Den nordiske passunionen
Den nordiske passunionen ble etablert 1. juli 1954 og erstattet protokollen om passfrihet fra 14. juli 1952. Avtalen sikrer at statsborgere i de nordiske landene kan reise fritt over grensene i Norden uten å medbringe pass og bosette seg i hele Norden uten å måtte søke om oppholdstillatelse.
Unionen omfattet i begynnelsen Sverige, Norge, Finland og Danmark uten Færøyene og Grønland. Island tiltrådte avtalen 1. desember 1955, og Færøyene har deltatt siden 1. januar 1966.
I 1958 vedtok Danmark, Sverige, Norge og Finland overenskomsten om opphevelse av passkontrollen ved de fellesnordiske grensene. Denne omfatter fra 24. september 1965 Island, og fra 1. januar 1966 Færøyene. Avtalen gjelder riktignok ikke de norske øyene Svalbard og Jan Mayen.
Avtalen mellom Danmark, Finland, Norge og Sverige om opphevelse av passkontrollen ved de internordiske grensene av 12. juli 1957 er endret ved overenskomst av 27. juli 1979, samt tillegg til overenskomsten av 2. april 1973 og 18. september 2000.
Dagens status[rediger | rediger kilde]
Avtalen gjelder fortsatt, men er ikke lenger så enestående siden de nordiske landene også er med i Schengen-samarbeidet som i praksis har erstattet passunionen med passkontroll og kontroll av andre reisedokumenter ved grensene mellom Schengen-landene. Når det gjelder arbeidstillatelse har de nordiske reglene blitt erstattet av EUs regler om fri bevegelse. Et spesielt avtaletillegg inkluderer Norge og Island også i dette samarbeidet.
En forskjell er likevel at Schengen-avtalen krever pass eller et spesielt, nasjonalt ID-kort utenfor hjemlandet, mens den nordiske passunionen ikke har et slikt formelt krav til legitimasjon. Dette er av stor betydning for svenske statsborgere fordi få har nasjonalt ID-kort, til forskjell fra Finland der det er vanlig å ha slikt kort. For danske og islandske statsborgere er situasjonen verre, siden verken Danmark eller Island utsteder nasjonale ID-kort. Norge innførte en ordning med nasjonale ID-kort 30. november 2020.[1][2] I praksis anbefales det å ha med seg valgfrie legitimasjonspapirer også innen Norden, også i eget land, blant annet for å legitimere nasjonalitet.
En annen forskjell er at den nordiske passunionen bare gjelder nordiske borgere, mens Schengen-samarbeidet gjelder alle besøkende. Et Schengen-visum gjelder alle Schengen-land. Før Schengen-avtalen kom på plass var visum til ett nordisk land gjeldende for kun dette ene landet.
Schengen-samarbeidet har heller ikke det samme fritaket som den nordiske avtalen i forhold til oppholdstillatelse ved lengre besøk eller bosetting. En nordisk statsborger kan fritt bosette seg i et annet nordisk land uten noen formaliteter. Etter tre måneders bosetting, får dessuten nordiske statsborgere stemmerett ved kommunevalg på samme måte som landets egne borgere. Dette særegent tidligere, men nå har EU-statsborgere mulighet til å stemme i andre EU-land så lenge de er folkeregistrert der, dette gjelder ikke EU-statsborgere i Norge og motsatt. Mens EU-borgere fra 1. april 2006 har sluppet oppholdstillatelse i andre EU-land, må man registrere seg innen tre måneder etter ankomst til et annet EU-land (for Storbritannia gjelder spesielle regler). I enkelte EU-land er det dessuten spesielle krav som må oppfylles for besøk ut over tre måneder, i første rekke handler dette om å kunne forsørge seg selv.
Den nordiske passunionen kunne integreres i Schengen-avtalen etter at Norge og Island fikk spesialavtaler for EØS. Disse gir norske og islandske borgere lignende rettigheter som EU-borgere i EU-land og tilsvarende for EU-borgere i Norge og Island. Hovedregelen er at man må innhente oppholdstillatelse ved lengre opphold eller bosetting, men i prinsippet skal slik tillatelser gis under forutsetning av at man kan forsørge seg selv.
I praksis er mye likt i så vel Schengen-området som innen Norden. Den nordiske passunionen gjelder her, mens det for reiser mellom de øvrige Schengen-landene er nødvendig med pass for alle som ikke har nasjonalt ID-kort.
