Obo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Wikipedia på nynorsk har en bedre artikkel om Obo.
Obo

En obo (av fransk «haut bois», «høyt tre»), er et treblåseinstrument som på grunn av fargen og størrelsen likner på en klarinett.

Oboen er et av de eldre medlemmene av treblåserfamilien, og er i dag regnet som et standardmedlem av symfoniorkestrene, blåsekvintetter og de fleste korps. Oboen bruker dobbelt rørblad for å skape lyd, og lyden kan, i forhold til andre instrumenter, være ganske nasal, klar og gjennomtrengende. Historien rundt den oboen vi kjenner i dag startet på midten av 1600-tallet og har sine røtter fra skalmeiene som var et mye brukt dobbeltrørblad-instrument i middelalderen og i renessansen.

Barokkobo[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Barokkobo

Skalmeiene egnet seg best som “uteinstrumenter“, når man hører et moderne opptak forstår man hvorfor man ønsket noe som var mer dempet. Derfor begynte franskmennene å utforske instrumentet og fant rundt 1655 et alternativ som i dag er kjent som barokkobo. Dette var i prinsippet en skalmeie med smalere boring, noe som gjorde lyden mer dempet, men litt mer nasalt. For å få til dette ble selve instrumentet delt opp i tre deler som kunne settes sammen, og ble nå kalt "hautbois" (Fr; høyt/høylytt tre). Helt fram til i dag kan vi se at denne delingen av instrumentet har blitt gjort på nesten samme måte som på midten av 1600-tallet. Selvfølgelig noen som er delt på en annen måte. Denne nye utgaven av oboen ble relativt raskt tatt inn i orkestervarmen og ble med ett et fast medlem. Det ble nå skrevet mye musikk for solo obo og musikk det oboen er orkester/ensemble-medlem. Jean-Baptiste Lully (1632–1687) skal kanskje ha mest ære for å først ha innført oboen i orkesteret.

Barokk-obo er stemt i C, en barokk-obo d’amore stemt i A og en obo da’caccia stemt i F. Sistnevnte er forgjengeren til det vi i dag kjenner som Engelsk horn. Alle disse instrumentene ble brukt i barokkkomposisjoner, Særlig Johann Sebastian Bach er kjent for å ha brukt alle tre.

På en moderne obo vil man kunne se at nesten hele instrumentet er dekket av et klaviatur, altså klaffer som gjør det mulig å spille kromatisk fra Bb til a3, og enda høyere hvis instrument og rør tillater det, relativt jevnt og med stor mulighet for variasjon i dynamikk og uttrykk. På de tidligste instrumentene ble det brukt nesten samme grep som på en blokkfløyte, med hjelp av “gaffel-grep”(et gaffelgrep er når man bruker pekefinger og ringefinger til å dekke hull, og ikke bruker langefingeren. Finnes i mange varianter, og selv på moderne oboer er gaffel f vanlig), halve/hele hull og overblåsing spille nesten kromatisk fra c1 til d3. Samme som på en blokkfløyte, bare at oboen hadde, i tillegg til de vanlige fingerhullene på blokkfløyten, to eller tre ekstra klaffer nederst som ble styrt av nederste hånds lillefinger. En viktig faktor her er at ved bruk av disse teknikkene, særlig gaffel-grep, varierer tonestyrken og enkelte toner kan bli sterkere eller svakere i forhold til andre. Intonasjonen på de forskjellige tonene varierer også veldig avhengig av grep. Et særlig problem var at f# var veldig lav i forhold til resten av tonene på instrumentet. Dette er en viktig grunn til utviklingen som kommer de 350 årene. Tonen c#1 var ikke mulig å spille ved hjelp av klaffer så den måtte man bite opp eller slippe ned for å frambringe (med hjelp av røret biter man, eller slipper ned kjeven for å forandre tonehøyden). På en barokkobo er det tre klaffer, den største midt på er c1, og de to andre på hver sin side er Eb1. Dette var fordi man kunne velge om man ville spille med høyre eller venstre hånd nederst.


Se også[rediger | rediger kilde]