Magnus Heinason

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Magnus Heinason
Født 4. mars 1545
Oyndarfjørður, Færøyene
Død 18. januar 1589 (43 år)
København, Danmark
Ektefelle Sophie Axeldatter Gyntersberg
Yrke Handelsmann, kaper

Magnus Heinason, eller Mogens Heinesøn[1], (født 4. mars 1545 i Oyndarfjørður, død 18. januar 1589 i København)[2] var en færøysk sjøhelt, handelsmann og kaper. Heinason tjente Vilhelm I av Oranien og hans sønn Maurits av Nassau i ti år som kaper, og kjempet mot Spania i åttiårskrigen. Heinason ble gitt handelsmonopol på Færøyene fra 1559 til 1588 av Frederik II. Han mistet imidlertid dette etter beskyldninger om svindel og dårlige varer. Senere fikk han kaperbrev for å senke eller borde sjørøverskip eller engelske handelsfartøy. Magnus bygde den første festningen i Tórshavn, Skansin, som vern mot sjørøvere. Bare ett år senere ble han fanget og sendt til København, etter ordre fra stattholderen Christoffer Valkendorf. Magnus ble stilt for retten og dømt til døden for sjørøveri i nederlandsk tjeneste. To dager senere, den 18. januar 1589, ble han henrettet ved halshugging på Slottsplassen. Den raske domfellelsen og henrettelsen førte til at dommen til sist ble kjent utgyldig, og Valkendorf mistet sin ministerpost. Magnus' etterlevninger finnes i Ørslev kloster.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Oyndarfjørður på Færøyene, Magnus Heinasons føde- og oppvekststed

Magnus Heinason ble født i Oyndarfjørður på Eysturoy, den nest største av Færøyene. Faren var Heini Havreki, en norsk prest fra Bergen som emigrerte til Færøyene, og som ble den første protestantiske presten på Færøyene etter reformasjonen.[3] Moren var Gyri Arnbjørnsdatter, Heinis andre kone, og opprinnelig fra en rik og mektig slekt i Norge. Som prest på Færøyene måtte Heini Havreki reise mye mellom øyene, og Magnus var med på disse ferdene. Allerede som liten gutt visste Magnus hvordan man skulle seile små fartøyer, og opparbeidet seg mye kunnskap som ville bli nyttig senere i livet. Som voksen sjømann og kaper kom han til å utvise sine best kjente bragder i de samme farvannene.

Da Magnus var 17 eller 18 år gammel ble faren gitt en ny stilling i Norge. Familien flyttet til Bergen, hvor Magnus levde ut sin drøm om å bli sjømann gjennom familiens kontakter på farssiden. I ung alder ble han kaptein på et handelsskip på ruten som hans far hadde seilt i mange år, fra Bergen til Færøyene. På sin tredje ferd ble han angrepet av sjørøvere. Hvordan dette gikk til er ikke kjent, men da han kom tilbake til Bergen ble han gjort narr av fordi han hadde gitt opp uten kamp. Dette var tungt å bære for ham, og han sverget hevn. Han forlot Norge og dro til Nederland, hvor han ble opptatt i marinen. Lite er kjent om denne delen av Magnus' liv. I mens han gikk i nederlandsk tjeneste ble hans halvbror Jógvan Heinason lagmann i 1571. Jógvan var dessuten eier av gården Steigargarður, som med sine rundt 100 merker av hovedsakelig kongsjord, gjorde ham til den største landeieren på Færøyene.[4]

Da Magnus Heinason dro til Danmark ti år senere hadde han mottatt bemerkelser fra både Vilhelm I av Oranien og Maurits av Nassau for tapperhet i kampen mot spanjolene i åttiårskrigen, som senere skulle resultere i Nederlands frigjøring fra Spania. Sannsynligvis hadde Heinason en drøm om å flytte tilbake til Bergen og igjen bli kaptein på handelsruten over til Færøyene, men til den forandring at han eide skipet selv. Det hadde imidlertid dukket opp en hindring i veien for ham, da handelsmonopolet på Færøyene ikke lengre ble gitt til privatpersoner, men kun til kronens egne handelsskip fra og med 1578.

Handelsmonopolet[rediger | rediger kilde]

Magnus dro til kongen for å overbevise ham om at nettopp han var verdig til å overta handelsmonopolet på Færøyene. Kongen var på sin side ikke begeistret for at han skulle gi handelsmonopolet til noen andre, nå som han hadde kjøpt det selv. Da brukte Magnus unnskyldningen om at noen på Færøyene skyldte ham penger, og at han måtte dra dit og kreve inn dem, og slik sett bad om tillatelse til å seile én gang over Færøyene. Kongen så ikke noe galt i det ettersom det var en mann av ære han snakket med. Før kongen gav Magnus tillatelsen måtte Magnus forsikre ham om at eventuelle varer han mottok som betaling i stedet for penger måtte overleveres til kongen da han returnerte. Magnus aksepterte dette, og satte kursen mot Bergen for å så dra mot sitt gamle hjemland. Alt så ut til at Magnus skulle holde avtalen med kongen, men han hadde andre planer.

