Falklandsøyene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Falkland Islands Islas Malvinas
Falklandsøyene
Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
«Desire the right»
Innbyggernavn		Falklendere, falklendinger
Hovedstad		Stanley
Tidssone		UTC-4
Areal  – Totalt:		Rangert som nr. 164 12 173[a] km²
Befolkning  – Totalt:		Rangert som nr. 230 3 140[b]
Bef.tetthet		0,26 innb./km²
Styreform		Britisk oversjøisk territorium
Guvernør		Alan Huckle
Offisielt språk		Engelsk
Avhengig av		Storbritannia
Valuta		Falklandspund (FKP)
Nasjonalsang		«God save the Queen»
Toppnivådomene		.fk
Kart over Falklandsøyene
a^ CIA World Factbook (15. juli 2008) b^ CIA World Factbook (est. juli 2009)

Falklandsøyene (spansk: Islas Malvinas) er en øygruppe betegnet som et britisk, oversjøisk territorium, men Argentina gjør også krav på området. Øygruppen var i 1982 åsted for Falklandskrigen mellom Storbritannia og Argentina. Hovedstaden er Stanley med omlag 2 100 innbyggere.

Øygruppen ligger i Sør-Atlanteren, omlag 500 km utenfor Argentinas østkyst, og ca 12 300 km fra Storbritannia. De to hovedøyene er Vest-Falkland og Øst-Falkland. I tillegg kommer nesten 800 mindre øyer. Hovedstaden Stanley ligger på Øst-Falkland. Øyene har et samlet areal på 12 173 km² og 3 140 innbyggere (2009).

Innhold 1 Navnet 2 Geografi 3 Flora og fauna 4 Klima 5 Demografi 6 Historie 7 Administrasjon 8 Økonomi 9 Samferdsel 9.1 Flytrafikk 9.2 Sjøtrafikk 9.3 Veinett 9.4 Jernbane 9.5 Telekommunikasjon 10 Samfunn 10.1 Utdanning 10.2 Religion 10.3 Sport 11 Litteratur 12 Referanser 13 Eksterne lenker

[rediger] Navnet

Det engelske navnet på øyene er (The) Falkland Islands. Navnet skriver seg tilbake til 1690, da kaptein John Strong på «Welfare» navnga kanalen mellom de to øyene etter Anthony Cary, 5. vicomte av Falkland som var deleier i skipet. Senere ble navnet tatt i bruk på hele øygruppen.

Det spanske navnet på øygruppen, Islas Malvinas, er avledet av det franske navnet Îles Malouines som øyene fikk av de første kjente bosetterne – sjøfolk og fiskere fra Saint-Malo i Bretagne.

ISO-betegnelsen på øygruppen er Falkland Islands (Malvinas).

[rediger] Geografi

Falklandsøyene består av de to hovedøyene Øst-Falkland og Vest-Falkland, og omlag 778 mindre øyer.^[1] Avstanden til det argentinske fastlandet er omlag 500 km.

Det totale flateinnholdet er 12 173 km², omlag halvparten av Oppland fylke. Kystlinjen er 1 288 km lang.^[2] De to hovedøyene, som skilles av Falklandssundet, utgjør mesteparten av arealet. Landskapet er for det meste kupert, og mindre fjellkjeder strekker seg over begge øyene. Det høyeste punktet er Mount Usborne på Øst-Falkland med 705 moh. Det finnes også myrlendt slettelandskap, i første rekke i Lafonia på den sørlige halvdelen av Øst-Falkland. Begge hovedøyene har en innskåret kystlinje en rekke øyer, fjorder og sund. Store deler av øyenes areal benyttes til beiteområde for sau.

Mindre øyer omgir to to hovedøyene. Den største av disse er Weddell Island som har en liten bosetning. Mindre bosetninger finnes også på Beaver Island, Bleaker Island, Carcass Island, New Island, Pebble Island, Saunders Island, Sea Lion Island, Speedwell Island og West Point Island. Andre større øyer er George Island, Keppel Island og Lively Island. Arkipelagen Jason Islands ligger nordvest for Vest-Falkland, og Beauchene Island omlag 50 km sør for Øst-Falkland.

Britene gjør krav på en territorialsone på 12 nautiske mil og en økonomisk sone på 200 nm, noe som har vært kilde til uenighet med Argentina.

