Sjakaler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sjakaler
Svartrygget sjakal, Canis mesomelas
Svartrygget sjakal, Canis mesomelas
Vitenskapelig(e)
navn
:
-
Norsk(e) navn: sjakaler
Hører til: virkelige hunder,
hundelignende canider,
hundefamilien
Antall arter: 3
Utbredelse: Afrika og Eurasia
Habitat: alle
Arter:

Sjakaler er ikke en ensartet gruppe, men kun en fellesbetegnelse som beskriver tre arter med et likelydende navn i gruppen med virkelige hunder. To av artene er imidlertid søsterarter, mens den tredje er nærmere beslektet med noen av de andre artene i gruppa. Alle artene lever i Afrika, men en av dem er også representert i Søreuropa, Lilleasia, Midtøsten og i det sørlige Asia.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Sjakaler er mindre mellomstore (typisk 6-10 kg) rovpattedyr i hundefamilien. De danner gjerne livslange parforhold (monogami). Sjakalene er ofte territoriale og markerer revir under parings- og valpingstiden. De er natt- og døgnaktive og jakter gjerne enten parvis eller alene, av og til også i små familiegrupper på opp mot sekt til sju dyr. Sjakalene kommuniserer med markeringer, kroppsspråk og et bredt utvalg av lyder. Høylytt uling og «jylpe-lyder», som bare familiemedlemmene forstår, er typisk.

Sjakalene er altetende og kjent som åtseletere og snyltere, men de jakter også selv. Faktisk er sjakalene en av de mest effektive jegerne blant rovpattedyrene. De spiser alt fra grønnsaker, bær og frukt, til insekter, reptiler, amfibier, små virveldyr, mindre pattedyr, fugler og fugleegg m.v. De snylter også gjerne på større rovpattedyr, gjennom å følge de på jakt og enten stjele eller spise av restene. Sjakalene har fått et dårlig rykte, fordi de ofte tar bufe. Typisk er nyfødte lam av sau og geit og tamfugler som høner og gås. I sitt miljø har de stort sett samme funksjon som vår hjemlige rødrev og Nord-Amerikas prærieulv.

Artene[rediger | rediger kilde]

De er tre artene med sjakaler trives i litt forskjellige miljøer. Tidligere ble også etiopisk ulv regnet inn blant sjakalene, men den er nå mer klassifisert som en selvstendig ulveart. Selv om denne arten har mange anatomiske og morfologiske likhetstrekk med sjakalene, har moderne forkning med DNA nå slått fast at den allikevel ikke er spesielt nært beslektet med disse (slik mange trodde tidligere).

  • Gullsjakal (Canis aureus) – finnes både i Afrika og Eurasia og er utbredt i åpne tørre landskapstyper. Arten regnes ikke som truet og minst fjorten underarter har blitt beskrevet, men det er reist tvil om flere av dem. En av dem viste seg nylig å være en hittil ukjent underart av ulv/gråulv og har blitt omklassifisert.[1]
  • Stripet sjakal (Canis adustus) – er endemisk for Afrika og finnes i tropisk og subtropisk klima sør for Sahara, men ikke i de aller sørligste områdene. Trives i områder med skog og krattskog. Arten regnes ikke som truet og sju underarter har blitt beskrevet, men det er lite trolig om alle kan regnes om egne underarter.
  • Svartrygget sjakal (Canis mesomelas) – er endemisk for Afrika sør for Sahara og består av to separate bestander, en i Østafrika og en i Sørafrika. Trives i tørt klima med åpent gresskledt landskap, herunder i høyder opp mot 3 800 moh. Arten regnes ikke som truet. Det er klassifisert to underarter og tre varianter.

Fylogeni[rediger | rediger kilde]

Sjakalenes utbredelse

Sjakalene har en felles progenitor med andre virkelige hunder.





Stripet sjakal



Svartrygget sjakal








Gullsjakal





Tamhund



Vanlig ulv




Prærieulv





Etiopisk ulv




Dhole





Afrikansk villhund







Referanser[rediger | rediger kilde]