Eufrat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Eufrat
Eufrat
Eufrat
Land Tyrkia, Syria og Irak
Lengde 2 800 km
Nedbørfelt 765 831 km²
Middelvannføring 818 /s
Start Tyrkia
Munning Samløp med Tigris, danner Shatt al-Arab

Eufrat er en elv i det sydvestlige Asia. Elven er 2800 km lang og renner fra fjellene i den østlige delen av Tyrkia. Den renner gjennom Syria og Irak hvor den flyter sammen med elven Tigris og danner Shatt al-Arab, som har sitt utløp i Persiabukta nord for byen Basra.

Eufrat er den vestlige elven i elveparet Eufrat og Tigris i Irak. Elven mottar ingen tilførsel av vannmengder fra noen bielver, utenom sine kilder i Tyrkia, i sin ferd gjennom Syria og Irak.

Navnet[rediger | rediger kilde]

Eufrat ved Halabiye i Syria

Ordets opprinnelse kan ha kommet fra assyriske «phrat», som omtrent betyr «oversvømmelse», det vil si, hver gang elven gikk over sine bredder så førte det til overflod av hvete og så videre.

Strekning[rediger | rediger kilde]

Fransk kart fra 1600-tallet med Eufrat og Tigris.
Eufrat ved Raqqa i Syria

Eufrat er den lengste elven i Vest-Asia.[1] Elven er omtrent 2 800 kilometer lang og har et nedbørsområde på 675 000 km². Den blir dannet av to kildeelver som renner sammen ved Keban i fjellene i Tyrkia: Kara Su ('svart vann', også kalt Vest-Eufrat, 450 km lang) fra vest og Murad Su eller Øst-Eufrat (650 km lang) fra øst. Den øvre delen av elven renner ned bratte fjell og dype slukter i Taurusfjellene.

Den viktigste bielven til Eufrat innenfor Tyrkias grenser er Akarsu ved Kösedağ fjellet i Sivasprovinsen. Den del av elven som ligger i Tyrkia utgjør ca 1263 km. I mellom månedene mars og juni er det økende vannføring. I mellom juli og januar måned er vannstanden mye lavere men likevel er det mye vannføring i elven.

Noen av Tyrkias største damanlegg er bygget på Eufratelven. Av disse er følgende ferdigstilt; Keban Barajı (Elazığ), Karakaya Barajı (Malatya-Elazığ), Atatürk Barajı (Adıyaman-Şanlıurfa), Birecik Barajı (Birecik) og Karkamış Barajı (Kargamış). I tillegg er to større tunnelprosjekter ferdigstilt, kalt Şanlıurfa tüneli som er ment å føre vann fra Eufrat til de karrige jordbruksområdene i Harrandalen.

Spesielt i byen Erzincan i Tyrkia er det ideelle forhold for raftingsporten. Årlig tiltrekker området seg hundrevis av turister som benytter seg av Eufrats høye vannføring.

Elven renner deretter gjennom Syria. I Syria er det tre store sideelver til Eufrat, Sajur, Balikh og Khabur. Disse elvrne springer ut i forbergene til Taurusfjellene langs den syrisk-tyrkiske grense og gir forholdsvis lite vann til Eufrat.

  • Sajur er den minste av disse og utspringer fra to kilder nær Gaziantep og drenerer slette omkring Manbij før den munner ut i reservoaret ved Tishrindammen.
  • Balikh får det meste av sitt vann fra en karstkjelde nær 'Ayn al-'Arus og flyter sørover til den når Eufrat ved byen Ar-Raqqah.
  • Khabur er den største av de tre sideelvene. Den har også en karstkilde omkring Ra's al-'Ayn, og harfra renner den søraøstover forbi Al-Hasakah, der elve snur sørover og flyter til Eufrat nær Busayrah.

Når Eufrat går inn i Irak er det ingen flere naturlige sideelver til Eufrat, selv om det går kanaler mellom Eufrat og Tigris.[2][3] Her har elven gjennom årene flyttet seg østover, slik at byer som Babylon er kommet inn i den tørre ødemarken.

Vannmengden skifter fra 300 m³/s på sommeren til 4000 m³/s i vårflommen. Nedstrøms får elven ikke noen tilførsel av vann. Nord for Basra sør i Irak flyter elven sammen med Tigris og blir til elven Shatt al-Arab, som i sin tur munner ut i Persiabukta.

Ved Basra deler elven seg i mange løp, og danner et stort våtmarksområde.

Gruntgående båter kan trafikkere Eufrat opp til den irakiske byen Hit, 1930 kilometer oppstrøms, og bare 53 meter over havet.

Historisk betydning[rediger | rediger kilde]

Eufratdalen, kart fra før 1920

Vannet fra Eufrat var opphavet til den sumerske sivilisasjon, fra 3000 f.Kr. Mange urtidsbyer lå langs elven, blant dem Mari, Sippar, Nippur, Shuruppak, Uruk, Ur og Eridu. Elvedalen dannet mesteparten av oltidsrikene Babylonia og Assyria. I mange hundre år markerte elven grensen mellom Persia og Egypt.

