Kanin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kanin
Europeisk villkanin (Oryctolagus cuniculus)
Europeisk villkanin (Oryctolagus cuniculus)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Oryctolagus cuniculus
L., 1758,
Oryctolagus
Norsk(e) navn: kanin,[1]

europeisk kanin,
europeisk villkanin m.m.

Hører til: harer,
haredyr,
Glires
IUCNs rødliste: [2]
ver 3.1
Utryddet Utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 NT-no.svg

NT — Nær truet

Nasjonal rødliste (Norge):
Fremmed art (LO)
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Kanin
Opprinnelig utbredt på Den iberiske halvøy, i Sør-Frankrike og helt i nord i Nordvest-Afrika, men siden introdusert mange steder i verden (se kart).
Underarter:

Kanin (Oryctolagus cuniculus) er en art som også er kjent som europeisk kanin og europeisk villkanin m.m. Arten, som er eneste art i slekten Oryctolagus, tilhører harefamilien (Leporidae) og har blitt introdusert til mange nye steder i verden, unntatt i Asia og Antarktis. Arten deles inn i to underarter og cirka 100 ulike kaninraser og varianter.[3]

Kaniner er populære både som kjæledyr og matauk, herunder som jaktbytte for både rovpattedyr og jegere. Man skiller imidlertid gjerne mellom villkanin og tamkanin. Oppdrett for slakt er også vanlig, men verdens mest populære «kanin» er nok allikevel tegneseriefiguren Snurre Sprett.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Haredyrene (herunder kaniner) er ikke gnagere, slik man lenge trodde, men tilhører en søstergruppe.[4] Den viktigste forskjellen mellom kaniner og harer er at kaniner i større grad lever i ganger under jordoverflaten. Kaniner blir også generelt mindre enn harer.

Kaninen har en karakteristisk krum kropp med korte framlemmer og lange, kraftfulle baklemmer som gir dyret en hoppende gangart. Hodet er lite og halsen kort. Arten er utrustet med lange, stående og meget bevegelige ører. Den relativt korte snuten er utrustet med lange værhår ytterst. Den har godt syn, god hørsel og meget god luktesans. Hannen veier typisk litt mer en hunnen. Skallen er dessuten litt bredere hos hannen.

Ville kaniner er vanligvis gråbrune eller av og til også sorte (noe som skyldes melanisme), mens de mange ulike kaninrasene kan ha stor variasjon i både farger og fargekombinasjoner. Kaninen veier typisk omkring 1,3-2,5 kg og har en kroppslengde på cirka 34-45 cm, selv om enkelte individer kan bli både mindre og større. Halen er kort og utgjør typisk 4,5-7 cm.[5] Variasjoner i størrelse og eksteriør utover dette er som regel kun aktuelt for såkalte rasekaniner.

Villkaninen liker å grave og lever gjerne store deler av livet i utgravde huler og tunneler under bakkenivået. Den regnes som et aktivt og nysgjerrig dyr.

Historie[rediger | rediger kilde]

Det var den greske historikeren Polybius (ca 203120 f.Kr.) som først beskrev dette dyret, i verket Corsica. Han noterte at det fantes et harelignende dyr som levde i huleganger på øya. Disse kalte han kunikloi. Det vitenskaplige navnets betydning, Oryctolagus cuniculus, er kanin(dyr) som lever i huleganger. Man tror imidlertid at kaninen ble ført til Spania av fønikerne.

Domestisering[rediger | rediger kilde]

Selv om det moderne mennesket (Homo sapiens) kan ha jaktet på kaniner før det invaderte Europa, er det ikke kjent at neandertalerne (H. neanderthalensis) som bodde der jaktet på arten. Noen forskere tror derfor at neandertalernes forsvinning kan ha hatt med manglende tilpasning til å jakte på nye arter å gjøre, da det tradisjonelle storviltet denne arten jaktet på forsvant. De eldste funnene av kanin ved menneskelige bosetninger i Europa (Spania, Portugal og det sørlige Frankrike) oppstår først for cirka 30 000 år siden, samtidig med at neandertalerne gradvis forsvinner.[6]

Tidligere trodde man at kaninen først ble domestisert1500-tallet, men nyere forskning hevder nå at dette skjedde alt omkring år 600 evt[7] Pave Gregor I den store deklarerte at kanin ikke talte som kjøtt, og derfor kunne spises under faste, noe som skal ha sporet franske munker til å domestisere kaninen.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Den europeiske kaninen var trolig opprinnelig utbredt på Den iberiske halvøy, i Sør-Frankrike og helt i nord i Nordvest-Afrika, men arten er siden introdusert mange steder i verden (unntatt i Asia og Antarktis). Fossile funn fra sen pleistocen antyder imidlertid at arten kan ha vært utbredt fra Irland til Italia, Ungarn og østover til det vestre Sibir.[8]

Små, men livskraftige bestander ble også introdusert i Norge mot slutten av 1800-tallet. I mange år har det vært livskraftige bestander ved golfbanen i Kristiansand, på Gressholmen i Indre Oslofjord, på Søster i Onsøy og på øyer ved Bolærne i Vestfold. Arten er uønsket i Norge og står oppført på Norsk svarteliste.