Magnus snakket med flere storbønder og personer av høyere samfunnslag på Færøyene, inklusive halvbroren Jógvan, og ble enige med dem om å starte et opprør mot monopolhandelen. Kravet som snart kom til kongen fra færøyingene var at kongen, i stedet for å drive all handel, skulle utpeke en ansvarlig for å kontrollere at all handel var lovlig. Om kongen ikke gikk med på dette krevde færøyingene at det skulle være en utvalgt færøying som seilte mellom Færøyene og Bergen med tømmer og korn, da dette var mangelvarer under hele handelsmonopolet. Saken på diskutert på Lagtinget uten at noe navn ble nevnt, men det var helt klart hvilket de hadde i tankene. I desember 1578 ankom en gruppe færøyske menn KoldingJylland, hvor de presterte sine krav for kongen. Den mannen de ønsket som handelsansvarlig var Magnus Heinason. Kongen tok ikke noen avgjørelse i saken selv, men sendte den over til stattholder Christoffer Valkendorf som hadde foreslått et handelsmonopolet for kongen i utgangspunktet.

Mens Valkendorf og hans rådgivere førte regnskap for handelen i noen dager, ble Magnus god venn med kongen. Uansett hva Valkendorf kom frem til, hadde Magnus klart å snakke kongen til å gi ham handelsmonopolet. Færøyingene kunne da sende alle varer som ble produsert på Færøyene til utlandet med Magnus Heinasons skip, som igjen kunne returnere med alle nødvendige varer.

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Magnus Heinason var forlovet tre ganger og gift to ganger. Magnus fikk en sønn med den færøyske kvinnen Kollfina omkring 1560. Rasmus Magnussen ble 110 år gammel, og ble far til en sønn i en alder av 103 år.[5] I 1580 traff Magnus en norsk adelskvinne ved navn Margrethe Axeldatter Gyntersberg (eller von Güntersberg). De hadde et barn som døde tidlig. De giftet seg ikke fordi hun beskyldte ham for voldtekt. Hennes adelige familie krevde at han giftet seg med Margrethes yngre søster, Sophie Axeldatter Gyntersberg (15661607). De giftet seg i 1582 i Bergenhus og fikk en datter, Elsebeth Magnusdatter (15841645).

Sjørøvere og anklager[rediger | rediger kilde]

Sommeren 1579 ble Tórshavn raidet av den skotske sjørøveren Klerck. Magnus fikk først høre om dette da han ankom byen. Skottene hadde tatt det meste av kongens skattepenger, men også mye privateide varer som ble oppbevart i byen. Magnus hadde mistet gods som hadde vært ment til å bli solgt og deretter skattet av kongen. Magnus dro fra Færøyene til Danmark, hvor han fortalte om hva som hadde hendt til kongen direkte. Han ville at kongen skulle dekke de økonomiske omkostningene rundt tapet, ettersom Magnus hadde betalt for det og kongen skulle kreve skatt av det. Kongen gikk med på å dekke halvparten. Magnus var ikke fornøyd med dette, så han foreslo at han kunne utstyre handelsskipene sine med kanoner, slik at han kunne bekjempe sjørøverne, eller i det det minste ta dem til fange for å så ta med til land for å stille dem for retten. Ettersom han hadde tjenestegjort i den nederlandske marinen, og hadde gode ord på seg fra Maurits av Nassau og Vilhelm av Oranien, ble kongen enig med Magnus.

Videre nevnte kongen skattleggingen av skipsfarten gjennom Øresund, som han mente han tapte penger på, siden nederlandske handelsmenn heller seilte langs Norskekysten og inn i Kvitsjøen for å handle med russerne, heller enn å ta den korte veien gjennom Øresund. Magnus fikk derfor kaperbrev for å stoppe og skattelegge alle skip som skulle langs oppover langs Norskekysten, men han fikk samtidig ikke angripe noe handelsskip eller marinefartøy av noen nasjonalitet som skulle gjennom Øresund.[6]

Rundt 1580 lot Magnus festningen Skansin i Tórshavn oppføre som et vern mot fremtidige sjørøverangrep. Allikevel kunne ikke Magnus være alle steder på en gang, og mens han var opptatt med å lede skansebyggingen, seilte et tysk smuglerskip rundt om øyene og handlet med befolkningen. Dermed mistet kronen inntekter, og rentemester Valkendorf fikk presset igjennom at Magnus skulle miste eneretten til handelen. For å blidgjøre kongen igjen tilbød Magnus seg å prøve og finne en seilingsled til Grønland, hvilket han ikke klarte grunnet drivis ved Østgrønland.[7] Valkendorf var stadig ute etter å felle Magnus, og i 1581 ble han anklaget for svindel og for voldtekt av Margrethe Gyntersberg i Norge.[8] Situasjonen ble så truende for Magnus at han flyktet til Nederland og på nytt gikk i tjeneste for Vilhelm I av Oranien. To år senere oppsøkte Magnus igjen sin tidligere venn kong Frederik II, som satte strek over gamle anklager, og lot Magnus få øya Egholm i Limfjorden i len.[9]

