BBC Today om lokal engstelse over innflytelsen til David og Frederick Barclay på Sark.[45] Innbyggerne følte seg truet av representantene til brødrene, som effektivt har kjøpt opp en tredjedel av Sark, og lokalt var det en frykt for de ville ta over alt.[45] Magasinet The New Yorker illustrerte videre den pågående og eskalerende spenningene mellom Barclay-brødrene og lokalbefolkningen.[46] Om valgresultatene på Sark ikke ble som brødrene ønsket, forelå det en trussel om at brødrene vil stenge sine forretninger på Sark, inkludert fjerning av opptil hundre arbeidsplasser.[47] Private Eye rapporterte i 2017 rapportere om Barclay-brødrenes beslutning om stenge sin vingård og en rekke hoteller og butikker som de eier på Sark.[48]

Status som mørk himmelsamfunn[rediger | rediger kilde]

I januar 2011 utpekte International Dark-Sky Association (IDA) Sark som Europas første mørk himmelsamfunn[49] og som den første mørk himmeløy i verden.[50] Denne betegnelsen viser at Sark er tilstrekkelig fri for lysforurensning til at det er mulig studere astronomi direkte med det blotte øye.

Selv om Sark ble støttet ved sin beliggenhet, sitt historiske forbud mot biler, og at det ikke finnes offentlig belysning, var det også nødvendig for de lokale beboerne til å gjøre enkelte tilpasninger, som lys ved sitteplasser, for å fjerne lysforurensning.

Som følge av en revisjon i 2010 av IDA ble Sark formelt utpekt i januar 2011. Belønningen er betydningsfullt i at Sark er det første øysamfunn som har oppnådd dette. Andre mørk himmelsamfunn opp til nå har hovedsakelig vært ubebodde områder og IDAs formann Martin Morgan-Taylor har priset Sarks innbyggere for deres innsats.[51] Etter at Sark ble utpekt i 2011 har Sarks astronomiske samfunn arbeidet for å sikre økonomiske midler for et astronomisk observatorium på øya. I oktober 2015 ble Sarks observatorium offisielt åpnet av Marek Kukula, astronom ved Royal Observatory Greenwich i London.[52][53]

Politikk[rediger | rediger kilde]

The Seigneurie.

Sark ble betraktet som den siste føydale stat i Europa.[trenger referanse] Sammen med de andre kanaløyene er Sark den siste levning av det tidligere hertugdømmet Normandie som fortsatte tilhører den britiske kronen. Sark tilhører kronen i egen rett og har et forhold til kronen via viseguvernøren på Guernsey.[54] Formelt holder seigneuren øya som et len for kronen, som igjen er fordelt i len til grunneierne på øya for deres respektive tomter. De politiske konsekvensene av denne konstruksjonen ble avskaffet i senere år, særskilt i reformen av det lovgivende organ, Chief Pleas, noe som skjedde i 2008.

Selv Sark er geografisk plassert innenfor Guernsey, er Sark skattemessig fullstendig adskilt og har blitt har sin egen nasjonalitetsbetegnelse (landkode 680). Sammen med øyene Alderney og Guernsey, godkjenner Sark for tid til annen lovgivningen på Guernsey, som etter godkjennelse hos alle tres lovgivende organer, er gjeldende for hele jurisdiksjon Guernsey.[trenger referanse]

Lovgivning gjeldende for Sark må være godtatt i Chief Pleas, men organet har delegert et antall forordninger som har gitt makt til parlamentet på Guernsey (States of Guernsey). Slik makt er imidlertid i hvert tilfelle emne for eventuell opphevelse, eller gjort ikke-gyldig, av Chief Pleas. Ved langvarig sedvane er Sarks straffelov blitt fastsatt av parlamentet på Guernsey, og denne sedvane ble lovbestemt i seksjon 4 av Sarks reformlov av 2008 hvor Sark strafferetten tilsvarer staten Guernseys.

Seigneur[rediger | rediger kilde]

Christopher Beaumont er 23. seigneur av Sark, etter å ha arvet posisjonen i 2016.

Seigneuren av Sark var, før de konstitusjonelle reformene av 2008, overhode for den føydale regjeringen på øya Sark (i tilfelle hvor seigneuren var en kvinne er tittelen dame). Mange av lovene, særskilt de som er relatert til arv og styret til seigneur, har endret seg lite siden posisjonen ble opprettet i 1565 under dronning Elizabeth I.[trenger referanse] Seigneur er den eneste som har rett til å holde duer og fram til 2008 eie ikke-kastrerte hunder.[9] Det siste privilegiet ble opphevet grunnet politisk innvending fra Barclay-brødrene med henvisning til Den europeiske menneskerettskonvensjon.[35]

Seneskalk[rediger | rediger kilde]

Fram til 2013 var seneskalk (seneschal) av Sark leder av Chief Pleas. Siden 1675 har han også vært dommer på øya (mellom 1583 og 1675 ble de juridiske funksjonene utøvet av fem valgte jurat (en som har avlagt ed)[55] og en juge). Seneskalk er tradisjonelt utpekt av seigneuren, men det skjer nå formelt av en valgkomite bestående av seigneuren og to andre medlemmer utnevnt av seigneuren.[42] I 2010 som følge av beslutning i Appelldomstolen har Chief Pleas besluttet å dele den doble rollen til seneskalken.[56] Således har Chief Pleas siden 2013 valgt sin egen president som presiderer i de fleste tilfeller. Kun når Chief Pleas velger en president fungerer seneskalk fortsatt som forumets formann. Siden 1675 har vært 27 personer som har hatt posisjonen som seneskalk på Sark.