[rediger] Flora og fauna

Tilsammen teller floraen på Falklandsøyene 278 arter,^[3] hvorav 164 er registrert som naturlig forekommende og 13 er endemiske.^[4] Store deler av øyene er dekket med utallige gressarter – for det meste starr, rapp og kløver. Den tuedannende rapparten tussokgress (poa flabellata) kan bli over to meter høy og vokser i opptil 300 meter brede belter langs kysten, men overbeiting og introduksjon av fremmede plante- og dyrearter har redusert forekomsten kraftig. Det subantarktiske klimaet tillater bare veksten av små, opptil en meter høye dvergbjørk. Falklandsøyenes nasjonalblomst er Sisyrinchium filifolium (Pale Maiden). Et særtrekk er den ellers bare i Sør-Amerika forekommende mykotrofe planten arachnitis uniflora.

Falklandsulv var opprinnelig den eneste landpattedyrarten på Falklandsøyene, men dette rovdyret i hundefamilien døde ut i andre halvdel av 1800-tallet. Langs kysten finnes kolonier av sjøløver og elefantseler.

Det er registrert over 200 fuglearter på Falklandsøyene, hvorav over 60 arter hekker på øyene. De to artene falklandssmett og falklandsskovleand forekommer bare på Falklandsøyene, og det finnes også over ti endemiske underarter.^[5]

Det hekker fem forskjellige pingvinarter her, hvorav forekomstene av magellanpingvin, klippehopperpingvin og bøylepingvin er store. Mellom 30 og 50 % av den totale populasjonen av artene klippehopperpingvin og bøylepingvin har tilhold på Falklandsøyene, med henholdsvis 210 000 og 66 000 par.^[6]

Svartbrynalbatross er en sterkt truet art som har Falklandsøyene som sitt viktigste hekkeområde. Fra 1995 til 2000 sank bestanden fra 468 000 til 382 000 par, noe som antas å ha sammenheng med fiskeriaktiviteten i området.^[5]. Andre særegne fuglearter er blant annet sørkjempepetrell, svarthalssvane, sebragås, brunhodegås, brungumpkarakara, correnderapiplerke og sotbergkall.

Øygruppen har forholdsvis få insektarter, men de som finnes der er gjerne unike, blant annet verdens sørligstlevende gresshoppe, Parudenus falklandicus (familien Rhaphidophoridae).

[rediger] Klima

Falklandsøyene er omkranset av den kalde Sør-Atlanteren som sterkt påvirker klimaet på øyene. Temperaturen varierer lite gjennom året – fra en gjennomsnittstemperatur på 11°C i januar til 2°C i juni. Årlig nedbør er 500–600 mm. ^[7] Luftfuktigheten er høy hele året, og det blåser nærmest konstant. Snøfall er sjelden, men kan forekomme hele året.

Klimatabell for Falklandsøyene [8]	Jan	Feb	Mar	Apr	Mai	Jun	Jul	Aug	Sep	Okt	Nov	Des	År
Gjennomsnittlig maksimumstemperatur [°C]	14	14	12	9	6	4	4	5	7	9	12	13	9
Middeltemperatur [°C]	11	11	9	7	4	2	3	3	4	6	8	10	7
Gjennomsnittlig minimumstemperatur [°C]	7	7	6	4	2	1	1	1	2	3	4	6	4
Gjennomsnittlig antall nedbørsdager [mm]	27	24	25	28	29	27	27	26	25	26	26	26	316

[rediger] Demografi

Ved folketellingen i 2006 var øyas offisielle befolkning 2 955 personer, inkludert 477 sivile ved garnisonen ved Mount Pleasant, men eksludert midlertidig bortreiste (84 personer) og militært ansatte og deres familiemedlemmer (ca. 1 200 personer). Dette er en økning på over 1 000 siden før Falklandskrigen i 1982. Over 70 % av befolkningen bodde i Stanley (2115 personer), mens Øst-Falkland utenom Stanley og Mount Pleasant hadde en befolkning på 194. Vest-Falkland hadde 127 innbyggere, mens det var 42 personer bosatt på andre øyer.^[9]

Omlag 45 % av befolkningen er innfødte, mens 30 % er født i Storbritannia.^[9] De innfødte innbyggerne kalles seg selv Islanders. De fleste av disse er av britisk avstamming, hovedsakelig som resultat av innvandring fra Skottland og Wales. Noen av de innfødte er også av fransk, gibraltarsk, portugisisk og skandinavisk avstamming, hvorav enkelte er etterkommere av hvalfangere fra 18- og 1900-tallet. Det finnes en liten minoritet søramerikanere, hovedsakelig fra Chile, og i senere tid har flere hundre personer kommet fra St. Helena for å bo og arbeide på Falklandsøyene.^[10]

