Basalt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Basalt
Basalt
Hovedmineral: plagioklas, pyroksen
Gruppe: magmatisk
Tetthet i g/cm3: 2,85
Bruksområde: veimateriale
Annet:
Liste over bergarter

Basalt er en relativt tung, magmatisk bergart, av vulkansk opprinnelse. Basalt dannes ved vulkanske utbrudd relativt direkte fra Jordens mantel. Lavadekker av basalt utgjør omtrent 70% av Jordens totale overflate (land og havbunn) og store deler av overflaten til solsystemets steinplaneter (Merkur, Venus, Jorden med Månen – og Mars).

Bergarten er helt dominerende i havbunnsskorpen under verdenshavene, og ligger som et dekke under grunnfjellet i kontinentene. Den finnes også over varmepunkt (manteldiapirer) hvor vertikale lavasøyler fra mantelen bringer basalt opp til overflaten der den ofte kalles platåbasalt. Slike forekomster finnes blant annet i Sibir, India, Etiopia og det nordvestre USA.[1] Andre eksempler er de store vulkanske lavasmelteprovinsene i De sibirske trappene i Sibir og De volhynske trappene i Ukraina og Hviterussland. I Norge finnes den blant annet ved Holmestrand og i Vestfold.

Basalt er på kontinentalskorpen en dagbergart, magmaen har først størknet oppe på jordoverflaten ved lav temperatur og under lite trykk. Utbruddene har vært store og må ha hatt klimatisk betydning. Basalt inneholder i hovedsak plagioklas (en type feltspat) og pyroksen. Den er grønn eller gråsvart og meget fint kornet. Bergarten brukes til veimateriale i knust form (pulver).

Søylebasalt[rediger | rediger kilde]

Mt. Anne i Southwest National Park i Tasmania viser søylebasalt

Større utbrudd med basaltlava vil få en spesiell form for struktur i berglagene. Når basalten kjøles og størkner, vil den sprekke opp og lage pseudo-krystaller i form av lange, fortrinnsvis vertikale, søyler. Disse vil ha et tverrsnitt som et polygon, ofte sekskantet som cellene i en bikake. Hvis slike lag ligger opp i dagen, vil de danne en overflate som likner på et flislagt gulv med store, ujevne fliser. Der erosjonen har gravet seg inn sideveis i slike formasjoner, vil man kunne se søylene fra siden.

Slike spesielle bergformasjoner er kjente landemerker i flere land, slik som Giant's Causeway i Nord-Irland og Mount Ann i Southwest National Park i Tasmania.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ivar B Ramberg (red), Landet blir til – Norges geologi, Norsk Geologisk Forening 2006, utg 2007, side 31.