Fólkaflokkurin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fólkaflokkurin
Land Færøyene
Erklært ideologi Konservatisme
Grunnlagt 2. januar 1940[1]
Formann Jørgen Niclasen (2007)
Gruppeleder Jákup Mikkelsen
Partisekretær Aage Arnoldson
Ungdomsorg. HUXA
Hovedkontor Jonas Broncks gøta 29
FO-100 Tórshavn
Farger Grønt, oransje, svart
Tilknytting IDU, AECR
Nettsted Nettsted
Representanter:
Lagtinget
9 / 33
(2013[2])
Folketinget
(fra Færøyene)
0 / 2
(2011)

Hin Føroyski Fólkaflokkurin (Radikalt sjálvsstýri), oftest bare Fólkaflokkurin (norsk: Folkepartiet), et et konservativt politisk partiFærøyene. Med ni mandater på Lagtinget er det Færøyenes største parti.[2] Partiet deltar i en borgerlig koalisjonsregjering. Fólkaflokkurin har ikke vært representert i det danske Folketinget siden 2007.

Partiet har siden dannelsen den 2. januar 1940 gått inn for full færøysk løsrivelse fra Danmark, men har i dag en forholdsvis pragmatisk tilnærming til spørsmålet. Fólkaflokkurin har en økonomisk liberal og ellers forholdsvis konservativ politikk, basert på kristne og vestlige verdier.[3][4] Partiet kan sies å være mer konservativt enn sine nordiske søsterpartier i mange sosialpolitiske spørsmål. Partiets formann fra 2007 er Jørgen Niclasen, mens parlamentarisk leder fra 2012 er Jákup Mikkelsen.

Politisk plattform[rediger | rediger kilde]

Fólkaflokkurin har siden starten regnes seg selv som et borgerlig parti, og betraktes helst som konservativt, men beskriver seg selv som et «liberalt, sosialt og demokratisk selvstyreparti»[5] i sitt prinsipprogram. Partiets prinsipprogram ble sist endret ved landsmøtet den 6. desember 1986, og de innledende artiklene legger vekt på at partiet vil arbeide for fullt færøysk selvstyre, personlig frihet under ansvar, eiendomsrett og markedsøkonomi, foruten et demokratisk styre etter folkerettslige prinsipper.[5]

Programmet slår også fast at partiet ønsker Færøyenes suverene råderett over sitt eget territorialfarvann, å legge til rette for at alle færøyinger skal kunne bo der de ønsker på øyene, å redusere offentlig administrasjon og byråkrati, samt støtte NATOs arbeid i sikkerhetspolitikken.[5] Partiet ønsker at Færøyene skal få fullt medlemskap i NATO, WTO og FN, og at øyene skal ha fast observatørstatus i sistnevnte inntil fullt medlemskap blir en realitet.[6] Fólkaflokkurin går også inn for et tettere samarbeid med EU, for eksempel i tollpolitikken.[6]

For å sikre velstandsnivået uten de årlige subsidiene fra Danmark, ønsker partiet et færøysk næringsliv uten statlig støtte, men med gode investerings- og lånemuligheter, lave skatter og varsom lønnsutvikling.[7] Fólkaflokkurin ønsker også skattefritak for ungdom som sparer til gründerskap, utdannelse og bolig.[8] Partiet jobber for at pensjonssystemet i størst mulig grad skal bygge på privat pensjonssparing, for å avlaste og effektivisere folketrygden.[7] Fólkaflokkurin har vært tilhengere av å innføre flat skatt med et høyt bunnfradrag samt fritt brukervalg i helsevesenet og eldreomsorgen.[6] Partiet ønsker at marginalskatten aldri skal overstige 40 %.[6]

Fólkaflokkurin ønsker at undervisningen i folkeskolen skal bygge på kristen lære og færøysk kultur,[6] og at denne skal være på nivå med grunnskoleutdannelsene i Norden forøvrig. Partiet ønsker i denne sammenheng også at mest mulig av høyere utdannelse skal tilbys på Færøyene, at midlene til utdannelse skal følge eleven og ikke skolen, samt å tilstrebe fritt skolevalg.[7] Utdannelsestilbudet skal først og fremst speile det færøyske næringslivets behov.