Etter en lovendring i 1983 gikk øyboerne fra å inneha britisk oversjøisk statsborgerskap til å være fullverdige britiske statsborgere. Etter argentinsk lov er de også berettighet til argentinsk statsborgerskap.^[11]

[rediger] Historie

Det er tegn som tyder på at indianere fra Patagonia har besøkt øyene i kanoer, men det er John Davis, kaptein på «Desire», som regnes som øyenes oppdager. Den 14. august 1592 observerte han Falklandsøyene under en britisk ekspedisjon til Sør-Atlanteren. Et portugisisk kart fra 1522 viser imidlertid at øyene kan ha vært kjent for europeere allerede da.^[12]

En annen britisk kaptein, John Strong på «Welfare», gjennomførte 27. januar 1690 den første registrerte ilandstigningen på øyene og navnga Falklandssundet som senere ga øygruppen dens navn.^[12] Øyene lå imidlertid så avsides til at de forble nærmest uinteressante inntil Louis-Antoine de Bougainville etablerte en fransk utpost ved Port Louis på Øst-Falkland i 1764. Allerede året etter utforsket John Byron Saunders Island i vest, uvitende om den franske tilstedeværelsen i øst. Han gjorde krav på øyene for Storbritannia, og året etter ble en britisk base etablert i Port Egmont på Saunders Island. I 1767 overtok spanjoler de Bougainvilles bosetning etter at Frankrike hadde akseptert Spanias krav på øygruppen året før.

I 1770 ble britene fjernet ved spansk militærmakt. Storbritannia forberedte seg på krig mot Spania, som søkte fransk støtte. Frankrike var imidlertid tilbakeholdne, og spanjolene og britene ble enige om sette spørsmålet om suverentitet til side. I 1771 fikk britene gjenopprette sin base i Port Egmont, men forlot Falklandsøyene i 1776 som et result av økonomisk press i forbindelse med den amerikanske uavhengighetskrigen.

Spania styrte øyene fra Buenos Aires frem til 1811, da de trakk seg tilbake grunnet frykten for krig mot Storbritannia og den nyvunne uavhengigheten for de spanske koloniene i Sør-Amerika. I 1829 utnevnte argentinerne Luis Vernet til guvenør på øyene for å kolonisere dem. Britene reetablerte seg i 1833.

Etter Falklandskrigen i 1982 har den latente konflikten letnet noe det siste tiåret.

[rediger] Administrasjon

Øygruppen, tidligere en britisk kronkoloni, er nå et Britisk oversjøisk territorium med omfattende selvstyre. Statsoverhode er den britiske monarken, som er lokalt representert ved en guvernør. Selvstyret omfatter alle områder utenom utenrikspolitikk og forsvar. Innbyggerne har imidlertid ikke stemmerett ved det britiske parlamentet i London.

I henhold til forfatningen av 1985^[13] finnes et lovgivende råd, Legislative Council, bestående av åtte valgte medlemmer (fireårig valgperiode) samt to ex officio-medlemmer – guvernøren og chief executive. Valget skjer mellom uavhengige kandidater, da det ikke finnes politiske partier på Falklandsøyene. Regjeringen utgjøres av det utførende rådet, Executive Council, som ledes av guvernøren.

På grunn av den lave folkemengden er ikke territoriet inndelt i kommuner. Etter offisiell argentinsk oppfatning utgjør Falklandsøyene sammen med Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene, Sør-Shetlandsøyene og Sør-Orknøyene departementet Islas del Atlántico Sur i provinsen Tierra del Fuego, Antártida e Islas del Atlántico Sur og medregnes i provinsens flateinnhold i offentlig statistikk.

Det faktum at Argentina regner øygruppen som en del av sitt territorium gjør, i kombinasjon med den lave folkemengden, at forutsetningene for total selvstendighet er små. Ingen opinion finnes heller for en forandring av det nåværende forholdet til Storbritannia. En utvikling av det interne selvstyret har pågått i lengre tid, og en ny forfatning trådte i kraft 1. januar 2009.^[14][15]

[rediger] Økonomi

Sauehold var tidligere øygruppens største inntektskilde og spiller fremdeles en viktig rolle. Det er mer enn 500 000 sauer på øyene^[16], og mesteparten av ulleksporten går til Storbritannia. Siden 1984 har det blitt iverksatt tiltak for å diversifisere økonomien, noe som har medvirkende til at fiske har overtatt som den største bidragsyteren til Falklandsøyenes økonomi. I tillegg har det vært en stor økning i inntekter knyttet til turisme.

