Vest-Berlin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Det tidligere Vest-Berlin

Vest-Berlin er en alminnelig betegnelse på den delen av Berlin som var okkupert av vestmaktene fra 1945 til 1990. Den var omgitt av den sovjetiske okkupasjonssonen, og ble etterhvert skilt fra Øst-Berlin av Berlinmuren. Vest-Berlin var således en demokratisk øy inne i østblokken, og hadde dermed stor symbolbetydning under den kalde krigen.

Vest-Berlin var formelt ikke en del av Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland), men var under de tre vestlige stormaktenes styre i henhold til avtalen mellom USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen. Vest-Berlin besto av fransk sektor (i nord omkring Tegel), britisk sektor (sentralt omkring Kurfürstendamm og Charlottenburg) og amerikanske sektor (i sør med blant annet Tempelhof).[1]

Vest-Berlin dekket et areal på 483 km2 av dette var 30 % skog, parker og vann og 7,5 % var jordbruksareal. Ingen andre byer i verden hadde så store grøntarealer innenfor sine grenser. Den hadde i 1982 2,18 millioner innbyggere, av disse var 9 % såkalte gjestearbeidere (Gastarbeiter) særlig fra Tyrkia, byen var dermed den mest folkerike i Tyskland. I 1982 hadde byen både flere eldre og flere yngre enn Vest-Tyskland. Mange av de unge nøt godt unntaket fra verneplikt. Vest-Berlin ble sterkt subsidiert av Vest-Tyskland som dekket halvparten av byens budsjett.[1]

Juridisk status[rediger | rediger kilde]

I henhold til sin forfatning var «Stor-Berlin» en delstat i Forbundsrepublikken Tyskland, men det ble ikke akseptert av okkupantene. Den tyske forfatningsdomstolen fastslo likevel at Berlin var en tysk delstat og at den tyske grunnloven dermed gjaldt der. På grunn av vestmaktenes holdning sendte Berlin bare representanter uten stemmerett til Forbundsdagen og Forbundsrådet, og lover vedtatt av Forbundsdagen ble vedtatt direkte av Berlins parlament etterpå. Vestmaktene anerkjente at det fantes «særlige bindinger» mellom Vest-Berlin og Vest-Tyskland, og den føderale regjeringen brukte byen til regelmessige møter, noe som hver gang ble møtt med sovjetiske protester. I Forbundsforsamlingen, som valgte den tyske presidenten, hadde Berlins representanter stemmerett.

Vest-Berlins innbyggere ble av Vest-Tyskland behandlet som tyske statsborgere og fikk følgelig vesttysk pass. Men ville de reise til Øst-Berlin eller østblokken måtte de ha et eget reisepass spesielt for Vest-Berlin. Dermed ville DDR gjøre klart at de ikke anså Vest-Berlin som del av Forbundsrepublikken Tyskland.

Navn[rediger | rediger kilde]

Skrivemåten Vest-Berlin (tysk West-Berlin) var utbredt, men den «politisk korrekte» betegnelsen i Vest-Tyskland var «Berlin (West)» eller bare «Berlin». I DDR brukte man systematisk betegnelsen «Selbständige politische Einheit Westberlin», mens «Berlin, Hauptstadt der DDR» ble brukt for å betegne Øst-Berlin.

Distrikter[rediger | rediger kilde]

Vest-Berlin bestod av 481 km², og var inndelt i tre sektorer, som hver var underlagt en vestalliert okkupasjonsmakt:

Eksklaver[rediger | rediger kilde]

Vest-Berlin hadde frem til slutten av 1980-tallet flere eksklaver inne i DDR. Disse eksklavene ble gjennom byttehandler etterhvert enten knyttet til Vest-Berlin eller overgitt til DDR. Det mest kjente eksempelet var Steinstücken, siden det var den eneste permanent bebodde eksklaven. Frem til det ble bygget en vei som forbandt eksklaven med Vest-Berlin ble befolkningen forsørget ved hjelp av helikoptre fra den amerikanske hæren.

Transport[rediger | rediger kilde]

Ytre Berliner Ring ble bygget i perioden 1951-1961 av økonomiske, trafikkpolitiske og strategiske grunner. Den gjorde det mulig å føre togtrafikken utenom Vest-Berlin. Uten denne ringbanen ville det ha vært trafikkteknisk umulig å bygge Berlinmuren på en meningsfull måte. Ringen er 125 km lang.

Flyplassene Tegel og Tempelhof lå innenfor muren.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Vesilind, Priit J. (januar 1982). «Two Berlins». National Geographic (vol 161, no 1), s. 2–51.