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Alle partiets medlemmer er medlem av én av de syv velgerforeningene, som tilsvarer de gamle valgkretsene. Den eldste, Havnar Framburðsfelag (Tórshavns Fremskrittsforening), dekker Suðurstreymoy og er eldre enn Fólkaflokkurin. Partiets høyeste organ mellom det årlige landsmøtet er partiledelsen, som består av formannen, lagtingsgruppen, eventuelle regjeringsmedlemmer, formennene i velgerforeningene og ett ytterligere medlem fra hver velgerforening. Ungdomsorganisasjonen HUXA er likestilt med velgerforeningene.

Formannen velges ikke av landsmøtet, men av partiledelsen etter forslag fra lagtings- og regjeringsmedlemmene. Formannen selv må også være lagtings- eller regjeringsmedlem. Fólkaflokkurin har ingen nestformann. Formannen og den parlamentariske lederen er selvskrevne medlemmer av arbeidsutvalget, som tar seg av den daglige ledelsen av partiet. Dersom partiformannen også er parlamentarisk leder, velger lagtingsgruppen en annen representant til arbeidsutvalget. Dessuten velger partiledelsen årlig en sekretær, kasserer og tre andre medlemmer av arbeidsutvalget.

Historie[rediger | rediger kilde]

Jóannes Patursson, foregangsmann for partistiftelsen og første formann 1940–1946.
Anfinn Kallsberg var formann og statsminister i en årrekke.

I slutten av 1930-årene gikk Vinnuflokkurin og avhoppere fra Sjálvstýrisflokkurin sammen om å stifte et nytt, konservativt selvstyreparti på Færøyene, Fólkaflokkurin. Den 3. desember 1939 ble det bekjentgjort at Jóannes Patursson, Færøyenes fremste parlamentariker før andre verdenskrig, tilhørte disse kreftene.[1] I løpet av desember gikk flere velgerforeninger i Sjálvstýrisflokkurin over til Fólkaflokkurin, og den 16. desember ble Patursson valgt til formann for et utvalg som skulle legge frem vedtekter for partiet.[1] Den offisielle stiftelsen fant sted den 2. januar 1940, og Jóannes Patursson og Thorstein Petersen ble da valgt til henholdsvis formann og nestformann.[1] I likhet med Vinnuflokkurin, hentet Fólkaflokkurin tidlig storparten av sin oppslutning fra fiskeindustrien og privat næringsliv.[9] Fólkaflokkurin tok kanskje over så mye som halvparten av Sjálvstýrisflokkurins medlemsmasse.[4] Fólkaflokkurin brukte den vellykkede Sjóvinnubankin som eksempel på viktigheten av en sterk økonomi for å oppnå mer selvstyre.[9]

Partiet stilte til valg for første gang ved lagtingsvalget 1940, og fikk 24,7 % av stemmene (6 av 24 mandater), og ble det nest største partiet etter Sambandsflokkurin. Ved lagtingsvalget 1943 vant Fólkaflokkurin i et valgskred med 41,5 % av stemmene (12 av 25 mandater). Ved folketingsvalget 1943 ble Thorstein Petersen den suverene valgvinner under slagordet «Fyri Føroyum skulu Føroyingar ráða», «Over Færøyene skal færøyingene råde».[10] Etter den andre verdenskrigens slutt i 1945 fikk partiet 43,4 % av stemmene (11 av 23 mandater). Thorstein Petersen var lagtingsformann 1943–1945 og 1945–1946, og overtok som partiformann etter Paturssons død i 1946. Ved folkeavstemningen på Færøyene 1946, som tok for seg selvstyrespørsmålet, stemte flertallet i befolkningen for løsrivelse fra Danmark, men avgjørelsen ble overstyrt av Folketinget og kong Christian X. Dette ledet allikevel til Hjemmestyreloven i 1948, som mange innen Fólkaflokkurin riktignok var imot, fordi den ikke betydde fullt selvstyre. Ved nyvalget i 1946 forble Fólkaflokkurin største parti, men samhørighetspartiene fikk et knapt flertall. Fólkaflokkurin var øyenes største parti frem til valget i 1954, da det ble en vedvarende utjevning av oppslutningen rundt partiene på Lagtinget. Partiets oppslutning har ligget jevnt ved omlag 20 % av stemmene de siste 40 årene.