Landeierne[rediger | rediger kilde]

En betingelse for den kongelige tillatelse var at seigneuren måtte kunne forsvare Sark ved å bosette minst 40 bevæpnete menn.[22] Derfor ble det fra hans len fordelt 39 tomter, hver tilstrekkelig for en familie, til bosettere, tenants. Senere ble en del av disse skilt fra hverandre og deler av landområdene til seigneuren ble solgt for å opprette flere tomter.

Opprinnelig hadde hvert overhode av tomtene rett til å stemme i Chief Pleas, men i 1604 ble denne retten begrenset til de 39 opprinnelige jordeierne ved kongelig brev, de såkalte Quarantaine Tenements (quarantaine: fransk for en gruppe på førti). De nye tomtene hadde hovedsakelig ikke plikt til bære våpen. I 1611 ble oppløsning av tomtene forbudt, men denne ordrene ble ikke umiddelbart fulgt.

På Sark er ordet tenant brukt (og ofte uttalt som på fransk) i betydningen føydal jordeier framfor den engelske betydningen lessee, forpakter.[57] Opprinnelig ble ordet benyttet om hvilken som helst jordeier, men i dag er det hovedsakelig benytter for en av Quarantaine Tenements.

Chief Pleas[rediger | rediger kilde]

Chief Pleas (fransk: Chefs Plaids; sarkesisk: Cheurs Pliaids) er parlamentet på Sark. Det består av 28 medlemmer (conseillers), valgt for en periode på 4 år. I tillegg er seigneuren og en valgt president en del av de nevnte medlemmene, men de har ikke stemmerett. Periodene de sitter skiftende hvor halvparten av medlemmene starter i midten av perioden av andre halvpart. Således er 14 medlemmer på valg hvert andre år. I valgene er det de 14 kandidatene som får flest stemmer som er valgt. Prévôt (profoss), greffier (domstolsekretær),[58] og treasurer (kasserer) kan også være til stede, men er ikke medlemmer. Kassereren kan uttale seg i Chief Pleas i saker om skatt og finans.

Om det ikke er flere villige kandidater enn det er antall posisjoner å fylle (inkludert midlertidige ledige posisjoner), da er alle kandidater erklært valgt, uten at noe faktisk valg er nødvendig. Det skjedde både i valgene til Chief Pleas i 2014 og 2016. Fram til 2008 besto Chief Pleas av jordeierne og 12 fullmektige (deputies) av folket som den eneste representasjon av flertallet, et embete innført i 1922. Seigneuren og seneskalken (som presiderer) er også medlem av Chief Pleas.

I 2003 stemte Chief Pleas endre det langvarige forbudet mot skilsmisse på Sark ved utvide den kongelig domstolen på Guernseys myndighet til å bevilge skilsmisse.[59]

Lovverket på Guernsey og lover vedtatt i det britiske parlamentet kan bli utvidet til å gjelde Sark med godkjennelse av Chief Pleas (hvilket også er tilfelle for de andre Kanaløyene).[trenger referanse] I praksis vedtar ikke Sark sine egne straffelover og ansvaret for disse er formelt delegert til Guernseys parlament (etter reformloven av 2008).

Myndighetspersoner[rediger | rediger kilde]

Daglige ledere på Sark er:

  • Seneskalk (Seneschal, dommer, tidligere også president for Chief Pleas) og fullmektig
  • Prevôt (lensmann ved domstolen og av Chief Pleas) og fullmektig
  • Greffier (sekretær) og fullmektig
  • Treasurer (kasserer, finans) og fullmektig
  • Connétable (konstabel) er senior blant de to politibetjentene og administrator av politiet
  • Vingtenier (andrekonstabel)

Seneskalk, prevôt, og greffier er valgt av seigneuren, mens kasserer, og de to politioffiserene er valgt av Chief Pleas.[42][60]

Clameur de Haro[rediger | rediger kilde]

Blant de gamle lovene på Kanaløyene er den gamle normanniske sedvane om Clameur de Haro. Ved å benytte dette innslaget i rettssystemet kan en person som mener seg krenket eller gjort urett gå til det sted hvor uretten skjedde og i to vitners nærvær si Fadervår på fransk og rope ut: «Haro, Haro, Haro! À mon aide mon Prince, on me fait tort!» Det vil si: «Hjelp, hjelp, hjelp! Støtt meg min fyrste! Jeg har lidt urett!»[61] Det må deretter bli registrert hos greffier innen 24 timer. Den som ropet rettes mot må umiddelbart opphøre med sine krenkende handlinger, eller det går videre til domstolen.[61] Den siste clameur, «utrop»,[62] som ble nedtegnet på Sark ble reist i juni 1970 for å forhindre bygging av en hagemur.[35]

