Schengen-avtalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Schengen-traktaten)
Gå til: navigasjon, søk
Det europeiske flagg Europarett
Schengen-regelverket
Utformet av
Undertegnet i
Depositarie
Rådet
Schengen, Luxembourg
Luxembourgs regjering
Offentliggjort i
Celexnummer
EFT L 239 2000
42000A0922
Juridisk bindende
Undertegnet
Ikrafttredelse
ja, med direkte effekt
14. juni 1985 (Schengenavtalen)
19. juni 1990 (Schengenkonvensjonen)
26. mars 1995
1. mai 1999
Merknader
Annen lovgivning
Utgjør en del av

kompletterende lovgivning
Status: Gjeldende europarett
Mørk blå: Schengen-landene.
Lys blå: Signatland der avtalen ennå ikke er trådt i kraft
Gul: Liechtenstein og søkerlandet Vatikanstaten.
Monument over avtalen i Schengen, Luxembourg

Schengen-regelverket er et regelverk som har som formål å erstatte grensepostene og grensekontrollene mellom landene i traktaten med eksterne grensekontroller. Regelverket bygger på Schengen-avtalen, som ble inngått av Tyskland, Frankrike, Nederland, Belgia og Luxembourg i juni 1985 på skipet «Princess Marie-Astrid» på Mosel-elven nær landsbyen Schengen i Luxembourg, ved den franske og tyske grensen.[1] Den 19. juni 1990 undertegnet de 5 landene Schengen-konvensjonen, som førte til at Schengen-samarbeidet trådte i kraft 26. mars 1995. Samarbeidet er i dag utvidet til å omfatte 27 land i Europa.

Samarbeidet innebærer blant annet at det ikke er noen ordinær passkontroll mellom medlemslandene.

Tilsluttede land[rediger | rediger kilde]

Schengen-avtalen omfatter idag 27 europeiske land: Belgia, Danmark, Estland, Finland, Frankrike, Hellas, Island, Italia, Latvia, Litauen, Luxembourg, Malta, Monaco, Nederland, Norge, Polen, Portugal, Slovakia, Slovenia, Spania, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tyskland, Ungarn, Østerrike, Liechtenstein.

Unntak[rediger | rediger kilde]

Følgende områder innenfor medlemslandene omfattes ikke av Schengen-avtalen

Generelt sett omfattes områder utenfor Europa ikke av Schengen-avtalen (men Kanariøyene omfattes)

Ikrafttredelse[rediger | rediger kilde]

1 Tyskland Tyskland 26. mars 1995 22 Slovakia Slovakia 21. desember 2007 1
2 Nederland Nederland 26. mars 1995 23 Ungarn Ungarn 21. desember 2007 1
3 Belgia Belgia 26. mars 1995 24 Slovenia Slovenia 21. desember 2007 1
4 Luxembourg Luxembourg 26. mars 1995 25 Malta Malta 21. desember 2007 1
5 Frankrike Frankrike 26. mars 1995 26 Sveits Sveits 12. desember 2008 2
6 Monaco Monaco 26. mars 1995 27 Liechtenstein Liechtenstein 19. desember 2011
7 Spania Spania 26. mars 1995 Kypros Kypros Søkerland
8 Portugal Portugal 26. mars 1995 Bulgaria Bulgaria muligens 2014[2]
9 Italia Italia 26. oktober 1997 Romania Romania muligens 2014[2]
10 Østerrike Østerrike 1. desember 1997 Vatikanstaten Vatikanstaten Søkerland
11 Hellas Hellas 26. mars 2000
12 Island Island 25. mars 2001
13 Norge Norge 25. mars 2001
14 Sverige Sverige 25. mars 2001
15 Danmark Danmark 25. mars 2001
16 Finland Finland 25. mars 2001
17 Estland Estland 21. desember 2007 1
18 Latvia Latvia 21. desember 2007 1
19 Litauen Litauen 21. desember 2007 1
20 Polen Polen 21. desember 2007 1
21 Tsjekkia Tsjekkia 21. desember 2007 1

1 Traktaten trådte i kraft til lands og til havs i disse ni landene på denne datoen. Ved flyplassene opphørte passkontrollen 30. mars 2008.

