Vest-Berlin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Kart over Vest-Berlin fra 1978. Vest-Berlin var da helt innesperret av Berlinmuren som DDR hadde bygget rundt den vestlige delen av byen.

Vest-Berlin var den delen av Berlin som var kontrollert av de tre vestlige maktene USA, Storbritannia og Frankrike fra 1945 til 1990. Den var omgitt av den sovjetiske okkupasjonssonen, og ble etterhvert skilt fra Øst-Berlin og DDR av Berlinmuren som DDR-myndighetene bygget rundt byen. Vest-Berlin var således en demokratisk øy inne i østblokken, og hadde dermed stor symbolbetydning under den kalde krigen.

Vest-Berlin hadde en spesiell status; byen var formelt underlagt vestmaktenes direkte militære styre, men fungerte i praksis som en delstat i Vest-Tyskland. I 1950 overlot vestmaktene utøvelsen av den daglige regjeringsmakten til Vest-Berlins folkevalgte parlament og regjering. Vest-Berlin besto av fransk sektor (i nord omkring Tegel), britisk sektor (sentralt omkring Kurfürstendamm og Charlottenburg) og amerikansk sektor (i sør med blant annet Tempelhof).[1] Det er ingen nøyaktig dato for når de vestlige sektorene ble en egen politisk enhet, men Berlinblokaden fra 1948 til 1949 regnes som regel som startpunktet.

Vest-Berlin dekket et areal på 483 km2; av dette var 30 % skog, parker og vann, og 7,5 % var jordbruksareal. Ingen andre byer i verden hadde så store grøntarealer innenfor sine grenser. Den hadde i 1982 2,18 millioner innbyggere; av disse var 9 % såkalte gjestearbeidere (Gastarbeiter) særlig fra Tyrkia. Området rundt Kurfürstendamm ble regnet som Vest-Berlins sentrum.[2]

Samfunnsliv[rediger | rediger kilde]

President John F. Kennedy holder sin Ich bin ein Berliner-tale i Vest-Berlin i 1963
President Ronald Reagan holder sin Tear down this wall-tale i Vest-Berlin i 1987

Vest-Berlin var den klart største byen i Tyskland som helhet og hadde en storbykarakter og kosmopolitisk atmosfære som andre tyske byer manglet. Byen var særlig et sentrum for utdanning, forskning og kultur. Vest-Berlin ble sterkt subsidiert av Vest-Tyskland, som dekket halvparten av byens budsjett.[1] Dette skjedde ut fra en tanke om at Vest-Berlin skulle være et utstillingsvindu for vesten, og bidro til at Vest-Berlin ble en velstående by, til tross for at den økonomiske gjenoppbyggingen i Vest-Berlin egentlig gikk langt tregere enn i Vest-Tyskland, ikke minst på grunn av begrensningene som delingen av byen medførte. Vest-Berlin hadde også fritak for verneplikt, noe som gjorde at byen tiltrakk seg mange unge, og ingen annen tysk by hadde så mange unge innbyggere som Vest-Berlin. Disse omstendighetene bidro til Vest-Berlins liberale atmosfære.

Samtidig var Vest-Berlin sterkt preget av å være en "frontby" under den kalde krigen[3] og av å være det viktigste stedet for konfrontasjon mot østblokken fra vesttysk og alliert side; en sterk og følelsesladet antikommunisme var en konsensusholdning og grunnverdi både blant alle de regjerende partiene og i brede lag av befolkningen, i mye større grad og mye lengre enn ellers i Vest-Tyskland. Særlig de første tiårene av den kalde krigen var antikommunismen langt mer militant, og fikk sterk støtte av USA; CIA konsentrerte fra begynnelsen av 1950-årene store deler av sine europeiske operasjoner i Vest-Berlin. Den kalde krigen ble i Berlin utkjempet lokalt, meter for meter, en situasjon som var unik for Berlin.[4] Vest-Berlin fremstod ikke minst i 1950- og 60-årene som "episenteret for den kalde krigen, stedet for supermaktenes konfrontasjon, 'nervekrigen', Amerikas finest hour."[5] Den kalde krigens mest symboltunge markeringer fant sted i byen, blant disse John F. Kennedys Ich bin ein Berliner-tale i 1963 og Ronald Reagans Tear down this wall-tale i 1987. Internasjonalt var Berlin og da særlig Vest-Berlin også kjent som verdens fremste "spionhovedstad"; ingen by i verden hadde så mange etterretningstjenester og agenter i virksomhet.[6]