Salg av fiskerilisenser til utenlandske interessenter har skaffet mer enn 40 millioner pund i årlige inntekter, i tillegg er lokale fiskebåter i virksomhet. Mer enn 75% av fangsten består av akkar og Spania er den største importøren. Turisme har hatt en kraftig økning de siste tiårene, og i 2001 besøkte over 30 000 turister øyene. Stanley har blitt en regulær anløpshavn for det økende antarktiske cruisemarkedet. Severdigheter spenner fra natur og dyreliv, med pingviner, sjøfugl, seler og sjøløver – til krigsminner, golf, fiske og vrakdykking.

En overenskomst med Argentina fastslo vilkår for utnyttelse av oljeforekomster utenfor øyene, men i 2007 trakk Argentina seg fra avtalen.^[17] Som reaksjon har Falklands Oil and Gas signert en avtale med BHP Billiton for å utforske mulighetene for oljeutvinning.^[18] Værforholdene i området og tvisten om suverentitet medfører at oljevirksomhet vil bli en utfordrende oppgave.^[19]

Forsvaret av øyene besørges av Storbritannia, og britiske militærutgifter bidrar betydelig til økonomien. Med unntak av forsvaret er øyene selvforsynt, og eksportinntektene ligger på $125 millioner per år.^[2]

Den største bedriften på øyene har tidligere vært Falkland Islands Company (FIC), et offentlig notert selskap på London Stock Exchange. Selskapet var ansvarlig for hovedtyngden av den økonomiske aktiviteten på øyene, men selskapets jordeiendommer ble solgt til Falkland Islands Government i 1991. Selskapet driver nå flere detaljutsalg i Stanley og er involvert i havnetjenester og rederidrift.

Den lokale valutaen er falklandspund, som er jevnbyrdig med pund sterling. Sterlingsedler og mynter sirkulerer sammen med den lokale valutaen. Falklandsøyene preger sine egne mynter og utgir egne frimerker, noe som bidrar til inntekter fra samlere over hele verden.

[rediger] Samferdsel

[rediger] Flytrafikk

Den internasjonale lufthavnen er RAF Mount Pleasant, 37 km vest for Stanley. LAN Airlines opererer ukentlige flygninger til og fra Santiago i Chile via Punta Arenas. En gang i måneden mellomlander denne flygningen også i Río Gallegos i Argentina.^[20] Royal Air Force opererer flygninger med Lockheed TriStar til RAF Brize Norton i Oxfordshire i England med mellomlanding på Ascension. Chartrede fly benyttes dersom militærflyene må settes inn i annen tjeneste. British International Helicopters opererer to Sikorsky H-3 Sea King helikoptre for United Kingdom Ministry Of Defence, hovedsakelig for transport av militært personell, utstyr og forsyninger omkring på øyene.

Den mindre Stanley lufthavn rett utenfor Stanley benyttes for innenriksflygninger. Falkland Islands Government Air Service (FIGAS) opererer flere Britten-Norman Islander som kan benytte gressrullebanene som de fleste bosetningene har. Ruteplanene bestemmes avhengig av passasjerenes behov, og ankomst og avgang annonseres over radio kvelden i forveien. Flyplassen benyttes også av British Antarctic Survey, som opererer en forbindelse mellom Falklandsøyene og forskningsstasjonen Rothera på den antarktiske halvøy med en de Havilland Canada Dash 7.

[rediger] Sjøtrafikk

Det er to havnebyer på Falklandsøyene: Stanley og Fox Bay; den sistnevnte er tollsted for Vest-Falkland. Falkland Islands Company håndterer skipstransport mellom Storbritannia og Falklandsøyene gjennom sitt datterselskap Darwin Shipping Ltd. Spedisjonsfirmaet har en avtale om godstransport ombord i militære forsyningsskip som anløper Stanley hver femte uke.^[21]

En fergeforbindelse mellom de to hovedøyene ble opprettet i november 2008. MS «Concordia Bay» frakter passasjerer, biler og gods på strekningen Port Howard–New Haven. Den anløper også noen av de mindre øyene.