Thorstein Petersens politiske og forretningsmessige karrière endte i 1951 med en dom for økonomiske misligheter. Petersen ble senere i stor grad frifunnet, men dette banet allikevel vei for hans arvtager, Hákun Djurhuus, og Petersen døde en tidlig død i 1960 som følge av et fall ombord på en ferge. I 1950-årene fikk partiet en fastere struktur med et sentralt ledd, hvor Dánjal Pauli Danielsen ble ansatt som første landssekretær. Hákun Djurhuus ledet partiet frem til 1980, og var statsminister 1963–1967. Jógvan Sundstein var formann 1980–1993, deretter Anfinn Kallsberg 1993–2007. Under Kallsberg var partiet representert både på Lagtinget og Folketinget, og Kallsberg var statsminister 1998–2004. Partiavisen Dagblaðið opplevde en fornyelse og vekst med Óli Breckmann som redaktør, men i 2003 bukket den allikevel under etter årelange økonomiske problemer. Partiet var med i Jóannes Eidesgaards andre regjering sammen med Javnaðarflokkurin og Sambandsflokkurin 2004–2008.

Nåværende partiformann er Jørgen Niclasen, som ble valgt første gang i en kampavstemning mot Bjarni Djurholm ved partiets landsmøte i 2007. Etter lagtingsvalget 2008 hadde Fólkaflokkurin syv representanter. Fra 2008 satt partiet igjen i regjering sammen med Javnaðarflokkurin og Sambandsflokkurin i Kaj Leo Johannesens første regjering. I 2010 brøt det prominente lagtingsmedlemmet Poul Michelsen med partiet, som han mente gikk i motsatt retning av sin ideologi.[11] Michelsen var kjent som betydelig mer liberal i både sosiale og økonomiske spørsmål og radikal i selvstyrespørsmålet enn sine partikolleger før han meldte seg ut.[12] Han mente også at en krets rundt Kallsberg forhindret reformer som det tidligere hadde vært solid flertall for i partiet.[12] I 2011 stiftet Michelsen det liberale partiet Framsókn, men det fikk ingen umiddelbar innvirkning på Fólkaflokkurins oppslutning. Våren 2011 brøt Fólkaflokkurin regjeringssamarbeidet etter uenighet om finanspolitikken.[13]

Etter lagtingsvalget 2011 har Fólkaflokkurin deltatt i et regjeringssamarbeid med Sambandsflokkurin, Miðflokkurin og Sjálvstýrisflokkurin. Sjálvstýrisflokkurin brøt samarbeidet høsten 2013, men regjeringen bevarte sitt flertall. Janus Rein, som opprinnelig var valgt for Framsókn, meldte seg inn i Fólkaflokkurin samme høst. Dette medførte at partiet for første gang siden valget i 1988 ble Lagtingets største, og for første gang siden den andre verdenskrig hadde flere enn åtte representanter.

Formenn[rediger | rediger kilde]

Valghistorikk[rediger | rediger kilde]

Lagtingsvalg
År Stemmer Mandater
# %
1940 2 084 24,7
6 / 24
1943 4 010 41,5
12 / 25
1945 5 725 43,4
11 / 23
1946 5 396 40,6
8 / 20
1950 3 750 32,3
8 / 25
1954 2 660 20,9
6 / 27
1958 2 467 17,8
5 / 30
1962 3 068 20,2
6 / 29
1966 3 811 21,6
5 / 26
1970 3 617 20,0
5 / 26
1974 4 069 20,5
5 / 26
1978 4 067 17,9
6 / 32
1980 4 399 18,9
6 / 32
1984 5 446 21,6
7 / 32
1988 6 692 23,2
8 / 32
1990 6 234 21,9
7 / 32
1994 4 091 16,0
6 / 32
1998 5 886 21,3
8 / 32
2002 6 352 20,8
7 / 32
2004 6 530 20,6
7 / 32
2008 6 233 20,1
7 / 33
2011 6 882 22,5
8 / 33
 