Det er nødvendig med godkjent legitimasjon i forbindelse med flyreiser, og i prinsippet kan man bruke en hvilken som helst, godkjent, nordisk identifikasjon, inkludert nasjonalt EU-identifikasjonskort for personer fra nordiske EU-land. Enkelte flyselskap har strengere regler og krever pass. Før Schengen-avtalen var det passkontroll ved flyreiser mellom de nordiske land, men vanligvis var det tilstrekkelig å vise billetten for å passere. En godkjent, nordisk identifikasjon, f.eks førerkort, var likevel nyttig å ha med. Den nordiske passunionen er basert på at statsborgere i landene som har sluttet seg til, formelt ikke trenger legitimasjon ved reiser innen området. I praksis er det imidlertid gjerne nødvendig å ha med minimum bankkort. En rekke EU-land - som for eksempel Frankrike, Belgia og Italia - krever at alle borgere kan identifisere seg med nasjonalt ID-kort (eller pass), og dette gjelder nå alle EU-borgere.
Tilleggene til avtalen har hatt til hensikt å harmonisere nasjonale lover og regler for utlendinger og i forhold til Schengen-traktaten og Amsterdam-traktaten, i denne sammenheng personer som ikke er statsborger i Norge, Danmark, Finland eller Sverige eller Schengen-/EU-land. De har regler for:
- Passkontroll ved yttergrense og registrering ved innreise, for utlendinger generelt og utviste/bortviste utlendinger spesielt
- Krav om oppholds-/arbeidstillatelse ved opphold ut over 3 måneder
- Regler for avvisning
- Forbud mot innreise i annet nordisk land for utlendinger som er avvist/utvist i annet nordisk land
- Plikt til å motta avviste utlendinger som har reist videre og som returneres
Midlertidige grensekontroller[rediger | rediger kilde]
Med bakgrunn i den europeiske migrasjonskrisen ble det i november 2015 innført midlertidig grensekontroll ved innreise til Norge og Sverige. Disse er offisielt midlertidige, men er fortsatt gjeldende pr. 2020. For innreise til Sverige kreves pass, nasjonalt ID-kort eller nordisk førerkort. De som ikke har nordisk førerkort eller nasjonalt ID-kort må ha pass, norske bankkort med legitimasjon er heller ikke gyldige. Siden 2016 har også Danmark grensekontroll mot Sverige og Norge, såvel som Tyskland.
Avtalen tillater landene å gjeninnføre passkontroll hvis det anses nødvendig.[3]
EU-kommisjonen blir notifisert om midlertidige grensekontroller.[4] Per november 2020 er det notifisert grensekontroller i Norge, Sverige, Danmark og Finland. I de tre førstnevnte landene er begrunnelsen nå imidlertid den pågående koronaviruspandemien.
| Land | Hvilken grense | Grunn | Første dag | Siste dag |
|---|---|---|---|---|
 Norge
|
Alle interne grenser | Koronavirus COVID-19 | 26.11.2015 | 09.02.2021 |
 Sverige
|
Kan gjelde alle interne grenser | Terrortrussel, svakheter på ytre grense | 12.11.2015 | 11.05.2021 |
 Danmark
|
Kan gjelde alle interne grenser | Koronavirus COVID-19 | 04.01.2016 | 11.05.2021 |
 Finland
|
Alle interne grenser | Koronavirus COVID-19 | 19.03.2020 | 13.12.2020 |
Den svenske riksdagen godkjente en midlertidig lov som gav regjeringen mulighet til å innføre transportøransvar som trådte i kraft 21. desember 2015, og som var gyldig i tre år.[5] Transportørsansvar ble deretter innført gjennom en forordning, fra 4. januar 2016 og innebar at tog-, buss- og ferjeselskapene ble bøtelagt om de transporterte noen inn i Sverige som ikke hadde rett til innreise. Av den grunn ble det organisert ID-kontroller på ferjekaien i Helsingør og tog- og busstasjonen ved Københavns lufthavn i Danmark. Det var følgelig to ID-kontroller ved togreise fra København til Malmö, både i Danmark og Sverige. Transportøransvaret opphørte i mai 2017 etter kritikk fra EU-kommisjonen. Justiskansleren konstaterte også i mai 2017 at transportøransvaret på en indre grense ikke er forenlig med Schengen-regelverket[6]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Om pass og ID-kort». Politiet. Besøkt 30. november 2020.
- ^ «Status for nye pass og nasjonale ID-kort». Politiet. Arkivert fra originalen 6. november 2020. Besøkt 30. november 2020.
- ^ Avtalen fra 1957 Artikkel 8, og tillegget fra 2000 Artikel 2i
- ^ Anonymous (6. desember 2016). «Temporary Reintroduction of Border Control». Migration and Home Affairs - European Commission (engelsk). Besøkt 30. november 2020.
- ^ Riksdagsförvaltningen. «Lag (2015:1073) om särskilda åtgärder vid allvarlig fara för den allmänna ordningen eller den inre säkerheten i landet Svensk författningssamling 2015:2015:1073 t.o.m. SFS 2016:724 - Riksdagen». www.riksdagen.se (svensk). Besøkt 2. desember 2020.
- ^ «Justitiekanslern - 5943-16-40 m.fl.». www.jk.se. Arkivert fra originalen 22. september 2020. Besøkt 2. desember 2020.