Timothy Brown peker på denne dobbeltheten ved Vest-Berlin:

"Som en kapitalistisk øy i et kommunistisk hav var Vest-Berlin samtidig en frontlinjeby i den større kalde krigen og et utstillingsvindu for velstanden og friheten i vesten. Dens status som "frontby" under alliert militær okkupasjon gjorde den til hjem, på den ene siden, for en brennende antikommunistisk befolkning som i stor grad var takknemlig for den amerikanske beskyttelsen, og på den andre siden for militærnektere som søkte fritak fra verneplikt og radikale agitatorer som søkte etter en ideell scene for å latterliggjøre respekten for den kalde krigens antikommunisme. [...] Vest-Berlin var både lukket og åpen, et sted for agitasjon og eksperimenter pakket inn i den mest begrensede boksen tenkelig under den kalde krigen."[7]

Juridisk status[rediger | rediger kilde]

Vest-Berlin hadde en spesiell og komplisert status.

I henhold til sin egen forfatning, vedtatt i 1950, var «Stor-Berlin» en delstat i Forbundsrepublikken Tyskland, men de tre vestmaktenes holdning var at de foreløpig ikke kunne godta dette. Dette hang sammen med en avtale inngått med Sovjetunionen i 1945 om at hele Berlin skulle styres i fellesskap av disse fire. Sovjetunionen hadde imidlertid latt DDR få erklære Øst-Berlin som en del av og hovedstad i DDR, noe vestmaktene protesterte mot. Vestmaktene mente det var viktig å beholde deres direkte styre over Vest-Berlin for å unngå at byen falt i hendene på Sovjetunionen, og at en formell overføring til Forbundsrepublikken Tyskland måtte vente til det forelå en løsning for Tyskland som helhet.

Til tross for dette var Vest-Berlin i henhold til vesttysk rett en del av Forbundsrepublikken Tyskland og ble behandlet som dette av Forbundsrepublikken Tysklands myndigheter og av Vest-Berlins egne lokale myndigheter. Den tyske forfatningsdomstolen, Bundesverfassungsgericht, fastslo for eksempel i dom i 1966 at «grunnloven gjelder i utgangspunktet også i Berlin; Berlin er til tross for okkupasjonsmaktenes forbehold en delstat i Forbundsrepublikken Tyskland».[8] På grunn av vestmaktenes holdning sendte Berlin bare representanter uten stemmerett til Forbundsdagen og Forbundsrådet, og lover vedtatt av Forbundsdagen ble vedtatt direkte ved akklamasjon av Berlins parlament etterpå. Vestmaktene anerkjente at det fantes «særlige bindinger» mellom Vest-Berlin og Vest-Tyskland, og den føderale regjeringen brukte byen til regelmessige møter, noe som hver gang ble møtt med sovjetiske protester. I Forbundsforsamlingen, som valgte den tyske presidenten, hadde Berlins representanter stemmerett. En representant for Vest-Berlin, Richard von Weizsäcker, ble for eksempel valgt til vesttysk president i 1984. Vest-Berlins innbyggere ble av Vest-Tyskland behandlet som tyske statsborgere og fikk følgelig vesttysk pass. Men ville de reise til Øst-Berlin eller østblokken måtte de ha et eget reisepass spesielt for Vest-Berlin. Dermed ville DDR gjøre klart at de ikke anså Vest-Berlin som del av Forbundsrepublikken Tyskland.