Underarter[rediger | rediger kilde]

Det er beskrevet en rekke underarter gjennom årene, men kun to nyter anerkjennelse hos IUCN.[2] Dette er O. c. algirus og O. c. cuniculus. O. c. algirus okkuperer Portugal, det sørlige Spania, Middelhavskysten og øyene, og områder helt nord i Nordvest-Afrika, mens O. c. cuniculus okkuperer områdene nord og øst for O. c. algirus. Mellom disse sonene eksisterer det en sone der underartene overlapper hverandre. Moderne forskning med DNA har vist at underartene trolig splittet lag for mer enn 2 millioner år siden.[9] O. c. cuniculus regnes som progenitor for tamkaninen og alle ville bestander som har blitt introdusert andre steder i verden.[2]

I dag er arten spredt til store deler av Europa (nordover til det sørlige Skandinavia) og til vestlige deler av Sør-Amerika. Den er spesielt dominerende i Australia, der den til tider har blitt regnet som et skadedyr. Viltlevende kaniner har siden den ble innført til Australia vært et svært viktig byttedyr for dingobestanden.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Kaniner er territoriale, men sosiale kolonidyr.[10] Det vil si at de i vill forstand bor i grupper på 6-10 individer, og gruppene kan samles i en større koloni. Det kan således bo opp til 100 kaniner i en koloni, og størrelsen på kolonien kan bli oppmot 20 tennisbaner stor i omfang. De graver tunneller i bakken, og lever der mesteparten av tiden.

Fordøyelsessystemet[rediger | rediger kilde]

Kaninens fordøyelsessystem produserer to typer avføring; den vanlige som består av runde kuler, og blindtarmsavføring som ligner myke drueklaser av bittesmå kuler. Blindtarmsvføringen er hva maten omdannes til etter å ha passert tarmen første gang, blir spist med det samme, og det er viktig av kaniner får i seg denne, da dens fordøyelsessystem er innrettet på at maten passerer fordøyelsessystemet to ganger for at den skal kunne utnyttes skikkelig, blant annet med hensyn til vitaminer. Om den andre avføringen, de større kulene kommer ut en og en, er myke og løs i konsistensen, er dette som regel en indikasjon på at kaninen enten får feil type mat, eller at en ny mat ikke har blitt introdusert gradvis nok til at den har kunnet venne seg til den.

Kosthold[rediger | rediger kilde]

Kaniner er planteetere som i hovedsak spiser gress, men også løv, bark og røtter utgjør en viktig del av den naturlige dietten. I tillegg kan den spise ulike grønnsaker (salat, kål og rotgrønnsaker) og kornsorter når dette er tilgjengelig. Kaninen er imidlertid avhengig av en vannrik diett, som må bestå av minimum 55 prosent vann om den skal reprodusere og opprettholde en generell god helsetilstand.

Reproduksjon[rediger | rediger kilde]

Kaninen går drektig i 28-32 dager (30 i snitt)[11] og føder typisk 1-14 unger (seks i snitt)[11]. Ungene veier cirka 45 gram[11] ved fødselen og avvennes når de blir omkring 22-31 dager gamle[11]. Ungene regnes som selvstendige etter cirka fire uker[11]. Hanner blir produktive fra de er ca 10 måneder, og hunner blir produktive fra de er omkring elleve måneder gamle[11]. Kaninen kan leve til den blir cirka ni år gammel[11], men gjennomsnittlig levealder i vill tilstand er omkring ett år[11].

Annet[rediger | rediger kilde]

Kaniner spiser grov kost og omdanner denne effektivt til proteiner. Siden dagens store forbruk av storfe- og kyllingkjøtt ikke er bra for miljøet, anbefaler Sveriges jordbruksuniversitet at man heller spiser mer kaninkjøtt. Storfeavlen fører nemlig til store utslipp av den miljøskadelige gassen metan.[12]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Artsdatabanken: Artsnavnebasen Arten byttet norsk navn fra «tamkanin» september 2009
  2. ^ a b c Smith, A.T. & Boyer, A.F. 2008. Oryctolagus cuniculus. In: IUCN 2011. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2011.1. Besøkt 2. oktober 2011
  3. ^ Nowak, R. 1999. Walker's Mammals of the World, Sixth Edition. Baltimore and London: The Johns Hopkins University Press.
  4. ^ «Dyrenett.no». 
  5. ^ Burton, J. A. 1991. Field guide to the mammals of Britain and Europe. Kingfisher Books, London.
  6. ^ Ker Than. 2013-03-11. Failure to Hunt Rabbits Part of Neanderthals' Demise? National Geographic News. Besøkt 2014-04-27
  7. ^ Rabbit Genome Project. 2009. Besøkt 17. oktober 2011
  8. ^ Don E. Wilson & DeeAnn M. Reeder (editors). 2005. Mammal Species of the World. A Taxonomic and Geographic Reference (3rd ed), Johns Hopkins University Press, 2,142 pp. (Available from Johns Hopkins University Press, 1-800-537-5487 or (410) 516-6900. Besøkt 2. oktober 2011
  9. ^ Armando Geraldes, Nuno Ferrand, and Michael W. Nachman. 2006. Contrasting Patterns of Introgression at X-Linked Loci Across the Hybrid Zone Between Subspecies of the European Rabbit (Oryctolagus cuniculus). Genetics. 2006 June; 173(2): 919–933. Besøkt 2. oktober 2011
  10. ^ Mykytowycz R (1958) Social behaviour of an experimental colony of wild rabbits, Oryctolagus cuniculus (L.) I. Establishment of the colony. CSIRO Wildlife Research 3 , 7–25.
  11. ^ a b c d e f g h Tislerics, A. 2000. Oryctolagus cuniculus (On-line), Animal Diversity Web. Besøkt 16. november 2011
  12. ^ «Ber svenskene spise mer kanin», Forskning.no 20. februar 2012

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Oryctolagus cuniculus – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Oryctolagus cuniculus – detaljert artsinformasjon