Lunde (fugl)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lunde
Lunde (fugl)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Fratercula arctica
L., 1758
Norsk(e) navn: lunde, lundefugl, sjøpapegøye
Hører til: lunder,
alkefugler,
vade-, måse- og alkefugler
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
Utryddet Utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Nasjonal rødliste (Norge): [2]
Regionalt utryddet Regionalt utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 reg-VU-no.svg

VU — Sårbar

Habitat: kyst- og havstrøk
Utbredelse: Nord-Atlanteren

Lunde eller lundefugl (Fratercula arctica), også kjent som sjøpapegøye, er en pelagisk dykkende sjøfugl som tilhører gruppen lunder i alkefuglfamilien. Lunden hekker langs kystene på begge sider av Nord-Atlanteren.

Artens vitenskapelige navn blir av og til misvisende oversatt til «arktisk lillebror». Det betyr snarere «liten arktisk broder (i betydningen trosfelle i kloster)», noe som trolig refererer til den sorte og hvite fjærdrakten som kan minne om munkekutter.[trenger referanse]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Newfoundland og Labrador har lunden som nasjonalfugl.

Lundens kraftige utfarging i hekketiden har gitt arten den beskrivende betegnelsen sjøpapegøye.

Nebbet har klare farger under hekkesesongen. Det har gulrøde konvekse striper bakover og er mørkebrunt bakerst. Omkring øyet har fuglen en blågrå flekk. På oversiden er fuglen sort, på undersiden er den hvit. Den har en sort ring rundt halsen, og er blekt askegrå på sidene av hodet og på strupen. Vinterdrakten er uanselig i utfarging. Kinnene mørkere grå, og nebbet mindre på grunn av hornlag som faller av. Ungfuglene likner på voksne i vinterdrakt, men de har spinklere og mørkere nebb.

En voksen lunde blir typisk 26–29 cm lang og veier omkring 300–600 g. Arten har et vingespenn på 47–63 cm. Med opp mot 400 vingeslag i minuttet kan fuglene oppnå en toppfart på cirka 85 km/t. Føttene har svømmehud mellom tærne og brukes som ror når fuglen dykker.

Lunden lever typisk til den blir omkring 20–25 år gammel. Høyeste kjente alder for en fugl merket i Norge er 36 år.[3]

Atferd og utbredelse[rediger | rediger kilde]

Lunden er en relativ taus fugl. Den har imidlertid en dempet, gryntende «arr-uh»-lyd som kan høres på hekkeplassen.

Hekking[rediger | rediger kilde]

I hekkesesongen (fra april til august, av og til begynnelsen av september) inntar arten hekkeplassene i fuglefjellene, resten av året tilbringes på åpent hav.

Lunden hekker i kolonier på begge sider av Nord-Atlanteren, fra østkysten av Nord-Amerika og De britiske øyer i sør til Grønland, Svalbard og Novaja Semlja i Russland i nord. I Europa hekker hoveddelen av bestanden langs Atlanterhavskysten.

I Norge hekker lunden fra Vestlandet og nordover. Øya RundeSunnmøre er i så måte en viktig hekkeplass for lunden i sør. Den største kolonien befinner seg imidlertid på Røst i Lofoten. Slike kolonier kan bestå av flere hundre tusen fugler. I 2005 ble kolonien av lunde på Røst anslått av eksperter til cirka 433 000 hekkende par.[4]

Bestanden av lunde i Nord-Atlanteren ble i 2005 av eksperter anslått til cirka 5,5–6,6 millioner hekkende par, hvorav den norske bestanden utgjør cirka 1,7 millioner par.[5] Av disse hadde 900 000 tilhold i Barentshavet, 800 000 i Norskehavet og 14 000 i Nordsjøen.[5]

I fuglefjellet bygger lunden reir i ganger som den graver ut selv, jordhuler eller små hulrom, i steinurer og i fjellsprekker. Hunnen legger ett egg i mai-juni, som ruges av begge foreldrene. Ungen klekkes etter 40–45 dager og blir i reiret til den er fullt flygedyktig og uavhengig av foreldrene, som regel etter 5–7 uker (avhengig av næringstilgangen). Paradoksalt nok kan ikke ungen svømme til å begynne med, så skulle den falle på havet før den er flygedyktig vil den drukne.

Ernæring[rediger | rediger kilde]

Lunden spiser småfisk, muslinger, ormer og krepsdyr. Fisken fanges typisk i dykk ned til omkring 30 m dyp, men fuglen kan i enkelte tilfeller dykke ned mot 60 m.[1] Dykk til 68 m har blitt registrert.[6] Lunden bruker vingene som luffer når den dykker. I overnebbet har lunden små bakoverliggende tagger som den bruket tungen til å presse fast byttet i. Dette gjør at fuglen i stand til fange fisk flere ganger under samme dykk. Når det ikke er kyllinger i reiret svelges gjerne byttet under vann.

Når ungen har klekket jakter lunden som regel innenfor en radius av 10 km fra reiret, selv om den av og til kan fly opp mot 50–100 km for å jakte.[1] Imidlertid varierer jaktradiusen mye mellom de ulike populasjonene. I så måte er det kjent at norske fugler i snitt flyr hele 118,5 km for å jakte, noe som er betydelig lenger enn hos andre populasjoner. Bare den kanadiske populasjonen er i nærheten, med et snitt på 96,67 km. Kortest flyr de irske fuglene, med et snitt på kun 3 km.

Bestandsutvikling[rediger | rediger kilde]

Lunden er oppført på Nasjonal rødlisteog regnes som en sårbar art.[7] Hvert år overvåkes bestandene langs norskekysten via overvåkingsprogrammet SEAPOP. Resultatene viser at de fleste koloniene stuper i antall hekkende par, spesielt på Røst utenfor Lofoten. Da overvåkingen startet i 1979 var antall hekkende par estimert til 1,5 millioner på Røst, i 2014 telte forskerne 310 000 hekkende par. Årsaken til nedgangen er sammensatt, men endringer i næringstilgang på grunn av fiskeri og endringer i klima antas å være primærårsakene.

Annet[rediger | rediger kilde]

I flere land har fangst av lundefugl vært en viktig næring opp igjennom århundrene, i Norge blant annet med støtte fra norsk lundehund. En hund som på grunn av sin spesielle anatomi ble avlet for sine klatre- og jaktegenskaper.

Fotogalleri[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Fratercula arctica – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Fratercula arctica – detaljert artsinformasjon