Landnåm

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En fremstilling fra nyere tid av de første norrøne nybyggerne på Island.

Landnåm betegner i historiefaget at (tilsynelatende) en gjør krav på nytt land. Ordleddet -nåm er det samme som i anamme, det vil si erverve, tilegne seg. Nam eller Nåm betyr å kreve/gjøre krav på.

Uttrykket indre landnåm betegner det faktum at en gjør krav på nye landområder i landet, mens ytre landnåm brukes f.eks om ekspansjonen vestover havet. I norrøn historie snakkes det om landnåm på Island, Færøyene, Shetland, Orknøyene, Grønland og Vinland/Newfoundland. Landnámabók er den islandske saga som forteller historien om de første slektene som bosatte Island.

Begrepet kan brukes på en etnosentrisk/nasjonalistisk måte som ved Færøyene og i Vinland, ved å legge vekt på norske initiativ til bosetning. Dermed kan begrepet innebære at man overser tidligere utforskning eller lokal befolkning.

Under landnåmet var det sedvane å kaste høysetestolpene over bord når man nærmet seg land, for så å bosette seg der de hadde drevet i land[1].

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Orning, Hans Jacob (2011). «Kapittel 2: Tidlig Middelalder 500-1000». Norvegr. Norges historie bd 1: Frem til 1400. Oslo: Aschehoug. s. 86. ISBN 978-82-03-23891-8. 

Se også[rediger | rediger kilde]