Tidsskrift[rediger | rediger kilde]

Siden 2009 har en beboer på Sark drevet et ukentlig nyhetsmagasin online kalt The Sark Newspaper (tidligere: The Sark Newsletter).[63] Utgiveren er en tidligere langvarig ansatt hos Barclay-brødrene, som eier naboøya Brecqhou.[64] Utgivelsen har sammenlignet de lokale myndighetene på Sark «med det fascistiske Tyskland på 1930-tallet.» I 2014 var det over 50 beboere på Sark som sendte klager til politiet over anklagene som ble gjort av magasinet.[65]

Siden 2011 har et kvartalsvis magasin kalt Sark Life kommet ut. Det er utgitt av Small Island Publishing, et selskap basert på Sark.[66]

Sarkesisk[rediger | rediger kilde]

Kart over bosetning på Sark

Sarkesisk, engelsk: sercquiais, eller sarkese, eller Sark-fransk (Lé Sèrtchais) er den normanniske dialekt på Sark som i 1998 fortsatt ble snakket av noen få eldre beboere på Sark.[5] På Sark er det tidvis kjent som patois, et fransk begrep som har betydningen «regionalt språk». Språkets tilbakegang har vært knyttet til ankomsten engelsktalende gruvearbeiere i 1835 og økende turisme i nyere tid.[67]

Sarkesisk er en etterkommer av jèrriais fra 1500-tallet, den normanniske dialekt eller språk som ble benyttet av de opprinnelige kolonister, de 40 familiene som kom hovedsakelig fra Saint Ouen på Jersey,[68] men det er også innflytelse fra guernésiais, den tilsvarende og lignende dialekten eller normanniske språket på Guernsey. Selv om ordforrådet er sterkt preget av engelsk, har fonologien beholdt trekk som har gått tapt i jèrriais siden 1500-tallet. De fleste lokale stedsnavnene er på sarkesisk.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Turisme[rediger | rediger kilde]

Sarks økonomi er hovedsakelig avhengig av turisme og ulike finansielle tjenester. Per 2018 har Sark to hoteller, La Sablonnerie Hotel (39 plasser) og Stocks Hotel Sark (82 plasser), men over tjue mindre gjestehus som har gjennomsnittlig 3 til 4 sengeplasser.[69] Sark har ikke noe bedriftsregister og støtter seg på Guernsey Financial Services Commission.[70] Som ekstrainntekt sitter innbyggerne i styrene i ulike postboksforetak. De rundt 500 innbyggerne har til sammen rundt 15 000 styreoppdrag. Inntektene fra dette kalles «lommepenger».[71]

Skatt[rediger | rediger kilde]

Sark er skattemessig uavhengig av Guernsey og har således kontroll over hvordan skattene økes. Det finnes ikke skatt på inntekter eller arveavgift. Statlige inntekter kommer isteden fra såkalt synlig formue. Etter en rundvandring på øya hvert år gjør en særskilt skattekommisjon en vurdering av innbyggernes formue.[71] Det er skatt på eiendom og skatt på hus og eiendom når de er solgt. Det er ingen moms på varer og tjenester, men tollavgift (impôts) på en en del varer som fraktes til øya på rundt 70–75 % av hva som kreves på Guernsey. En person er betraktet som beboer av skattehensikt om vedkommende har oppholdt seg på Sark for minst 90 dager i et skatteår.[72]

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Sark følger utdannelsesystemet i England, men ikke nødvendigvis helt konsekvent.

Det er kun en skole på øya, Sark School, som har elever fra 4 år og opptil 15 år. Skolen er inndelt i 4 klasser. Klasse 1 har barn i alderen 4 til 7 år; klasse 2 fra 7 til 9 år; klasse 3 har elever fra 9 til 14 år. Eldre elever i alderen 10 og 11 går i klasse 4.[73] Videregående utdannelse (GCSE) blir som regel fullført på Guernsey eller i England. Siden 2006 har imidlertid et begrenset antall fått dette tilbudet på Sark.[74]

Befolkning[rediger | rediger kilde]

År 1274 1821 1831 1841 1851 1861 1871 1881 1891 1901 1911 1921 1931 1939 1951 1961 1971 2008 2014
Sark >400 488 543 785 580 583 546 571 570 504 579 611 571 430 555 550 584 >474 >492
Brechou 0 0 5 0 0 5 7 2 2 0 3 6 0 10 11 6

Noter:

  • Data for 1274 er for folketelling gjort før svartedauden.[75]
  • Data for 1821–1971 er fra rapport fra Guernsey 1971.[76]
  • 2008 representerer kun de med stemmerett.[77]
  • Data for 2012 representerer kun de som har signert for manntallsliste. Totalen er beregnet.[78]

Religion[rediger | rediger kilde]

Den anglikanske St. Peter's Church på Sark.