Folketingsvalg[14]

År Stemmer Mandater
# %
1943 3 452 48,2
1 / 1
1945 3 990 46,2
1 / 1
1947 4 135 42,7
1 / 2
1957 2 574 37,6
1 / 2
1960 2 158 19,9
0 / 2
1964 2 622 25,0
1 / 2
1966 3 549 33,6
1 / 2
1968 4 294 34,4
1 / 2
1971 2 680 20,4
1 / 2
1973 2 690 20,4
0 / 2
1975 2 957 21,3
0 / 2
1977 2 773 17,0
0 / 2
1979 3 005 16,1
0 / 2
1981 3 073 18,5
0 / 2
1984 4 605 25,1
1 / 2
1987 6 411 28,8
1 / 2
1988 5 655 24,7
1 / 2
1990 4 582 25,6
1 / 2
1994 4 159 21,7
1 / 2
1998 5 569 26,9
1 / 2
2001 5 417 20,5
0 / 2
2005 5 967 24,1
1 / 2
2007 4 726 20,5
0 / 2
2011 3 932 19,0
0 / 2

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Debes, Hans Jacob (1991). Jóannes Patursson. Ein byrjan til eina politiska ævisøgu (færøysk). Tórshavn: Forlagið Søgumál. s. 124. 
  2. ^ a b Hvidtfeldt, Jón Brian (12. september 2013). «Janus Rein í Fólkaflokkin». in.fo. Besøkt 28. desember 2013. 
  3. ^ Love, Juliet; O'Brien, Jillian et. al., red. (2002). Western Europe 2003 (engelsk). London: Routledge. s. 149. ISBN 1-85743-152-9. 
  4. ^ a b Wylie, Jonathan (1987). The Faroe Islands: interpretations of history (engelsk). University Press of Kentucky. s. 170–171. ISBN 0-8131-1578-7. 
  5. ^ a b c «Stevnuskrá Fólkafloksins» (færøysk). Fólkaflokkurin. 
  6. ^ a b c d e «Valskrá Fólkafloksins 2011» (færøysk). Fólkaflokkurin. 
  7. ^ a b c «Beretning 2010» (dansk). Rigsombudsmanden på Færøerne. 2010. Besøkt 24. desember 2013. 
  8. ^ «Valsskrá 2008» (færøysk). Fólkaflokkurin. 
  9. ^ a b Ackrén, Maria (2006). «The Faroe Islands: Options for Independence». Island Studies Journal (engelsk) (2), s. 225. Arkivert fra originalen 6. juli 2011. 
  10. ^ West, Hallbera; Heinesen, Maria Amalia (2004). Kilder til Færøernes og Grønlands historie (dansk). Tórshavn: Føroya Fróðskaparfelag. s. 27. ISBN 99918-41-87-3. 
  11. ^ Johannesen, Johnsigurd (11. oktober 2010). «Poul Michelsen tekur seg úr Fólkaflokkinum» (færøysk). Kringvarp Føroya. 
  12. ^ a b Arge, Uni (18. oktober 2010). «Fólkaflokkurin er læstur fastur í blokeringum». Sosialurin (færøysk), s. 6–7. 
  13. ^ Vestergaard, Jacob. «Fólkaflokkurin kundi ikki taka undir við fíggjarkørmunum» (færøysk). Fólkaflokkurin. 
  14. ^ Nohlen, Dieter og Stöver, Philip (2010). Elections in Europe: A Data Handbook (engelsk). Nomos Publishers. s. 525ff. ISBN 978-3-8329-5609-7. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]