I gammel tid Eufrat knyttet sammen med Tigris ved hjelp av kanaler.

Eufrat i jødedom og islam[rediger | rediger kilde]

En flod ved navn «Perath» (hebraisk for Eufrat) er en av de fire floder som flyter fra Edens have, i følge Første Mosebok 2,14[4]. De andre flodene er Pisjon, Gihon og Tigris (kalt Hiddekel). Floden markerte en av de grenser som Gud gav til Abram og hans ætlinger Isak, Jakob og så videre.

I Åpenbaringsboken 16,12 finnes en profeti som innebærer at Eufrat kommer til å tørke inn før Harmageddon.[5]

Også innen islam hevder visse hadither fra Muhammed at Eufrat kommer til å tørke inn, og avdekke tidilgere ukjente skatter som kommer å utløse konflikter og krig.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eufrat ved Dura Europos
Eufrat ved Hit i Irak
  • Abdul-Amir, Sabah Jasim (1988) (PhD thesis), Archaeological Survey of Ancient Settlements and Irrigation Systems in the Middle Euphrates Region of Mesopotamia, Ann Arbor: UMI, OCLC 615058488
       
  • Adams, Robert McC. (1981), Heartland of Cities. Surveys of Ancient Settlement and Land Use on the Central Floodplain of the Euphrates, Chicago: University of Chicago Press, ISBN 0-226-00544-5
       
  • Akkermans, Peter M. M. G.; Schwartz, Glenn M. (2003), The Archaeology of Syria. From Complex Hunter-Gatherers to Early Urban Societies (ca. 16,000-300 BC), Cambridge: Cambridge University Press, ISBN 0-521-79666-0
       
      , http://www.hrw.org/sites/default/files/reports/syria1109webwcover_0.pdf 
  • Bilen, Özden (1994), «Prospects for Technical Cooperation in the Euphrates–Tigris Basin», i: Biswas, Asit K., International Waters of the Middle East: From Euphrates-Tigris to Nile, Oxford University Press, ss. 95–116, ISBN 978-0-19-854862-1
       
  • Bounni, Adnan (1979), «Campaign and Exhibition from the Euphrates in Syria», The Annual of the American Schools of Oriental Research 44: 1–7, JSTOR 3768538
        
  • Coad, B.W. (1996), «Zoogeography of the Fishes of the Tigris-Euphrates Basin», Zoology in the Middle East 13: 51–70, ISSN 0939-7140
       
  • Daoudy, Marwa (2005) (på French), Le Partage des Eaux entre la Syrie, l'Irak et la Turquie. Négociation, Sécurité et Asymétrie des Pouvoirs, Moyen-Orient, Paris: CNRS, ISBN 2-271-06290-X
       
  • del Olmo Lete, Gregorio; Montero Fenollós, Juan Luis (eds.) (1999), Archaeology of the Upper Syrian Euphrates, the Tishrin Dam area: Proceedings of the International Symposium held at Barcelona, January 28th-30th, 1998, Barcelona: AUSA, ISBN 978-84-88810-43-4
       
      , http://www.gloria-center.org/meria/2008/12/elhadj.asp 
  • Frenken, Karen (2009), Irrigation in the Middle East Region in Figures. AQUASTAT Survey 2008, Water Reports, 34, Rome: FAO, ISBN 978-92-5-106316-3
       
       
  • Helbaek, Hans (1972), «Samarran Irrigation Agriculture at Choga Mami in Iraq», Iraq 34 (1): 35–48, DOI:10.2307/4199929
      
  • Hillel, Daniel (1994), Rivers of Eden: the Struggle for Water and the Quest for Peace in the Middle East, New York: Oxford University Press, ISBN 0-19-508068-8
       
  • Hole, F.; Zaitchik, B.F. (2007), «Policies, Plans, Practice, and Prospects: Irrigation in Northeastern Syria», Land Degradation & Development 18 (2): 133–152, DOI:10.1002/ldr.772
      
  • Hritz, Carrie; Wilkinson, T.J. (2006), «Using Shuttle Radar Topography to Map Ancient Water Channels in Mesopotamia», Antiquity 80: 415–424, ISSN 0003-598X
       
  • Iraqi Ministries of Environment, Water Resources and Municipalities and Public Works (2006a), «Volume I: Overview of Present Conditions and Current Use of the Water in the Marshlands Area/Book 1: Water Resources», New Eden Master Plan for Integrated Water Resources Management in the Marshlands Areas, New Eden Group 
  • Iraqi Ministries of Environment, Water Resources and Municipalities and Public Works (2006b), «Annex III: Main Water Control Structures (Dams and Water Diversions) and Reservoirs», New Eden Master Plan for Integrated Water Resources Management in the Marshlands Areas, New Eden Group 
  • Isaev, V.A.; Mikhailova, M.V. (2009), «The Hydrology, Evolution, and Hydrological Regime of the Mouth Area of the Shatt al-Arab River», Water Resources 36 (4): 380–395, DOI:10.1134/S0097807809040022
      