Til felles med de andre Kanaløyene er Sark tilknyttet den engelske kirke ved Winchester bispedømme.

Sark har en anglikansk kirke, St. Peter's, bygget i 1820, og en metodistkirke.<[79] John Wesley forslo første gang en misjon til Sark i 1787. Jean de Quetteville fra Jersey begynte deretter å holde prekener der, først i en hytte i Le Clos à Geon og deretter ved ulike hus rundt om på øya. Predikanter fra Guernsey besøkte Sark jevnlig, og i 1796 ble det bygget et kapell på en tomt som var donert av Jean Vaudin, leder for det metodistiske samfunnet på Sark. Den ble innviet av Jean de Quetteville i 1797.[80] På midten av 1800-tallet var det en lien forsamling tilknyttet den strenge kristne kulten Plymouth Brethren. Dets mest kjente medlem var klassisisten William Kelly (1821–1906). Kelly var da lærer for barna til seigneuren.

Støttet av bevis fra navnene på tomtene La Moinerie og La Moinerie de Haut, er det antatt at Seigneurie, bygningen til seigneur, ble bygget på stedet som tidligere var klosteret til Magloire. Han hadde vært Samson av Dols etterfølger som biskop av Dol i Bretagne, men trakk seg tilbake og grunnla et kloster på Sark hvor han døde på slutten av 500-tallet. I henhold til Magloires helgenbiografi, Vita Sancti Maglorii, hadde klosteret 62 munker og en skole som underviste sønnene til adelsfamilier fra Cotentin på det franske fastlandet. Magloire ble helgenerklært og hans relikvier ble æret ved klosteret fram til midten av 800-tallet da angrep fra vikinger gjorde Sark til et utrygt sted å være. Munkene flyttet derfor til Jersey og tok relikviene med seg.[81]

Transport[rediger | rediger kilde]

Hurtigferge fra Jersey ankommer Sark.

Rederiet Sark Shipping Company betjener små ferger fra Sark til St. Peter Port på Guernsey. Det tar 55 minutter å reise de 14 km.[82] En hurtigferge, drevet av det franske selskapet Manche Îles express, har reiser til Jersey.[83] En båt som tar tolv passasjerer, «Lady Maris II», har faste ruter til Alderney.[84]

Det er forbud mot biler på Sark[85] og det eneste kjøretøyer som er tillatt er vogner trukket av hester eller traktorer, eller batteridrevne små biler for eldre eller sykler. Passasjerer og varer ankommer fra Guernsey med fergen og blir transportert fra havnen med vogner trukket av traktor.

Det er ingen flyplass på Sark og flyvinger over Sark under 2400 ft (= 732 m) er forbudt av Air Navigation (Restriction of Flying) (Guernsey) Regulations 1985 (Guernsey 1985/21). Den nærmeste flyplassen er Guernsey Airport og Jersey Airport. Sark ligger direkte på linje for innfarten til rullebanen til Guernsey.

Helse- og redningstjenester[rediger | rediger kilde]

Traktortrukket ambulanse på Sark.

En bosatt lege tilbyr helsevesen på Sark og er tilgjengelig ved ulykker og nødssituasjoner. Sarks ambulansetjeneste har to traktordrevne ambulanser,[86] og kan behandle skader og frakte pasienter til havnen for overføring til Guernseys legebåt, Flying Christine III, operert av Guernseys ambulanse og redningstjeneste. En liten ambulansestasjon huser de to ambulansene til daglig.

Brann og redningstjeneste blir gitt av en uavhengig og frivillig tjeneste som ble etablert i 1958. Den ble først kalt Sark Fire Brigade, men heter nå Sark Fire Brigade.[87] Tjenesten betjener to pumpekjøretøy og en universal trailer, alle tre må trekkes av traktorer grunnet forbudet mot andre former for motorfartøy på Sark. Den første brannstasjonen var en stor garasje, men i dag er tjenesten drevet fra brannstasjon bygget for dette formålet ved La Chasse Marette.

Livbåttjeneste er drevet av Royal National Lifeboat Institution (RNLI) fra Guernseys livbåtstasjon. Tjenesten er støttet av RNLI-stasjonene på Jersey og Alderney.

Sport og idrett[rediger | rediger kilde]

Deltagelse i sport tenderer mot individuell sport fram lagsport, men til tross for Sarks lille befolkning stiller de lag i cricket, rugby og fotball.[88] Sark konkurrerer i de toårige De internasjonale øylekene med sitt fotballag. Hvert år deltar Sark i Jersey Rowing Race sammen med Guernsey.[89] Carl Hester, som er født på Sark, vant gullmedalje i Sommer-OL 2012. Han ble olympisk mester i hestesport under OL 2012 i London. Han var med på det britiske laget som vant i lagkonkurransen i dressur.[90] En postboks ble malt i gullfarge for å feire begivenheten.[91]

Sark i kunst og litteratur[rediger | rediger kilde]

Det finnes flere eksempler på hvor Sark har vært inspirasjon eller blitt omtalt i kunsten og litteraturen.