Navn[rediger | rediger kilde]

Logo for Sender Freies Berlin (Det frie Berlins kringkasting), det offentlige kringkastingsselskapet i Vest-Berlin

Skrivemåten Vest-Berlin (tysk West-Berlin) var utbredt, men den «politisk korrekte» betegnelsen i Vest-Tyskland var «Berlin (West)» eller bare «Berlin». I DDR brukte man systematisk betegnelsen «Selbständige politische Einheit Westberlin», mens «Berlin, Hauptstadt der DDR» ble brukt for å betegne Øst-Berlin. I vestlig språkbruk ble uttrykk som det frie Berlin eller lignende ofte brukt om Vest-Berlin; dette var også reflektert i institusjonsnavn som Sender Freies Berlin ("Det frie Berlins kringkasting"; det offentlige kringkastingsselskapet i Vest-Berlin) og Freie Universität Berlin. Uttrykket de frie sektorene i Berlin ble ofte brukt på amerikansk regjeringshold, f.eks. i taler av flere amerikanske presidenter, herunder i den siste store talen under Den kalde krigen, Tear down this wall.[9]

Sektorer og bydeler[rediger | rediger kilde]

Vest-Berlin bestod av 481 km², og var inndelt i tre sektorer, som hver var underlagt en vestalliert okkupasjonsmakt. I tillegg var Vest-Berlin inndelt i bydeler.

Eksklaver[rediger | rediger kilde]

Vest-Berlin hadde frem til slutten av 1980-tallet flere eksklaver inne i DDR. Disse eksklavene ble gjennom byttehandler etterhvert enten knyttet til Vest-Berlin eller overgitt til DDR. Det mest kjente eksempelet var Steinstücken, siden det var den eneste permanent bebodde eksklaven. Frem til det ble bygget en vei som forbandt eksklaven med Vest-Berlin ble befolkningen forsørget ved hjelp av helikoptre fra den amerikanske hæren.

Transport[rediger | rediger kilde]

Ytre Berliner Ring ble bygget i perioden 1951-1961 av økonomiske, trafikkpolitiske og strategiske grunner. Den gjorde det mulig å føre togtrafikken utenom Vest-Berlin. Uten denne ringbanen ville det ha vært trafikkteknisk umulig å bygge Berlinmuren på en meningsfull måte. Ringen er 125 km lang.

Flyplassene Tegel og Tempelhof lå i Vest-Berlin.[1]

I kulturen[rediger | rediger kilde]

Figuren Vesper Lynd i Ian Flemings bøker om James Bond og i filmversjonene av disse er navngitt etter Vest-Berlin, en "spionhovedstad" under den kalde krigen.[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Vesilind, Priit J. (januar 1982). «Two Berlins». National Geographic (vol 161, no 1): 2–51. 
  2. ^ Emily Pugh, Architecture, Politics, and Identity in Divided Berlin, s. 103, University of Pittsburgh Press, 2014
  3. ^ Jarausch, Konrad H. / Ostermann, Christian / Etges, Andreas: The Cold War: Historiography, Memory, Representation, s. 299, De Gruyter, 2017
  4. ^ Daniel Schwane, "West-Berlin als 'Frontstadt' und Ort gesamtdeutscher Begegnung", i Wider den Zeitgeist? Konflikt und Deeskalation in West-Berlin 1949 bis 1965, s. 41ff., ibidem-Verlag, 2012
  5. ^ David E. Barclay, "A 'Complicated Contrivance': West Berlin behind the Wall, 1971-1989", i Janet Ward, Marc Silberman, Karen E. Till (red.): Walls, Borders, Boundaries: Spatial and Cultural Practices in Europe, kapittel 6
  6. ^ Rodney Carlisle, Encyclopedia of Intelligence and Counterintelligence, s. 65-69
  7. ^ Timothy Brown: "A Tale of Two Communes: The Private and the Political in Divided Berlin". I Martin Klimke, ‎Jacco Pekelder, ‎Joachim Scharloth (red.): Between Prague Spring and French May: Opposition and Revolt in Europe, 1960-1980, s. 132ff, Berghahn Books, 2011
  8. ^ BVerfGE 19, 377
  9. ^ Romesh Ratnesar: Tear Down This Wall: A City, a President, and the Speech that Ended the Cold War, s. 208, Simon and Schuster, 2009
  10. ^ Oliver Buckton, Espionage in British Fiction and Film since 1900: The Changing Enemy, s. 22, Lexington Books, 2015