2 Traktaten trådte i kraft til lands i Sveits på denne datoen. Ved flyplassene opphørte passkontrollen 29. mars 2009.

Tilgrunnliggende prinsipper[rediger | rediger kilde]

Ungarsk Schengen-visum
En Schengen-grense i nærheten av Kufstein mellom Tyskland og Østerrike: Trafikkøyen markerer stedet hvor en kontrollpost ble revet i 2000.

Før første verdenskrig kunne man reise fra Paris til Moskva uten pass.[3] Denne friheten opphørte med krigen, selv om flere lokale frisoner ble etablert. Etter Irlands uavhengighet fra Storbritannia i 1922 kunne man reise fritt mellom landene, uten pass (identitetskort eller pass trengs for flyreiser siden 1997). Mellom Norge, Sverige, Danmark og Finland har det likeledes vært passfrihet siden 1952, lovfestet ved den nordiske passunionen i 1954.

Slike frisoner var likevel unntaket fra regelen. For å krysse grensene mellom land i Europa behøvde man et pass. I mange land var det også påkrevet med egne visum. Et enormt nettverk av grenseposter i Europa forårsaket forsinkelser og økte utgifter for handel og turisme.

Etter traktatens iverksettelse, ble grenseposter mellom deltagerland stengt, og ofte revet. Biltrafikken blir ikke lenger forsinket; passasjerer som reiser med bil, båt, jernbane og fly trenger ikke å identifisere seg med pass eller visum når de krysser grensene. Borgere i land utenfor EU og EØS som reiser i Schengen-området som turister og forretningsmenn, behøver et Schengen-visum som utstedes av ambassaden eller konsulatet i det Schengen-landet de ønsker å besøke først. Etterpå kan de uhindret besøke et hvilket som helst Schengen-land.

Borgere i "tredje-land", utenfor EU[4], som har oppholdstillatelse i en Schengen-stat, kan fritt oppholde seg i og reise til en annen Schengen-stat i en periode på opptil 3 måneder.[5] For lengre opphold, kreves spesiell tillatelse fra det respektive landet. Personer utenfor Schengen-området, som har en langvarig oppholdstillatelse i et medlemsland, kan, under visse omstendigheter, tildeles retten til å bosette seg i andre medlemsland.[6]

Schengen-landene samarbeider om å kontrollere og overvåke områdets ytre grenser, gjennom en avtale som kalles Schengen-grensens kodeks.[7] Artikkel 7 krever en minimum-sjekk av personer som krysser de ytre grensene, deriblant identifikasjonspapirer og reisedokumenter. Borgere fra "tredje-land", utenfor EU[4], som krysser grensene, må gjennomgå en omfattende undersøkelse, som også omfatter alle adgangskrav (dokumentasjon, visum, yrkesmessig status, hvordan de tjener til livets opphold, og mulig utestengelse av sikkerhetshensyn).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Official Journal L 239 , 22/09/2000 P. 0013 – 0018: The Schengen acquis – Agreement between the Governments of the States of the Benelux Economic Union, the Federal Republic of Germany and the French Republic on the gradual abolition of checks at their common borders, 22. september 2000
  2. ^ a b Norway does not want Bulgaria and Romania in Schengen
  3. ^ «Hot topic in Germany: aggression in World War I». CS Monitor. 8. februar 2004. Besøkt 23. desember 2007. 
  4. ^ a b Artikkel 2 i Schengen-traktaten.
  5. ^ Artikkel 21 i Schengen-traktaten.
  6. ^ «Council Directive 2003/109/EC concerning the status of third-country nationals who are long-term residents» (PDF). 23. januar 2004. Besøkt 21. desember 2007. 
  7. ^ «Regulation (EC) No 562/2006 of the European Parliament and of the Council of 15 March 2006 establishing a Community Code on the rules governing the movement of persons across borders (Schengen Borders Code)». 13. april 2006. Besøkt 21. desember 2007. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]