      
      
      , http://ag.arizona.edu/OALS/ALN/aln44/kaya.html 
  • Kliot, Nurit (1994), Water Resources and Conflict in the Middle East, Milton Park: Routledge, ISBN 0-415-09752-5
       
  • Kolars, John (1994), «Problems of International River Management: The Case of the Euphrates», i: Biswas, Asit K., International Waters of the Middle East: From Euphrates-Tigris to Nile, Oxford University Press, ss. 44–94, ISBN 978-0-19-854862-1
       
  • Kolars, John F.; Mitchell, William A. (1991), The Euphrates River and the Southeast Anatolia Development Project, Carbondale: SIU Press, ISBN 978-0-8093-1572-7
       
       
       
  • Moore, A.M.T.; Hillman, G.C.; Legge, A.J. (2000), Village on the Euphrates. From Foraging to Farming at Abu Hureyra, Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-510807-8
       
  • Muhesen, Sultan (2002), «The Earliest Paleolithic Occupation in Syria», i: Akazawa, Takeru; Aoki, Kenichi; Bar-Yosef, Ofer, Neandertals and Modern Humans in Western Asia, New York: Kluwer, ss. 95–105, DOI:10.1007/0-306-47153-1_7
      
      
  • Naval Intelligence Division (1944), Iraq and the Persian Gulf, Geographical Handbook Series, OCLC 1077604
       
  • Negev, Avraham; Gibson, Shimon (2001), Archaeological Encyclopedia of the Holy Land, New York: Continuum, ISBN 0-8264-1316-1
       
      , http://www.grd.usace.army.mil/news/Essayonsforward/documents/Essayons%20Forward%202.pdf 
  • Oates, Joan (1960), «Ur and Eridu, the Prehistory», Iraq 22: 32–50, DOI:10.2307/4199667
      
      , http://www.grid.unep.ch/activities/sustainable/tigris/mesopotamia.pdf 
  • Rahi, Khayyun A.; Halihan, Todd (2009), «Changes in the Salinity of the Euphrates River System in Iraq», Regional Environmental Change 10: 27, DOI:10.1007/s10113-009-0083-y
      
  • Sagona, Antonio; Zimansky, Paul (2009), Ancient Turkey, Routledge World Archaeology, London: Routledge, ISBN 978-0-415-48123-6
       
      
  • Shahin, Mamdouh (2007), Water Resources and Hydrometeorology of the Arab Region, Dordrecht: Springer, ISBN 978-1-4020-5414-3
       
  • Shapland, Greg (1997), Rivers of Discord: International Water Disputes in the Middle East, New York: Palgrave Macmillan, ISBN 978-0-312-16522-2
       
  • Steele, Caroline (2005), «Who Has not Eaten Cherries with the Devil? Archaeology under Challenge», i: Pollock, Susan; Bernbeck, Reinhard, Archaeologies of the Middle East: Critical Perspectives, Blackwell Studies in Global Archaeology, Malden: Blackwell, ss. 45–65, ISBN 0-631-23001-7
       
      , https://www.stanford.edu/dept/archaeology/journal/09Tanaka.pdf 
  • Thomason, A.K. (2001), «Representations of the North Syrian Landscape in Neo-Assyrian Art», Bulletin of the American Schools of Oriental Research 323 (323): 63–96, JSTOR 1357592
        
  • Ur, Jason A.; Karsgaard, Philip; Oates, Joan (2007), «Early Urban Development in the Near East», Science 317 (5842): 1188, DOI:10.1126/science.1138728
      
       
      
  • Zarins, Juris (1997), «Euphrates», i: Meyers, Eric M., The Oxford Encyclopedia of Archaeology in the Ancient Near East, 2, New York: Oxford University Press, ss. 287–290, ISBN 0-19-506512-3
       
  • Frank Kürschner-Pelkmann: Das Wasser-Buch: Kultur- Religion- Gesellschaft- Wirtschaft. Otto Lembeck 2007, ISBN 978-3-87476-531-2, s. 130-137

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Zarins 1997, s. 287
  2. ^ Hillel 1994, s. 95
  3. ^ Hole & Zaitchik 2007
  4. ^ 1. Mos 2,14: Den tredje elven heter Hiddekel. Det er den som går øst for Assur. Og den fjerde elven er Eufrat.
  5. ^ Åpb: Den sjette engelen tømte sin skål i den store elven Eufrat. Vannet i den tørket bort, så det kunne ryddes vei for kongene fra Østen.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Eufrat – bilder, video eller lyd