Erik Heyerdahl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Erik Heyerdahl
Født12. august 1939 (80 år)
Oslo
Beskjeftigelse Journalist
Nasjonalitet Norge

Erik Heyerdahl (født 12. august 1939 i Oslo) er en tidligere musikkjournalist og programleder i NRK, mest kjent som formidler av populærmusikk.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Heyerdahl er oppvokst på Majorstuen som nabo til blant andre forfatteren Andre Bjerke.[1][2] Etter økonomisk gymnas jobbet han som journalist i Arbeiderbladet fra 1960 til 1965, der han hadde ansvar for spalten Plater og stjerner. I samarbeid med pianisten Kjell Bækkelund (1930–2004) var det Heyerdahl som fikk på plass de norske sølv- og gullplatene fra 1960 (se: Salgstrofeer i musikkbransjen). Musikkspaltene deres ble distribuert til flere titalls norske aviser. Fra 1962 hadde Heyerdahl vært deltids-programleder i NRK sitt første pop-program Hørt og uhørt.[3] 15. april 1964 overrakte han i Njårdhallen avisens sølvplate til Bobby Bare og til Jim Reeves (1923–1964) for «Adios Amigo», tre måneder før Reeves omkom i en flystyrt.[4] Året efter fikk han og Sølvi Bryde intervjue Rolling Stones da de spilte i Norge for første gang 24. juni 1965.[5]

Fra 1966 til 1969 jobbet Heyerdahl for NRK Østlandssendingen, deretter ett år som pressekonsulent i Farverådet, Opplysningskontoret for fargebransjen, som i 1957 hadde blitt opprettet av Norges Farvehandlerforbund, Maling og Lakkfabrikkenes Forbund og Farvehandlergrossistenes Landsforbund. Dette året oversatte han den første biografien om The Beatles,[6][7] og var en del i media grunnet injurierettssaken han og Vidar Lønn-Arnesen (født 1940) anla mot popdirektøren Sten Ekroth (1934–2017).

NRK-karrieren[rediger | rediger kilde]

I 1970 ble han av Rolf Kirkvaag (1920–2003) ansatt fast i NRK Underholdningsavdelingen. Utover de over 6000 programmene han ledet der, var han også en kort periode leder for BBC Radio 2s The Morning Show.[8]

Mest kjent er nok Heyerdahl for sine 17 år som programleder for Nitimen. Ellers kommenterte han Melodi Grand Prix og Eurovision Song Contest på radio i en rekke år fra 1973.[9]

I 1977 ledet han Melodi 21 fra Store Studio, fra 1988 Slå på tråden. Med Svein Byhring (1932–2007), og senere Liv Rønneberg, ledet han fra 1992 Nostalgia som baserte seg på klipp fra underholdningsarkivet. Selv hadde han fra 1995 Bare Erik med populærmusikk fra 1940- til 1970-årene.[10] Fra 2004 ledet han Popquiz en tid.

Gjennom sin karriere har Heyerdahl intervjuet en rekke kjente artister som Louis Armstrong, Edith Piaf, Bing Crosby og Maurice Chevalier.[11] I hans 70-årsnotis nevnes også Shirley Bassey, Sean Connery, Vera Lynn, Frankie Laine og Johnny Cash samt norske Inger Jacobsen og Nora Brockstedt.[7] Fra en lengre intervjuserie med Jens Book-Jenssen, ga han ut både lydbok i 1985 og tre plater i 2000.

Han mottok Norske Populærautorers pressepris i 1996 og var sammen med Rolv Wesenlund og Yngvar Holm æresmedlem i den norske Frank Sinatra-klubben.[12]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mennesket bak stemmen i NRK den 3. april 2001.
  2. ^ Sturle Scholz Nærø, Sproglig forfall i mediene i Aftenposten 12. august 1999.
  3. ^ Hørt og uhørt fra NRK Norgesglasset.
  4. ^ Geir Rakvaag, En gentlemans liv og død Arkivert 21. oktober 2014 hos Wayback Machine. i Dagsavisen den 9. august 201?
  5. ^ NRK. «Bilflukt, dårlig suppe og hjemmelaget vin med The Stones». NRK (norsk). Besøkt 20. mai 2017. 
  6. ^ Davies, Hunter (1969). Beatles. Oslo: Cappelen. 
  7. ^ a b 70 år fra NTB tekst den 22. august 2009.
  8. ^ 6 000 radioprogrammer bak seg i NRK den 31. mai 2004.
  9. ^ NRK. «Erik Heyerdal med swing og svisker». NRK (norsk). Besøkt 20. mai 2017. 
  10. ^ «NRK Radio - Hør Bare Erik». NRK Radio (norsk). Besøkt 20. mai 2017. 
  11. ^ Marit Bødtker, Platepratende radioreporter i Aftenposten den 11. august 1989.
  12. ^ Holm, Yngvar (1931–) (1985). Frank Sinatra: hans liv og musikk. Oslo: Ypsilon. ISBN 8299118344.