En økende mengde cruiseskip anløper Falklandsøyene, ofte på veien til Antarktishalvøya eller Sør-Georgia. I tillegg til Stanley, står gjerne besøk på noen av de mindre øyene på programmet. Turistene fraktes da i land med gummibåter.^[22]

[rediger] Veinett

Veinettet er ikke særlig omfattende, og er konsentrert omkring Stanley og Mount Pleasant. Omlag 80 km har fast dekke, mens 350 km har grusdekke. Mesteparten er bygget ut etter falklandskrigen i 1982. Ingen regulær busstrafikk forekommer, og biltettheten per capita er høy. Under den argentinske okkupasjonen innførte myndighetene høyretrafikk, men etter krigens slutt gikk man umiddelbart tilbake til venstretrafikk.

[rediger] Jernbane

Jernbaner for allmenn trafikk finnes ikke. Den såkalte Camber Railway var en syv kilometer lang industribane med sporvidde 610 mm som ble bygget i 1916. Den ble benyttet til å frakte kull fra havnen i Stanley til et kraftverk på Wireless Ridge, der en stor radiostasjon var anlagt for å formidle trådløs telegrafi mellom den britiske flåtens enheter i Sør-Atlanteren og Europa. Senere ble radiostasjonen modernisert, og kraftbehovet redusert. Det var da ikke lenger behov for jernbanen.

[rediger] Telekommunikasjon

De første telefonlinjer ble installert av Falkland Islands Company i 1880-årene. Øyenes isolasjon ble brutt i 1911 da Marconi installerte en trådløs telegrafstasjon som gjorde det mulig å sende telegram til Uruguay.^[23]

Mellom 1906 og 1907 ble det lagt telefonlinje de nærmere 80 kilometrene fra Stanley til Darwin, og nettet ble ytterligere utbygget til å dekke de fleste større bosetningene på øyene. Kommunikasjon mellom bosetningene baserte seg på telefonnettet frem til 1950-årene, da radiotelefoni ble introdusert. Telekommunikasjon ble drastisk forbedret etter Falklandskrigen i 1982, da en bakkestasjon muliggjorde direktesamtaler. I 1997 ble en internettjeneste etablert, og i 2002 hadde nær 90 % av øyenes befolkning tilgang til internett.^[23]

[rediger] Samfunn

[rediger] Utdanning

Skolegang er obligatorisk for barn mellom fem og seksten år. Myndighetene er ansvarlige for bemanning og utstyr, og driver en grunnskole og en videregående skole i Stanley. Det er også en barneskole ved Mount Pleasant flystasjon med et trettitalls elever, for barn av britisk militærpersonell eller sivilt ansatte ved stasonen.^[24] I tillegg finnes det tilsammen tre små skoler ved de største bosetningene utenfor Stanley. Omreisende lærere gir hjemmeundervisning til de yngste elevene som bor for langt fra skolen, mens eldre elever bor på internat i Stanely. Skolegangen drives etter engelske undervisningsmetoder og er gratis.^[25]

Elever med gode karakterer tilbys stipend for videre studier ved de engelske skolene Peter Symonds College i Winchester eller Chichester College. Myndighetene gir også støtte til høyere utdanning, fortrinnsvis i Storbritannia.^[25]

[rediger] Religion

Kristendom er den dominerende religionen, i første rekke med menigheter innen den anglikanske kirke, den romersk-katolske kirke, United Free Church of Scotland og den evangelisk-lutherske kirke.

[rediger] Sport

Omfanget av organisert idrett er begrenset av øygruppens lave og spredte befolkning.

Falklandsøyene har oppfostret én olympisk deltaker – Louis Baillon som deltok på Storbritannias lag i landhockey i sommer-OL 1908. Øyene har deltatt i Samveldelekene siden 1982 og i Øylekene siden 1993.^[26]

[rediger] Litteratur

• Laver, M.P.H. (1977) An Annotated Bibliography of the Falkland Islands and the Falkland Islands Dependencies, University of Cape Town Libraries. ISBN 978-0799202038
• Strange, I.J. (1984) The Falkland Islands, 3. utgave, David & Charles. ISBN 978-0715385319
• Summers, D. (2005) A Visitor's Guide to the Falkland Islands, 2. utgave, Falklands Conservation. ISBN 978-0953837151
• Ivanov, L.L. et al (2993) The Future of the Falkland Islands and Its People, Double T Publishers, Sofia. ISBN 954-91503-1-3
• Escudé, C. og Cisneros, A. (2000, red.) Historia general de las relaciones exteriores de la República Argentina, Obra desarrollada y publicada bajo los auspicios del Consejo Argentino para las Relaciones Internacionales (CARI), GEL/Nuevohacer, Buenos Aires. ISBN 950-694-546-2

[rediger] Referanser

[rediger] Eksterne lenker

• Falkland Islands Government
• United Kingdom Overseas Territories Association