Edderkopper

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Edderkopper
Korsedderkopp, Araneus diadematus (Entelegynae)
Vitenskapelig(e) navn:	Araneae
Norsk(e) navn:	edderkopper
Hører til:	edderkoppdyr, leddyr, protostomier
Antall arter:	36 000
Habitat:	terrestrisk
Utbredelse:	alle verdensdeler
Delgrupper:	Austrochiloidea Entelegynae Haplogynae Hypochilidae leddedderkopper mygalomorfe edderkopper

Edderkopper er leddyr som ved hjelp av spinnekjertler på bakkroppen produserer silke (spindelvev). Som andre edderkoppdyr er kroppen todelt, med åtte gangbein, samt to par chelicerer og «munnføtter» (pedipalper). De har vanligvis åtte øyne. Hunnene er som regel større enn hannene, iblant meget større, men hos et mindretall arter f.eks. vannedderkoppen og noen hoppeedderkopper, er hannene omtrent like store eller større enn hunnene.

Læren om edderkopper kalles araknologi, selv om den ofte blir gruppert i det mer generelle området entomologi. Frykt eller redsel for edderkopper kalles arachnofobi. Ingen av de norske artene er farlige på den måten at de er noen trussel mot mennesket, selv om bittet fra noen arter kan gjøre merkbart vondt.

Edderkopper er rovdyr. De norske edderkoppene spiser hovedsakelig fluer og andre mindre insekter. Mange edderkopper jakter ved å bygge nett hvor insektene setter seg fast. Disse nettene er laget av edderkoppsilke, som består av lange, tynne og svært sterke proteintråder. I forhold til trådenes tykkelse er de like sterke som nylon. Trådene produseres av spinnekjertler som befinner seg i to par spinnevorter under edderkoppens bakkropp. Alle edderkopper produserer silke, selv om ikke alle bruker dem til å spinne avanserte feller med. Silken kan bli brukt som hjelp når edderkoppen skal klatre, til å fôre huleganger med, til å spinne kokonger til eggene, til å spinne inn byttedyr og til mange andre formål.

Innhold 1 Anatomi 2 Evolusjon og inndeling 3 Kjente arter 4 Referanser 5 Eksterne lenker

[rediger] Anatomi

I likhet med de andre gruppene edderkoppdyr, er edderkoppens kropp delt i to kroppsavsnitt (tagmata). Forkroppen eller hodebryststykket (prosoma eller cephalothorax) består av hodet og brystet som sammen danner ett av kroppsavsnittene. Det andre er bakkroppen (opisthosoma).

Forkroppen mangler antenner, men har ellers ekstremiteter (utvekster) på de etterfølgende segmentene. Ett par chelicerer eller «gripetenger», sitter på hver side av munnåpningen. Et særtrekk ved edderkoppene er at chelicerene inneholder giftkjertler, som brukes for å lamme byttedyr. Det finnes noen meget få arter som mangler giftkjertler, men dette er en sekundær egenskap. Like ved chelicerene finnes ett par pedipalper som brukes som følere og blir ofte kalt munnføtter. Pedipalpene kan være ganske lange og kan hos enkelte arter lett forveksles med gangføtter. Litt lenger bak på forkroppen finnes fire par med gangbein.

Bakkroppen er sekkformet og mangler bein. Det første bakkroppssegmentet danner en tynn stilk («midje» eller petiolus) som forbinder bak- med forkroppen. Dette er et fellestrekk med amblypyger. De fire spinnevortene er imidlertid rudimenter etter ekstremitetene, og befinner seg parvis på det fjerde og femte bakkroppssegmentet.

Ytterst på beina har de fleste edderkoppene tre klør, og for edderkopper som spinner nett er det disse som brukes for å gå på nettet. Klørne har også små sagtenner. De artene som spinner produserer en slags olje fra både klørne og huden, for å unngå å sitte fast i sitt eget eller andres nett.^[1]

De fleste edderkopper har åtte øyne. Av disse er tre par såkalte sideøyne, som er rester etter fasettøyne slik man f.eks. finner dem hos insekter. Hvert av sideøynene består av mange enkeltøyne med en felles linse. Hos edderkopper og amblypyger, er kun tre av de opprinnelig fem parene sideøye bevart. Det fjerde øyeparet er medianøyne, disse er mye enklere bygde, likevel er de hos noen arter større enn sideøynene. Øynene kan ha ulik plassering hos de ulike artene. Hos noen kan ett par av øynene bedre utviklet enn de andre. Noen arter har bare seks øyne (mangler et par øyne), dette finnes fortrinnsvis sos haplogyne edderkopper. Noen arter er helt uten øyne. Flere edderkopparter har et godt syn. De fleste nattsktive (nettvevere) og de som baserer seg på snikangrep som krabbeedderkopper som bl.a. lever på blomster, har en vanligvis en beskjeden synssans. I stedet er disse edderkoppene ekstremt følsomme for vibrasjoner.

