Melodi Grand Prix 1975

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Melodi Grand Prix 1975
Dato: 25. januar 1975
Sted: Studio 1, NRK Marienlyst, Oslo
Programleder: Bergljot Engeset
Arrangør: Norsk rikskringkasting
Deltakere: 5
Vinner: «Det skulle ha vært sommer nå»
Artist: Stein Ingebrigtsen/Ellen Nikolaysen
Eurovision Song Contest 1975
Plass i finale: 18 av 19
Poeng i finale: 11
Melodi Grand Prix 1974 Melodi Grand Prix-logo-liten.jpg Melodi Grand Prix 1976

Melodi Grand Prix 1975 var den 15. utgaven av Melodi Grand Prix, Norges nasjonale uttaking til Eurovision Song Contest. NRK plukket ut fem finalister ut fra 120 innsendte bidrag til finalen 25. januar 1975. Vinnerlåten ble «Det skulle ha vært sommer nå», skrevet av Svein Hundsnes. Vinnerlåten ble sunget av Stein Ingebrigtsen med lite orkester og Ellen Nikolaysen med stort orkester. Nikolaysen representerte Norge i den internasjonale finalen i Stockholm, der hun framførte låten på engelsk under tittelen «Touch My Life (with Summer)». Der kom sangen nest sist med 11 poeng.

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Finalen ble nok en gang sendt fra NRK Marienlyst, for første gang i farger. Sendingen gikk av stabelen lørdag 25. januar med Bergljot Engeset som programleder.

Til den åpne konkurransen mottok NRK 120 låter som oppfylte de formelle kravene, ett bidrag mindre enn bunnåret 1962. En jury på ti personer plukket ut fem av de innsendte låtene til finalen, og det var de samme ti personene som stemte under sendingen. Der valgte de «Det skulle ha vært sommer nå» til vinner.

Hvert bidrag ble framført to ganger, først med ett sett artister akkompagnert av Terje Fjærns orkester. Deretter ble melodiene framført på nytt med nye artister, akkompagnert av et forsterket kringkastingsorkester under ledelse av Carsten Klouman.

Blant de ti artistene var det stort sett tidligere deltakere, men Øystein Sunde, Maj Britt Andersen og Brit Elisabeth Haagensli deltok for første gang. Veteranduoen Paul Cappelen og Ivar Børsum sto bak to av de fem finalemelodiene.

Programleder Bergljot Engesets innledning var på mange måter symptomatisk for NRKs innstilling til konkurransen på 1960- og 1970-tallet: «Når det gjelder selve arrangementet Melodi Grand Prix, så kan man vel ikke si det har skjedd særlig store forandringer i løpet av de 15 årene Norge har deltatt. Og vi, ja, vi kommer vel også denne gang til å holde oss til det tradisjonelle mønsteret. Men vi har lyst til å minne om at det tross alt er melodien, teksten og musikken som er viktig i dette storstilte arrangementet. Og vi får håpe at de som er med på å stemme, ikke lar seg påvirke for mye av innpakningen her i studio.»[1]

Resultat[rediger | rediger kilde]

Nr. Tittel Artist, lite orkester Artist, stort orkester Komponist Tekstforfatter Poeng Plass
A «En enkel sang» Øystein Sunde Benny Borg Johnny Sareussen Frode Thingnæs 30 3
B «Det skulle ha vært sommer nå» Stein Ingebrigtsen Ellen Nikolaysen Svein Hundsnes 39 1
C «1 + 1 = 2» Maj Britt Andersen Anne-Karine Strøm Ivar Børsum Paul Cappelen 23 4
D «Kjærlighetens under» Jahn Teigen Jan Høiland Arild Finsnes 32 2
E «Åh – du gjør meg så glad» Brit Elisabeth Haagensli Gro Anita Schønn Ivar Børsum Paul Cappelen 16 5

Avstemning[rediger | rediger kilde]

Juryen satt i studio B og besto av åtte menn og to kvinner – de samme som plukket ut de fem finalebidragene. Hvert jurymedlem ga fra 1 til 5 poeng til hver melodi. Bidragene kunne dermed få fra 10 til 50 poeng.

Nr. Tittel Svein Erik Børja Helge Hurum Sigurd Jansen Karin Krog Egil Kapstad Robert Levin Gunnar Rugstad Terje Rypdal Synne Skouen Kåre Siem Totalt
A «En enkel sang» 2 3 3 4 3 3 4 2 2 4 30
B «Det skulle ha vært sommer nå» 5 4 5 3 4 4 3 5 2 4 39
C «1 + 1 = 2» 1 2 4 4 2 1 1 3 1 4 23
D «Kjærlighetens under» 1 3 2 3 5 5 5 2 3 3 32
E «Åh – du gjør meg så glad» 1 1 1 2 2 2 2 1 1 3 16

Hendelser[rediger | rediger kilde]

Vinnermelodien ble framført av Ellen Nikolaysen i den internasjonale finalen. Sangen ble framført på engelsk med tittelen «Touch My Life (with Summer)» i den internasjonale finalen i Stockholm.

Dette var første gang en norsk Melodi Grand Prix-finale ble sendt i farger. Stortinget åpnet for prøvesendinger i farger allerede i 1972, men det var først fra 1975 at NRK startet med regulære sendinger i farger.[2]

Også dette året ble konkurransen og melodiene møtt med skepsis blant fagfolk og presse. Jurymedlem Terje Rypdal gikk ut i VG og slaktet de innsendte bidragene og etterlyste nytenkning: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal.[3] Heller ikke Aftenposten var særlig positiv etter finalen: «En norsk Grand Prix-melodi er like uforanderlig som sfinxen. De fleste av lørdagens finalemelodier kunne like gjerne deltatt i 50-årene.»[4]

Kona til Terje Rypdal, Inger Lise Rypdal, var i utgangspunktet aktuell som en av artistene. Hun kunne imidlertid ikke stille, siden ektemannen satt i juryen. «Men de melodiene Inger Lise falt for, nådde aldri til finalen. Dermed løste saken seg selv.» sa Terje Rypdal til VG.[5]

Det vakte også en viss oppmerksomhet at NRK valgte en kvinnelig programleder og en mann til å oppdatere poengtavla og dele ut blomster. Aftenposten omtalte programleder Bergljot Engeset som «søtt nervøs», og pressen mente kjønnsrolle-byttet skyldtes at det tross alt var FNs internasjonale kvinneår.[4][6]

Grand Prix-finalen gikk i reprise på NRK2 12. mars 2014, som en del av oppladningen til den internasjonale finalen dette året.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bergljot Engeset (25. januar 1975). «Melodi Grand Prix 1975 – norsk finale». Norsk rikskringkasting. 
  2. ^ Jon Annar Fordal (22. april 2009). «Fjernsynets historie». Norsk rikskringkasting. Besøkt 25. juli 2016. 
  3. ^ Meiner, Knut (17. januar 1975). «Uten sjanser i Grand Prix i år også?». Verdens Gang. s. 33. 
  4. ^ a b vito (signatur) (27. januar 1975). «Intet nytt i Grand Prix». Aftenposten. s. 44. 
  5. ^ Dalby, Åge (18. januar 1975). «Hvem skal synge finalemelodiene?». Verdens Gang. s. 49. 
  6. ^ Halnum, Bjørnar (28. januar 1975). «I fokus i dag: Bergljot». Verdens Gang. s. 6.