Suðuroy

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Suðuroy
Geografi
Plassering Lengst sør av Færøyene i Atlanterhavet.
Øygruppe Færøyene Færøyene
Antall øyer Foruten selve Suðuroy er det 262 holmer og skjær.[1]
Areal 164,7 km²
Høyeste punkt Gluggarnir (610 moh.[2])
Administrasjon
Færøyene
Færøyene
Kommuner Fámjin, Hov, Hvalba, Porkeri, Sumba, Tvøroyri og Vágur
Demografi
Befolkning 4 685 (per 2014[3])
Befolkningstetthet 28,4/km²
Plassering

Suðuroy (IPA: [ˈsuːwʊrɔi] eller [ˈsuːri], dansk: Suderø) er den sørligste og fjerde største av Færøyene. De fleste bygdene ligger i fjorder på østkysten, mens Sumba og Fámjin ligger på vestkysten med mange lett tilgjengelige fuglefjell. Tvøroyri og Vágur er økonomiske og trafikale knutepunkter for henholdsvis nord- og sørdelen av øya.

Den 1. januar 2014 hadde Suðuroy 4 685 innbyggere, fordelt på 14 bygder.[3] Øysamfunnet har opplevd en reduksjon i folketallet og sin relative størrelse siden 1950-årene. Suðuroy er den øya som ligger lengst unna det færøyske meginlandið, «fastlandet». Det er fergeforbindelse mellom Tvøroyri og Tórshavn. En påtenkt, undersjøisk tunnel mellom Suðuroy og Sandoy er hverken finansiert eller ferdig utredet.[4] Suðuroy var tidlig ute med å industrialisere fiskeriet, som stadig er øyas største næringsvei. Andre viktige næringsveier er jordbruk, handel samt offentlig og privat tjenesteyting.

Øya har fått tilnavnet «Lille Danmark». Tradisjonelt har flertallet av innbyggerne på Suðuroy vært tilhengere av samhørighet med Danmark, ikke selvstendighet.[5] Dialekten har flere trekk som ligger nært opp til dansk enn hva som er tilfelle for andre færøyske dialekter.[6][7] Distinkte trekk ved øysamfunnet har blitt tilskrevet den isolerte beliggenheten.[8]

Administrativt er øya inndelt i kommunene Fámjin, Hov, Hvalba, Porkeri, Sumba, Tvøroyri og Vágur. Den ubebodde øya Lítla Dímun, nordøst for Suðuroy, er en del av kommunen Hvalba.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Vestkysten mellom Sumba og Vágur. Utsyn mot Beinisvørð.
Ásmundurstakkur vest for Sandvík.

Den 164,7 km² store Suðuroy er avlang i formen, og strekker seg 32 km i nordvestlig–sørøstlig retning. Østkysten er karakterisert av de dype fjordene som skjærer seg inn i landskapet. De lengste er Trongisvágsfjørður og Vágsfjørður, hvorved de største bebyggelsene ligger. Mellom disse ligger Hovsfjørður. Lopransfjørður er en arm i sørlig retning av Vágsfjørður. Sandvík og Hvalbiarfjørður ligger nord på øya.

Øya er fjellendt, særlig på vestkysten og i de midtre partiene, men ingen av fjellene er blant de 100 høyeste på Færøyene. De høyeste punktene på Suðuroy er Gluggarnir (610 moh.), eystanfyri Herðablaðið (605 moh.) og Mjóstíggjur (592 moh.).[9] Det mest kjente fjellet er likevel havklippen Beinisvørð (470 moh.), vest for Sumba.

I likhet med resten av øyriket finner man en rekke små elver, bekker og innsjøer. De 0,17 km² og 0,15 km² store Kirkjuvatn ved Fámjin og Vatnsnes ved Hov er blant de 10 største innsjøene på Færøyene.[10] Blant mindre elver kan nevnes Sandvíksá ved Sandvík, Stórá ved Trongisvágur og Stórá ved Sumba.

Suðuroy er omkranset av 262 holmer og skjær, og flesteparten ligger langs vestkysten.[1] De største holmene er Tjaldavíkshólmur (7,5 ha), Sumbiarhólmur (7 ha), Lopranshólmur (3,4 ha), Hovshólmur (1,7 ha) og Baglhólmur (0,8 ha).[11] 5 km sør for Akraberg, det sørligste punktet på Suðuroy, ligger en gruppe skjær, Flesjarnar, der den 11 m høye Munkurin er Færøyenes sørligste punkt. Havstykket mellom Munkurin og Suðuroy er beryktet for sine sterke strømmer.

Geologi[rediger | rediger kilde]

Basaltformasjoner ved Froðba.