Normannisk litteratur[rediger | rediger kilde]

Selv om det ikke finnes noen nedtegnelser av litteratur skrevet på sarkesisk, har litteratur skrevet på guernésiais og jèrriais omtalt Sark, eksempelvis av forfattere som Edwin John Luce,[92] Thomas Grut,[93] George F. Le Feuvre,[94] og Denys Corbet.[95]

Engelsk litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Algernon Swinburne skrev et dikt, «In Sark», som ble omfattet i hans samling A Century of Roundels (1883).
  • Arthur Conan Doyles Sir Nigel (1906) har en bihandling hvor Black Simon fra Norwich, hvor en soldat reiste sammen med sir Nigel Loring i krigen. Han får tillatelse fra sir Robert Knolles til å gjøre landgang på Sark under dekke av mørket. Han tar sin venn bueskytteren Samkin Alward med seg og halshogde den (såkalte) kongen av Sark som betaling for et veddemål.
  • John Oxenham skrev Carette of Sark (1907) og i hans roman A Maid of the Silver Sea (1910) har handling fra sølvgruvene på Little Sark.
  • Romanen Mr Pye (1953) av Mervyn Peake, best kjent for hans Gormenghast-serie, har handling plassert på Sark. Peake bodde selv på Sark ved et tidspunkt. Romanen har blitt adaptert for radio og fjernsyn. TV-serien ble filmet på Sark med Derek Jacobi og Judy Parfitt i hovedrollene, og med en rekke av Sarks innbyggere i mindre roller.
  • Sibyl Mary Hathaway, den 21. seigneur av Sark, skrev sine memoarer Dame of Sark (1963), blant annet om hennes tid på Sark under den tyske okkupasjonen.[96] Boken ble adoptert som skuespill og fjernsynsdrama med den samme tittel.[97] Hun skrev også Maid of Sark, en historisk, romantisk roman, utgitt i 1939, med handling fra 1500-tallet. Den har handling knyttet til forsvaret av øya mot bretagnere.
  • Romanen Appointment with Venus (1962) av Jerrard Tickell har handling fra den fiktive øya Armorel, men er antatt å være basert på Sark. Filmen fra 1951 av romanen hadde lokalisering på Sark.
  • Sarah Caudwells The Sirens Sang of Murder (1989) har delvis handling fra Sark.
  • John C. Wrights roman Iron Chamber of Memory (2016) har handling fra Sark.

Fransk litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Maurice Leblancs roman L'Île aux Trente Cercueils (1919, oversatt til engelsk som The Secret of Sarek) har en handling på en øy ved navn Sarek beliggende utenfor kysten av Bretagne, og som har opplagte likheter med Sark. I fortellingen blir Véronique d'Hergemont reddet av gentlemantyven Arsène Lupin fra en lokal overtro som krever at tretti kvinner må dø for å mildne hevngjerrige ånder.

I musikken[rediger | rediger kilde]

Den irske musikeren og sangeren Enyas album Dark Sky Island (2015) var inspirert av Sark utmerkelse som den første mørk himmeløy. Bestemte sanger på albumet, tittelsangen i særdeleshet, utforsker stjernene, himmelen og naturen.

TV[rediger | rediger kilde]