Sirkulasjonssystemet er åpent, som hos alle leddyr. Edderkoppens åndedrettsorganer er basert på et luftrørsystem (trakeer), hvor hver åpning til luftrøret er en utvidelse av en ytre pore (stigma) som strekker seg fra edderkoppens bakkropp. Disse åndedrettsåpningene er hos noen arter beskyttet av spirakler, som er porer i edderkoppens eksoskjelett. Hos mygalomorfe edderkopper skjer gassutvekslingen ved hjelp av en såkalt boklunge eller bokgjelle. Araneomorfe edderkopper bruker spirakler i tillegg. Den siste er langt mer effektiv, og gjør at edderkoppen kan bevege seg meget hurtigere samtidig som den benytter seg av aerob forbrenning.

Ettersom hunnen lagrer hannens sæd i et eget hulrom som står i forbindelse med den samme kanalen som eggene passerer på vei ut, blir ikke eggene befruktet før de legges, hvilket er hovedårsaken til at det aldri har utviklet seg levendefødende edderkopper.

[rediger] Evolusjon og inndeling

De oppsto i den geologiske tidsperioden devon, og har således levd på jorda i nærmere 400 millioner år. De har invadert det meste av landjorda fra tropisk regnskog og subtropisk ørken til høyfjell og polare områder.

Edderkoppenes søstergruppe er sannsynligvis amblypyger. Også svepeskorpioner er forholdsvis nært beslektet med edderkopper.

Slektskapsforholdene mellom edderkoppene er – gjengitt i hierarkisk skrivemåte – som følger:

• Leddedderkopper (Liphistiidae eller Mesothelae)
  • Heptathela
  • Liphistius
• Opisthothelae
  • Mygalomorfe edderkopper (Mygalomorphae, bl.a. fugleedderkopper)
  • Araneomorfe edderkopper (Araneomorphae)
    • Hypochilidae (eller Palaeocribellatae)
      • Ectatosticta davidi
      • Hypochilus
    • Neocribellata (eller Labidognatha)
      • Austrochiloidea
      • [Gruppe uten navn]
        • Haplogynae
        • Entelegynae (bl.a. hjulspinnere, hoppeedderkopper, krabbeedderkopper, traktedderkopper, ulveedderkopper; også samtlige norske arter)

[rediger] Kjente arter

Over 37 000 edderkopparter er så langt blitt identifisert, men det totale tallet på eksisterende arter er anslått til nærmere 200 000. Nesten alle arter er giftige, men bare 30 arter har gift som er dødelig for mennesker. 562 arter er registrert naturlig forekommende i Norge (per april 2005). Edderkoppene varierer i størrelse fra noen få millimeter til over 25 cm. De tyngste kan bli opptil 150 gram, og har en levetid på 40 år.

En kjent edderkopp er den sorte enke (Latrodectus mactans), som fikk navnet fordi hunnen spiser hannen etter kjønnsakten. De brasilianske vandreedderkoppene (Phoneutria) er blant verdens giftigste, og kan medføre døden for et menneske i løpet av 12–18 timer.

Taranteller blir somme tider holdt som kjæledyr. Disse edderkoppene har fått et ufortjent dårlig rykte, da man i tidligere tider mente at bitt fra taranteller var dødelige med mindre offeret kastet seg ut i en vill dans, tarantella, som skulle være et botemiddel mot bittet. I realiteten er det ikke beskrevet dødsfall som følge av giften fra tarantellbitt; men bittet gjør vondt, og kan fremkalle en reaksjon omtrent som ved et stikk av en bie. Imidlertid kan edderkoppbitt forårsake infeksjoner og anafylaktiske reaksjoner, og dette kan medføre både sterke smerter og alvorlig sykdom.

[rediger] Referanser

[rediger] Eksterne lenker

• Norske edderkopper

• Litt av hvert om edderkopper

• Alla dessa småkryp - (svensk)

• Glenns edderkopper Oversikt over mange skandinaviske edderkopparter. Rikt illustrert.