Død og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Sitat Selv om en reiser i Norge eller på Færøyene kan man se at hans landsmenn sørger dypt over denne Magnus Heinasons død. Færøyingene sier at han var en mann som beskyttet øyene, hans far kom hit og bosatte seg her, hans bror og søster ble født her, og de levde og døde her, og deretter har hans etterkommere og venner også levd her. Sitat
Lucas Debes i Færoæ & Færoa Reserata (1673)
Forskningsfartøyet «Magnus Heinason»

Valkendorf hadde imidlertid ikke tenkt å gi seg, og ville se seg bli kvitt sin fiende én gang for alle. Han fikk hjelp av engelskmenn som anklaget Magnus for ulovlig oppbringelse av et engelsk skip mens han gikk i nederlandsk tjeneste. Magnus flyktet igjen, men ble innhentet og arrestert i Norge. Mens dette skjedde, døde plutselig kong Frederik, og Valkendorf brukte anledningen til å gjennomføre en hurtig og ureglementert rettergang. Bare to dager senere, den 18. januar 1589, ble Heinason halshugget på Slottsplassen i København.

Magnus' enke, Sophie, fikk sammen med en av Magnus' venner saken tatt opp igjen ett år senere grunnet den uregelmenterte rettergangen. Magnus ble frifunnet for alle anklager, og liket ble flyttet og gitt en hedersbegravelse i Ørslev kloster. Valkendorf mistet alle sine embeter. Ved Jægerpris slott på Sjælland står det en minnestein over Magnus sammen med støtter over blant andre Peder Tordenskjold, Ludvig Holberg og Snorre Sturlason.

Magnus Heinason har et færøysk forskningsfartøy oppkalt etter seg. Dette ble avbildet på et færøysk frimerke i 2002. Han har også fått en fjord på Østgrønland oppkalt etter seg, Kangerdlugsuatsiak, som på dansk kalles Mogens Heinesens fjord.[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nolsøe, s. 5. «Magnus Heinasons navn har flere forskellige stavemåder i kilderne. Troels Lund bruger Mogens, som også er stavemåden i de danske kilder og sådan han underskrev han sig også. I de engelske kilder staves han Mons eller Mouns. Efternavnet er som oftest Heinesen. Nogle gange dog Henriksøn, og i de engelske kilder Henneson.»
  2. ^ Mogens Heinesen (dansk). Den Store Danske Encyklopædi.
  3. ^ Debes, s. 177. «[...] Magnus Heinason, sonur Heina Jóanssonar Havreka, ið hevði verið fyrsti próstur í Føroyum eftir siðaskiftið, [...]»
  4. ^ Debes, s. 179. «[...] hann var í løgmanstíð sínari, tá hann eisini hevið Steigargarð, størsti jarðarmaður í Føroyum og hevur havt um leið 100 merkur, meginparturin kongsjørð.»
  5. ^ Jakobsen, s. 127. «Fimm vóru teir sinir Rasmussar: Magnus, hin elsti, so Heini, Jákup, Hanus og Guttormur, ið borin var í heim, tá ið pápin var hundrað og trí ára gamal (sjey ár var hann, tá ið pápin doyði).»
  6. ^ Lund, s. 274. «S. A. tillodes det ham at udruste sit Skib paa Orlogsvis og angribe baade de Sørøvere, han mødte, og de hollandske Skibe, der til Trods for Frederik II's Forbud søgte at selje norden om Norge for at handle paa Rusland.»
  7. ^ Lund, s. 275. «Men Forsøget mislykkedes, fordi han nærmede sig Grønland fra Østsiden med dens brede Bælte af Drivis.»
  8. ^ Lund, s. 275. «Ved sin Hjemkomst fra Grønlandsfærden til Bergen modtoges han med en Stævning for tidligere udøvet Voldtægt mod Lagmanden over Nordlandene Peder Hansens Hustru, Margrethe Gyntersberg.»
  9. ^ Lund, s. 275. «Efter Fredrik II's Død opnaaede M. H. [...] at faa Regeringsraaderne til at forlene ham med Øen Egholm i Limfjorden.»
  10. ^ Fjord (engelsk). geonames.org.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Debes, Hans Jacob (1995). Føroya søga II : Skattland og len. Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. ISBN 99918-0-060-3. (Les)
  • Granum, Ove. «Magnus Heinason – en færøysk sjøhelt fra det 16. århundre». (Les)
  • Jakobsen, Jakob (1901). «Guttormur í Múla». I: Færøske Folkesagn og Æventyr, s. 127–139. København: S.L. Møller. (Les)
  • Kjellberg, Halvor (2001). «Mogens Heinessøn». I: Norsk biografisk leksikon, 2. utgave, 4. bind. Oslo: Kunnskapsforlaget. (Les)
  • Lund, Troels (1893). «Mogens Heinesen». I: Dansk biografisk Lexikon, 1. utgave, 7. bind, s. 274–276. København: Gyldendal forlag. (Les)
  • Nolsøe, Páll (2007). Efter døden lever dyden : Historien om Magnus Heinason. Roskilde: Roskilde Universitet. (Les)