  • Tilpasningen til TV-drama i 1986 av Mr Pye skrevet av Mervyn Peake med Derek Jacobi med filmet på Sark. Den opprinnelige romanen hadde også handling fra Sark.
  • Sark var også lokalisering av den fjerde serien av The New Statesman, The Irresistible Rise of Alan B'Stard, og det samme var tilfelle tidvis med Jersey-baserte TV-serien om detektivserien Bergerac.
  • Deler av sjuende episode av den andre serien om TV-drama fra andre verdenskrig kalt Enemy at the Door har handling på Sark. La Coupée opptrer i en rekke av scenene. Den ble vist mellom 1978 og 1980.
  • Sark, og i særdeleshet Gouliot-grottene, opptrer i episode 8 av sesong 3 av BBCs TV-serie Coast.
  • Sark var emne for episoden av TV-kanalen ITVs serie om Storbritannias øyer i 2009, presentert av Martin Clunes. Øyboerne som var involvert i programmet var konstabel Alan Blythe og Rossford de Carteret.
  • Sark var emne for programmet Holiday Showdown på ITV2 hvor en familie valgte Sark som sitt feriested.
  • I episode 2 av ITVs miniserie Collision (2009), sier Guy Pearson (spilte av Nicholas Farrell): «Jeg vil flytte til kanaløyene; Sark. Ingen biler på Sark, jeg vil være i himmelen.»
  • I John Shuttleworths Southern Softies (2009) kan Shuttleworth og hans mannskap ikke finne sted å bo på Sark.
  • I serie 7 og 8 av BBCs serie An Island Parish følger de to anglikanske og metodistiske prestene på Sark.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «SEL Customer Letter» Arkivert 8. juli 2018 hos Wayback Machine. (PDF), Sark Electricity, februar 2018.
  2. ^ «The official website for the Island of Sark», Sark Tourism. 23. januar 2014.
  3. ^ Palca, Joe (1. februar 2011): «Lights Out: Tiny Sark Named First 'Dark-Sky' Island», NPR
  4. ^ a b «Sark Home Page», Island Life. 10. desember 2008.
  5. ^ a b Jones, Mari C.: «Voices – Multilingual Nation / Jèrriais and Sercquiais today», BBC.
  6. ^ «Galena from Le Pelley's Shaft, Little Sark, Channel Islands», Hudson Institute of Mineralogy.
  7. ^ «Sark (Channel Islands)». Uk-fusion.com. Arkivert fra originalen den 20. april 2008.
  8. ^ Miller, Brent V; Samson, Scott D; D'Lemos, Richard S (Oktober 1999): «Time span of plutonism, fabric development, and cooling in a Neoproterozoic magmatic arc segment: U–Pb age constraints from syn-tectonic plutons, Sark, Channel Islands, UK» i: Tectonophysics. 312 (1), s. 79–95. Bibcode:1999Tectp.312...79M. doi:10.1016/S0040-1951(99)00172-9.
  9. ^ a b c d e Karlson, Ingemar (2018): De små folkens historia. Minoriteter i Europa, Lund: Historiska media, s. 218
  10. ^ «The UK's richest 1,000» Arkivert 14. oktober 2017 hos Wayback Machine., The Sunday Times.
  11. ^ "Sark goes to the polls", This is Guernsey. 8. desember 2010. Arkivert fra originalen den 24. mai 2013.
  12. ^ Indyjourno (29. juni 2012): «Sark and the Barclays Brothers», Indymedia Ireland
  13. ^ Coates, Richard (1991): The ancient and modern names of the Channel Islands: a linguistic history. Stamford: Paul Watkins, ISBN 978-1871615166, s. 73–76.
  14. ^ Coates, Richard (2009): "A Glimpse through a Dirty Window into an Unlit House: Names of Some North-West European Islands" (PDF) i: Ahrens, Wolfgang; Embleton, Sheila; Lapierre, André: Names in Multi-Lingual, Multi-Cultural and Multi-Ethnic Contact: Proceedings of the 23rd International Congress of Onomastic Sciences: August 17‒22, York University, Toronto, Canada. Toronto: York University, ISBN 978-1-55014-521-2, s. 228. Arkiert fra originalen (PDF) den 7. april 2015.
  15. ^ Coates, Richard (2009): «A Glimpse through a Dirty Window into an Unlit House: Names of Some North-West European Islands» (PDF) i: Ahrens, Wolfgang; Embleton, Sheila; Lapierre, André: Names in Multi-Lingual, Multi-Cultural and Multi-Ethnic Contact: Proceedings of the 23rd International Congress of Onomastic Sciences: August 17‒22, York University, Toronto, Canada. Toronto: York University. ISBN 978-1-55014-521-2, s. 235. Arkivert fra originalen (PDF) den 7. april 2015.
  16. ^ Karlson, Ingemar (2018): De små folkens historia, s. 220
  17. ^ a b c d Johnson, Ben: «Sark, Channel Islands», Historic UK
  18. ^ «Sark Ancient Settlement», The Megalitic Portal
  19. ^ «Dig unearths 'hearth' of island»[død lenke], BBC 25. juli 2006
  20. ^ Cunliffe, Barry (2001): Facing the Ocean, Oxford University Press, s. 402
  21. ^ Ibeji, Mike (17. februar 2011): "The Romance of Robin", Robin Hood and his Historical Context. BBC.