Geologisk er Suðuroy en av de eldste delene av øygruppen, som er av vulkansk opprinnelse, og ble dannet for rundt 60 millioner år siden.[12] Karakteristisk for Suðuroy er de mange basaltformasjonene.[13]

I likhet med Mykines, som geologisk ligner på Suðuroy, finnes det noen kullforekomster på den nordlige delen av øya.[14] Hele serien med skifer og kull måler ca. 10 m, og inneholder to kullag med en gjennomsnittlig tykkelse på ca. 0,75 m. De samlede kullreservene er på ca. 10 millioner tonn. Området med kull er delt opp i fire kullfelter av gjennomgående daler, og dekker til sammen ca. 23 km². Hvalba er Færøyenes eneste åsted for kullgruvedrift.[15]

Klima[rediger | rediger kilde]

Den veiløse dalen Hvannhagi på østkysten. Utsyn mot Lítla Dímun.

Suðuroy har et subarktisk maritimt klima, sterkt påvirket av Atlanterhavet. Dette gir milde vintre, kjølige somre og en gjennomsnittlig årstemperatur på 6,4 °C. Temperaturforholdene ved målestasjonen på Akraberg er sammenlignbare med Mykines. Nedbøren er størst i høytliggende strøk. Vindforholdene på Akraberg gjør at nedbøren blir særlig liten her. Vinden står vanligvis i sørvestlig retning. Gjennomsnittlig årlig nedbør på Akraberg er 884 mm, blant de laveste på Færøyene. Gjennomsnittlig vindstyrke er 8,1 m/s.[16] Ved ekstremvær har det blitt målt vindstyrker på over 50 m/s.[17]

Klimadata for Akraberg
Måned Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des År
Normal maks. temp. °C 5.4 5.4 5.5 6.5 8.1 9.9 11.1 11.4 10.2 8.8 6.6 5.8 7,89
Døgnmiddeltemp. °C 3.8 3.9 4.0 4.8 6.6 8.4 9.6 10.0 8.9 7.5 5.1 4.2 6,40
Normal min. temp. °C 1.9 2.0 2.0 2.9 5.0 6.9 8.1 8.5 7.2 5.8 3.2 2.2 1,9
Nedbør (mm) 90 60 77 48 43 51 65 65 94 108 90 95

Flora og fauna[rediger | rediger kilde]

Ung gråsel ved Sandvík.

Vegetasjonen domineres av gresshei som i høyden går over i fjellvegetasjon. I likhet med resten av Færøyene kjennetegnes landskapet av mangelen på naturlig trevekst. Det finnes noen få plantefelt med trær. Ålegress finnes i det nordlige Atlanterhavet, men på Færøyene er arten bare registrert i fjordstrøk på Suðuroy.[18]

Av fauna på Suðuroy kan ville landpattedyr som rotter, mus og harer nevnes.[19] Gråselen er svært utbredt, og det finnes flere hvalarter i farvannene. Havet er dessuten rikt på en lang rekke fiskearter, som sjøfuglene lever av.

Vestkysten av Suðuroy regnes som et viktig fugleområde av BirdLife International, som følge av sin betydning som hekkested for sjøfugl, spesielt havhest (100 000 par), havsvale (2 500 par), toppskarv (250 par), teist (400 par) og lunde (20 000 par).[20] Eroderte tufflag i klippene langs kysten og gresskledte klippetopper danner gode hekkeplasser.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Befolkningsutvikling
År Bef. ±%
1900 3 027
1925 5 141 +69,8%
1950 6 268 +21,9%
1960 6 055 −3,4%
1966 5 734 −5,3%
1970 5 500 −4,1%
1977 5 803 +5,5%
1983 5 842 +0,7%
1989 5 845 +0,1%
1995 5 097 −12,8%
2000 4 958 −2,7%
2005 5 036 +1,6%
2010 4 758 −5,5%
2014 4 685 −1,5%
Kilde: Offentlig statistikk[3][21][22]
Vágur, den største bygden.
Kart over Suðuroy.

Den 1. januar 2014 hadde Suðuroy 4 685 innbyggere, fordelt på 14 bygder. Den største enkeltstående bygden er Vágur (1 320 innbyggere), men Tvøroyri, Froðba og Trongisvágur danner øyas største sammenhengende bebyggelse med 1 647 innbyggere.[3]

Suðuroy har opplevd en reduksjon i folketallet og sin relative størrelse siden 1950-årene. Siden 1950 har folketallet sunket med en fjerdedel av befolkningen. Den største relative reduksjonen har vært i aldersgruppene 0–19 år og 20–39 år, noe gir en raskt aldrende befolkning. Øya har spesielt opplevd en fraflytting av unge kvinner. Fra 1985 til 2007 sank Suðuroys relative andel av Færøyenes befolkning fra 13 % til 20,2 %. I samme periode sank andelen kvinner på øya fra 48,3 % til 46,9 %. Nettoutflyttingen til utlandet var dobbelt så stor som til andre steder på Færøyene.[22]

Folketall i bygdene på Suðuroy per 1. januar 2014:[3]

Bygd Innbyggere Kommune
Akrar 3&501&21&21 Sumba
Fámjin 3&502&100&100 Fámjin
Froðba 3&502&287&287 Tvøroyri
Hov 3&502&118&118 Hov
Hvalba 3&502&636&636 Hvalba
Lopra 3&501&85&85 Sumba
Porkeri 3&502&311&311 Porkeri
Sandvík 3&501&85&85 Hvalba
Sumba 3&502&251&251 Sumba
Trongisvágur 3&502&510&510 Tvøroyri
Tvøroyri 3&502&850&850 Tvøroyri
Vágur 3&503&1320&1 320 Vágur
Ørðavík 3&501&44&44 Tvøroyri
Ørðavíkarlíð 3&501&67&67 Tvøroyri

Historie[rediger | rediger kilde]

Bosetting og jordbrukssamfunn[rediger | rediger kilde]

Minnestøtte over Sigmundur Brestisson i Sandvík, utført av Hans Pauli Olsen i 2006.
Fuglefangstmenn ved Trongisvágur i 1890-årene.
Tradisjonelle båter med råseil brukt til hvalfangst.

Karbondatering har indikert korndyrking ved Hov på Suðuroy, Heimavatn på Eysturoy og i Korkadalur på Mykines på midten av 700-tallet, mens pollenanalyser gir noe mer varierte anslag.[18][23] Førnorrøne bosettere som irske munker kan ha stått for denne aktiviteten. Disse bosetterne hadde tilsynelatende forsvunnet da norske landnåmsmenn kom til Færøyene på 800-tallet.[24] Gunstige jord- og værforhold taler for at Suðuroy ble bosatt tidlig.[25][26] Den eldste skriftlige beretningen om Suðuroy er Færøyingesaga, der bygdene Hov og Sandvík blir nevnt. Ellers er Hvalba, Froðba, Sumba, Víkarbyrgi og Akraberg trolig landnåmsbygder. Arkeologiske funn i Porkeri taler for bosetting fra 1000-tallet. Navnet Ørðavík, avledet fra folkenavnet hǫrðar, «horder», kan hentyde til landnåmet.[27] Porkeri, Ørðavík, Vágur og Fámjin blir første gang nevnt skriftlig i Hundabrævið fra siste halvdel av 1300-tallet.[28]

Sagn forteller at to tredjedeler av befolkningen omkom under svartedauden på midten av 1300-tallet. Et sagn handler om den ene kvinnen som overlevde i Víkarbyrgi, men slike fortellinger er trolig overdrevet for å skildre pestens dødelighet.[29] Sagn forteller om en frisisk, hedensk bosetning ved Akraberg som skal ha bestått frem til den tid. To overlevende skal ha blitt inngift i Sumba.[30] Friserne nevnes i færøyske danseviser. Om folkloren har en historisk kjerne, om disse personene egentlig var frisere, og når de kom til Færøyene, er uavklart. Ifølge Adam av Bremen strandet de her i 1040.[31]

På 1600-tallet ble mange bygder på Suðuroy herjet av nordafrikanske sjørøvere, som plyndret bygder og bortførte kvinner og barn og solgte dem som slaver.[32] Angrepene er omspunnet av sagn og myter. I folkloren er forulykkede sjørøvere ofte brukt som forklaring på myten om at suðuroyingar oftere er mørkhåret og temperamentsfulle.[33]

Den arbeidskrevende korndyrkingen avtok i senmiddelalderen, og fiskerbøndene la større vekt på kystfisket. På Suðuroy og Sandoy var melke-, kjøtt- og skinnproduksjon av storfe like utbredt som sauehold. Storfe ble vinterfôret i fjøs med høy fra innmarken, og sendt på beite i utmarken om sommeren. Saueholdet var basert på utmarksbeite mesteparten av året. Stedsnavn som Porkeri vitner også om en betydelig svineproduksjon. På 1700-tallet begynte man å dyrke poteter. Økonomien forble jordbruksbasert frem til industrialiseringen av fiskeriet på 1800- og 1900-tallet.[34] Kjøtt og spekk fra grindhval har også vært en viktig matkilde. Grindhvalfangsten, grindadrápið, på Suðuroy kan trolig føres tilbake til landnåmet, derav stedsnavn som Hvalba og Hvalvík (nå Sandvík). I perioden 1709–2011 ble det gjennomført 207 grindadráp på Suðuroy, over 11 % av alle fangstepisoder på Færøyene i perioden.[35] Den tradisjonelle fuglefangsten og eggsankingen var oftest rettet mot lundefugler.

Handelen med Norge minket etter svartedauden, og Hansaforbundet og nederlendere fikk større innpass på 1300- og 1400-tallet. Like før reformasjonen ble Færøyene underlagt et dansk handelsmonopol. All handel måtte foregå i Tórshavn. Handelsmonopolet og sjørøverangrep førte gjentatte ganger til hungersnød på Suðuroy på 1600- og 1700-tallet, og mange øyboere omkom under risikable seilaser til byen. I 1636 frafalt myndighetene tiltalen mot folk fra Hvalba og Vágur som hadde handlet med et nederlandsk skip, fordi øyboerne hadde sultet. I 1755 ble Suðuroy fritatt for fisketiende, fordi fisken var fordervet før den kom til Tórshavn. Idet fisken ikke kunne selges, måtte øyboerne spise den selv. Tidlig på 1800-tallet ble det klart at hele Suðuroy hadde vært involvert i smugling, så handelsmonopolet åpnet en filial på hittil ubebodde Tvøroyri i 1836. I 1856 ble handelsmonopolet oppløst, og kjøpmannsfamilier i Vágur og på Tvøroyri begynte å bygge opp forretninger og kapital.

Industrialisert fiskersamfunn[rediger | rediger kilde]

Skonnerten «Johanna» i Vágur.
Rester etter en britisk kanonstilling på Eggjarnar.

Kjøpmenn som Johan Mortensen og Thomas Frederik Thomsen på Tvøroyri og Jacob Dahl i Vágur utvidet sine virksomheter til skipsrederier, skipsverft, fiskeforedling, klippfiskeksport, kjølelager og maskinverksteder fra slutten av 1800-tallet. Det første postkontoret utenfor Tórshavn ble opprettet på Tvøroyri i 1877. Rundt 1900 ble det etablert en norsk hvalfangststasjon i Lopra. Mortensen-familien på Tvøroyri kjøpte i 1895 dampbåten «Smiril», som begynte å seile i fast rutefart med gods og passasjerer til andre øyer.

Tvøroyri vokste fra 66 innbyggere i 1860 til 600 i 1925, og Vágur til det dobbelte. Med industrialiseringen av fiskeriet utviklet disse gamle jordbruksbygdene seg til fiskerbygder, der det vokste frem nye bransjer, samfunnsklasser og grunnlag for sosial mobilitet.[36] Sosialdemokratiet oppstod som en politisk bevegelse, og arbeiderforeninger på Tvøroyri og i Tórshavn ble forløpere for Javnaðarflokkurin. Suðuroy har vært partiets høyborg siden dannelsen i 1926.

På de treløse Færøyene har torv vært det vanligste brenselet. Det har vært utvunnet kull på Suðuroy siden 1780. Egenprodusert kull og importert kull, olje og parafin ble de viktigste energikildene for middelklassen og jordløse arbeidere i fiskerbygdene på 1900-tallet. Kullet fikk meget stor betydning under verdenskrigene.[37] Det første vannkraftverket på Færøyene ble oppført i Botnur ved Vágur i 1921.

Under den andre verdenskrig ble Færøyene besatt av Storbritannia, som tillot færøyske fartøyer å seile med Merkið. Flagget ble første gang heist i Fámjin i 1919. Færøyene doblet verdien av sin fiskeeksport, og ble leverandør av ca. 20 % av hele Storbritannias fiskekonsum under krigen. Færøyingene påtok seg også transporten av islandsk fisk til Storbritannia. 132 færøyske sjøfolk, mange av dem fra Suðuroy, omkom under krigen.[38] Etter krigen begynte det moderne færøyske sildefisket nord for øyene, noe som svekket Suðuroys relative betydning. I 1950-årene oppstod det også et omfattende kveitefiske i færøysk farvann, der norske fiskere var høyst delaktige. Da fangstforholdene for sild endret seg i slutten av 1960-årene, medførte det stor arbeidsledighet.[39]

En nedadgående trend i de internasjonale fiskeprisene samt minkende fiskekvoter, medførte en stigende interesse for havbruk i 1970-årene. Gunstige statlige garantier og private banklån gjorde at investeringene i det kapitalkrevende fiskeriet langt oversteg nivået i resten av Vest-Europa.[40][41] Fallende fiskepriser i slutten av 1980-årene utløste en bankkrise, som frem til midten av 1990-årene medførte fallende lønninger, stor arbeidsledighet og konkurser blant redere, verft, fiskeoppdrettere og tjenesteytende næringer. Mellom 1989 og 1995 opplevde Suðuroy et fall på ca. 13 % i folketallet. Etter bankkrisen ble mye av fiskeriet oppkjøpt av nordmenn, men har siden kommet tilbake i færøysk eie.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Kart over kommuner på Færøyene.

Med innføringen av det kommunale selvstyret på Færøyene i 1872 tok man utgangspunkt i den kirkelige inndelingen. Hele Suðuroy utgjorde Suðuroyar prestagjalds kommuna. Frem til 1908 ble sognene på Suðuroy gradvis utskilt som egne kommuner. Etter en grensejustering ved Nes i 1928 har strukturen stått uendret.[42]

Kommunene ledes av et folkevalgt kommunestyre. Interkommunalt samarbeid praktiseres på de fleste tjenesteområder. På 2000-tallet har trender som sentralisering, økende forventninger til offentlige tjenester, lav skatteinngang og en aldrende befolkning aktualisert spørsmålet om sammenslåinger på Suðuroy, fortrinnsvis til én kommune.[43][44]

Kommune Adm.senter Opprettet Innbyggere[3] Areal i km²
Fámjins kommuna Fámjin 1908 3&502&100&100 13
Hovs kommuna Hov 1920 3&502&118&118 10
Hvalbiar kommuna Hvalba 1878 3&502&721&721 40
Porkeris kommuna Porkeri 1908 3&502&311&311 14
Sumbiar kommuna Sumba 1908 3&502&357&357 25
Tvøroyrar kommuna Tvøroyri 1879 3&503&1758&1 758 43
Vágs kommuna Vágur 1906 3&503&1320&1 320 21

Fra 2010 er Suðuroy ett av tre færøyske politidistrikter. Jaspur Vang er politimester og sysselmann.

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Den nye og gamle «Smyril» til kai på Krambatangi.
Fra fiskemottak i Vágur.
Sauer på beite ved Hvalba. Utsyn mot Lítla Dímun.

Av befolkningen i yrkesaktiv alder i 2013 var 72,9 % sysselsatt.[45] På samme tidspunkt fordelte flertallet av lønnsmottagerne seg på bransjene hav- og kystfiske (7,4 %), havbruk (3,8 %), fiskeforedling (16,3 %), skipsfart og maritim industri (9,8 %), varehandel (8,5 %) samt offentlig administrasjon og tjenesteyting (34 %).[46] I perioden 1985–2005 var lønnsveksten på Suðuroy 69 %, mens lønnsveksten for Færøyene samlet var 104 %.[47]

Alle bebyggelser på Suðuroy er knyttet til veinettet. Det er fire veitunneler. Suðuroy er forbundet med det færøyske meginlandið, «fastlandet», med bilfergen MF «Smyril» mellom Krambatangi i Øravíkarlíð og Tórshavn. Overfarten tar ca. 2 timer.[48] «Smyril» driftes av Strandfaraskip Landsins, som har hovedkontor på Tvøroyri. Selskapet trafikkerer også to bussruter på øya, mens Atlantic Airways' helikopterrute går via Froðba 2–3 dager ukentlig.[49] Den påtenkte, undersjøiske tunnelen Suðuroyartunnilin mellom Suðuroy og Sandoy vil bli ca. 22,5 km lang, men er hverken finansiert eller ferdig utredet.[50] Sandoyartunnilin mellom Sandoy og Tórshavn vil bli åpnet i 2021.[51]

De viktigste fiskerihavnene er Tvøroyri og Vágur. Her finnes dypvannskaier, fiskemottak, spedisjonsfirmaer og verft for reparasjon og skipsbygging.[52] Noen trålere er registrerte som hjemmehørende i Hvalba. Den tidligere hvalfangerhavnen Lopra var utgangspunkt for prøveboringer etter olje på færøysk sokkel i 1980- og 1990-årene. Ingen funn har vist seg drivverdige.[53] På 2000-tallet har Vágur fungert som servicehavn for enkelte letebrønner på færøysk sokkel.[52]

Hvalba har Færøyenes høyeste utbytte fra jordbruksarealet; et markatal på 98 mk., der 1 mk. tilsvarer 0,41 km². Gamle jordbruksbygder som Sumba og Hvalba er stadig en stor andel kongsjord, men mesteparten av jordbruksarealet på Suðuroy er odelsjord.[54] Sauehold er den vanligste driftsformen, etter at Færøyene fikk et felles meieri i Tórshavn i 1960, og de fleste melkeprodusentene på Suðuroy har omstilt driften til sauehold. I perioden 1990–2013 ble antallet melkeprodusenter på Suðuroy redusert fra 9 til 1, mens utbyttet per melkeku har økt med ca. 50 %.[55] Av de store øyene har Suðuroy den høyeste tettheten av sauer, 85 sauer per km², eller 14 000 i alt.[56]

Tjenesteytende næringer, deriblant varehandel, bankfilialer og serveringssteder, er konsentrert i de større bygdene. Forretningsbanken Suðuroyar Sparikassi, etablert i 1943, har hovedkontor i Vágur og filialkontor i Tórshavn.[57] I de store bygdene finnes også infrastruktur for turismen, slik som turistinformasjon, hoteller, gjestgiverier, utleieboliger og campingplasser.[58] Turismen har vært tiltagende siden tidlig i 1990-årene.[59]

Skole- og helsevesen[rediger | rediger kilde]

Kultur[rediger | rediger kilde]

Folkedansgruppe fra Vágur.

Folket på Suðuroy har hatt samkvem med utenlandske sjøfolk, og samtidig vært mest isolert fra resten av Færøyene. Skikker, folklore og språk på Suðuroy har derfor noen særtrekk. Endel folkedanstradisjoner på Suðuroy ble fortrengt av moderne, engelsk dans tidlig på 1900-tallet, etter påvirkning fra norske sjøfolk.[60] Folkedansen holdes i hevd av lokale danseforeninger, som er et mye brukt innslag på kulturelle arrangementer.[61]

På Suðuroy feires midtsommer som Jóansøka, som opprinnelig var en lokal variant av Ólavsøka. Jóansøka har vært markert annethvert år i Vágur og på Tvøroyri siden 1924.[62] Idrettskonkurranser er en viktig del av sommerstevnet, som også omfatter en musikkfestival, kunstutstillinger og dansefester. Avgangselever fra gymnaset pleier å få utdelt vitnemål under Jóansøka.

De fremste idrettene på Suðuroy er roing, svømming og fotball. Det finnes aktive roklubber i Vágur og på Tvøroyri, mens klubbene i Hvalba og Sumba ikke har deltatt i konkurranser på noen år. Den felles overbygningsklubben Suðuroyar Kappróðrarfelag ble stiftet i 2011. Vágs Svimjifelag og Tvøroyrar Svimjifelag slo seg sammen til Susvim i 2007. Den fremste utøveren på internasjonalt nivå er Pál Joensen. Fotballklubber er Tvøroyrar Bóltfelag (TB), FC Suðuroy i Vágur og Sumba og Bóltfelagið Royn i Hvalba. TB er Færøyenes eldste fotballklubb, stiftet i 1892. Alle er medlemmer av Fótbóltssamband Føroya. Vágs Bóltfelag består som en ren håndballklubb.

Kjente personer fra Suðuroy[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Oyggjastøddir» (færøysk). Umhvørvisstovan. Besøkt 6. juli 2014. 
  2. ^ «Fjøll» (færøysk). Umhvørvisstovan. Besøkt 6. juli 2014. 
  3. ^ a b c d e f «Fólkatalið 1. januar skift á býir/bygdir og kyn» (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 6. juli 2014. 
  4. ^ «Samferðsluætlan 2012–2024» (færøysk). Landsverk. 2012. Besøkt 6. juli 2014. 
  5. ^ «21-mands-udvalget vedrørende Færøerne (2. samling). Alminnelig del, bilag 48» (dansk). Folketinget. 19. april 2002. Besøkt 6. juli 2014. 
  6. ^ Zachariasen, Ulf (1968). «Munurin millum Suðuroyarmál og føroyskt annars». Fróðskaparrit (færøysk) (16), s. 45–51. 
  7. ^ Weihe, Eivind (1988). «Færøske dialekter og deres stilling i dag». I Borg, Arve og Bjørkum, Andreas. Nordiske studiar. Innlegg på den tredje nordiske dialektologkonferansen 1986 (dansk). Oslo: Universitetsforlaget. s. 139–150. ISBN 82-00-02669-8. 
  8. ^ Stove, Sverre og Jacobsen, Jacob (1944). Færøyane. En skildring av landet og folket, dets historie, kultur og næringsliv (norsk). Oslo: Tanum. s. 20–21. 
  9. ^ «Fjøll» (færøysk). Umhvørvisstovan. Besøkt 6. juli 2014. 
  10. ^ «Størstu vøtn» (færøysk). Umhvørvisstovan. Besøkt 6. juli 2014. 
  11. ^ «Størstu hólmar» (færøysk). Umhvørvisstovan. Besøkt 6. juli 2014. 
  12. ^ Rasmussen, Jóannes (1982). «The Faeroe Islands: geology». I Rutherford, G.K. The Physical Environment of the Faeroe Islands (engelsk). Springer. s. 15–34. ISBN 978-94-009-7979-6. 
  13. ^ Rasmussen, Jóannes (1998). Føroya jarðfrøði (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. s. 23–30. ISBN 978-9991800929. 
  14. ^ Rasmussen, Jóannes og Koch, B. Eske (1963). «Fossil Metasequoia From Mikines, Faroe Islands». Fróðskaparrit (engelsk), s. 83–96. 
  15. ^ Rasmussen, Jóannes (1998). Føroya jarðfrøði (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. s. 31–34. ISBN 978-9991800929. 
  16. ^ a b Cappelen, John og Laursen, Ellen Vaarby (1998). The Climate of The Faroe Islands – with Climatological Standard Normals, 1961-1990 (dansk). Danmarks Meteorologiske Institut. 
  17. ^ Jacobsen, Søren Vallentin (25. desember 2011). «Voldsom orkan på Færøerne» (dansk). DR. Besøkt 20. juli 2014. 
  18. ^ a b Hannon, Gina m.fl. (2009). «Faroe Islands». I Gillespie, Rosemary G. og Clague, David A. Encyclopedia of Islands (engelsk). University of California Press. s. 291–297. ISBN 978-0520256491. 
  19. ^ Bloch, Dorete og Fuglø, Edward (1999). Villini súgdjór í Útnorðri (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. ISBN 99918-0-189-8. 
  20. ^ «Important Bird Areas. FO019 Suduroy» (engelsk). BirdLife International. Besøkt 6. juli 2014. 
  21. ^ Kommununevndin (1998). Frágreiðing um kommunur. Nýggj kommunal skipan í Føroyum (færøysk). Tórshavn: Føroya landsstýri. s. 421–430. ISBN 99918-3-044-8. 
  22. ^ a b Holm, Dennis (2007). Demografisk lýsing av Suðuroy 2007 (færøysk). Tórshavn: Granskingardepilin fyri økismenning. ISBN 978-99918-60-10-7.  [Arbeidsnotat nr. 15/2007]
  23. ^ Hannon, Gina, Rundgrenb, Mats og Jessen, Catherine A. (2010). «Dynamic early Holocene vegetation development on the Faroe Islands inferred from high-resolution plant macrofossil and pollen data». Quaternary Research (engelsk) (2), s. 163–172. 
  24. ^ Nielssen, Alf Ragnar (2003). «Norrøne forbindelser og innflytelse i Vestnorden gjennom tidene». Inussuk, Arktisk Forskningsjournal (norsk) (2). 
  25. ^ Arge, Símun V. (1991). «The Landnám in the Faroes». Arctic Anthropology (engelsk) (2), s. 101–120. 
  26. ^ Arge, Símun V. m.fl. (2005). «Viking and Medieval Settlement in the Faroes: People, Place and Environment». Human Ecology (engelsk) (5), s. 797–620. 
  27. ^ Johansen, Anfinnur (2011). «Norrøne navne – især personnavne – på Færøerne fra vikingetiden til i dag». I Akselberg, Gunnstein og Bugge, Edit. Vestnordisk språkkontakt gjennom 1200 år (dansk). Faroe University Press. s. 143–144. ISBN 978-99918-65-36-2. 
  28. ^ Joensen, Robert (1968). «Hvussu gomul er bygdin». Varðin (færøysk). Heimabeiti. Besøkt 7. juli 2014. 
  29. ^ Andreassen, Eyðun (1986). Úr søgn og søgu (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. s. 44. 
  30. ^ Schrøter, Johan Hendrik og Hammershaimb, V.U. (1852). «Færøiske folkesagn». Antiquarisk Tidsskrift. Aargangerne 1849–1851 (dansk, færøysk). København. s. 145–147 og 170–172. 
  31. ^ Hoekma, Teake (1974). «Um Frísar, Føroyingar og Frísalandsfólkini». Fróðskaparrit (færøysk) (22), s. 66–100. 
  32. ^ Joensen, H.D. (1981). «Sambandið føroyinga og útlendinga millum. Hugleiðingar um viðurskiftini frá 1273 til 1856». Fróðskaparrit (færøysk), s. 211–245. 
  33. ^ Larsson, Göran og Svanberg, Ingvar (2009). «The Faroe Islands and Iceland». I Larsson, Göran. Islam in the Nordic and Baltic Countries (engelsk). Routledge. s. 8–17. ISBN 978-1134012916. 
  34. ^ Thorsteinsson, Arne (2008). «Land Divisions, Land Rights, and Landownership in the Faeroe Islands». I Jones, Michael og Olwig, Kenneth. Nordic Landscapes: Region and Belonging on the Northern Edge of Europe (engelsk). University of Minnesota Press. s. 77–105. ISBN 978-0816639144. 
  35. ^ Fielding, Russell (2013). «Coastal geomorphology and culture in the spatiality of whaling in the Faroe Islands». Area (engelsk) (1), s. 88–97. 
  36. ^ Bærenholdt, Jørgen Ole og Granås Brynhild (2008). Mobility and Place. Enacting Northern European Peripheries (engelsk). Ashgate. s. 63–64. ISBN 978-0754671411. 
  37. ^ Stove, Sverre og Jacobsen, Jacob (1944). Færøyane. En skildring av landet og folket, dets historie, kultur og næringsliv (norsk). Oslo: Tanum. s. 21 og 48–50. 
  38. ^ West, John F. (1972). Faroe. The Emergence of a Nation (engelsk). London: C. Hurst & Co. ISBN 978-0-8397-2063-7 . 
  39. ^ Solemdal, Per (1996). «Ei sild, og ei til. V. Færøyane, halvvegs til Island». Fiskets Gang (norsk) (6), s. 17–22. 
  40. ^ Justinussen, Jens Christian Svabo (1997). Fanget i fisken? En analyse af den politiske økonomi på Færøerne i efterkrigstiden (dansk). Roskilde: Tek-Sam forlag. s. 104–120. ISBN 87-7753-142-6. 
  41. ^ Hansen, Jørn Astrup (2007). «Færøerne – fra planøkonomi til markedsøkonomi». Samfundsøkonomen (dansk) (1), s. 14–18. 
  42. ^ Kommununevndin (1998). Frágreiðing um kommunur. Nýggj kommunal skipan í Føroyum (færøysk). Tórshavn: Føroya landsstýri. s. 421. ISBN 99918-3-044-8. 
  43. ^ Holm, Dennis og Mortensen, Bjarni (2004). Kommunusamanlegging - hvat siga suðringar? (færøysk). Tórshavn: Granskingardepilin fyri samsfelagsmenning. ISBN 99918-971-5-1.  [Arbeidsnotat nr. 7/2004]
  44. ^ Holm, Dennis og Mørkøre, Jógvan (2008). Tilgongd til kommunusamanlegging í Suðuroy (færøysk). Tórshavn: Granskingardepilin fyri samsfelagsmenning. ISBN 978-99918-60-12-1.  [Arbeidsnotat nr. 19/2008]
  45. ^ «Arbeiðsfjøld og arbeiðsvirkin skift á kyn, bústaður, ár, eind og mát» (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 22. juli 2014. 
  46. ^ «Løntakarar skift á kyn, aldur, vinnugrein, ár og sýslur» (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 22. juli 2014. 
  47. ^ Holm, Dennis og Mortensen, Bogi (2007). Vinnulívið í Suðuroynni í 2006 (færøysk). Tórshavn: Granskingardepilin fyri økismenning. ISBN 99918-60-09-6.  [Arbeidsnotat nr. 14/2007]
  48. ^ «Oyggjaleiðir (Ferry). Tvøroyri - Tórshavn» (færøysk). Strandfaraskip Landsins. Besøkt 23. juli 2014. 
  49. ^ «Tyrlan (Helicopter)» (færøysk). Strandfaraskip Landsins. Besøkt 23. juli 2014. 
  50. ^ «Samferðsluætlan 2012–2024» (færøysk). Landsverk. 2012. Besøkt 23. juli 2014. 
  51. ^ «Eysturoyartunnilin & Sandoyartunnilin. Kunnandi fundur» (færøysk). Landsverk. 5. februar 2014. Besøkt 23. juli 2014. 
  52. ^ a b «Port of Vágur» (engelsk). Vágs kommuna. 2013. Besøkt 23. juli 2014. 
  53. ^ Niclasen, Arnstein (2004). Orka og orkupolitikkur. Ein lýsing av orkusøgu, rákum og royndum í Føroyum og øðrum londum (færøysk). Tórshavn: Vinnumálaráðið. s. 215–217. 
  54. ^ «Ogn skift á markatalsbygdir, ognarar og eind». Hagstova Føroya. Besøkt 7. juli 2014. 
  55. ^ «Garðar, mjólkkýr og innvigað mjólk í 1 000 litrum skift á ár, slag og øki». Hagstova Føroya. Besøkt 7. juli 2014. 
  56. ^ Thorsteinsson, Kári (2001). Hagar og seyðamark (færøysk). Tórshavn: Føroya jarðarráð. ISBN 978-9991830971. 
  57. ^ «Um bankan. Suðuroyar Sparikassi stovnaður» (færøysk). Suðuroyar Sparikassi. Besøkt 24. juli 2014. 
  58. ^ «Information om Suðuroy» (dansk, færøysk og engelsk). Turistinformationerne i Suðuroy. Besøkt 24. juli 2014. 
  59. ^ «Suðuroyar Ferðavinnufelag. Søga» (færøysk). Kunningarstovan í Suðuroy. Besøkt 24. juli 2014. 
  60. ^ Stove, Sverre og Jacobsen, Jacob (1944). Færøyane. En skildring av landet og folket, dets historie, kultur og næringsliv (norsk). Oslo: Tanum. s. 59. 
  61. ^ Opielka, Andrea Susanne (2011). Danse- og sanglege på Færøerne. Oprindelse, udbredelse, nutidig tradition (dansk). Faroe University Press. s. 344–345. ISBN 978-9991865331. 
  62. ^ «Ólavsøkan, ið gjørdist jóansøka». Myndablaðið NÚ (færøysk) (4). 1984. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]