  22. ^ a b Nullatamby, Suryen: «Barclay & Ors R (on the application of) v The Seigneur of Sark & Anor [2008] EWHC 1354 (Admin) (18 June 2008)», British and Irish Legal Information Institute.
  23. ^ a b Marr, James (1984): Guernsey people. Phillimore. ISBN 0850335299.
  24. ^ Ewen, Alfred Harry; De Carteret, Allan Roper (1969): The Fief of Sark. Guernsey: Guernsey Press. s. 101–102.
  25. ^ Ewen, Alfred Harry; De Carteret, Allan Roper (1969): The Fief of Sark. Guernsey: Guernsey P., s. 109.
  26. ^ «How to Keep the 20th Century Mostly at Bay», Smithsonian, mai 1986
  27. ^ «Conquest to colonisation: 450 years of Sark history» Arkivert 13. juli 2018 hos Wayback Machine., Jersey Evening Post 6. august 2015
  28. ^ Le Tissier, Richard (2006): Island Destiny: A True Story of Love and War in the Channel Island of Sark. Seaflower Books. ISBN 978-1903341360, s. 33
  29. ^ Falla, Frank (1967): The Silent War. Burbridge. ISBN 0-450-02044-4.
  30. ^ a b Marshall, Michael (1967): Hitler invaded Sark. Paramount-Lithoprint, s. 39
  31. ^ Drawmer, Gwen (2001): My Memories of the German Occupation of Sark, 1940–1945. Studio House, s. 24
  32. ^ Marshall, Michael (1967): Hitler invaded Sark, s. 18
  33. ^ «Who is the man who has inherited the most powerful position in Sark?» Arkivert 2016-08-15, hos Wayback Machine. (PDF). Sark Newspaper. 5. juli 2016.
  34. ^ a b Launet, Edouard (6. desember 1997): «Michael Beaumont, 70 ans, est le 'seigneur' de Sercq, île anglo-normande. Deux richissimes jumeaux contestent son paisible féodalisme. Le comte de l'île», Libération
  35. ^ a b c Caesar, Ed (25. oktober 2006): «Lost world: the last days of feudal Sark», The Independent.
  36. ^ «Grave affair. (Andre Gardes tries to take over Sark in the Channel Islands)» Arkivert 16. september 2012 hos Wayback Machine., The Economist (US). 1. september 1990. Betalingsmur for hele artikkelen
  37. ^ a b c Harrell, Eben (17. januar 2008): «A Revolution Not Televised», Time.
  38. ^ a b Walsh, Conal (27. mars 2005): «Barclays attack Sark as Europe's 'last bastion of feudalism'», The Guardian
  39. ^ Bowers, Simon; Pidd, Helen (27. juni 2012): «Minister in row with Barclay brothers over Sark», The Guardian.
  40. ^ «Feudal Sark: Democratic revolution», The Economist. 12. juli 2007.
  41. ^ Endringene var i Reform (Sark) Law, 2008 og Real Property (Transfer Tax, Charging and Related Provisions) (Sark) Law, 2007
  42. ^ a b c «The Reform (Sark) Law, 2008» Arkivert 13. juli 2018 hos Wayback Machine. (PDF), Sark Chief Pleas.
  43. ^ «Europe | Guernsey | Sark democracy plans are approved», BBC News. 9. april 2008.
  44. ^ Mann, Nick: «Sark Seneschal could lose Chief Pleas role», This is Guernsey. Arkivert fra originalen den 11. juni 2011.
  45. ^ a b «Sark Islanders fear takeover», Today. BBC. 28. mars 2012.
  46. ^ Collins, Lauren (29. oktober 2012): «A Feudal Feud on the Isle of Sark», The New Yorker.
  47. ^ Robinson, James (14. desember 2008): «The raiders of the lost Sark», The Guardian
  48. ^ «A plaintive wine from Sark», Private Eye. London: Pressdram Ltd. 27. januar 2017.
  49. ^ Anon (31. januar 2011): «Sark Island and Hortobágy National Park earn Dark Sky Status from The International Dark – Sky Association» (PDF). IDA-pressemelding. International Dark Sky Association. Arkivert fra originalen (PDF) den 19. august 2013.
  50. ^ Anon (31. januar 2011): «Sark named world's first dark sky island», BBC News Guernsey
  51. ^ Sample, Ian (31. januar 2011): «Sark is world's first 'dark sky island'», The Guardian.
  52. ^ Anon (11. oktober 2015): «Sark's astronomical observatory opens», BBC News Guernsey
  53. ^ Anon: «Sark's Very Own Observatory» Arkivert 14. juli 2018 hos Wayback Machine., Sark Island. Sark Tourism.
  54. ^ «Lords Hansard text for 16 Jun 2009 (pt 0001)» (PDF), Parliament.uk.
  55. ^ «Jurats», Guernsey Royal Court
  56. ^ Stevenson, Jess: "Seneschal to lose one of his roles", Guernsey Press. Arkivert fra [originalen] den 11. juni 2011.
  57. ^ «lessee (n.)», Online Etymology Dictionary
  58. ^ «Greffier», Wiktionary
  59. ^ Dewe, R.J.: «The General Purposes & Finance Committee Rerport on Divorce, August 2002», Sark.info. Arkivert fra originalen den 14. mars 2012.
  60. ^ Hammond, Reginald J. W., red. (1975): Channel Islands. Ward Lock Red Guide. London: Ward Lock, ISBN 0-7063-5497-4, s. 146.
  61. ^ a b Karlson, Ingemar (2018): De små folkens historia, s. 216
  62. ^ «clameur», Wiktionary
  63. ^ «Keeping the Island Informed», The Sark Newspaper.
  64. ^ «Kevin Delaney leaves Barclay Brothers' Sark firm», BBC News Online. 11. mars 2015
  65. ^ Morris, Steven (20. november 2014): «Police called in over 'media harassment' on Sark», The Guardian
  66. ^ «Sark Life magazine by Small Island Publishing, Sark», Smallislandpublishing.sark.gg.
  67. ^ Jones, Mari C.: «Voices – Multilingual Nation / The history of Jèrriais and Sercquiais», BBC.
  68. ^ «Société Jersiaise». Arkivert fra originalen 21. april 2008. Besøkt 13. juli 2018. 
  69. ^ «Where to stay», Isle of Sark
  70. ^ «Inaugural Economic Policy for Sark» (PDF), Government of Sark.
  71. ^ a b Karlson, Ingemar (2018): De små folkens historia. Minoriteter i Europa, s. 219
  72. ^ «Direct Taxes (Sark) Law, 2002», Guernsey Legal Resources.
  73. ^ «Classes» Arkivert 13. juli 2018 hos Wayback Machine., Sark School.
  74. ^ «Sark School closed by streptococcal infection», BBC News. 1. september 2010.
  75. ^ "History of Sark Island, The Channel Islands, Island Parish Sark, Channel Island Sark", Sark Island Hotels. Arkivert fra originalen den 9. januar 2014.
  76. ^ «Census 1971», Bailiwick of Guernsey.
  77. ^ «Guernsey – States of Guernsey – Sark's new look Chief Pleas», BBC. 12. desember 2012.
  78. ^ «Sark Election 2012: Two conseillers lose seats», BBC News. 12. desember 2012.
  79. ^ «Sark Methodist Church», arkivert fra originalen den 14. desember 2007.
  80. ^ Moore, R.D. (1952): Methodism in the Channel Islands, London: Epworth Press
  81. ^ Peter Doyle (1996): Butler's Lives of the Saints, s. 170–171
  82. ^ «Company Bio» Arkivert 3. mars 2017 hos Wayback Machine., Sark Shipping Company Ltd. 4. juli 2012
  83. ^ «Manches Îles Express», Manche-iles-express.com
  84. ^ «States of Alderney Visit Alderney», Visitalderney.com.
  85. ^ «Traffic lights on car-free Sark», BBC News. 13. desember 2010.
  86. ^ «Sark Ambulance Service» Arkivert 2. april 2015 hos Wayback Machine., Sarksurgery.com
  87. ^ «Sark Fire Service», Sark Fire Service.
  88. ^ «Sport - Sark», BBC Jersey. 22. juni 2007
  89. ^ «Guernsey dominate Sark to Jersey», BBC News. 1. september 2008.
  90. ^ «London 2012: Team GB dressage team announced by BOA», BBC Sport. 22. juni 2012.
  91. ^ «Sark's gold postbox for Carl Hester Olympic dressage win», BBC News 7. august 2012
  92. ^ La Nouvelle Chronique de Jersey, 24. august 1910
  93. ^ La Gazette de Guernesey, 18. juli 1925
  94. ^ Jersey Evening Post, 15. august 1969
  95. ^ Le Bailliage, 10. september 1892
  96. ^ Dame of Sark: An Autobiography, 1962, Internet Archive
  97. ^ «Death of a Dame» Arkivert 30. juni 2013 hos Wayback Machine., Time. 29. juli 1974. Sitat: «Nearly all 560 subjects of the medieval fiefdom of Sark gathered last week around a gnarled oak tree in their parish churchyard to mourn Dame Sibyl Mary Collings Beaumont Hathaway, 21st Seigneur of Sark.»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Barnett, A.J. (1977): The Constitution of Sark.
  • Cachemaille, Rev J.L.V. (1928): The Island of Sark.
  • Carteret, A.R. de (1956): The Story of Sark. London: Peter Owen Limited.
  • Coysh, Victor (1982): Sark: The Last Stronghold of Feudalism. Guernsey: Toucan Press.
  • Ewen, A. H.; de Carteret, Allan R. (1969): The Fief of Sark. Guernsey: Guernsey Press.
  • Hawkes, Ken (1995): Sark. Guernsey: Guernsey Press. ISBN 0-902550-46-2.
  • Johnson, Henry (2014): «Sark and Brecqhou: Space, Politics and Power» (PDF). Shima 8 (1), s. 9–33.
  • Johnson, Henry (2015): «The Sark/Brecqhou Dyad: Jurisdictional Geographies and Contested Histories» (PDF). Shima 9 (1), s. 89–108.
  • Karbe, Lars Cassio (1984): Das politische System der Insel Sark. Modelle europäischer Zwergstaaten – die normannische Seigneurie Sark (Sercq). Frankfurt am Main. ISBN 3-8204-7483-8.
  • Karlson, Ingemar (2018): De små folkens historia. Minoriteter i Europa, Lund: Historiska media,ISBN 978-91-7545-618-8.
  • Kursner, Geoffroy (2015): L'île de Sercq: Histoire du dernier état féodal d'Europe. Éditions du Menhir. ISBN 978-2-919403-27-1.
  • Lee, Eric (2016): Operation Basalt: The British Raid on Sark and Hitler's Commando Order. The History Press. ISBN 978-0750964364.
  • Rivett, Peter J. (1999): Sark: A Feudal Fraud? Devon: Planetesimal Publishing. ISBN 0-9534947-2-1.
  • Sack, John (1959): Report from Practically Nowhere. New York: Curtis Publishing Company. s. 26–42.
  • Toyne, S.M. (1959): Sark: A Feudal Survival. Eton, Windsor: The Shakespeare Head Press.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Sark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons